Gå til innhold
Hundesonen.no

Noen her som har studert i voksen alder?


Trixi
 Share

Recommended Posts

Jeg har en jobb jeg ikke har lyst å bli gammel i, og jeg føler jeg sitter litt fast pga at jeg avbrøt studiene mine tidligere og jeg ønsker uansett ikke å jobbe innen det jeg utdannet meg. Nå har jeg lyst å begynne å studere igjen på høyskolen. Jeg er snart 34 år, gift, har fast jobb, mannen min har fast jobb og vi har to små barn, hus, hytte, boliglån etc. Ja vi er altså godt etablert.

Det jeg frykter mest er så klart det økonomiske. Å miste hele min inntekt kommer til å være tøft for oss. Vi har en del oppsparte penger som vi kan ta av, mannen min har en god inntekt og jeg håper jo å få studielån fra lånekassen.

Jeg skjønner ikke så mye av reglene til lånekassen og regnet meg fram til at jeg kan få ca 7000 kr fra lånekassen i måneden. Det høres jo utrolig lite ut.

Er det noen her som har studert i voksen alder, med familie og boliglån etc? Jeg må sette meg ned å regne over og vi må granske familieøkonomien for å se om vi har råd. Men jeg føler meg helt desperat. Kommer jeg meg ikke på skolebenken nå, så gjør jeg det aldri, og da blir jeg nok fast i en jobb jeg egentlig ikke liker så alt for godt.

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er 30 år, har to små barn og begynte på ingeniørstudie i høst. Jeg har ikke noe boliglån, men er alene, så det blir temmelig trangt økonomisk ja. Men jeg tenker at det bare er for en periode. Jeg kom meg aldri inn i arbeidslivet, så da er det bedre å være litt ekstra fattig nå mens barna er små, enn å være fattig resten av livet :P  (I ditt tilfelle er det kanskje verdt det å ha det litt kjipt økonomisk en stund framover, framfor å ha en jobb du ikke trives i resten av livet?)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma begynte å studere da jeg og lillebroren min gikk på barneskolen. Hun studerte deltid (bachelor på 4 år) og jobbet litt ved siden av det for å få det til å gå rundt. I tillegg jobbet pappa heltid. 

Eller kjenner jeg ei voksen dame i slutten av 30-årene som nå tar sykepleie på heltid. Mannen har en vanlig jobb og barna er på vgs og u.skole. Hun jobber masse i feriene, og det funker! 

Det går ann å søke omskolering via NAV, dersom det er helsemessige årsaker som gjør at jobben ikke fungerer for deg.

Mange i klassen min (vernepleie) er godt voksne og det virker som om de gjør det bedre og er mer motiverte enn mange av de yngre. 

Tre år på høgskole/universitet er ikke lenge, tenk deg hvor mange år både du og familien kan nyte godt av det! Dessuten er det ikke så vanskelig å studere på høyere nivå. Jeg liker at det er mye frihet i perioder og i noen perioder litt ekstra å gjøre. Det lar seg nok fint kombinere med familieliv, noen ganger bedre enn jobb :D

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg startet fulltid sykepleierstudier høsten 2014, og har leilighet, hund, barn og bil. Vi var to når jeg startet, mannens jobb,studielån + jobb ved siden av gjorde at det gikk rundt. Men klart vi måtte snu på krona og planlegge godt. 

Varte ikke lenge før han stakk... så nå har jeg overgangsstønad og ting er litt annerledes, men fortsatt synes jeg omskolering/studier er verdt noen år uten full inntekt!

Er 33 år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker at det er mye frihet i perioder og i noen perioder litt ekstra å gjøre. Det lar seg nok fint kombinere med familieliv, noen ganger bedre enn jobb :D

Helt enig! Jeg synes det fungerer bedre å studere og ha barn enn å jobbe fulltid og ha barn. Mer fleksibelt, og kan hente tidlig eller levere sent feks :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

38 år student her. Fullførte utdanningen for mange år siden, men siden jeg ikke finner noen relevant jobb har jeg begynt på et nytt studie. Har 9 hunder, en forloved som er arbeidsufør, hus og bil. Jobber deltid ved siden av og bruker 6t tur/retur skolen. Det er både dyrt og tidkrevende,  men også givende og moro.

Hadde jeg kunne studert langt nærmere i reisevei hadde jeg ikke tvilt selv om jeg hadde hatt barn. 

Jeg har pr idag ikke noen støtte fra lånekassen.  Vurderer å søke da, for 7000 dekker reise til og fra og litt til bruker ca 4500 pr mnd på transport).  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, er 38 år og begynte å studere igjen denne høsten (dog tjuvstarta med et 5 stp. kurs før sommeren). Fikk plutselig lyst på en master og derfor tar jeg nå x-ant studiepoeng i frie emner for å dekke kravet for masteren jeg vil ha.. Fra før har jeg fast jobb, deltid, som er kveld og helg samt driver et enkeltpersonforetak, eier hus, hund og bil, ingen mann og barn, og har ikke tatt opp studielån denne gang... Akkurat nå i eksamenstiden lurer jeg litt på hva jeg har gjort men ellers er det utrolig gøy med studier altså, koser meg skikkelig!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åååhhh... nå ble jeg glad for mange svar. Tusen takk ☺

Er sykepleie jeg ønsker å studere. Jeg jobber i helsevesenet idag, men som sekretær, men føler ikke at det er dette jeg vil gjøre resten av livet.

Er skummelt å gi fra seg en stabil økonomi for å studere, men ja det er over 3 år og hele familien vil tjene på det når jeg er ferdig. Forhåpentligvis vil jeg få en trygg jobb hvor jeg føler meg mere hjemme og ikke minst en bedre økonomi. Jeg var inne på tanken om dette i fjor, men turte ikke. Nå er jeg klar for en forandring for meg selv!

Men jeg skjønner ikke dette med lånekassen. Jeg har fra før fått stipend og lån 4 år, så jeg har vel rett til enda 4 år støtte? Er det aldersbegrensing på det? Mannen min tjener godt og jeg vil jo derfor få mindre støtte, men betyr det at jeg vil få mere lån og mindre stipend, eller mindre av alt? Sjekket den kalkulatoren, og ifølge den kan jeg få ca 100 000 i året, men sto ikke om fordeling lån stipend. Jeg blir ikke klok på dette. Noe kan vi dekke med sparepenger, men vi har boliglån og faste utgifter, barnehage/sfo etc. Blir vanskelig om alt jeg får er 7000 i mnd totalt med stipend og lån. Da mister vi ei inntekt på ca 16000 pr mnd. Det er mye når vi har så mye utgifter. Jeg må nok finne meg en helgejobb ved siden av studiene, men da mister jeg kanskje enda mere støtte?

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Trixi skrev:

Jeg har en jobb jeg ikke har lyst å bli gammel i, og jeg føler jeg sitter litt fast pga at jeg avbrøt studiene mine tidligere og jeg ønsker uansett ikke å jobbe innen det jeg utdannet meg. Nå har jeg lyst å begynne å studere igjen på høyskolen. Jeg er snart 34 år, gift, har fast jobb, mannen min har fast jobb og vi har to små barn, hus, hytte, boliglån etc. Ja vi er altså godt etablert.

 

Det jeg frykter mest er så klart det økonomiske. Å miste hele min inntekt kommer til å være tøft for oss. Vi har en del oppsparte penger som vi kan ta av, mannen min har en god inntekt og jeg håper jo å få studielån fra lånekassen.

 

Jeg skjønner ikke så mye av reglene til lånekassen og regnet meg fram til at jeg kan få ca 7000 kr fra lånekassen i måneden. Det høres jo utrolig lite ut.

 

Er det noen her som har studert i voksen alder, med familie og boliglån etc? Jeg må sette meg ned å regne over og vi må granske familieøkonomien for å se om vi har råd. Men jeg føler meg helt desperat. Kommer jeg meg ikke på skolebenken nå, så gjør jeg det aldri, og da blir jeg nok fast i en jobb jeg egentlig ikke liker så alt for godt.

 

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

 

 

Du får rundt 50 000 kroner per semester i stipend og lån, dvs 10 000 kroner i mnd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jeg lurer på om de slår sammen min og mannen sin inntekt? Han tjener jo langt over 162 000. Synes det står litt dårlig forklart akkurat dette. Tror jeg må ringe de.

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Neinei. Dette er grensa for hva du kan tjene når du har lån og stipend, uansett hva mannen din tjener.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg studerer og er alene med boliglån (har riktignok avdragsfrihet for tiden så betaler kun renter). Det er trangt økonomisk, men det går rundt. 

Men dette med lånekassen er jeg litt usikker på. Jeg trodde ikke man kunne få mer enn maks 4 år til f.eks. en bachelorgrad? Hvis man av en eller annen grunn har lyst på en til bachelor så får man vel ikke støtte til det? (Håper jo jeg tar feil, for jeg kjenner at jeg har litt lyst på en bachelor i språk når jeg er ferdig med det jeg går nå :p)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Wilhelmina skrev:

Jeg studerer og er alene med boliglån (har riktignok avdragsfrihet for tiden så betaler kun renter). Det er trangt økonomisk, men det går rundt. 

Men dette med lånekassen er jeg litt usikker på. Jeg trodde ikke man kunne få mer enn maks 4 år til f.eks. en bachelorgrad? Hvis man av en eller annen grunn har lyst på en til bachelor så får man vel ikke støtte til det? (Håper jo jeg tar feil, for jeg kjenner at jeg har litt lyst på en bachelor i språk når jeg er ferdig med det jeg går nå :p)

Sitat

Antall år du kan få støtte fra Lånekassen

Undervisningsåret 2015–2016 - Sist oppdatert: 29.06.2015
Du kan få støtte til utdanning i til sammen åtte år.

Har du fått støtte fra Lånekassen til høyere og annen utdanning i til sammen åtte år, har du ikke lenger rett til stipend eller lån fra oss. Du får ikke støtte i mer enn åtte år selv om du er forsinket i utdanningen din. Du får heller ikke støtte i mer enn åtte år selv om utdanningen din varer lengre.

Videregående opplæring med ungdomsrett er ikke regnet med i de åtte årene.

Slik teller vi

Hvert semester du får støtte fra oss, teller som et halvt år. Det spiller ingen rolle om du får støtte til fulltidsutdanning eller deltidsutdanning. Vi teller også semestre du har avbrutt utdanningen din. Vi teller da antall dager du fikk støtte fram til avbruddet. Et vanlig semester er 150 dager. Det betyr at dersom du avbrøt for eksempel 15.november, har du brukt 90 dager av de åtte årene (2 400 dager) du kan ha rett til støtte.

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er 27, har vært fulltidsstudent "hele veien", har hus, bil, hund, mann og barn. Jobber lørdager ved siden av, mannen betaler det meste, og ja, det er trangt. Fordelen vår er dog at jeg aldri har hatt fulltidsjobb, noe som gjør at vi ikke har blitt bortskjemt på romslig økonomi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Tuvane skrev:

Du får rundt 50 000 kroner per semester i stipend og lån, dvs 10 000 kroner i mnd.

Nei, fordi man får større stipend i august og januar.. Så underkant av 7000kr er det man får i Mnd.. 

 

Men du har ikke sjekket kveldsskole eller deltidsstudier da? Det funker og så jobber du samtidig.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sykepleie har jo også 4 års deltidsstudium du kan vurdere. Problemet er at praksis er fulle arbeidsdager som gjør at det kan være vanskelig å jobbe fast ved siden av i de periodene. Det yrket du vil ha gjør deg jo veldig fleksibel i forhold til arbeidstider. Som ekstravakt i studiet vil du alltid få deg helg/kveld og helligdagsjobbing (selv om det sikkert ikke frister så veldig når du har barn).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Tuvane skrev: Du får rundt 50 000 kroner per semester i stipend og lån, dvs 10 000 kroner i mnd.

Nei, fordi man får større stipend i august og januar.. Så underkant av 7000kr er det man får i Mnd.. 

 

Men du har ikke sjekket kveldsskole eller deltidsstudier da? Det funker og så jobber du samtidig.. 

Finnes ikke her jeg bor. Er fulltid eller ingenting. Er uaktuelt å reise til en annen by å studere nå når ungene er små.

Finnes heller ikke sykepleie på deltid her.

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Samboer studerer igjen nå (er sykepleier, spesialister seg), vi har huslån, hund og baby på vei, nedbetalt bil. Jeg tjener godt og har trygg og stødig jobb da, så det bidrar jo til at det går så bra. Han jobber mye natt på helg, det gir endel penger inn i tillegg til studielånet, uten at det går over grensa :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Krutsi skrev:

Nei, fordi man får større stipend i august og januar.. Så underkant av 7000kr er det man får i Mnd..

Nå snakker jeg om snittutbetalingen pr mnd, siden jeg regner med at det er den hun skal leve av. Hun får jo da, hvis hun bruker pengene fornuftig 10 000 kroner pr studiemnd å leve for, og det er jo det som er relevant, ikke når det blir utbetalt (med mindre man er så dum at man bruker opp pengene sine fortløpende).

Min søster som studerer i utlandet, får alt utbetalt i starten av hvert semester, men hun sier jo ikke at hun da får 0 kroner per mnd av lånekassen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror jeg ville vurdert deltid jeg altså. Mamma ble ferdig med sin bachelor for halvannet år siden og tok den deltid(vernepleie). Hun hadde full jobb utenom og brukte ferie og innjobbet avspasering til praksis. Jeg vet ikke hvor mye praksis det er på sykepleie, men på vårt vernepleiestudie(jeg går også det, men heltid), så er det tre praksisperioder, to på 9 uker og en på 12. Hun fikk i tillegg også studielån, men tror ikke det var fullt studielån(altså 100 000 i året), litt usikker. Det ble jo tidvis ganske hektisk og lite fri, men det funka greit. 

Jeg har dog en jeg studerer sammen med som er godt voksen med kone, barn og hunder som jobber fulltid ved siden av studiet. Han har dog relevant arbeidserfaring ift. studie og velger hvilke emner han fokuserer på. Dropper en del forelesninger osv. Han har i tillegg ganske så lang reisevei fra der han bor. Vi har lite obligatorisk på vårt studium da, så det lar seg gjøre om det har "råd" faglig sett til å droppe noen forelesninger. Han har også avtale med arbeidsgiver om at jobben legges litt til rette ift. studiene, sånn at han får fri om det er noe på skolen han er nødt til å delta på osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke vært i din situasjon, men jeg har studert i "voksen" alder. Jeg vurderte at jeg ikke kunne studere fulltid, uten inntekt. Mannen og jeg hadde husleie, diverse utgifter, katt. Jeg var ikke villig til å kutte ned på ting. Så helt annen verden enn din, MEN - jeg kunne ikke leve med jobben jeg hadde, min lave utdannelse ift videre jobbmuligheter, samtidig som jeg ikke kunne leve med det å bli fulltidsstudent, vi hadde ikke råd til det. Jeg gikk to år på deltidsstudie, deretter tre år på fulltid, samtidig som jeg jobbet.

Det fungerte veldig bra for meg, jeg ble mer strukturert, for jeg måtte jo det. Nå hadde jo jeg et studie der jeg kunne være privatist da, så det er kanskje forskjellen..

Men, jeg oppmuntrer deg uansett til å forsøke å finne ut av hvordan du kan få dette til å funke, for det er ingen i din familie som er gagnet av at du har en jobb du er misfornøyd med, samtidig som du har høyere ambisjoner. Kjør på og lykke til! :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har som sagt ikke mulighet til deltidsstudie, da de ikke tilbyr det i min kommune. Å reise bort å studere er uaktuelt. Så det blir fulltid eller ingenting.

Vi må granske familieøkonomien vår, finne ut hvor langt vi kan strekke mannens penger og hva vi kan kutte ned på av utgifter. Kanskje vi kan kutte sfo eller bare benytte 50% sfo plass. Vi må rett og slett finne ut hva pengene våre går til og hvor mye vi trenger til det absolutt nødvendige. Vi har hatt dårlig økonomi tidligere, og man omstiller seg jo etter den situasjonen man er i og gjør det beste ut av det.

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...