Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Har den psykiske helsa til eieren noe å si Ang. Om man kjøper en stor eller liten hund? Om man bør være sterkere psykisk når man har stor hund? Hvis feks. Eieren er ganske redd av seg, usikker ol. Må man være sterkere psykisk på grensesetting osv.? Snakka med en annen hundeeier om dette og jeg hadde ingen meninger om dette da jeg ikke visste derfor jeg spør her. ☺️

Skrevet

Jeg tenker det kommer mer an på rasen og individet enn størrelsen. Og personen. Vil man føle seg tryggere med en større hund kanskje? Risikerer man å bli redd sin egen hund om man har en litt utfordrende rase som krever mer grenser og konsekvente regler?

Det er jo litt forskjell på en rottweiler og en st. bernhard også..

  • Like 1
Skrevet

Er man veldig redd og usikker av seg ville jeg nok ikke valgt en Dogo Canario men ser ikke noe i veien for å ha en Berner Sennen.  Spørs litt på rasen,  ikke nødvendig størrelsen. 

  • Like 1
Skrevet

Jeg hadde ikke brukt stor/liten hund som et parameter sånn sett, men heller om rasen/individet er myk eller hard å ha med å gjøre i hodet sitt.

Sammtidig som at om man er for nervøs/stressa/usikker av seg så kan sånt til en viss grad smitte over på dyret.

Skrevet
1 time siden, Evelina skrev:

Har hørt så mange si: jeg/vi valgte en liten rase denne gangen pga. Helsa mi/oss? .?

Er det den fysiske helsa skjønner jeg den. Mye mindre påkjenning på kroppen å bakse rundt med en liten hund enn en stor.

Om det er pga den psykiske skjønner jeg den ikke helt. Kanskje folk tenker at de vil ha en liten koseklump i senga/sofaen som trøst og støtte, og ikke har skjønt at man kan ha store koseklumper også :P 

  • Like 1
Skrevet

Som Tekopp sier så kan det ha mye å si med tanke på fysiske plager.

Når det gjelder psykiske problemer så kan det være at eier rett og slett ikke har selvsikkerhet/mot nok til å tørre å prøve en stor rase. En liten rase klarer man å holde igjen selv hvis man ikke får til å oppdra, og hvis man er redd for at man ikke får til oppdragelsen så føles det nok tryggere å velge smått. Det kan også være at eier ønsker å legge listen så lavt som mulig når det gjelder mosjonskrav, og da er det nok tryggest å gå for raser med lang historie som selskapshund, fremfor raser som frem til nylig har hatt bruk for sine instinkter. Da er det stort sett små raser som fyller kravene. Det kan også være lurt å satse på en liten rase dersom du vet at du vil ha behov for hundepass i dårlige perioder.

Skrevet

Som psykisk syk (dystymi, kronisk mild depresjon) kan jeg godt se hvorfor folk går for miniatyrer istedenfor større hunder. Nå er ikke Rocky så stor, men han har jo et forholdvis stort aktivitetsbehov fordeom. (jaktrase) Det går greit, men jeg synes ikke han har hatt det optimalt rent aktivitetsmessig ofte de siste årene, jeg hadde aldri gått med på anskaffelse av en så aktiv rase om jeg viste jeg skulle bli syk og alene om ansvaret for ham. 
En miniatyr/selskapshundrase hadde derimot hatt det som plommen i egget hos meg de siste årene. (Også fordi en slik med større sannsynlighet hadde kunne gått løst = mer virring = mer aktivitet istedenfor bare båndturer med max radius på båndets lengde) 

Helt ærlig så lengter jeg etter å kunne ha hund med god samvittighet igjen. For det tar ekstra på psyken å føle at du ikke klarer å tilfredstille det innebygde aktivitetsbehovet til hunden din. Selvom du gjør ditt beste. (Nå høres det ut som om Rocky ikke får en dritt, men han gjør det altså. Han får bare ikke så mye som jeg føler han kunne fått hos noen friske mennesker som drev med jakt) Samtidig så er det å ha hund ekstremt positivt for psyken min, jeg hadde ikke klart å opprettholde det fysiske nivået mitt uten hund. Uten ham hadde jeg vært fullstendig ute av form nå, istedenfor bare litt ute av form og med høyere vekt. 

Mitt numero uno krav til neste hund er at den kan gå løs uten å stikke til skogs.
Nummer 2 er at den er omgjengelig iom jeg kjenner mange med hund som den kommer til å være rundt. (Og noen av disse hundene har ikke like bra språk, så viktig å ha en som tåler litt. Valper kommer selvfølgelig ikke til å bli sosialisert med disse) 
Bare ved å oppfylle disse 2 så vil en hund ha fått evig mye mer aktivitet hos meg, iom jeg kan tilbringe flere timer i stallen daglig. Rocky må jo da stå bundet/være i bånd mens alle de andre hundene løper løse, leker og koser seg. (Rocky oppfyller nummer 2 dog, evig glad i gemyttet hans mot andre hunder, knallflott språk på ham) Rocky kan heller ikke bli med meg på ridetur, noe som visse dager fører til at jeg må velge. Ri hesten eller få gått en skikkelig tur med hunden, fordi jeg ikke har nok energi til begge deler den dagen. En annen rase kunne blitt med og jeg kunne gått hjem å satt meg i sofaen med god samvittighet for både hest og hund. 

Personlig har jeg kommet fram til at Collie er den optimale rasen for meg. Vennlig innstilte, ikke for krevende, med på alt, omgjengelige, kan gå løse, ikke for stor radius og akkurat passe store. Kommer fint til å kunne følge med på ridetur selv med litt fart i voksen alder. Nok treningsvilje til at jeg kan utforske videre på treningsfronten da jeg syns trikstrening og lydighet er relativt gøy. Men ikke så ekstreme at de går på veggene om det ikke skjer noe spesielt på mine dårlige dager. Ikke minst naturlig stort sett flinke rundt barn, det er relativt viktig iom jeg er i den alderen der barn gjerne popper opp i vennekretsen og muligens etterhvert også hos meg. 
i akkurat 2014 hadde nok en whippet eller italiensk mynde passet best, det var et dårlig år for meg, men jeg kunne tilbudt mye frislipp med like sprek hund som en mynde flere ganger i uka. (Så ofte som ønskelig, svigers sin hund så kan lånes når som helst) 

Konklusjon, mindre = ofte enklere, men hovedsaklig tror jeg det er ekstremt individuelt hva som er "enkelt". 

EDIT: Jeg velger å være åpen om dette da jeg synes det er fryktelig dumt å føle at man må skjems over å være psykisk syk. Det er ingen skam, man er like syk om det er fysisk eller psykisk. Og jeg håper ingen her inne dømmer meg annerledes pga min psyke. :) (Men det tror jeg ikke noen gjør altså, vi er en gjeng med forskjellige plager her inne, både psykiske og fysiske så vel som friske) :) 

  • Like 14
Skrevet

Om jeg skulle omplassert (særdeles hypotetisk) en av mine til noen med psykiske problemer så hadde det definitivt vært Kovu. Han er rolig, stødig og laidback, og god på språk og glad i nærkontakt.

Odin er var for uro, endringer, har masse energi i kroppen, og er mer krevende både fysisk og psykisk.

Skrevet
7 timer siden, Eloise skrev:

Veldig bra skrevet! Synes det var et herlig åpent og ærlig innlegg, og det beskrev det hele veldig godt.


Takk for det! :) Jeg har tenkt mange tanker rundt dette kan man si. :) 

  • 2 weeks later...
Skrevet

Ofte så henger den psykiske helsa sammen med den fysiske helsa. Er man sliten og utafor og lei seg psykisk så merker man også det fysisk bla. Vondt i hodet, spenninger, kvalme, blir fortere sliten osv. Er man ikke i form psykisk så går det ofte over i fysisk også.

Skrevet

Dette var da svært til konklusjoner, da. Man trenger vel ikke å være en usikker hundeeier om man har psykiske utfordringer? Mange av de tøffeste og flotteste hundeeierne jeg kjenner, kan f.eks slite skikkelig ved tanken på å måtte ta en telefon til et offentlig kontor eller gå i selskap eller feire jul. 

  • Like 2
Skrevet

Da jeg dissosierte var det veldig godt å ha litt "tyngde" i andre enden av båndet, noe som ga meg mer kontakt med virkeligheten. Det kunne sikkert gått fint med en mindre hund (den kinesiske nakenhunden venninna mi passer av og til trekker konstant, du merker du går med ham selv om han er liten), men små hunder kan ikke hoppe opp og slikke deg i ansiktet om du plutselig stopper opp og forsvinner. 

Sliter ikke like mye med psyken nå, men hunden(e) har vært til mye hjelp, selv om det har tatt på samvittigheten på dårlige dager (og det gjør det enda fordi jeg har en del fysiske greier som av og til dukker opp, men jevnt over har han et aktivt liv).

Jeg hadde vært redd for at evt angst skulle smitte over på hunden, men det kommer sikkert litt an på rase og individ også. Og ikke minst hvilken type angst. I tillegg får man (forhåpentligvis) mestringsfølelse med hund som alltid er bra for psyken!

  • Like 1
Skrevet
På 10.12.2015, 02.08.12, Rocket skrev:

*kjempelangt innlegg jeg kjenner godt igjen*

Kjempeflott innlegg dette :) Kjenner meg igjen i det også. 

I sommer ble jeg diagnostisert med tilbakevendende depresjoner. Jeg har aldri skjønt hvorfor energien forsvinner plutselig tidligere og hvorfor jeg kunne sove døgnet rundt enkelte dager, eller hvorfor jeg har vært irritabel, eller hva som er "problemet til alle andre som kan være så idiot". Jeg er dessverre den som, når jeg ikke er bevisst på hva som skjer, ser problemene hos andre heller enn å se at det er mine tolkninger og bestemmelse av årsakssammenhenger som er problemet. 

Det jeg har funnet ut underveis er at når jeg er i aktivitet og har noe å fokusere på går det veldig bra. Jada, jeg har jo Aragon som har måttet gå ut på tur og bruke hodet. Men tingen med han er at hvis det regner og blåser gidder han ikke å gå ut. Eventuelt så går han som om han ikke har lært noen verdens ting. Blir det mye aktivitet 2-3 dager på rad så slår det ut på det iboende stressnivået hans. Så uansett når på året må jeg være forsiktig med å ikke gi for mye. Ellers blir det mye stress hos han når den dagen kommer at det MÅ være roligere dager. For meg er ikke det noe positivt. Det er lett å la seg irritere over en voksen hund som vimser i beina og klynker og piper på tur fordi det blåser. Det samme med en som får lav terskel for å bjeffe og flyr rundt og er rastløs hvis han får 3 dager med lange, gode turer for så å måtte være litt alene en dag og to. Men han forstår da. Når jeg er på vei inn i en syk periode sitter han mye mer inntil og koser og søker meg mye mer. Mors lille terapeut kaller jeg ham :wub:

Vanligvis på denne tiden av året, fra medio oktober til nærmere jul, har jeg tøffere perioder enn ellers. Det har jeg ikke merket noe til nå. 13 Oktober tok jeg meg en dagstur til Paris og hentet Sjef. Og det er den beste investeringen jeg har gjort i egen psyke :) 
Han er rolig og sindig. Godt og fornuftig hode på ham. Aksepterer kjedelige dager uten å gå på veggene. MEN jeg kan ikke bare slippe ham rett utenfor døra i dårlig vær slik som Aragon foretrekker. Jeg må ut, og jeg må holde meg i gang. Og for meg er det helt rett. Han har en så fantastisk arbeidslyst og lærevilje at nå kan jeg endelig sette meg mål for mer enn bare utstilling også. Så jeg har noe å jobbe mot hele tiden. Til sensommeren eller høsten har jeg bestemt at jeg skal starte i lydighet klasse 1. Før det skal jeg øve meg i rekrutt. Det blir nok tidlig i sommer. Alt etter når jeg finner et stevne nær meg. 
Men det er meg. Andre takler kanskje ikke å bli stilt krav til i det hele tatt. Men å hele tiden ha noe som drar meg ut er god forebygging slik at jeg ikke kommer til det punktet hvor jeg driter i alt og helst vil gjemme meg bort. Alle tilfeller er forskjellige, og hva som er rett for hver og en må man gå i seg selv og bli kjent med. 
Jeg skjønte det egentlig ikke selv før jeg snakket med psykologen om at jeg hadde vært ute i flere timer og satt meg ned ute på et nes i nærheten av en populær turløype med Aragon og vært på besøk hos en venninne etterpå. 
"Hvordan følte du deg etter det?" 
Det spørsmålet åpnet så mange dører for meg at det vanskelig lar seg beskrive. Fordi jeg skjønte hva som er sunt og bra for meg. Endelig! :D

I forhold til dette med hvilke hunder man bør være rolig og avbalansert for å takle så vil jeg påstå at det bør man være med alle hunder. Med fare for å bli helt CM her, så er hunder gjerne vare for energien man utstråler. Forskjellen ligger i at de små gjør mindre "skade" av å være viltre og fly på veggene om det er noe de reagerer på. Så de blir mer ufarlige. Det er ikke en teori jeg bare har tatt til meg som en sannhet altså, det er noe jeg har observert. Uten at jeg bryr meg døyten om dominansteorier av den grunn ;) (Må bare få understreket det før CM-politiet kommer og tar meg!). 

Det ble visst en hel, liten avhandling det her. Veldig personlig ble det også. Men som du sier, @Rocket så er det for mye tabuer og fordommer mot psykiske lidelser. Man blir fort sett på som klin gal, når man egentlig  er helt normal 90% av tiden. Man må bare fjerne fordommene med åpenhet :)

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...