Når barn er slemme mot hunder

[Mirai]

Det er jo ikke alltid så greit å ha 100% kontroll over følelsene i en sånn uventet situasjon, og så tre inn i en rolig, pedagogisk rolle... jeg tror jeg hadde reagert litt på samme måte om det var et barn som slo hunden min eller om det var en annen hund som fløy på. Det henger vel sterkt sammen med beskyttertrang og at vi er glad i den som er "under angrep" - det skal lite til før adrenalinet fyrer opp både sinne og utbrudd da. Impulskontroll i vanlige situasjoner er vel ikke helt likt som dette? Jeg tviler på at TS går rundt i den sinnstilstanden til vanlig!

Tror ikke det går an å finne den snille og den slemme sånn svarthvitt i akkurat det eksempelet i førsteposten.  Det går litt begge veier etter hva jeg leser. 

Men er det ikke forresten litt sånn at noen barn syns det ER litt spennende å plage og sånt da..? Uansett om det er en naturlig del av utviklingen eller hvor enn det kommer fra. 

[Tempus]

Det er jo ikke alltid så greit å ha 100% kontroll over følelsene i en sånn uventet situasjon, og så tre inn i en rolig, pedagogisk rolle... jeg tror jeg hadde reagert litt på samme måte om det var et barn som slo hunden min eller om det var en annen hund som fløy på. Det henger vel sterkt sammen med beskyttertrang og at vi er glad i den som er "under angrep" - det skal lite til før adrenalinet fyrer opp både sinne og utbrudd da. Impulskontroll i vanlige situasjoner er vel ikke helt likt som dette? Jeg tviler på at TS går rundt i den sinnstilstanden til vanlig!

Tror ikke det går an å finne den snille og den slemme sånn svarthvitt i akkurat det eksempelet i førsteposten.  Det går litt begge veier etter hva jeg leser. 

Men er det ikke forresten litt sånn at noen barn syns det ER litt spennende å plage og sånt da..? Uansett om det er en naturlig del av utviklingen eller hvor enn det kommer fra. 

Nettopp. Jeg er utdanna sosionom og jobber med utviklingshemmede hver eneste dag, hadde jeg gått rundt med et sinne og tanker om å slå til vanlig så hadde jeg neppe fått beholde jobben så veldig lenge. Overraskende nok er jeg veldig godt likt av både brukere og kolleger, så så ille kan jeg da ikke være  

 

Edit: På jobb har jeg ingen problemer med å takle hverken utagerende brukere eller andre ting som kan oppstå. 

Synd jeg ikke går rundt med et  pedagogisk sinn hele tida, klar for å takle enhver uforutsett hendelse. Jeg beundrer de som klarer det altså, virkelig!

Endret 27. Oktober 2015 av Tempus

[Margrete]

Nettopp. Jeg er utdanna sosionom og jobber med utviklingshemmede hver eneste dag, hadde jeg gått rundt med et sinne og tanker om å slå til vanlig så hadde jeg neppe fått beholde jobben så veldig lenge. Overraskende nok er jeg veldig godt likt av både brukere og kolleger, så så ille kan jeg da ikke være  

De er glade i deg pga frykt, for du går rundt å ser ut som en tordensky ser du! Stockholm-syndromet kalles det

[Tempus]

De er glade i deg pga frykt, for du går rundt å ser ut som en tordensky ser du! Stockholm-syndromet kalles det

Ah, jeg visste det måtte være en grunn til at de stadig oppsøker meg på kontoret! De er rett og slett redde for hva som kan skje dersom de lar være!  

[Justisia]

Issi skulle så klart ha vært på innsiden av meg, men det var hun dessverre ikke. Ungen gikk bort og slo til henne. 

Kanskje jeg burde skjønt at ungen kom til å gå bort til en fremmed hund for å slå den, men det gjorde jeg jo tydeligvis ikke. 

Nei, det ser jeg ingen grunn til at du skulle skjønt. Men, når du er så observant på mor med tre barn, alder på barn og hva barnet har i hånden og du trekker ut i grøfta i tilfelle at de er redd hund, så tenker jeg at det naturlige ville vært om hunden var lengst vekk fra mor med barn. Så ja, hunden din skulle vært på innsiden av deg, og jeg synes du burde ta en del av ansvaret for dette selv jeg. Og jeg synes også du burde snakke med mor og barn om du treffer dem igjen. Forklare på en rolig måte hvorfor du reagerte som du gjorde, og også beklage. 

Men, jeg ser jo den at du ikke da forventet at ungen skulle slå da han passerte hunden. Men, du skriver jo litt forskjellig der. Først at han slo da han passerte dere, så at han gikk ned i grøfta og slo henne og nå at barnet gikk bort og slo henne. Jeg er kanskje mer observant enn mange ute på tur, og jeg vet at i en slik situasjon hvor jeg hadde trukket ut i grøfta i møte med en familie i tilfelle de var redd for hund også hadde fulgt med på hund og barn under passering. I alle fall om det skjedde slik du har beskrevet i et par innlegg, t barnet gikk ned i grøfta og slo hunden og nå at barnet gikk bort og slo hunden. Verre hadde det vært om barnet slo under passering. 

 

[Guest 2ne]

Jeg gikk da vitterlig ikke uprovosert bort til et fremmed barn og dytta det i bakken. Det får være måte på hvor skjøre barn er. 

Hvem er det som i det hele tatt lar ungen sin gå bort til en fremmed hund lurer jeg på. Hadde Issi utagert av å få en pinne i ansiktet ut av intet så hadde det jo plutselig vært min skyld. 

Åh, unger flest tåler en støyt de, akkurat som at hunder flest gjør det. Men du reagerer på at en 3-4 år gammel unge ikke klarer å beherske seg og er slem mot hunden din, mens du, ei forholdsvis voksen jente med ansvar for annet liv, åpenbart ikke har bedre impulskontroll sjøl, og brøler til både unge og mor - i følge det du sjøl skriver, i hvert fall. Det finner jeg svært ironisk. Sonen er åpenbart full av voksne mennesker med manglende impulskontroll, selv om de forventer at små unger som knapt har slutta med bleier skal ha det. Det er enda mer ironisk. Nesten på grensa til at jeg tror dere fleiper, for å være helt ærlig  

[Mari]

Overraskende nok er jeg veldig godt likt av både brukere og kolleger, så så ille kan jeg da ikke være  

Tempus, ikke ta dette så personlig.  Du har fått kritikk på en enkelthendelse, ikke på deg som person, og det virker som du selv langt på vei er enig i kritikken.  Du reagerte i affekt og selv om det til en viss grad er forståelig, var det neppe det mest konstruktive og det er det mange har forsøkt å si noe om.

Jeg tror ikke du er et dårlig menneske som har lyst til å dælje løs på unger, det tror jeg ingen tror. (Det hadde vært fint om andre sluttet å antyde at man mener det også kjenner jeg) Du gjør som vi alle gjør, som best du kan.
Men du spurte hvordan man skal reagere på slikt, og når du åpner for det på et forum, så vil du få forskjellige svar inkludert fra de som er uenige med deg. Husk også at selv om en diskusjon har rot i en spesifikk hendelse, så beveger den seg fort over i det mer generelle, og det handler ikke like mye om deg og din hund lenger.

 

[Argyr]

Om valpen min går løs, går bort til en tilfeldig unge og river den overende fordi bikkja ikke eier selvkontroll, så hadde det vært min skyld. Det er ikke hundens feil, det er min. Hunden er ikke nødvendigvis slem, den er bare ukontrollert.  Den skulle vært under kontroll. Bikkja ville fått korreks der og da, og kanskje lært noe.  Hadde forelderen reagert og kjefta på bikkja (f.eks. "nei!" i sint stemme), så ville jeg sett på det som rimelig naturlig og passende, for barn skal ikke måtte utsettes for å bli nedløpt av fremmede hunder, og forelderens oppgave er å passe på barnet sitt, ikke oppdra hunden min.

 

Om noens barn går løst, går bort til en tilfeldig hund i bånd og slår den med en pinne, så er det forelderens skyld. Barnet er ikke nødvendigvis slemt, bare ukontrollert. Barnet burde vært under kontroll.  Barnet bør få korreks der og da, og kanskje lære noe. Om hundeeieren reagerer og kjefter på barnet (f.eks. "nei!" i sint stemme), så ser jeg på det som rimelig naturlig og passende, for hunder skal ikke måtte utsettes for å bli slått med pinner av fremmede barn, og det er hundeeierens oppgave å passe på hunden sin, ikke oppdra andres barn.

[Lene_S]

*klipp*

Når det kommer til oppdragelse så setter jeg svært stor pris på at andre sier ifra om ungen min gjør noe galt. Så lenge det gjøres på en ordentlig måte selvsagt, og akkurat det handler faktisk om respekt for andre mennesker og vanlig folkeskikk. Det betyr ikke at jeg overlater oppdragelsen til noen andre, men at det er fint at folk sier ifra og det er fint at ungen min hører det fra flere enn bare jeg og faren. Jeg forsøker å gjøre det samme selv jeg. Sier ifra om det er noe jeg reagerer på. Men det skal mye til før jeg brøler til folk heldigvis, uansett alder. 

Ære være deg for det! Dessverre så er det langt fra alle foreldre nå for tiden som takler at andre irettesetter de små englene deres. Jeg jobbet i dyrebutikk, og fikk så hatten passa av foreldre flere ganger når jeg snakket rolig og behersket, om enn bestemt, til de små gullklumpene, og ba dem om å slutte å banke på akvarier, fôre hamstere med pommes frites, eller putte fingra inn til fuglene. Samme foreldre hadde forøvrig gjerne null skrupler med å la ungen bli igjen alene i dyrebutikken mens de selv koste seg med lørdagshandelen. Foreldre er rare dyr, spør du meg

[Elisabeth00]

Det er mye mer nyttig å forklare barnet hvorfor det ikke kan gjøre sånn, fremfor å kjefte. De fleste barn klarer å forstå sammenhengen om man bruker et eksempel "Når du gjorde sånn så fikk hunden vondt og ble lei seg. Tenk om noen slår deg, da får du vondt og blir lei deg ikke sant?  Det får hunden også." (selvsagt tilpasse etter alder og nivå) og så etterfølge det med at "Hunden liker sånn og sånn" og så demonstrere på hunden og vise at den da blir glad.

Jeg har hatt fin effekt med den metoden, stoppe adferd, forklare hvorfor det ikke kan gjøres, presentere alternativ adferd som er enkel og gir barnet mestringsfølelse (bedre læring, og mindre sannsynlighet for at den negative adferden gjentas).

Jeg gjør dette også konsekvent om barn kommer bort for å klappe hundene uten å spørre (overraskende mange foreldre som lar barn i hundens hodehøyde bare gå rett bort til hundene våre). Da stopper jeg dem, forklarer, og så sier jeg pent fra til foreldrene. Om barna er så små at de ikke kan kommuniseres med på den måten gir jeg beskjed til forelder med en gang. Barn får hilse etter de (eller foreldrene) har spurt, dersom vi har tid.

For min del handler ikke dette om å ta over andres barneoppdragelse, men rett og slett om respekt og medmenneskelighet ovenfor barnet. 

 

Sånn på siden, at det ikke finnes slemme barn stemmer ikke med realiteten. De fleste barn med adferdsproblemer (eller som bare gjør ugjennomtenkte eller teite handlinger) er derimot ikke slemme, og barn bør selvsagt ikke settes i en sånn kategori uansett. Men slemme barn finnes, akkurat som at det finnes slemme voksne. 

[Kristiin]

Jeg drar denne på unger om de er litt slemme mot dyr; hadde du likt om noen gjorde det mot deg? Tror du ikke katten/hunden ble lei seg nå..?  

[Mud]

Ære være deg for det! Dessverre så er det langt fra alle foreldre nå for tiden som takler at andre irettesetter de små englene deres. Jeg jobbet i dyrebutikk, og fikk så hatten passa av foreldre flere ganger når jeg snakket rolig og behersket, om enn bestemt, til de små gullklumpene, og ba dem om å slutte å banke på akvarier, fôre hamstere med pommes frites, eller putte fingra inn til fuglene. Samme foreldre hadde forøvrig gjerne null skrupler med å la ungen bli igjen alene i dyrebutikken mens de selv koste seg med lørdagshandelen. Foreldre er rare dyr, spør du meg

Selvfølgelig skal man gripe inn hvis noen barn plager noen.  Det være seg mennesker eller dyr. Men jeg personlig er ikke tilhenger av at det plutselig skal være populært å irettesette andres barn igjen. 

NOEN foreldre setter pris på det, fordi deres barn faktisk tåler det, men for veldig mange barn oppfattes korreksen såpass mye sterkere når den kommer fra en fremmed at det blir urimelig i forhold til handling.  

Noen barn er såpass sjenerte at en fremmed som kjefter vil ødelegge utrolig mye for de senere.  

Nei, det hjelper ikke å sosialisere småbarn og gi de godbiter...

I tilegg kommer faktorer som det at det er mulig at barnet faktisk ikke vet at det de gjør er galt ( spesielt for små barn ), enten fordi de ikke har vært i akkurat samme situasjon før eller at det skjer såpass sjeldent at barnet rett og slett har glemt det. Da er det aldri riktig å kjefte. Barn er menneskevalper. 

" Hei,  det der er ikke så lurt å gjøre fordi...." I en vennlig stemme er som oftest ekstremt mye mer effektivt og nyttig.  Og mindre fare for en vettskremt unge som må bruke lang tid på å øve seg på å prate med fremmede igjen.  

Jeg er sjeleglad ingen andre har følt for å kjefte på min sønn. Jeg hadde reagert ganske kraftig. Ta det  med meg,  så tar jeg det med ungen , med mindre det er snakk om å avverge en akutt  situasjon. 

 

@Argyr det er et hav av forskjell på å rope "Nei" og å rope at barnet er slem og uopdratt eller? Skal det være sammenlignbart  ( noe som blir vanskelig,  for man får liksom gått rett på hundens selvfølelse ved hjelp av ord som på barn ), så må foreldrene legge hunden på rygg eller noe.. 

Hadde TS bare ropt nei , hadde ingen reagert.  .

[Argyr]

 

@Argyr det er et hav av forskjell på å rope "Nei" og å rope at barnet er slem og uopdratt eller? Skal det være sammenlignbart  ( noe som blir vanskelig,  for man får liksom gått rett på hundens selvfølelse ved hjelp av ord som på barn ), så må foreldrene legge hunden på rygg eller noe.. 

Hadde TS bare ropt nei , hadde ingen reagert.  .

Det var bare et eksempel. Jeg kan fint se for meg skremte, sinte og brølende foreldre som skremmer bikkja, på samme måte som skremt, sint og brølende hundeeier som skremmer ungen. Shit happens.

Og så føler jeg for å påpeke at Tempus ikke kalte barnet slemt, men var uenig med mor om at han var snill. For SNILT får det jaggu ikke blitt, og jeg ser ikke at det er så himla galt. Det ville sikkert vært mer pedagogisk riktig å si "han var ikke snill nå", men igjen - ikke hundeeiers oppgave å være småbarnspedagog. At man blir oppfattet som slem når man gjør slemme ting bør foreldrene klare å forklare ungen selv.

[Eloise]

Min pappa brukte å bli sint og fortelle meg at jeg måtte være mer forsiktig eller ikke gjøre sånt dersom jeg klemte fingeren eller ramlet og slo meg som barn. Han er et intelligent og oppegående menneske som nesten aldri ble synlig sint eller irritert, bortsett fra når hans lille datter kom gråtende inn for å få trøst. Følelsene tar overhånd i visse situasjoner, og pedagogikk og forståelse går rett ut vinduet.

Jeg kunne faktisk ønske at jeg klarte å reagere med å bli sint eller rope i sånne situasjoner. Jeg begynner bare å gråte når følelsene blir for mye, og det er ikke akkurat bedre.

[Lene_S]

 

Selvfølgelig skal man gripe inn hvis noen barn plager noen.  Det være seg mennesker eller dyr. Men jeg personlig er ikke tilhenger av at det plutselig skal være populært å irettesette andres barn igjen. 

NOEN foreldre setter pris på det, fordi deres barn faktisk tåler det, men for veldig mange barn oppfattes korreksen såpass mye sterkere når den kommer fra en fremmed at det blir urimelig i forhold til handling.  

Noen barn er såpass sjenerte at en fremmed som kjefter vil ødelegge utrolig mye for de senere.  

Nei, det hjelper ikke å sosialisere småbarn og gi de godbiter...

I tilegg kommer faktorer som det at det er mulig at barnet faktisk ikke vet at det de gjør er galt ( spesielt for små barn ), enten fordi de ikke har vært i akkurat samme situasjon før eller at det skjer såpass sjeldent at barnet rett og slett har glemt det. Da er det aldri riktig å kjefte. Barn er menneskevalper. 

" Hei,  det der er ikke så lurt å gjøre fordi...." I en vennlig stemme er som oftest ekstremt mye mer effektivt og nyttig.  Og mindre fare for en vettskremt unge som må bruke lang tid på å øve seg på å prate med fremmede igjen.  

Jeg er sjeleglad ingen andre har følt for å kjefte på min sønn. Jeg hadde reagert ganske kraftig. Ta det  med meg,  så tar jeg det med ungen , med mindre det er snakk om å avverge en akutt  situasjon. 

 

Jeg snakker altså ikke om å kjefte på unger, men å gi dem en irettesettelse. Et eksempel fra dyrebutkken: En guttunge står å slår på akvariene. Gutten er vel 5-6 år, og står alene. Jeg vet ikke hvem foreldra er, eller om de i det hele tatt er i butikken. Jeg går bort til gutten, og, fordi jeg aldri, i kraft av flere år i barnehager og mange år yngre søsken, aldri har sett poenget med å dille med unger, sier rolig, men bestemt "Du får ikke slå på akvariene, for da blir fiskene redde". Gutten responderer med å vræle. En dame komme ilende til, og gir meg huden full for å ha traumatisert den stakkars engelen hennes. Uten å spørre om hva som har skjedd, det eneste hun reagerer på er at ungen leker brannsirene.

Det er slike ting jeg sikter til. Foreldre som automatisk går ut fra av de små djevlene er engler i alle sammenhenger, og ikke evner å se at unga deres kan gjør noe galt. Beklager, men det gidder ikke jeg å ta hensyn til. Jeg kjefter aldri på unger, jeg brøler aldri, og hever stemmen svært, svært sjelden. Men jeg tar meg friheten å irettesette når foreldre enten ikke er til stede eller overser. Kunne fortalt side opp og side ned fra min søsters jobb på SFO, men kan begrense det til mora som trua med både avis og skolesjef fordi søster var så freidig å gi snørrunge først advarsel om konsekvens, og når den ikke ble respektert, gjennomførte konsekvensen. Sånne foreldre er det alt for mange av, og selv om det ikke er min jobb å oppdra andres unger, så er det min fordømte rett å sette grenser for meg og mine, spesielt når foreldra selv ikke gjør det. Og når jeg først gjør det, så gjør jeg det skikkelig, med forklaringer og det hele. De foreldre som måtte ha et problem med det, vel... les historien under

Moralen er: I køen i en butikk, driver en guttunge å tupper en eldre dame i leggen. Damen ber moren om å få guttunge til å slutte, hvorpå mor svarer at de praktiserer fri barneoppdragelse. Bak mor og barn står en ung mann. Han åpner melkekartongen han har i handlevogna si, og heller den over huet på mor. Som jo snur seg, passe forbanna. Den ungen mannen svarer da: Mine foreldre praktiserte også fri barneoppdragelse!

[Gjest]

Slike hendelser og slike diskusjoner blir litt som når de som aldri har hatt hund skal uttale seg om hundedressur og oppdragelse. DE vet best. Mye bedre enn de som faktisk har hatt hund/barn i mange år og har praktisk erfaring med det.
Alltid enkelt å ha bombastiske ideer om hvordan andres hunder og barn burde være.

Jeg sørger for å oppdra mine hunder slik at de faktisk tåler en trøkk, også fra barn. Og om jeg skulle tvile på at min hund tålte at en liten 3-åring gutt plutselig hev seg frem etter hunden idet vi passerer, så går jeg i bue utenom. Som om det var en vanlig hund-hund-passering der man tviler på om hundene tåler hverandre.

 

Og i mine ører høres denne 3-åringen ganske så "normal" ut. Ikke slem. En 3-4-åring har ennå ikke noe begrep om moral/rett/galt. De agerer på impuls.

Endret 28. Oktober 2015 av Bling

[Siri]

Slike hendelser og slike diskusjoner blir litt som når de som aldri har hatt hund skal uttale seg om hundedressur og oppdragelse. DE vet best. Mye bedre enn de som faktisk har hatt hund/barn i mange år og har praktisk erfaring med det.
Alltid enkelt å ha bombastiske ideer om hvordan andres hunder og barn burde være.

Nei, det er faktisk ikke helt sammenlignbart, for vi alle har vært små barn en gang, og har erfaring med å VÆRE små barn. Ut fra DET kan vi uttale oss. Ingen av oss har vært hunder, eller valper, dermed er oppdragelse av hund noe vi må lære oss - ikke noe vi selv har erfart gjennom en lang oppvekst. 

[Guest 2ne]

Nei, det er faktisk ikke helt sammenlignbart, for vi alle har vært små barn en gang, og har erfaring med å VÆRE små barn. Ut fra DET kan vi uttale oss. Ingen av oss har vært hunder, eller valper, dermed er oppdragelse av hund noe vi må lære oss - ikke noe vi selv har erfart gjennom en lang oppvekst. 

Alle ha vært små barn, og overraskende mange har dårlig hukommelse og husker ikke hvordan de var som barn. Det er også forskjell på barn, så det som ser ut til å være fasiten for en, kan være direkte feil for en annen. 

En skulle tro at hundefolk klarte å overføre såpass fra oppdragelse og oppvekst av hund, til barn. 

[Tekopp]

Så på en 3-4åring vil en forklaring om at hunden blir redd/lei seg når de gjør X ikke ha noe å si, siden de ikke har empati? Hvor gamle må de være før en sånn forklaring funker da?

Og er det "pedagogisk riktig" å si til en unge at de ikke må slå etter hunder, for noen hunder blir redde og da kan de bite?

Vanligvis har jeg bare sagt til ungen (litt strengt om nødvendig) at man må være snill mot dyr/hunden, ikke slå og ikke plage.

Jeg tok i fra noen gutter pinnen de slo etter hunden min med en gang, når de fortsatte etter beskjed, og tok den med til deres voksne og gav beskjed om hva ungene gjorde. Voksenpersonen tok det heldigvis veldig alvorlig og beklagde. Møtte de ungene igjen flere ganger senere, og da oppførte de seg fantastisk forøvrig  

[Mud]

@Lene_S selvfølgelig skal man gripe inn hvis barnet plager noen , det påpekte jeg i første innlegget, men mange tror det er greit å kjefte på andres barn. Med en gang et barn gjør noe de oppfatter som galt griper de inn og går automatisk ut i fra at barnet mangler oppdragelse eller at barnet vet det er galt. 

Barn har ofte forskjellige regler og de har ofte forskjellige terskler på hva de tåler av fremmede.  Mitt barn oppfører seg relativt greit ute blant folk  ( jeg har aldri fått klager eller stygge blikk i hvert fall ), men jeg  har opplevd at folk har grepet inn kraftig når han har hentet seg en kniv  for å åpne noe. Noe han får lov til. Jeg har andre regler enn andre rett og slett. 

Dette skaper selvfølgelig forvirring og redsel hos barnet , selv om det er aldri så velmenende fra vedkommende som tok det som en selvfølge at han var ulydig og rampete. 

Jeg har selv grepet inn når fremmede barn har jagd duer,for det er en handling jeg føler jeg har noe med. Da har jeg forklart barna at duene blir redde og sammenlignet det med at kjemper hadde begynt å jage dem. De tok poenget fort. 

Jeg har også opplevd at et lite barn har prøvd å sykle på bikkja mi uten at foreldrene reagerte , da sa jeg tydelig i fra at det ikke var lov og at hvis hunden ble redd kunne den bite. Ungen vinglet vekk  i full fart . 

Noen barn er i tilegg redd for fremmede ( mitt feks) og derfor er det veldig rart at det liksom er helt innafor å kjefte på andres barn , men hvis en fremmed hadde kjeftet på en usikker liten valp så hadde det blitt haraball.  Spesielt her på sonen hvor det hersker en langt større forståelse for valper enn barn. Et barn på 3-4 år en faktisk en veldig liten valp. Typ leveringsklar.  Barn modnes uhyre mye saktere enn hunder...

 

@Argyr å si at et barn ikke er snill og ikke er oppdratt foran barnet er hverken snilt eller velopdratt. Nei, en 3-4 åring har ikke begrep om at det å gjøre slemme ting ikke betyr at man er slem,  det er noe man jobber med å lære de i den alderen. Når de hører fra fremmede at de ikke er snille kan det virke svært sterkt inn. Spesielt hvis det blir sagt i en hissig tone. Jeg synes det er mer åpenbart at et voksent menneske skal vite at man ikke sier sånt til barn som at er lite barn skal vite at at man ikke slår dyr.  

Unger er en del av samfunnet. Men foreldre er tydeligvis langt mer forpliktet til å lære ungene hvordan de skal oppføre seg rundt dyr enn det voksne mennesker er forpliktet til å vite hvordan man oppfører seg rundt barn.  Det er underlig i  mine øyne . All den tid de irriterende ungene som reker rundt skal ta vare på de voksne når de blir gamle. .. Man burde gi de såpass respekt.  

[Siri]

Alle ha vært små barn, og overraskende mange har dårlig hukommelse og husker ikke hvordan de var som barn. Det er også forskjell på barn, så det som ser ut til å være fasiten for en, kan være direkte feil for en annen. 

En skulle tro at hundefolk klarte å overføre såpass fra oppdragelse og oppvekst av hund, til barn. 

Snakk for deg sjæl.... jeg husker utrolig nok veldig godt hvordan jeg var som barn, og selv om det er forskjell på barn, så har vi BEDRE forutsetninger for å sette oss inn i barneoppdragelse enn hundeoppdragelse nettopp fordi vi er mennesker. 

[charlotte]

Bare en bi kommentar til hvorvidt det er normalt at unger slår hunder. Har en 4 åring selv, hun er normalt oppdratt og har god oversikt over hva som er rett og galt. Selvfølgelig en liten ramp, men i den forstand at hun helst ikke vil legge seg akkurat når vi sier det, eller at hun utnytter sin snille mormor på det groveste for å få Non-Stop. Det er IKKE normalt for en 3-4 åring å slå dyr, de vet at det kan være vondt og at den som blir slått blir lei seg eller skadet, uansett dyr eller andre barn. Vil derfor være såpass frempå og si at barn som ikke vet det, er enten dårlig oppdratt (foreldrene var kanskje selv dårlig oppdratt) eller sent utviklet.

[Tuvane]

Sånn jeg ser det, så bør foreldre som ikke ønsker at andre skal gripe inn i oppdragelsen, sørge for at barna er såpass veloppdratte at det ikke er behov for inngripen. Men noen unger mangler dessverre oppdragelse, og noen foreldre evner tydeligvis ikke å ha ansvar for ungene sine.

Jeg husker ennå en gang jeg var barn, og Mamma og jeg var på kino. Bak oss satt en mor med to barn på 5-8 år, og disse ungene satt konstant og sparket i stolryggen, og stakk beine mellom setene, slik at vi fikk dem i ansiktet. Mamma ba dem gjentatte ganger om å slutte, og henvendte seg også til moren, men sparkingen opphørte i noen minutter, før de begynte igjen. Til slutt tok Mamma resolutt tak i strømpebuksene deres idet de stakk føttene fram, og dro til (i strømpebuksene, ikke i beina). Ungene skrek, og moren ble kjempesur, men ungene klarte på mystisk vis å droppe å sparke i stolryggen og stikke fram føttene igjen resten av filmen.

Velger man å få barn, så må man også ta ansvar for dem og deres oppførsel, og bedriver man fri barneoppdragelse og ungene er drittunger, så må man nesten forvente at de som blir utsatt for ufin oppførsel sier i fra, og det er ikke sikkert at de har samme syn på oppdragelse som det man har selv, ei heller at de har noe som helst kunnskap om barn og deres utviklingsnivå. Er de i tillegg ekstremt irriterte på barna kan det også hende at de brøler og sier ting du ikke ønsker at barna skal høre.

[Mud]

Bare en bi kommentar til hvorvidt det er normalt at unger slår hunder. Har en 4 åring selv, hun er normalt oppdratt og har god oversikt over hva som er rett og galt. Selvfølgelig en liten ramp, men i den forstand at hun helst ikke vil legge seg akkurat når vi sier det, eller at hun utnytter sin snille mormor på det groveste for å få Non-Stop. Det er IKKE normalt for en 3-4 åring å slå dyr, de vet at det kan være vondt og at den som blir slått blir lei seg eller skadet, uansett dyr eller andre barn. Vil derfor være såpass frempå og si at barn som ikke vet det, er enten dårlig oppdratt (foreldrene var kanskje selv dårlig oppdratt) eller sent utviklet.

Det er ganske bred enighet blant fagfolk rundt at barn flest må lære empati og at det tar tid å utvikle.  Og at empati med dyr kommer senere,  gjerne ikke før i 7 års alderen  

Alle som noensinne har jobbet med små barn har brukt utrolig mye tid på å prøve å forklare "Ole" at " Anders" faktisk får vondt når "Ole" slår. Å bare si " det er ikke lov" , hjelper ikke barnet å utvikle empati.  

I tilegg må de voksne selvfølgelig vise empati med barnet og lære de å kjenne igjen sine egne følelser. I tilegg skjer det en fysisk endring i hjernen ved 5 års alder som du kan lese om her : 

http://www.medicalnewstoday.com/articles/248867.php 

 

Så fordi DIN 4 åring ikke slår dyr ( det gjorde ikke min heller ), betyr det ikke at det er unormalt at andre gjør det. Det er noe alle med dyr bør vite slik at de kan ta forebehold.  

[Lemen]

Men empati er da ikke det samme som oppdragelse? Det er helt riktig at empati kommer senere hos mange barn, men det betyr ikke at barn ikke vet hva som er akseptabel atferd før de utvikler empati. Oppdragelsen barnet får er med på å utvikle empati og ikke minst det å forstå konsekvenser av handlinger - samt legge grunnlaget for hva som er akseptabel atferd i samfunnet vårt. 

Og nei, det er ikke normalt at små barn går ut av sin vei for å slå dyr -  det er min mening.