Gå til innhold
Hundesonen.no

Å velge farge på valpen/hunden


MonicaT
 Share

Recommended Posts

Inspirert av innlegg i AN som handlet om å velge valp basert på farge starter jeg en egen tråd.

Rett/galt?

Farge er ikke første krav, men farge er helt klart med i vurderingen når jeg skal ha hund.

På min rase har man en ekstra ting og det er hale. En del blir født stumphale og veldig mange ønsker stumphaler.

Lenge til jeg skal ha ny hund, men jeg vet hva jeg ønsker. Og farge er helt klart en faktor, men ikke det mest avgjørende (samme med hale). Kan jeg få pose og sekk så vil jeg gjerne ha det.

Hvorfor er det greit på noen raser å velge hund etter farge mens på andre ikke?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 160
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Egentlig er det litt vittig dette med farger og sonenfolk... For ALLE er jo enige om at det er helse, temperament og bruksegenskaper som kommer først - men hvem roper over seg over FINE FARGER, spenne

Jeg vet at det i Sverige bla finnes border collie oppdrettere som kun avler på fine farger, de har uregistrerte hunder som ikke har gjeterprøve og de selges som familiehunder i spesielle farger. De ka

Jeg kjøper bare hund fra dønn seriøse oppdrettere, så kravene mine når det gjelder foreldredyr vil være ivaretatt i utgangspunktet. Jeg liker tre av fire fargevarianter på bearded collie. Fawn er også

Posted Images

Jeg synes det er helt greit å ha fargepreferanser jeg, så lenge det ikke overskygger alt annet..

Hvorfor er det værre å si at man vil ha en brun hund istedenfor hvit Enn at man foretrekker valper når det gjelder aktivitetsnivå eller lignende?

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange ganger kommer det fram som om at ja får jeg ikke valp i den fargen kan det være det samme med hele hundekjøpet og det er feil. Helse og gemytt og egenskaper bør komme først Så farge. Ta gjerne farge med men som en av de siste punktene på krav lista til valpen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg blir kontaktet av en valpekjøper som ønsker DEN fargen, og alt annet er uvesentlig, får de ikke den fargen så vil de ikke ha fra kullet. Så får de ikke stå på valpelisten min. Ferdig snakket.

Er de interessert i min avl så er det egenskaper og gemytt de er ute etter, er det pga jeg kommer til å få en spesiell farge de vil ha fra meg. Bare glem det.

De kan gjerne komme med ett ønske. Men jeg kommer aldri til å godta det som ett krav.

Jeg er så heldig jeg at jeg som oppdretter kan sette akkurat de kravene jeg vil til valpekjøpere også :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er helt greit å ha fargepreferanser så fremt man har større fokus på helse og gemytt. Ser ikke problemet med å si til oppdretter hva man liker av farger, jeg har jo selv fargepreferanser på min neste hund.

Jeg er nok enda særere, for jeg har preferanser på ører, kroppsfasong osv. Kommer fra hun som ikke driver utstilling engang... :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Farge er ikke det viktigste når det kommer til greyhound. Har jo selvsagt noen favoritter, men ville ikke sagt nei til valp pga farge. På dobermann har man kun 2 farger, og jeg liker ikke den brune varianten. Jeg ville ikke hatt en brun, så på den rasen hadde jeg faktisk kun valgt sort og sagt nei til den andre.

Ser ikke problem å vil ha en spesifikk farge, men det må selvsagt være en av flere ønsker i en hund. Utseendet er viktig, og for noen veldig viktig (utstilling, avlel), og da vil noen farger ikke gå an for dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommer litt annpå rase også. Noen raser er jo fargeavlet (GD f.eks).

Når jeg skulle ha vorsteh ville jeg ha den så ensfarget som mulig, enten sort eller brun. Altså med minst mulig hvitt. Men det var ikke viktig, jeg ville jo også ha en som gjerne var 1 år og godt trent. At jeg fant Ymse, som var 7 mnd, godt trent og ganske ensfarga var mer flaks enn noe annet.

Farge er lite viktig i det store og det hele for min del, men det er klart man liker noen farger bedre enn andre.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes at det å velge etter farge er like rett/galt uansett rase, grunnen til at det er mer akseptert noen plasser er jo fordi noen har jo mer fokus på utseende og overfladiske ting der andre fremmer helse, mentalitet og bruksegenskaper.

Jeg synes det er helt greit å ha fargepreferanser (og andre overflatiske ting), det har jeg også på alle rasene jeg liker, og det er selvsagt lov å ønske å få i pose å sekk (hvem vil jo ikke det?), men når farge eller andre ting som strengt tatt ikke er viktig for hunden begynner å gå på bekostning av andre og viktigere ting(helse, eksteriør, mentalitet etc), da blir det feil i mine øyne. Man kan jo få i pose å sekk, men for å opprettholde alle krav så må man kanskje regne med å vente en stund på rett individ, med mindre man er heldig første gang. Og man må kanskje regne med å bli utelukket fra noen oppdrettere om man takker nei til en valp fra et kull fordi det var feil farge.

Edit: Og derfor er det jeg for min del gjerne tar med faktorer som farge osv når jeg velger kull (så fremt jeg kan ta med den faktoren i bildet uten å fire på noen andre krav) slik at sannsynligheten for å få den fargen man vil ha er størst, men når alt kommer til alt så velger jeg den hunden som er best og passer meg best.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke tilfeldig at jeg har to røde/hvite engelsk settere som har mye tegninger i ansiktet :P Eller, på Bris var det litt tilfeldig med tegningenen, men fargen visste jeg, og jeg hadde ikke valgt han bort om han ikke fikk masse tegninger. Dog var det ikke viktigste krav, men et krav hvis hunden var slik og slik. I kullet til Bris var alle heldigivis røde/hvite, så jeg hadde mange valper å velge mellom, hehe :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor er det værre å si at man vil ha en brun hund istedenfor hvit Enn at man foretrekker valper når det gjelder aktivitetsnivå eller lignende?

Vel. På aktivitetsnivå har jeg det med å ende opp med den aktive valpen som henger i gardinene og mener noe når jeg håndterer den, fordi jeg syns de er gøyale. Det er dog en forutsetning at man kan håndtere den valpen, ikke sant? Det er neppe det samme når vi snakker om farger. En valp blir ikke et monster fordi den er sort i stedet for hvit, liksom.

--

Som jeg sa i akkurat nå-tråden, så har vi alle våre fargepreferanser. Jeg vil f.eks ha en hvit puddel, men her er begge sorte, gitt. Da jeg paret Leah i fjor, ønsket jeg meg en brun valp (det gjorde samtlige på valpelista også), men så kom det bare sorte - jeg beholdt en sort en allikevel, jeg. Fordi at selv om jeg har preferanser på farge, så er det det minst viktige på de tingene jeg har preferanser på.

- Og samtlige valpekjøpere på det kullet ønsket seg brun tispe. Jeg fikk 5 sorte, 3 av de var hanner. Alle som ble spurt, ville heller ha sort (og hannhund), minus 1 (som endte opp med en blandingshund), fordi at moren og faren har de helsesjekkene de har. Så farge var tydeligvis ikke det viktigste der heller.

Siden det egentlig startet med fargeavl, og ikke fargevalg, så er det vel neppe noen overraskelse at når man prioriterer noe, så må noe annet vike. Hvis prioriteringa i avlen er farge, så går det på bekostning av noe annet. På puddel så har man fargeavl, og den er så strikt at genpoolen på noen av fargene er liten. På noen av fargene er pelskvaliteten og eksteriøret dårligere enn den er på de sorte (sort er den mest tallrike fargen, ergo er det lettere å finne gode sorte enn gode av de mindre tallrike fargene), fordi man har valgt farge fremfor pelskvalitet og/eller eksteriør.

Dette med haler er forøvrig et tema på pudler også. Halen skal stå opp og ikke ligge over ryggen på dem som om de var wannabe-spisshunder. Av de tre tispene jeg har tilgjengelig for avl, har to god hale, og en har en fæl hale ( :P ). Den med den fæle halen har dog bare den ene store feilen, hun har f.eks en god front, noe de to med god hale mangler. Skal jeg velge, vil jeg heller ha gode fronter enn gode haler, selv om jeg aller helst vil ha god front og god hale.

Tilbake til dette med fargeavl. Jeg har på de før nevnte tispene (som alle er sorte) en med anlegg for brunt, en med anlegg for hvitt og en som enten er dominant sort eller har anlegg for brunt (jeg har ikke gidda å genteste henne enda :P ). Jeg har sett på flere hannhunder enn jeg kan huske, og stort sett når jeg ser på brune eller hvite hanner, så må jeg tenke "ville jeg brukt denne hannen om han var sort?". Hvis svaret er nei, så legger jeg fra meg den hannen, fordi selv om jeg ønsker brunt eller hvitt, så er ikke fargen det viktigste. Det ville på en måte vært enklere om det var viktigere enn det er, for da kunne jeg firet på krava om mentalitet, eksteriør eller kanskje til og med helse. Og det er det som er problemet med fargeavl - prioriterer du farge, må du bort-prioritere noe annet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har helt klart fargepreferanser. På schäfer ønsket jeg en grå en. Ikke at det er noe vanskelig å få tak i akkurat. Neste gang jeg skal ha schäfer så har jeg egentlig ikke noe særlig preferanse tror jeg. En mørk grå kanskje, men jeg har kommet der at farge på schäfer er irrelevant om ikke resten av hunden er på topp ift. gemytt og helse. Så neste gang velger jeg kombinasjon ut i fra helse og gemytt, og så tar jeg den valpen jeg får, uansett farge.

På whippeten hadde jeg også en ganske sterk fargepreferanse, jeg ville ha en veldig lys en. Farge er dog ikke alt. Men da min oppdretter skulle gjøre samme kombo en gang til, og det hadde kommet flere helt lyse i første kullet, så var jeg solgt. Da hadde jeg i forkant følt jeg fikk god kjemi med oppdretter, pratet med valpekjøpere av samme kombo som var fornøyde. Så her var fargepreferansen ganske sterk(hadde drømt om den fargen), og siden alt annet klaffet, så ble det egentlig ikke noe å lure på. Hadde jeg ikke fått god kjemi med oppdretter eller fått negative tilbakemeldinger fra tidligere valpekjøpere, så hadde jeg ikke kjøpt valpen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første gang jeg skulle få "egen" hund var jeg 12 år. Vi skulle ha border collie etter helsetestede og gjeterprøvegodkjente hunder. OG det skulle være en tispe med sort over det ene øyet og hvitt over det andre... Det gikk faktisk overraskende bra, selv om jeg hadde farge og tegning-kriterie.

Da vi kjøpte hund for 2 år siden, så var det ikke noe valg. De kommer i en godkjent farge. Men krysset såklart fingrene for fine tegninger spesielt i ansiktet på hele kullet - for oppdretter bestemmer valp.

Neste gang blir det mest sannsynlig ikke farge jeg tenker på. Det er så mye annet å ta hensyn til. Men jeg kan skjønne at der rasen er avlet forskjellig mtp gemytt/diverse i de forskjellige fargene, eller at rasen er så ekstremt stor at det finnes gode kombinasjoner innenfor alle fargene - så ser jeg ikke problemet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter å ha klart å få "feil" hund, når jeg har gått litt på farge, så har jeg endt opp med å prøve å gå litt etter farge, men når jeg har fått råd om god hund i "feil" farge, så har jeg heller tatt den :) Så har jeg heller trua på atter en god hund i mørke farger skal dukke opp en gang for meg :P Men enn så lenge sitter jeg med 2 "gode" lyse hunder, selvom jeg ønsker mørke :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel. På aktivitetsnivå har jeg det med å ende opp med den aktive valpen som henger i gardinene og mener noe når jeg håndterer den, fordi jeg syns de er gøyale. Det er dog en forutsetning at man kan håndtere den valpen, ikke sant? Det er neppe det samme når vi snakker om farger. En valp blir ikke et monster fordi den er sort i stedet for hvit, liksom. 

 

-- 

Som jeg sa i akkurat nå-tråden, så har vi alle våre fargepreferanser. Jeg vil f.eks ha en hvit puddel, men her er begge sorte, gitt. Da jeg paret Leah i fjor, ønsket jeg meg en brun valp (det gjorde samtlige på valpelista også), men så kom det bare sorte - jeg beholdt en sort en allikevel, jeg. Fordi at selv om jeg har preferanser på farge, så er det det minst viktige på de tingene jeg har preferanser på. 

- Og samtlige valpekjøpere på det kullet ønsket seg brun tispe. Jeg fikk 5 sorte, 3 av de var hanner. Alle som ble spurt, ville heller ha sort (og hannhund), minus 1 (som endte opp med en blandingshund), fordi at moren og faren har de helsesjekkene de har. Så farge var tydeligvis ikke det viktigste der heller. 

 

Siden det egentlig startet med fargeavl, og ikke fargevalg, så er det vel neppe noen overraskelse at når man prioriterer noe, så må noe annet vike. Hvis prioriteringa i avlen er farge, så går det på bekostning av noe annet. På puddel så har man fargeavl, og den er så strikt at genpoolen på noen av fargene er liten. På noen av fargene er pelskvaliteten og eksteriøret dårligere enn den er på de sorte (sort er den mest tallrike fargen, ergo er det lettere å finne gode sorte enn gode av de mindre tallrike fargene), fordi man har valgt farge fremfor pelskvalitet og/eller eksteriør. 

 

Dette med haler er forøvrig et tema på pudler også. Halen skal stå opp og ikke ligge over ryggen på dem som om de var wannabe-spisshunder. Av de tre tispene jeg har tilgjengelig for avl, har to god hale, og en har en fæl hale ( :P ). Den med den fæle halen har dog bare den ene store feilen, hun har f.eks en god front, noe de to med god hale mangler. Skal jeg velge, vil jeg heller ha gode fronter enn gode haler, selv om jeg aller helst vil ha god front og god hale. 

 

Tilbake til dette med fargeavl. Jeg har på de før nevnte tispene (som alle er sorte) en med anlegg for brunt, en med anlegg for hvitt og en som enten er dominant sort eller har anlegg for brunt (jeg har ikke gidda å genteste henne enda :P ). Jeg har sett på flere hannhunder enn jeg kan huske, og stort sett når jeg ser på brune eller hvite hanner, så må jeg tenke "ville jeg brukt denne hannen om han var sort?". Hvis svaret er nei, så legger jeg fra meg den hannen, fordi selv om jeg ønsker brunt eller hvitt, så er ikke fargen det viktigste. Det ville på en måte vært enklere om det var viktigere enn det er, for da kunne jeg firet på krava om mentalitet, eksteriør eller kanskje til og med helse. Og det er det som er problemet med fargeavl - prioriterer du farge, må du bort-prioritere noe annet. 

Det er klart, jeg er ikke uenig med deg.. Men jeg har også vært borti mange som vil ha den mest aktive i kullet, selv om de ikke har forutsetninger til å takle den. For de hadde hørt at den som er mest aktiv er den beste..

Eller slik som jeg som plukker ut whippet etter best anatomi.. Det er ikke mer galt det enn farge..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er klart, jeg er ikke uenig med deg.. Men jeg har også vært borti mange som vil ha den mest aktive i kullet, selv om de ikke har forutsetninger til å takle den. For de hadde hørt at den som er mest aktiv er den beste..

Ja, som jeg sa, det er en forutsetning at man kan håndtere det - og jeg kan håndtere det :P

Eller slik som jeg som plukker ut whippet etter best anatomi.. Det er ikke mer galt det enn farge..

Vel, anatomi har med funksjon å gjøre da, det har strengt tatt ikke farge. Ikke til dagens bruk, i hvert fall :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, som jeg sa, det er en forutsetning at man kan håndtere det - og jeg kan håndtere det :P 

 

Vel, anatomi har med funksjon å gjøre da, det har strengt tatt ikke farge. Ikke til dagens bruk, i hvert fall :) 

Jojo, det er klart.. Men feks på whippet så skal det jo mye til før anatomien går utover helsen.. Det er jo for at ejg skal vinne på utstilling jeg er nøye på dette.. Og DA er ikke mine preferanser bedre enn farger :P

Men alt bunner jo rett og slett i at man må kjøpe seg en valp som passer seg :P

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men, for å trekke en linje fra AN som jeg ikke forsto, hvordan ødelegger fargevalg bruksegenskaper? Eller, hvorfor er det en nødvendig og selvsagt konsekvens av fargevalg?

Det gjør ikke det, nødvendigvis eller selvsagt. Velger man kull utifra farge på foreldre/forventet farge på valper så er det jo en viss sannsynlighet for at man misser noe annet og viktigere. Med mindre man først og fremst sjekker helse, mentalitet, eksteriør og slikt som er viktig også slenger på farge til slutt når man har et kull man er fornøyd med på alle andre måter, da har man jo et bra kull med gode forutsetninger uansett. Men selv da er det forskjell på valpene i kullet, noen ganger store forskjeller. Forskjeller som kan ha mye å si for bruksegenskaper. Men det største problemet med disse fargegreiene er jo at det er veldig mange, både oppdrettere og kjøpere, som setter farge øverst, fordi det er fint eller fordi de kan selge de med spesiell farge for mer penger etc etc, og det fører sjeldent noe godt med seg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Farge er sånn passe viktig hos meg, jeg kommer aldri til å melde min interesse for et blått eller hvitt kull hos staff f.eks. Bortsett fra de to fargene er jeg relativt åpen da, selv om jeg selvfølgelig synes brindle og svart er finest. Men jeg parret jo Tuva med en rød hannhund, så Vigdis kunne jo blitt rød og jeg hadde beholdt henne uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser ikke problemet med å velge bort en valp pga farge, så lenge man har helse/mentalitet på første prioritet. Altså at man da heller kanskje venter på et nytt kull der alt annet klaffer.

Det betyr jo at det kan potensielt ta mange år før den "perfekte" hunden dukker opp (kanskje aldri) men ser ikke problemet egentlig. Hadde jeg vært hundeløs hadde jeg nok aller mest sannsynlig valgt en i "feil" farge og heller brukt tålmodigheten min på nummer to.

Selvom jeg sikkert hadde gitt opp ventingen hvis mitt ønske aldri ble oppfylt (på noen år) og heller valgt en i feil farge, men med riktig helse/mentalitet.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På boxer er det ikke til å komme bort fra at hvitt på snuten, i brystet og hvite sokker gjør seg godt. De er mer et blikkfang og hevder seg oftere på utstilling. Når det er sagt så har de plaine (uten hvitt) fordeler med at de ikke kan gi helhvite valper f.eks.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min rase har tre godkjente farger og en ikke godkjent. Folk står på lister i årevis for å få seg en kremfarga shiba, det hadde jeg aldri gjort. :P Da jeg skulle parre knertis, kunne hannhunden jeg valgte hatt akkurat hvilken farge som helst, fordi han blei valgt utelukkende ut fra konstruksjon, linjer og gemytt, hvorav det siste veide tyngst. Da det viste seg at han aldri hadde gitt røde valper, bare (genetisk) sesam og black 'n tan, var det en hyggelig bonus, for da kunne det jo hende at jeg også fikk noen lekre sesamer iogm at knertis nok ville gitt det med Gunde. Sesam er den vanskeligste fargen å få korrekt, og den det finnes færrest av.

Om jeg mot formodning skal ha meg shiba igjen, skal valpen være godt tegna enten den er rød, sesam eller svart. Er den svart skal den ha tan i fjeset alt som valp, ellers blir den for mørk, og ikke korrekt. Er den rød skal den ikke ha for svart nesebrusk som valp, for da kan den bli for mørk som voksen også. Jeg liker hvit maske. Men den kan heller ikke være for lys som valp, for da blir den "gammel" for raskt pga tidlig hvit maske. :P Er den sesamfarga er jeg glad bare den holder seg sesam med brunt hode også som voksen. :teehe: På min rase er jeg mer opptatt av fargen skal være fin og korrekt, enn at den er den og den fargen. Jeg skyr flekker på føtter og nese, pinto-tendenser, manglende tan på svarte eller ureine farger. Likefullt har jeg "alt for" rød tispe (som er champion i to land) og ei som er en skitten rød pga for mange svarte dekkhår. :P

Jeg ville uansett aldri først og fremst tenkt på hva slags farger som kommer ut av et kull. Tar jeg kontakt med en oppdretter fordi jeg er interessert i kombinasjonen, så er det utelukkende fordi jeg liker gemyttet på foreldra. Jeg legger heldigvis aldri spesielt merke til eller er interessert i å følge med på stygge shibaer, så sannsynligheten for at jeg kommer til å bli interessert i et kull etter shibaer jeg liker mentaliteten på, men som ikke er fine i mine øyne, er ikke-eksisterende, da jeg høyst sannsynlig aldri vil komme over dem. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig med SiriEveline, jeg. :)

Synes det kan være greit, så lenge det ikke er førsteprioritet. Men, jeg forstår det ikke helt selv egentlig - jo da, jeg kan godt drømme meg bort i hunder (og andre dyr) som har spesifikke farger og tegninger. Men når jeg først skal stå der og kanskje kjøpe dyret, så klarer jeg ikke å tenke noe annet enn ''herregud, så søt'' og vite at jeg kommer til å synes den er verdens fineste uansett. Uansett hvilken farge. Linus kunne godt ha vært sort og hvit eller gul og blå for min del - det er faktisk derfor jeg fikk han, det var så mange som tok kontakt med oppdretter og bare ville ha han på grunn av fargen (hadde ikke møtt valpene engang). :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fargeavl kan ødelegge for en rase hvis en oppdretter velger å avle på visse farger uavhengig av mentalitet og helse på hundene de velger å avle på. For å få fram attraktive farger velger man feks en hund som har dårlige hofter eller dårlig mentalitet, men riktig farge.

Jeg likte ikke fargen på tolleren når jeg skaffet meg toller - nå har jeg vent meg til dem og synes de er vakre, men jeg har klare preferanser for hva jeg synes er penest der også når det gjelder fargeintensitet, tegninger og snutefarge.
Med Pigg så ble jeg spurt av oppdretter om jeg foretrakk rt eller bt og jeg foretrekker rt på kelpien - nå viste det seg at det bare ble en hannhund og han ble rt så da var jo saken klar - alle penest på kelpien synes jeg er ensfarget sjokolade, gjerne så mørk som mulig. Kunne dog aldri falle meg inn i halvsvime å velge noen av disse rasene basert på farge. Man venner seg til hvilken farge som helst (Pigg ser jo litt ut som en portugisisk gatehund for tiden :P ) men man venner seg ikke til dårlig helse eller mentalitet!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På mine rase så er enkelt individer nesten ensfarget og det skal en breton ikke være. Vet at rasens hjemland jobber med å endre slik at det kommer krav til % av hvitt/farge.

Og selv om farge ikke er viktig så er jeg enig i at en nesten ensfarget breton ikke ser ut som en breton lengre. Så farge betyr litt likevel :P

Det er ikke det viktigste, det er først og fremst en jakthund vi har, men det er jo hyggelig om den ser ut som rasen den skal være likevel.

Hos oss er det sånn at om du parrer to orange/hvite så blir alle avkommene i denne fargen. Passer du med andre farger kan hva som helst komme. I yngste hunden vår sitt kull er far lever, mor er orange/hvit, det kom 10 valper hvor 8 var sort/hvite og 2 orange/hvite. Vi ville helst ha orange/hvit hannhund og det var 1 orange/hvit hannhund. Så vi valgte den uten å ha sett den opp mot de 4 andre hannhundene vi kunne valgt. Hadde det bare kommet sorte/hvite hadde vi nok valgt det, men jeg kjenner at jeg er glad det ble orange/hvit da det er fargen jeg foretrekker. Vi kommer mest sannsynlig kun til å ha den fargen fremover, så sant det i et kommende drømmekull kun kommer andre farger. Da blir det en vurdering.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...