Gå til innhold
Hundesonen.no

Å velge farge på valpen/hunden


MonicaT
 Share

Recommended Posts

Inspirert av innlegg i AN som handlet om å velge valp basert på farge starter jeg en egen tråd.

Rett/galt?

Farge er ikke første krav, men farge er helt klart med i vurderingen når jeg skal ha hund.

På min rase har man en ekstra ting og det er hale. En del blir født stumphale og veldig mange ønsker stumphaler.

Lenge til jeg skal ha ny hund, men jeg vet hva jeg ønsker. Og farge er helt klart en faktor, men ikke det mest avgjørende (samme med hale). Kan jeg få pose og sekk så vil jeg gjerne ha det.

Hvorfor er det greit på noen raser å velge hund etter farge mens på andre ikke?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 160
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Egentlig er det litt vittig dette med farger og sonenfolk... For ALLE er jo enige om at det er helse, temperament og bruksegenskaper som kommer først - men hvem roper over seg over FINE FARGER, spenne

Jeg vet at det i Sverige bla finnes border collie oppdrettere som kun avler på fine farger, de har uregistrerte hunder som ikke har gjeterprøve og de selges som familiehunder i spesielle farger. De ka

Jeg kjøper bare hund fra dønn seriøse oppdrettere, så kravene mine når det gjelder foreldredyr vil være ivaretatt i utgangspunktet. Jeg liker tre av fire fargevarianter på bearded collie. Fawn er også

Posted Images

Jeg synes det er helt greit å ha fargepreferanser jeg, så lenge det ikke overskygger alt annet..

Hvorfor er det værre å si at man vil ha en brun hund istedenfor hvit Enn at man foretrekker valper når det gjelder aktivitetsnivå eller lignende?

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange ganger kommer det fram som om at ja får jeg ikke valp i den fargen kan det være det samme med hele hundekjøpet og det er feil. Helse og gemytt og egenskaper bør komme først Så farge. Ta gjerne farge med men som en av de siste punktene på krav lista til valpen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg blir kontaktet av en valpekjøper som ønsker DEN fargen, og alt annet er uvesentlig, får de ikke den fargen så vil de ikke ha fra kullet. Så får de ikke stå på valpelisten min. Ferdig snakket.

Er de interessert i min avl så er det egenskaper og gemytt de er ute etter, er det pga jeg kommer til å få en spesiell farge de vil ha fra meg. Bare glem det.

De kan gjerne komme med ett ønske. Men jeg kommer aldri til å godta det som ett krav.

Jeg er så heldig jeg at jeg som oppdretter kan sette akkurat de kravene jeg vil til valpekjøpere også :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er helt greit å ha fargepreferanser så fremt man har større fokus på helse og gemytt. Ser ikke problemet med å si til oppdretter hva man liker av farger, jeg har jo selv fargepreferanser på min neste hund.

Jeg er nok enda særere, for jeg har preferanser på ører, kroppsfasong osv. Kommer fra hun som ikke driver utstilling engang... :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Farge er ikke det viktigste når det kommer til greyhound. Har jo selvsagt noen favoritter, men ville ikke sagt nei til valp pga farge. På dobermann har man kun 2 farger, og jeg liker ikke den brune varianten. Jeg ville ikke hatt en brun, så på den rasen hadde jeg faktisk kun valgt sort og sagt nei til den andre.

Ser ikke problem å vil ha en spesifikk farge, men det må selvsagt være en av flere ønsker i en hund. Utseendet er viktig, og for noen veldig viktig (utstilling, avlel), og da vil noen farger ikke gå an for dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommer litt annpå rase også. Noen raser er jo fargeavlet (GD f.eks).

Når jeg skulle ha vorsteh ville jeg ha den så ensfarget som mulig, enten sort eller brun. Altså med minst mulig hvitt. Men det var ikke viktig, jeg ville jo også ha en som gjerne var 1 år og godt trent. At jeg fant Ymse, som var 7 mnd, godt trent og ganske ensfarga var mer flaks enn noe annet.

Farge er lite viktig i det store og det hele for min del, men det er klart man liker noen farger bedre enn andre.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes at det å velge etter farge er like rett/galt uansett rase, grunnen til at det er mer akseptert noen plasser er jo fordi noen har jo mer fokus på utseende og overfladiske ting der andre fremmer helse, mentalitet og bruksegenskaper.

Jeg synes det er helt greit å ha fargepreferanser (og andre overflatiske ting), det har jeg også på alle rasene jeg liker, og det er selvsagt lov å ønske å få i pose å sekk (hvem vil jo ikke det?), men når farge eller andre ting som strengt tatt ikke er viktig for hunden begynner å gå på bekostning av andre og viktigere ting(helse, eksteriør, mentalitet etc), da blir det feil i mine øyne. Man kan jo få i pose å sekk, men for å opprettholde alle krav så må man kanskje regne med å vente en stund på rett individ, med mindre man er heldig første gang. Og man må kanskje regne med å bli utelukket fra noen oppdrettere om man takker nei til en valp fra et kull fordi det var feil farge.

Edit: Og derfor er det jeg for min del gjerne tar med faktorer som farge osv når jeg velger kull (så fremt jeg kan ta med den faktoren i bildet uten å fire på noen andre krav) slik at sannsynligheten for å få den fargen man vil ha er størst, men når alt kommer til alt så velger jeg den hunden som er best og passer meg best.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke tilfeldig at jeg har to røde/hvite engelsk settere som har mye tegninger i ansiktet :P Eller, på Bris var det litt tilfeldig med tegningenen, men fargen visste jeg, og jeg hadde ikke valgt han bort om han ikke fikk masse tegninger. Dog var det ikke viktigste krav, men et krav hvis hunden var slik og slik. I kullet til Bris var alle heldigivis røde/hvite, så jeg hadde mange valper å velge mellom, hehe :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor er det værre å si at man vil ha en brun hund istedenfor hvit Enn at man foretrekker valper når det gjelder aktivitetsnivå eller lignende?

Vel. På aktivitetsnivå har jeg det med å ende opp med den aktive valpen som henger i gardinene og mener noe når jeg håndterer den, fordi jeg syns de er gøyale. Det er dog en forutsetning at man kan håndtere den valpen, ikke sant? Det er neppe det samme når vi snakker om farger. En valp blir ikke et monster fordi den er sort i stedet for hvit, liksom.

--

Som jeg sa i akkurat nå-tråden, så har vi alle våre fargepreferanser. Jeg vil f.eks ha en hvit puddel, men her er begge sorte, gitt. Da jeg paret Leah i fjor, ønsket jeg meg en brun valp (det gjorde samtlige på valpelista også), men så kom det bare sorte - jeg beholdt en sort en allikevel, jeg. Fordi at selv om jeg har preferanser på farge, så er det det minst viktige på de tingene jeg har preferanser på.

- Og samtlige valpekjøpere på det kullet ønsket seg brun tispe. Jeg fikk 5 sorte, 3 av de var hanner. Alle som ble spurt, ville heller ha sort (og hannhund), minus 1 (som endte opp med en blandingshund), fordi at moren og faren har de helsesjekkene de har. Så farge var tydeligvis ikke det viktigste der heller.

Siden det egentlig startet med fargeavl, og ikke fargevalg, så er det vel neppe noen overraskelse at når man prioriterer noe, så må noe annet vike. Hvis prioriteringa i avlen er farge, så går det på bekostning av noe annet. På puddel så har man fargeavl, og den er så strikt at genpoolen på noen av fargene er liten. På noen av fargene er pelskvaliteten og eksteriøret dårligere enn den er på de sorte (sort er den mest tallrike fargen, ergo er det lettere å finne gode sorte enn gode av de mindre tallrike fargene), fordi man har valgt farge fremfor pelskvalitet og/eller eksteriør.

Dette med haler er forøvrig et tema på pudler også. Halen skal stå opp og ikke ligge over ryggen på dem som om de var wannabe-spisshunder. Av de tre tispene jeg har tilgjengelig for avl, har to god hale, og en har en fæl hale ( :P ). Den med den fæle halen har dog bare den ene store feilen, hun har f.eks en god front, noe de to med god hale mangler. Skal jeg velge, vil jeg heller ha gode fronter enn gode haler, selv om jeg aller helst vil ha god front og god hale.

Tilbake til dette med fargeavl. Jeg har på de før nevnte tispene (som alle er sorte) en med anlegg for brunt, en med anlegg for hvitt og en som enten er dominant sort eller har anlegg for brunt (jeg har ikke gidda å genteste henne enda :P ). Jeg har sett på flere hannhunder enn jeg kan huske, og stort sett når jeg ser på brune eller hvite hanner, så må jeg tenke "ville jeg brukt denne hannen om han var sort?". Hvis svaret er nei, så legger jeg fra meg den hannen, fordi selv om jeg ønsker brunt eller hvitt, så er ikke fargen det viktigste. Det ville på en måte vært enklere om det var viktigere enn det er, for da kunne jeg firet på krava om mentalitet, eksteriør eller kanskje til og med helse. Og det er det som er problemet med fargeavl - prioriterer du farge, må du bort-prioritere noe annet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har helt klart fargepreferanser. På schäfer ønsket jeg en grå en. Ikke at det er noe vanskelig å få tak i akkurat. Neste gang jeg skal ha schäfer så har jeg egentlig ikke noe særlig preferanse tror jeg. En mørk grå kanskje, men jeg har kommet der at farge på schäfer er irrelevant om ikke resten av hunden er på topp ift. gemytt og helse. Så neste gang velger jeg kombinasjon ut i fra helse og gemytt, og så tar jeg den valpen jeg får, uansett farge.

På whippeten hadde jeg også en ganske sterk fargepreferanse, jeg ville ha en veldig lys en. Farge er dog ikke alt. Men da min oppdretter skulle gjøre samme kombo en gang til, og det hadde kommet flere helt lyse i første kullet, så var jeg solgt. Da hadde jeg i forkant følt jeg fikk god kjemi med oppdretter, pratet med valpekjøpere av samme kombo som var fornøyde. Så her var fargepreferansen ganske sterk(hadde drømt om den fargen), og siden alt annet klaffet, så ble det egentlig ikke noe å lure på. Hadde jeg ikke fått god kjemi med oppdretter eller fått negative tilbakemeldinger fra tidligere valpekjøpere, så hadde jeg ikke kjøpt valpen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første gang jeg skulle få "egen" hund var jeg 12 år. Vi skulle ha border collie etter helsetestede og gjeterprøvegodkjente hunder. OG det skulle være en tispe med sort over det ene øyet og hvitt over det andre... Det gikk faktisk overraskende bra, selv om jeg hadde farge og tegning-kriterie.

Da vi kjøpte hund for 2 år siden, så var det ikke noe valg. De kommer i en godkjent farge. Men krysset såklart fingrene for fine tegninger spesielt i ansiktet på hele kullet - for oppdretter bestemmer valp.

Neste gang blir det mest sannsynlig ikke farge jeg tenker på. Det er så mye annet å ta hensyn til. Men jeg kan skjønne at der rasen er avlet forskjellig mtp gemytt/diverse i de forskjellige fargene, eller at rasen er så ekstremt stor at det finnes gode kombinasjoner innenfor alle fargene - så ser jeg ikke problemet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter å ha klart å få "feil" hund, når jeg har gått litt på farge, så har jeg endt opp med å prøve å gå litt etter farge, men når jeg har fått råd om god hund i "feil" farge, så har jeg heller tatt den :) Så har jeg heller trua på atter en god hund i mørke farger skal dukke opp en gang for meg :P Men enn så lenge sitter jeg med 2 "gode" lyse hunder, selvom jeg ønsker mørke :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel. På aktivitetsnivå har jeg det med å ende opp med den aktive valpen som henger i gardinene og mener noe når jeg håndterer den, fordi jeg syns de er gøyale. Det er dog en forutsetning at man kan håndtere den valpen, ikke sant? Det er neppe det samme når vi snakker om farger. En valp blir ikke et monster fordi den er sort i stedet for hvit, liksom. 

 

-- 

Som jeg sa i akkurat nå-tråden, så har vi alle våre fargepreferanser. Jeg vil f.eks ha en hvit puddel, men her er begge sorte, gitt. Da jeg paret Leah i fjor, ønsket jeg meg en brun valp (det gjorde samtlige på valpelista også), men så kom det bare sorte - jeg beholdt en sort en allikevel, jeg. Fordi at selv om jeg har preferanser på farge, så er det det minst viktige på de tingene jeg har preferanser på. 

- Og samtlige valpekjøpere på det kullet ønsket seg brun tispe. Jeg fikk 5 sorte, 3 av de var hanner. Alle som ble spurt, ville heller ha sort (og hannhund), minus 1 (som endte opp med en blandingshund), fordi at moren og faren har de helsesjekkene de har. Så farge var tydeligvis ikke det viktigste der heller. 

 

Siden det egentlig startet med fargeavl, og ikke fargevalg, så er det vel neppe noen overraskelse at når man prioriterer noe, så må noe annet vike. Hvis prioriteringa i avlen er farge, så går det på bekostning av noe annet. På puddel så har man fargeavl, og den er så strikt at genpoolen på noen av fargene er liten. På noen av fargene er pelskvaliteten og eksteriøret dårligere enn den er på de sorte (sort er den mest tallrike fargen, ergo er det lettere å finne gode sorte enn gode av de mindre tallrike fargene), fordi man har valgt farge fremfor pelskvalitet og/eller eksteriør. 

 

Dette med haler er forøvrig et tema på pudler også. Halen skal stå opp og ikke ligge over ryggen på dem som om de var wannabe-spisshunder. Av de tre tispene jeg har tilgjengelig for avl, har to god hale, og en har en fæl hale ( :P ). Den med den fæle halen har dog bare den ene store feilen, hun har f.eks en god front, noe de to med god hale mangler. Skal jeg velge, vil jeg heller ha gode fronter enn gode haler, selv om jeg aller helst vil ha god front og god hale. 

 

Tilbake til dette med fargeavl. Jeg har på de før nevnte tispene (som alle er sorte) en med anlegg for brunt, en med anlegg for hvitt og en som enten er dominant sort eller har anlegg for brunt (jeg har ikke gidda å genteste henne enda :P ). Jeg har sett på flere hannhunder enn jeg kan huske, og stort sett når jeg ser på brune eller hvite hanner, så må jeg tenke "ville jeg brukt denne hannen om han var sort?". Hvis svaret er nei, så legger jeg fra meg den hannen, fordi selv om jeg ønsker brunt eller hvitt, så er ikke fargen det viktigste. Det ville på en måte vært enklere om det var viktigere enn det er, for da kunne jeg firet på krava om mentalitet, eksteriør eller kanskje til og med helse. Og det er det som er problemet med fargeavl - prioriterer du farge, må du bort-prioritere noe annet. 

Det er klart, jeg er ikke uenig med deg.. Men jeg har også vært borti mange som vil ha den mest aktive i kullet, selv om de ikke har forutsetninger til å takle den. For de hadde hørt at den som er mest aktiv er den beste..

Eller slik som jeg som plukker ut whippet etter best anatomi.. Det er ikke mer galt det enn farge..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er klart, jeg er ikke uenig med deg.. Men jeg har også vært borti mange som vil ha den mest aktive i kullet, selv om de ikke har forutsetninger til å takle den. For de hadde hørt at den som er mest aktiv er den beste..

Ja, som jeg sa, det er en forutsetning at man kan håndtere det - og jeg kan håndtere det :P

Eller slik som jeg som plukker ut whippet etter best anatomi.. Det er ikke mer galt det enn farge..

Vel, anatomi har med funksjon å gjøre da, det har strengt tatt ikke farge. Ikke til dagens bruk, i hvert fall :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, som jeg sa, det er en forutsetning at man kan håndtere det - og jeg kan håndtere det :P 

 

Vel, anatomi har med funksjon å gjøre da, det har strengt tatt ikke farge. Ikke til dagens bruk, i hvert fall :) 

Jojo, det er klart.. Men feks på whippet så skal det jo mye til før anatomien går utover helsen.. Det er jo for at ejg skal vinne på utstilling jeg er nøye på dette.. Og DA er ikke mine preferanser bedre enn farger :P

Men alt bunner jo rett og slett i at man må kjøpe seg en valp som passer seg :P

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men, for å trekke en linje fra AN som jeg ikke forsto, hvordan ødelegger fargevalg bruksegenskaper? Eller, hvorfor er det en nødvendig og selvsagt konsekvens av fargevalg?

Det gjør ikke det, nødvendigvis eller selvsagt. Velger man kull utifra farge på foreldre/forventet farge på valper så er det jo en viss sannsynlighet for at man misser noe annet og viktigere. Med mindre man først og fremst sjekker helse, mentalitet, eksteriør og slikt som er viktig også slenger på farge til slutt når man har et kull man er fornøyd med på alle andre måter, da har man jo et bra kull med gode forutsetninger uansett. Men selv da er det forskjell på valpene i kullet, noen ganger store forskjeller. Forskjeller som kan ha mye å si for bruksegenskaper. Men det største problemet med disse fargegreiene er jo at det er veldig mange, både oppdrettere og kjøpere, som setter farge øverst, fordi det er fint eller fordi de kan selge de med spesiell farge for mer penger etc etc, og det fører sjeldent noe godt med seg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Farge er sånn passe viktig hos meg, jeg kommer aldri til å melde min interesse for et blått eller hvitt kull hos staff f.eks. Bortsett fra de to fargene er jeg relativt åpen da, selv om jeg selvfølgelig synes brindle og svart er finest. Men jeg parret jo Tuva med en rød hannhund, så Vigdis kunne jo blitt rød og jeg hadde beholdt henne uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser ikke problemet med å velge bort en valp pga farge, så lenge man har helse/mentalitet på første prioritet. Altså at man da heller kanskje venter på et nytt kull der alt annet klaffer.

Det betyr jo at det kan potensielt ta mange år før den "perfekte" hunden dukker opp (kanskje aldri) men ser ikke problemet egentlig. Hadde jeg vært hundeløs hadde jeg nok aller mest sannsynlig valgt en i "feil" farge og heller brukt tålmodigheten min på nummer to.

Selvom jeg sikkert hadde gitt opp ventingen hvis mitt ønske aldri ble oppfylt (på noen år) og heller valgt en i feil farge, men med riktig helse/mentalitet.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På boxer er det ikke til å komme bort fra at hvitt på snuten, i brystet og hvite sokker gjør seg godt. De er mer et blikkfang og hevder seg oftere på utstilling. Når det er sagt så har de plaine (uten hvitt) fordeler med at de ikke kan gi helhvite valper f.eks.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min rase har tre godkjente farger og en ikke godkjent. Folk står på lister i årevis for å få seg en kremfarga shiba, det hadde jeg aldri gjort. :P Da jeg skulle parre knertis, kunne hannhunden jeg valgte hatt akkurat hvilken farge som helst, fordi han blei valgt utelukkende ut fra konstruksjon, linjer og gemytt, hvorav det siste veide tyngst. Da det viste seg at han aldri hadde gitt røde valper, bare (genetisk) sesam og black 'n tan, var det en hyggelig bonus, for da kunne det jo hende at jeg også fikk noen lekre sesamer iogm at knertis nok ville gitt det med Gunde. Sesam er den vanskeligste fargen å få korrekt, og den det finnes færrest av.

Om jeg mot formodning skal ha meg shiba igjen, skal valpen være godt tegna enten den er rød, sesam eller svart. Er den svart skal den ha tan i fjeset alt som valp, ellers blir den for mørk, og ikke korrekt. Er den rød skal den ikke ha for svart nesebrusk som valp, for da kan den bli for mørk som voksen også. Jeg liker hvit maske. Men den kan heller ikke være for lys som valp, for da blir den "gammel" for raskt pga tidlig hvit maske. :P Er den sesamfarga er jeg glad bare den holder seg sesam med brunt hode også som voksen. :teehe: På min rase er jeg mer opptatt av fargen skal være fin og korrekt, enn at den er den og den fargen. Jeg skyr flekker på føtter og nese, pinto-tendenser, manglende tan på svarte eller ureine farger. Likefullt har jeg "alt for" rød tispe (som er champion i to land) og ei som er en skitten rød pga for mange svarte dekkhår. :P

Jeg ville uansett aldri først og fremst tenkt på hva slags farger som kommer ut av et kull. Tar jeg kontakt med en oppdretter fordi jeg er interessert i kombinasjonen, så er det utelukkende fordi jeg liker gemyttet på foreldra. Jeg legger heldigvis aldri spesielt merke til eller er interessert i å følge med på stygge shibaer, så sannsynligheten for at jeg kommer til å bli interessert i et kull etter shibaer jeg liker mentaliteten på, men som ikke er fine i mine øyne, er ikke-eksisterende, da jeg høyst sannsynlig aldri vil komme over dem. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig med SiriEveline, jeg. :)

Synes det kan være greit, så lenge det ikke er førsteprioritet. Men, jeg forstår det ikke helt selv egentlig - jo da, jeg kan godt drømme meg bort i hunder (og andre dyr) som har spesifikke farger og tegninger. Men når jeg først skal stå der og kanskje kjøpe dyret, så klarer jeg ikke å tenke noe annet enn ''herregud, så søt'' og vite at jeg kommer til å synes den er verdens fineste uansett. Uansett hvilken farge. Linus kunne godt ha vært sort og hvit eller gul og blå for min del - det er faktisk derfor jeg fikk han, det var så mange som tok kontakt med oppdretter og bare ville ha han på grunn av fargen (hadde ikke møtt valpene engang). :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fargeavl kan ødelegge for en rase hvis en oppdretter velger å avle på visse farger uavhengig av mentalitet og helse på hundene de velger å avle på. For å få fram attraktive farger velger man feks en hund som har dårlige hofter eller dårlig mentalitet, men riktig farge.

Jeg likte ikke fargen på tolleren når jeg skaffet meg toller - nå har jeg vent meg til dem og synes de er vakre, men jeg har klare preferanser for hva jeg synes er penest der også når det gjelder fargeintensitet, tegninger og snutefarge.
Med Pigg så ble jeg spurt av oppdretter om jeg foretrakk rt eller bt og jeg foretrekker rt på kelpien - nå viste det seg at det bare ble en hannhund og han ble rt så da var jo saken klar - alle penest på kelpien synes jeg er ensfarget sjokolade, gjerne så mørk som mulig. Kunne dog aldri falle meg inn i halvsvime å velge noen av disse rasene basert på farge. Man venner seg til hvilken farge som helst (Pigg ser jo litt ut som en portugisisk gatehund for tiden :P ) men man venner seg ikke til dårlig helse eller mentalitet!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På mine rase så er enkelt individer nesten ensfarget og det skal en breton ikke være. Vet at rasens hjemland jobber med å endre slik at det kommer krav til % av hvitt/farge.

Og selv om farge ikke er viktig så er jeg enig i at en nesten ensfarget breton ikke ser ut som en breton lengre. Så farge betyr litt likevel :P

Det er ikke det viktigste, det er først og fremst en jakthund vi har, men det er jo hyggelig om den ser ut som rasen den skal være likevel.

Hos oss er det sånn at om du parrer to orange/hvite så blir alle avkommene i denne fargen. Passer du med andre farger kan hva som helst komme. I yngste hunden vår sitt kull er far lever, mor er orange/hvit, det kom 10 valper hvor 8 var sort/hvite og 2 orange/hvite. Vi ville helst ha orange/hvit hannhund og det var 1 orange/hvit hannhund. Så vi valgte den uten å ha sett den opp mot de 4 andre hannhundene vi kunne valgt. Hadde det bare kommet sorte/hvite hadde vi nok valgt det, men jeg kjenner at jeg er glad det ble orange/hvit da det er fargen jeg foretrekker. Vi kommer mest sannsynlig kun til å ha den fargen fremover, så sant det i et kommende drømmekull kun kommer andre farger. Da blir det en vurdering.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...