Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund med adferdsproblemer og en sliten matmor


Gry83
 Share

Recommended Posts

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette innlegget egentlig, annet enn at jeg trenger å få blåst ut litt frustrasjon, samt at jeg håper å kanskje få noen synspunkter utenifra, siden jeg selv har sett meg litt "blind" på hele situasjonen. Beklager på forhånd at innlegget blir langt og en smule rotete. :)

Jeg har en hund på straks 6 år som har et par issues jeg synes kan være ganske slitsomme til tider. Det største av dem er seperasonsangst. Vi har innfunnet oss med at dette er noe vi aldri kommer til å klare å kvitte oss med på henne. Vi har prøvd "alt", inkludert alenetrening med hjelpemidler som DAP og Clomialm, uten resultater. Hunden stresser, bjeffer og uler som besatt med en gang vi lukker døren bak oss. Jeg er hjemmeværende så det er jo "greit" mtp at jeg ikke må forlate hunden for å gå på jobb, jeg er en hjemmekjær person som går lite ut og jeg har dessuten familie/venner som godtar at jeg tar hunden med meg når jeg kommer på besøk. Men det gir likevel noen utfordringer i hverdagen: jeg og samboer kan aldri gå ut sammen uten at faren min er "barnevakt" - han er den eneste som kan passe hunden siden hos han er det eneste stedet hun slapper av når vi ikke er der - MEN vi kan maks være borte et par timer før hun begynner å stresse der også. Så går vi ut for å spise f.eks får vi aldri slappet ordentlig av, vi blir sittende å sjekke klokka hele veien i redsel for å være borte for lenge. Jeg trener på treningssenter 3 dager i uken, og mens jeg er borte er da samboeren min nødt for å være hjemme for å passe hunden. Skal jeg til legen, frisøren etc må dette planlegges rundt hunden, at jeg enten får time etter at samboer har kommet fra jobb, eller at faren min passer hunden. Å dra på en handletur lenger enn en snartur på butikken er et evig stress siden hunden også starter bjeffekonserten straks vi går ut av bilen. Sånne ting.

I tillegg kan hunden oppføre seg truende mot folk. Hun bjeffer/brøler noe helt vanvittig når det banker på døren, og hun liker ikke når det kommer folk hun ikke kjenner så godt på besøk, særlig menn, så det er kamerater av samboer som får "gjennomgå" mest. Hun buser i mot som en rakett mens hun hopper opp, bjeffer og flekker tenner, og kan også finne på å glefse etter buksebein eller til og med ansikt hvis de bøyer seg ned. Ikke bare i det di kommer inn ytterdøren, men også etter di har kommet inn og satt seg til rette, og di reiser seg for å gå på do f.eks. Så skal samboer ha besøk må også dette planlegges rundt hunden, noe som igjen fører til at han sjeldent har besøk, noe som er ganske trist. Det skal sies at hun aldri har bitt, men vi synes allikevel at dette er utrolig ubehagelig og ikke minst flaut. Har trent en del på at hun ikke skal å lov til dette og at hun må ligge i sengen sin mens vi har besøk, men et par sekunders uoppmerksomhet fra oss er alt som skal til, så vi må sitte med øyne i hodet og nakken hele veien, og dette orker vi ikke, så skal samboer ha besøk er det "enklere" at jeg enten drar ut eller er på et annet rom med hunden. Det er jo egentlig helt hull i hodet at det skal være sånn.

Hun kan også en sjelden gang finne på å utagere på folk som kommer brått på eller stopper å snakker til oss ute på tur. Hun har nappet i buksebein på folk vi har truffet på tur ved to anledninger, så vi tør aldri ha henne løs og hun går alltid i festet i magebelte siden jeg er redd for å glippe båndet hvis hun brått rykker til (igjen).

Jeg må også legge til at helt siden hunden var valp har vi (jeg) brukt uendelig mye tid og energi på å jobbe bort diller og uønsket adferd, deriblant problemer med håndtering, generelt stress, utagering på andre hunder, heftig resursforsvar for mat/leker/random pinner på veien og alt mulig rundt andre hunder, for å nevne noe. Alt dette er borte/håndterbart nå, men jeg har kommet til et punkt der jeg er utrolig sliten etter å ha levd med denne hunden i snart 6 år. At det alltid er noe som må trenes på, tas hensyn til, det sliter på meg. Hundeholdet er ikke den berikelsen og gleden det skal være.

Og noen ganger, når jeg er langt nede og ligger søvnløs pga dette, kommer jeg innpå tanken om å avlive. SÅ sliten er jeg altså. Og den tanken river hjertet mitt i stykker, den gir meg helt ekstremt dårlig samvittighet. Sannsynligvis vil jeg ikke klare å ta skrittet å faktisk gjøre det. Ikke enda vertfall. Jeg elsker denne hunden så ubeskrivelig høyt. Hun er utrolig spesiell, og verdens herligste jente mot oss og ellers folk hun kjenner. Vi har et fantastisk tett bånd, jeg og hun. Hun fungerer nesten som en terapihund for faren min som har vert tungt deprimert etter vi mistet mamma for et par år siden.

Hunden er ei skikkelig gladjente og hun fungerer jo stort sett bra i hverdagen slik som vi tilrettelegger for henne, alt til tross. Hadde hunden hatt dårlig velferd store deler av tiden og/eller at vi ikke hadde hatt muligheten til å tilrettelegge som vi gjør for henne, eller hadde hun bitt noen, hadde jo saken vert enkel. Men siden hun har noe som vi føler er et bra tilrettelagt liv så føles det feil, egoistisk å tenke på avliving. Det føles så egoistisk å frarøve henne livet for at vi skal å et enklere liv. :icon_cry:

Er det noen her som har hatt et lignende dilemma...? Noen tanker å komme med? Hva ville du gjort i en sånn situasjon?

Hilsen fortvilet og utslitt matmor

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Det skal være moro og ha hund og det høres det ikke ut som det er med denne hunden Og ja mange av de sarte sjelene av hundene kryper ekstra godt innunder hunden på oss så jeg skjønner dilemmaet ditt godt. Men har hun det virkelig godt? høres ut som det er noen lunde når dere tilrettelegger i hue og ja,,,,, Men dere tilrettelegger dere vekk fra venne og mange aktiviteter som hadde vært normale. Og hvorfor vente med å avlive til hunden biter, da blir det, bittet og ikke de gode minnene som sitter igjen. Ut fra det du forteller så virker det jo som det er et tidsspørsmål før hun gjør det i vise settinger. Og ja disse hundene er sjarmerende som få når dem har gode tider. Tror det faktisk er en overlevelsesstrategi. Fasiten sitter du med selv så av meg fr du mange spørsmål en kan tenke over.

Har selv hatt en hund som var av et dårlig kull, psyken på dem ble rett og slett elendig så kjenner igjen noe av det du skriver her ja

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt en slik hund. Som jeg tok over som voksen uten å vite hva jeg tok over. Hele livet og tilværelse med to voksne og 4 barn og 3 andre hunder ble tilrettelagt rundt alle dillene og tvangsnevrosene og angsten til denne ene hunden. Vi dro ikke engang på ferie en lang priode som strakk seg over to år fordi hun ikke kunne bli med og hun takla ikke å bli passa av andre. Vi prøvde hundepensjonat, men det gikk heller ikke.
Min var aldri aggressiv. Bare hysterisk redd det meste. vi trente og jobbet med henne og hun ble litt bedre. Men ikke så bra at vi kunne ha et normalt liv. Jeg var kjempesliten....
Da hun var 8 år gammel fikk hun kreft, og ble raskt veldig syk, og dermed avlivet. Jeg følte bare lettelse. Og jeg skal ALDRI mer la livet mitt bli styrt av en hund og tilrettelegge tilværelse for en hel familie rundt behovene til en hund. Det var det JEG lærte av disse årene. Aldri mer.

Jeg forstår at tanken på å avlive sitter langt inne (jeg greidde aldri gå til det skrittet selv med den skrulla vi hadde). Du må "regne på det" - for og mot. Hva betyr mest for deg: Å fortsette å ha hunden (til hun ev biter noen), eller å ha et "vanlig" liv. Ingen andre kan ta det valget for deg, uansett hvor sliten du er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke tid til å skrive noe utførende, men et par tanker.

Kan ingen passe henne hjemme hos dere, så hun kan være hjemme i kjente omgivelser når dere er ute?

Du sier at venner og familie godtar at du har med hund på besøk, hvordan oppfører hun seg der?

Når dere/samboer har besøk så ville jeg skjermet hunden fullstendig, enten på et annet rom eller avgrenset del, slik at hun slipper å forholde seg til dem i det hele tatt. Og dere slipper å ha øyne i nakken.

Har dere fått hjelp av en adferdsekspert til noe av dette?

Det er vanskelig å leve med en hund som man må legge opp livet sitt etter, og det er lov å gi opp!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg personlig hadde avlivet. Enkelt og greit fordi jeg HAR gjort det. Sånne hunder er slitsomme, og hvor enn høyt vi elsker henne, så er det galt å si at de har ett optimalt liv - hvis alt må tilrettelegges rundt dem. Jeg gikk lenge å sa til meg selv at bikkja mi hadde det greit så lenge jeg tilrettela for forholdene - men ser nå i ettertid at hunden var mye stresset, redd og engstelig.

Alle har diller og ting å ta hensyn til i hundeholdet sitt, men livet skal faktisk ikke måtte legges opp etter hunden i så stor grad som du beskriver - da har det i mine øyner gått for langt.

Ønsker deg lykke til uansett hva du velger å gjøre. Skulle du ha spørsmål - eller trenger å blåse ut er du hjertelig velkommen til å ta kontakt på PM :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff føler med deg. Det høres ut som har hunden din har noen problemer ja. Det trenger ikke å bety at det er du som har gjort noe galt. Pskyken har mye å si, og stress og redsel er en stor del av det. Jeg kjenner meg igjen med min første hund. Hun kunne ikke være alene hjemme så vi måtte planlegge alt rundt det. Hunden var ofte i bilen når vi skulle bort, ellers måtte vi ha pass. Vi bodde i leilighet med naboer, så kunne ikke la ho være hjemme å ule. Var ofte stresset pga det. Hunden var også usikker på fremmede, spesielt menn. Da måtte vi avskjærme ho ved besøk og vi hadde på munnkurv rundt mindre barn, fordi jeg rett og slett ikke stolte på hunden. Det var ganske slitsomt å tenke på alt. Jeg ser nå hvor utrolig mye enklere hundeliv jeg har. I mitt tilfelle tenkte jeg aldri tanken på avlivning eller omplassering. Men det var fordi dette var min første hund og jeg hadde ikke noe å sammenligne med. Hadde jeg derimot hatt en lignende hund nå igjen, ville jeg vurdert begge deler. Kanskje mest mot avlivning. Det kan finnes en enslig hjemmeværende person som bor langt i skogen som hunden kunne levd hos, men problemehunder bør man uansett være forsiktig å omplasse, for hundens del. For man må tenke på hundens livskvalitet også, itillegg til deg selv. Jeg vet at uansett valg kommer det til å bli vanskelig, men føles godt på sikt. Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg leser innlegget ditt, så tenker jeg at du også muligens har gått en smule langt inn i hundens problemer (og lar tankene dine bli værende der), og det kan også bidra til at du blir skikkelig drittlei og sliten av det også. Spesielt når det har gått så langt at du tidvis har mistet nattesøvnen har det gått alt for langt. Jeg tror også at dette er lett kan skje når en er en veldig engasjert hundeeier som har en sart sjel av en hund. Du bare må gi deg selv pauser og finne gode strategier for å ikke la hunden overta for mye av følelseslivet ditt, og dette trenger å være første bud for å bli mindre sliten.. tror jeg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har selv hatt en hund med seperasjonsangst så vet hvor slitsomt det kan være. Vi fikk hjelp av en som var god på adferd, og i løpet av en treårsperiode ble min hund bra og kunne være alene hjemme uten å bli stresset eller ødelegge ting. Har dere trent hunden selv, eller har dere fått individuell oppfølging av hundetrener som er god på adferd?

Det er umulig å sette seg inn i situasjonen og komme en anbefaling uten å kjenne situasjonen, men håper du får hjelp til å koble av og slappe av så du ikke tenker på dette hele tiden. Det er ofte vanskeligst før en beslutning er tatt. uansett hva du velger ønsker jeg deg lykke til! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Vi har også en liten engstelig kar med stort kontrollbehov og han har vært slik siden han var valp. Som du har vi lagt ned masse tid på å trene han, slik at han nå i en alder av 7 år fungerer greit i hverdagen, men helt bra vil han aldri bli.

Alene-hjemme kan han være, etter mye arbeid, men bare om formiddagene. Om jeg og mannen skal finne på noe sammen på kveldstid har vi funnet hundepasser via finn.no og det fungerer ganske bra. Så det her med å finne tider og pusle sammen, slik at man kan delta på aktiviteter uten hund, kjenner jeg til alt for godt. Og det er et slit!

Kontrollbehovet hans vises veldig tydelig når vi har folk hjemme på besøk. Hadde det vært opp til ham hadde han gjerne ruset rett på gjestene når de kom gjennom døra, bjeffet som en galning og hoppet og viset seg veldig farlig. Men det får han selvsagt ikke. Han står bak et gitter og får se, og skal helst ikke være alt for "snakkesalig". Når han har roet seg får han lov å komme og hilse. Hvis gjestene reiser seg og går fra "flokken", vil han gjerne bli med å passe på. Før kunne han også bjeffe og hoppe på den stakkers gjesten. Vi jobbet bort den biten ved å si fra til gjestene at de skulle gi oss et hint i forvei, slik at vi kunne si "Bra!" når de reiste seg og gi han en godbit. Det hjalp, slik at han nå har en forventning til at "nå skjer det noe positivt!" hver gang det skjer . Men fortsatt kjenner jeg at jeg må følge med når noen han ikke kjenner så godt, er på besøk. Slitsomt det også!

Det er stress med en slik hund og jeg skulle gjerne ha ønsket meg en "vanlig normal" hund. Vi har også hatt mange mørke stunder og runder der vi har vurdert om det er verdt alt slitet, men vi faller alltid tilbake på at vi vil beholde ham. Han er flott sammen med folk han kjenner og er en hund med masse personlighet. Han er også veldig artig å trene med, et skikkelig arbeidsjern. Og han elsker livet og viser det hver dag og han gir oss mye glede. Da er det veldig vanskelig å ta den avgjørelse om å avlive ham, selv om jeg og mannen min ville ha fått et mer sosialt og enklere liv. Men man er ulike, mange hadde gitt opp for lengst, og ingen kan si at det ene er mer rett enn det andre.

Jeg vet ikke om det her var spesielt nyttig eller noe svar på din tråd, men du skal i hvert fall vite at du ikke er ikke alene med å ha et slik hundehold. Av og til kan det være en trøst...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har også hatt en sånn hund. Jeg lærte mye i de årene, for jeg jobbet MYE med denne hunden, og man blir så glad i dem. De er så gode, og man bruker så mye tid på dem, også blir man trist fordi resten av verden aldri får oppleve hvor gode de er, også blir man trist fordi hundens liv også er veldig begrenset, også glemmer man hvor ufattelig unormalt sitt eget liv er. Over så mange år så blir tankemønsteret snudd opp-ned. Min hund ble avlivet på grunn av sykdom til slutt, etter jeg hadde skjermet i alle år.

Jeg fikk meg valp igjen. En spinnvill liten sak som tisset HELE tiden (fikk UVI, så det ble dobbelt opp med valpetissing i starten), gnagde på alt, pøblet, var all over the place, måtte trenes opp fra bunnen, og var rett og slett til tider ganske uspiselig, akkurat som valper flest. Jeg var sliten, som man jo blir av valper, men selv midt i valpeslitet så jeg at valpen min var normal. Hun hadde normale reaksjoner, hun roet seg raskt, hun taklet sin egen frykt på en helt annen måte enn jeg hadde sett hos min forrige. Da gikk det virkelig opp for meg hvor enkle normalt friske hunder faktisk er, selv før de får oppdragelse.

Det høres sikkert litt teit ut å si, men hvis dere velger å avlive, så er ikke det egoistisk eller galt. Og hvis dere velger å fortsette, så er ikke det egoistisk eller galt heller. Dere har allerede gått mye lengre for den hunden enn hva man kan forvente. De fleste har ikke engang muligheten til å gjøre som dere har gjort. 6 år er lang tid, og det er faktisk lov å si at nok er nok.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det skal være moro og ha hund og det høres det ikke ut som det er med denne hunden Og ja mange av de sarte sjelene av hundene kryper ekstra godt innunder hunden på oss så jeg skjønner dilemmaet ditt godt. Men har hun det virkelig godt? høres ut som det er noen lunde når dere tilrettelegger i hue og ja,,,, Men dere tilrettelegger dere vekk fra venne og mange aktiviteter som hadde vært normale. Og hvorfor vente med å avlive til hunden biter, da blir det, bittet og ikke de gode minnene som sitter igjen. Ut fra det du forteller så virker det jo som det er et tidsspørsmål før hun gjør det i vise settinger. Og ja disse hundene er sjarmerende som få når dem har gode tider. Tror det faktisk er en overlevelsesstrategi. Fasiten sitter du med selv så av meg fr du mange spørsmål en kan tenke over.

Har selv hatt en hund som var av et dårlig kull, psyken på dem ble rett og slett elendig så kjenner igjen noe av det du skriver her ja

Innenfor de faste, trygge rammene vi har laget for hunden så har hunden det godt. Når hun blir skjermet fra det som trigger angsten i henne så mye som hun gjør så lider hunden ingen nød i vårt dagligliv.

Jeg tror heller ikke at sjansen for at hun biter ikke er så stor - hadde hun virkelig ville bite noen så tror jeg at hun hadde gjort det allerede...?

I dette tilfellet er også mentaliteten både på kullets mor og flere kullsøsken dårlig dessverre. Samme problematikken med usikkerhet og glefsing etter folk som går igjen.

Jeg har hatt en slik hund. Som jeg tok over som voksen uten å vite hva jeg tok over. Hele livet og tilværelse med to voksne og 4 barn og 3 andre hunder ble tilrettelagt rundt alle dillene og tvangsnevrosene og angsten til denne ene hunden. Vi dro ikke engang på ferie en lang priode som strakk seg over to år fordi hun ikke kunne bli med og hun takla ikke å bli passa av andre. Vi prøvde hundepensjonat, men det gikk heller ikke.

Min var aldri aggressiv. Bare hysterisk redd det meste. vi trente og jobbet med henne og hun ble litt bedre. Men ikke så bra at vi kunne ha et normalt liv. Jeg var kjempesliten....

Da hun var 8 år gammel fikk hun kreft, og ble raskt veldig syk, og dermed avlivet. Jeg følte bare lettelse. Og jeg skal ALDRI mer la livet mitt bli styrt av en hund og tilrettelegge tilværelse for en hel familie rundt behovene til en hund. Det var det JEG lærte av disse årene. Aldri mer.

Jeg forstår at tanken på å avlive sitter langt inne (jeg greidde aldri gå til det skrittet selv med den skrulla vi hadde). Du må "regne på det" - for og mot. Hva betyr mest for deg: Å fortsette å ha hunden (til hun ev biter noen), eller å ha et "vanlig" liv. Ingen andre kan ta det valget for deg, uansett hvor sliten du er.

Takk for at du deler din erfaring. Tanken på avliving sitter veldig langt inne ja. Vi er ikke klar for å avlive nå i aller nærmeste fremtid. Hva vi kommer til å gjøre, om vi vil ha hunden i 1/2 år eller 6 år ++ vet jeg ikke. Vi har heldigvis ikke noe hastverk med å ta noen avgjørelse, selv om man til tider kan føle seg overveldende frustrert og fortvilet over situasjonen.

Jeg har aldri hatt en hund med slike problemer, men vil gi deg en stor klem :console: Det høres vanvittig slitsomt ut å leve sånn. Det høres ikke ut som verken du eller hunden har det så greit.

Tusen takk.

Jeg har ikke tid til å skrive noe utførende, men et par tanker.

Kan ingen passe henne hjemme hos dere, så hun kan være hjemme i kjente omgivelser når dere er ute?

Du sier at venner og familie godtar at du har med hund på besøk, hvordan oppfører hun seg der?

Når dere/samboer har besøk så ville jeg skjermet hunden fullstendig, enten på et annet rom eller avgrenset del, slik at hun slipper å forholde seg til dem i det hele tatt. Og dere slipper å ha øyne i nakken.

Har dere fått hjelp av en adferdsekspert til noe av dette?

Det er vanskelig å leve med en hund som man må legge opp livet sitt etter, og det er lov å gi opp!

Hun blir like stresset dersom hun blir passet hjemme hos oss dessverre. Hun er veldig knyttet til meg, og selv om samboeren min er hjemme sammen med henne begynner hun å stresse hvis jeg er borte mer enn 3-4 timer.

Når vi er ute og har hunden med hos venner og familie oppfører hun seg helt fint. Rolig og trygg. Ingen elsker sin omgangskrets mer enn hun gjør. Har/får disse besøk av fremmede mens vi er der er det derimot samme greia som hjemme med nervene i høyspenn.

Vi har hatt noe hjelp av en veldig flink hundetrener.

Jeg personlig hadde avlivet. Enkelt og greit fordi jeg HAR gjort det. Sånne hunder er slitsomme, og hvor enn høyt vi elsker henne, så er det galt å si at de har ett optimalt liv - hvis alt må tilrettelegges rundt dem. Jeg gikk lenge å sa til meg selv at bikkja mi hadde det greit så lenge jeg tilrettela for forholdene - men ser nå i ettertid at hunden var mye stresset, redd og engstelig.

Alle har diller og ting å ta hensyn til i hundeholdet sitt, men livet skal faktisk ikke måtte legges opp etter hunden i så stor grad som du beskriver - da har det i mine øyner gått for langt.

Ønsker deg lykke til uansett hva du velger å gjøre. Skulle du ha spørsmål - eller trenger å blåse ut er du hjertelig velkommen til å ta kontakt på PM :)

Tusen takk for det, og for at du deler din erfaring.

Huff føler med deg. Det høres ut som har hunden din har noen problemer ja. Det trenger ikke å bety at det er du som har gjort noe galt. Pskyken har mye å si, og stress og redsel er en stor del av det. Jeg kjenner meg igjen med min første hund. Hun kunne ikke være alene hjemme så vi måtte planlegge alt rundt det. Hunden var ofte i bilen når vi skulle bort, ellers måtte vi ha pass. Vi bodde i leilighet med naboer, så kunne ikke la ho være hjemme å ule. Var ofte stresset pga det. Hunden var også usikker på fremmede, spesielt menn. Da måtte vi avskjærme ho ved besøk og vi hadde på munnkurv rundt mindre barn, fordi jeg rett og slett ikke stolte på hunden. Det var ganske slitsomt å tenke på alt. Jeg ser nå hvor utrolig mye enklere hundeliv jeg har. I mitt tilfelle tenkte jeg aldri tanken på avlivning eller omplassering. Men det var fordi dette var min første hund og jeg hadde ikke noe å sammenligne med. Hadde jeg derimot hatt en lignende hund nå igjen, ville jeg vurdert begge deler. Kanskje mest mot avlivning. Det kan finnes en enslig hjemmeværende person som bor langt i skogen som hunden kunne levd hos, men problemehunder bør man uansett være forsiktig å omplasse, for hundens del. For man må tenke på hundens livskvalitet også, itillegg til deg selv. Jeg vet at uansett valg kommer det til å bli vanskelig, men føles godt på sikt. Lykke til!

Takk for at du deler din erfaring. Dessverre er nok denne hunden født mentalt svak, det ligger i genene og uansett hvor mye vi trener, tilrettelegger og ønsker det så vil hun aldri bli helt bra. Vi har innsett og akseptert at vi aldri kan trene vekk alle problemene, og at det er snakk om å lære seg å håndtere dem.

Å omplassere er for vår del ikke aktuelt. Det hadde vert en altfor stor påkjenning for hunden og å skyve "problemet" over på noen andre blir helt feil. Så alternativene er å fortsette å tilrettelegge eller å avlive.

Når jeg leser innlegget ditt, så tenker jeg at du også muligens har gått en smule langt inn i hundens problemer (og lar tankene dine bli værende der), og det kan også bidra til at du blir skikkelig drittlei og sliten av det også. Spesielt når det har gått så langt at du tidvis har mistet nattesøvnen har det gått alt for langt. Jeg tror også at dette er lett kan skje når en er en veldig engasjert hundeeier som har en sart sjel av en hund. Du bare må gi deg selv pauser og finne gode strategier for å ikke la hunden overta for mye av følelseslivet ditt, og dette trenger å være første bud for å bli mindre sliten.. tror jeg :)

Det har du nok helt rett i. I perioder tenker jeg ikke over det, mens av og til tar følelsene overhånd og sliter meg helt ut.

Jeg har selv hatt en hund med seperasjonsangst så vet hvor slitsomt det kan være. Vi fikk hjelp av en som var god på adferd, og i løpet av en treårsperiode ble min hund bra og kunne være alene hjemme uten å bli stresset eller ødelegge ting. Har dere trent hunden selv, eller har dere fått individuell oppfølging av hundetrener som er god på adferd?

Det er umulig å sette seg inn i situasjonen og komme en anbefaling uten å kjenne situasjonen, men håper du får hjelp til å koble av og slappe av så du ikke tenker på dette hele tiden. Det er ofte vanskeligst før en beslutning er tatt. uansett hva du velger ønsker jeg deg lykke til! :)

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Vi har også en liten engstelig kar med stort kontrollbehov og han har vært slik siden han var valp. Som du har vi lagt ned masse tid på å trene han, slik at han nå i en alder av 7 år fungerer greit i hverdagen, men helt bra vil han aldri bli.

Alene-hjemme kan han være, etter mye arbeid, men bare om formiddagene. Om jeg og mannen skal finne på noe sammen på kveldstid har vi funnet hundepasser via finn.no og det fungerer ganske bra. Så det her med å finne tider og pusle sammen, slik at man kan delta på aktiviteter uten hund, kjenner jeg til alt for godt. Og det er et slit!

Kontrollbehovet hans vises veldig tydelig når vi har folk hjemme på besøk. Hadde det vært opp til ham hadde han gjerne ruset rett på gjestene når de kom gjennom døra, bjeffet som en galning og hoppet og viset seg veldig farlig. Men det får han selvsagt ikke. Han står bak et gitter og får se, og skal helst ikke være alt for "snakkesalig". Når han har roet seg får han lov å komme og hilse. Hvis gjestene reiser seg og går fra "flokken", vil han gjerne bli med å passe på. Før kunne han også bjeffe og hoppe på den stakkers gjesten. Vi jobbet bort den biten ved å si fra til gjestene at de skulle gi oss et hint i forvei, slik at vi kunne si "Bra!" når de reiste seg og gi han en godbit. Det hjalp, slik at han nå har en forventning til at "nå skjer det noe positivt!" hver gang det skjer . Men fortsatt kjenner jeg at jeg må følge med når noen han ikke kjenner så godt, er på besøk. Slitsomt det også!

Det er stress med en slik hund og jeg skulle gjerne ha ønsket meg en "vanlig normal" hund. Vi har også hatt mange mørke stunder og runder der vi har vurdert om det er verdt alt slitet, men vi faller alltid tilbake på at vi vil beholde ham. Han er flott sammen med folk han kjenner og er en hund med masse personlighet. Han er også veldig artig å trene med, et skikkelig arbeidsjern. Og han elsker livet og viser det hver dag og han gir oss mye glede. Da er det veldig vanskelig å ta den avgjørelse om å avlive ham, selv om jeg og mannen min ville ha fått et mer sosialt og enklere liv. Men man er ulike, mange hadde gitt opp for lengst, og ingen kan si at det ene er mer rett enn det andre.

Jeg vet ikke om det her var spesielt nyttig eller noe svar på din tråd, men du skal i hvert fall vite at du ikke er ikke alene med å ha et slik hundehold. Av og til kan det være en trøst...

Har også hatt en sånn hund. Jeg lærte mye i de årene, for jeg jobbet MYE med denne hunden, og man blir så glad i dem. De er så gode, og man bruker så mye tid på dem, også blir man trist fordi resten av verden aldri får oppleve hvor gode de er, også blir man trist fordi hundens liv også er veldig begrenset, også glemmer man hvor ufattelig unormalt sitt eget liv er. Over så mange år så blir tankemønsteret snudd opp-ned. Min hund ble avlivet på grunn av sykdom til slutt, etter jeg hadde skjermet i alle år.

Jeg fikk meg valp igjen. En spinnvill liten sak som tisset HELE tiden (fikk UVI, så det ble dobbelt opp med valpetissing i starten), gnagde på alt, pøblet, var all over the place, måtte trenes opp fra bunnen, og var rett og slett til tider ganske uspiselig, akkurat som valper flest. Jeg var sliten, som man jo blir av valper, men selv midt i valpeslitet så jeg at valpen min var normal. Hun hadde normale reaksjoner, hun roet seg raskt, hun taklet sin egen frykt på en helt annen måte enn jeg hadde sett hos min forrige. Da gikk det virkelig opp for meg hvor enkle normalt friske hunder faktisk er, selv før de får oppdragelse.

Det høres sikkert litt teit ut å si, men hvis dere velger å avlive, så er ikke det egoistisk eller galt. Og hvis dere velger å fortsette, så er ikke det egoistisk eller galt heller. Dere har allerede gått mye lengre for den hunden enn hva man kan forvente. De fleste har ikke engang muligheten til å gjøre som dere har gjort. 6 år er lang tid, og det er faktisk lov å si at nok er nok.

Tusen takk for at dere deler deres erfaringer. Det setter jeg stor pris på, og synes det er "godt" å vite at jeg ikke er helt alene om å slite litt med hundeholdet, selv om jeg selvsagt ikke unner noen å ha det sånn.

Huff, Gry.... Jeg visste virkelig ikke at du slet sånn med Nadde :( Skulle ønske jeg kunne finne en mirakelkur til deg, men vil i hvert fall gi deg en god klem :hug:

Du vet hvor du finner meg hvis du vil bare prate litt :heart:

Tusen takk, det setter jeg stor pris på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Ærlig talt, det skal være en berikelse i livet å ha hund. Man skal ikke trenge å endre hele livet sitt fordi hunden ikke fungerer. Dere har desverre vært uheldige og fått en hund som har store mentale utfordringer og problemer. Jeg tror ikke hunden har det spesielt bra heller, til tross for alle deres anstrengelser. Jeg kan bare snakke for meg selv og jeg hadde avlivet den hunden om den bodde hos meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ærlig talt, det skal være en berikelse i livet å ha hund. Man skal ikke trenge å endre hele livet sitt fordi hunden ikke fungerer. Dere har desverre vært uheldige og fått en hund som har store mentale utfordringer og problemer. Jeg tror ikke hunden har det spesielt bra heller, til tross for alle deres anstrengelser. Jeg kan bare snakke for meg selv og jeg hadde avlivet den hunden om den bodde hos meg.

Samme her.

En del av ansvaret med å ha hund er også å kunne ta avgjørelsen om å la den slippe hvis den har det vondt. Og for meg høres det ikke ut som denne hunden har det greit psykisk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ærlig talt, det skal være en berikelse i livet å ha hund. Man skal ikke trenge å endre hele livet sitt fordi hunden ikke fungerer. Dere har desverre vært uheldige og fått en hund som har store mentale utfordringer og problemer. Jeg tror ikke hunden har det spesielt bra heller, til tross for alle deres anstrengelser. Jeg kan bare snakke for meg selv og jeg hadde avlivet den hunden om den bodde hos meg.

Helt på linje der. Samtidig ser jeg jo at mange strekker seg uendelig langt for hunden sin, kanskje fordi de ikke har samvittighet til å sette seg og sitt liv først.

Det som gjør meg irritert (mildt sagt!) med at folk sitter i slike situsjoner, er at oppdretter av slike hunder ofte påfører folk slike problemhunder med viten og vilje (ref. at mor har samme adferd) Juling, skulle de hatt :P

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så hadde aldri jeg hatt tid, motivasjon og ork til å styre og dille slik med hunden heller. Synes du strekker deg kjempelangt for denne hunden, og all ære til deg for det! Men jeg er avhengig av hunder som tilpasser seg vårt liv, uaktuelt å legge opp alt vi gjør og bli styrt av hundene..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Å sanne hunder kommer inn i sjela di på en helt annen måte enn gjennom snitt hunden. Det er vel det som gjør det så vanskelig å velge det som er rett. Den hunden jeg hadde som var dårlig mentalitet på han ble bare bedre og bedre og heller ikke i ettertid så kan jeg se noen signaler for at han skulle bite. Men han og jeg tok hvert vårt lille feilskritt og dermed så beit han. Han beit meg og godt var det når det skulle skje.

Men jeg hadde samtidig en hund som i mentalitet lå som ekte alfa hanne. Denne hunden var dyktig på skjerming og å gi den dårlige hunden rom så den ikke følte seg presset på noe vis. Men den dagen kom at jeg måtte ta den første da be alfa hannen bare letta første og eneste gang jeg har sett tydelig at en av mine hunder har blitt lettet når en annen har gått til de evige jaktmarker. Det ar et lettelse sukk av en annen verden og han slappet av.

Og i ettertid så ser jeg at den hunden jeg hadde med dårlig mentalitet trang enda mer skjerming. Altså for en aktiv rase så ble det en lidelse for den for med aktiviteter så ville den møte på andre hunder.

Det er så klart når en står oppi det en forferdelig avgjørelse men fortsatt ut fra det du forteller så tror jeg ikke denne hunden har det noe godt selv om dere gjør det beste av skjerming og tiltak dessverre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt på linje der. Samtidig ser jeg jo at mange strekker seg uendelig langt for hunden sin, kanskje fordi de ikke har samvittighet til å sette seg og sitt liv først.

Det som gjør meg irritert (mildt sagt!) med at folk sitter i slike situsjoner, er at oppdretter av slike hunder ofte påfører folk slike problemhunder med viten og vilje (ref. at mor har samme adferd) Juling, skulle de hatt :P

Og ikke bare at de påfører dem problemer ved å selge slike hunder, men de lager noen ganger også et H..... om kjøper vurderer å avlive, ev avliver.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt på linje der. Samtidig ser jeg jo at mange strekker seg uendelig langt for hunden sin, kanskje fordi de ikke har samvittighet til å sette seg og sitt liv først.

Det som gjør meg irritert (mildt sagt!) med at folk sitter i slike situsjoner, er at oppdretter av slike hunder ofte påfører folk slike problemhunder med viten og vilje (ref. at mor har samme adferd) Juling, skulle de hatt :P

Og ikke bare at de påfører dem problemer ved å selge slike hunder, men de lager noen ganger også et H.... om kjøper vurderer å avlive, ev avliver....

Been there, done that... Bortsett fra at Odin heldigvis(?) aldri ble helt ille nok til å avlive. Men jeg har mange ganger ønsket at han var det... Når har det jo gått bra med ham og vi lever et relativt bra liv. Om han ikke hadde blitt vesentlig bedre etter at vi kastrerte ham, slik han ble, så håper jeg at jeg hadde greid å ta avgjørelsen. Neste gang er nok terskelen mye lavere (men forarbeidene på hundens mentalitet og arv også vesentlig bedre).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden lider ikke. Det tror jeg at jeg som lever med hunden i det daglige kan avgjøre best. :) Men grunnen til at hun ikke gjør det er ene og alene fordi vi er to voksne som ikke har så mye/ofte besøk av andre enn folk hunden kjenner og er fortrolig med, og at jeg er såpass hjemmekjær som jeg er og ikke bryr meg om å gå ut annet enn til familie og nære venner. I den "gjennomsnittlige" familie der begge de voksne jobber og er borte 8-9 timers arbeidsdag, og som kanskje har barn med kamerater som kommer og går i dørene hele dagen hadde saken vert en annen, da hadde ikke hunden fungert, da hadde den levd i et stresshelvete. Men dette er jo ikke tilfellet. Inni di faste, trygge rammene vi har bygd for hunden fungerer den fint, hun er en rolig og fornøyd frøken som viser med hele seg at hun koser seg med alt hun gjør, enten vi går på tur, trener, leker med den andre hunden vår, eller om hun ligger i en teppehaug eller på fanget og bare slapper av.

Det er jo nettopp det som gjør det hele så vanskelig med å tenke på avliving. Hadde hunden hatt det fælt og jeg visste det beste for henne var å få slippe så hadde jo saken vert "enkel".

Men slik situasjonen er, så er det jo for OSS det tidvis er vanskelig, som ikke bare kan gå ut døra for å spise ute, dra på kino, å være en hel dag på shopping eller at samboer kan invitere kompisene over en lørdagskveld innimellom uten at vi må tenke "hva gjør vi med hunden". Og dermed føles det egoistisk å tenke å avlive, å frarøve en forholdsvis ung hund livet "bare" for at livet vårt skal bli enklere. Og vi har ikke behov for dette særlig ofte en gang... Jeg klarer ikke annet enn å føle meg egoistisk, jeg kan ikke for det. Vi ha jo alt tilrettelagt for å klare å strekke oss såpass langt som vi gjør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Det er ikke sikkert hunden lider, men det er jo tydelig at dere som lever sånn gjør det. Jeg håper du leser startinnlegget ditt en gang til. Dette er ikke vondt ment og som sagt hvilke valg dere tar, er opp til dere. Men jeg syns holdningen til hunden er usunn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Angående oppdretter så må jeg si at jeg er utrolig skuffet. Oppdretter har holdt skjult for meg at mor og flere kullsøsken har hatt samme problemene. Dette fikk jeg ikke vite før hunden min var godt over 1 år da jeg kom i kontakt med 2 andre som hadde hvert sitt kullsøsken av min hund. Frem til da fikk jeg høre av oppdretter at alle de andre i kullet var velfungerende hunder. Men den ene personen som hadde et kullsøsken fortalte meg noe annet. Vedkommende kontaktet oppdretter for samme problematikk som vi hadde med vår hund, at hunden var nervøs og hadde glefset etter folk ved noen anledninger. Oppdretter var jo for så vidt imøtekommende og henviste vedkommende til en adferdsspesialist som hadde erfaring med pinscher-rasen, som da dro til denne adferdsspesialisten med hunden sin. Og det var her at vedkommende fikk greie på at kullets mor også hadde denne adferden, for adferdsspesialisten hadde også trent henne og kjente hunden veldig godt.

Sånt er bittert å få vite i ettertid. Jeg hadde aldri kjøpt valp før og var dum nok å bli blendet av den perfekte fremstillingen av kennelen på hjemmesiden deres. Jeg var naiv nok til å stole på oppdretters ord om at foreldredyrene hadde godt gemytt, så jeg forlangte aldri å hilse på disse, men "sendte" samboeren min for å treffe oppdretter på flyplassen i Sverige for å hente valpen. Ufattelig dustete gjort av meg. Det burde ringt en varselsbjelle når jeg så hvor mange kull oppdretter hadde avlet frem. Jeg husker ikke hvor mange kull de hadde hatt den gang for snart 6 år siden, men sist gang jeg sjekket hjemmesiden deres hadde de avlet frem hele 412 valper fordelt på 57 kull. Riktignok i løpet av 19 år, som blir "bare" 3 kull i året i snitt, men allikevel, det er MYE. Alt for mye.

Selv den beste oppdretter kan være uheldig å få hunder med mentale (så vel som fysiske) svakheter, men forskjellen er at en seriøs oppdretter tar ansvar for det. Å sitter ikke der fullt bevisst å avler på mentalt svake hunder "i det stille".

Jeg har klandret meg selv helt forferdelig mye for at hunden er som hun er, og jeg har levd unødvendig lenge i troen på alt har vert min feil. At kunnskapen min om hund ikke har strekt til, at jeg ikke har trent mye nok eller godt nok. Hadde oppdretter vert ærlig fra starten... Tenk så mye skyldfølelse det kunne spart meg for, hvor mye lettere situasjonen hadde vert for meg dersom jeg oppi det hele hadde sluppet å bære på den byrden å tro at alt var utelukkende min feil.

Hundeholdet har vert en evig runddans med trening, frustrasjon, sorg, tårer, og en hund som allikevel aldri ble eller noen gang vil bi helt bra. Jeg har vert utrolig langt nede pga dette, jeg mistet at av selvtillit som hundeeier selv om vi fikk til mye - jeg trodde at alt jeg IKKE fikk til reflekterte at jeg var en håpløst elendig hundeeier. Av den grunn skammet jeg meg over å a en problemhund. Jeg turte ikke å spørre meg til råds på hundeforum, facebook-grupper eller noen andre steder fordi jeg la all skyld på meg selv. Jeg lærte at en hund ble som du formet den. Jeg visste ingenting om avl, mentalitet og hvor arvelig dette var, jeg visste ikke at en hund kunne være født nervøs og at hvis det lå i genene kunne man trene seg halvt i hjel med hunden uten å få vekk problemene, kun å lære seg å håndtere dem.

Nå ble det mye sutring her. :) Men, det nytter ikke å være etterpåklok. Jeg har vertfall lært av egne feil. Jeg kommer aldri mer til å stresse så mye med en hund igjen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror ikke hunden lider, men kan samtidig ikke være godt for hunden å hele tida være så på vakt, utagerer mot mennesker osv.

Men for all del, tror absolutt dere gjør alt det dere kan for at hunden skal ha det godt :)

Heldigvis er det sjeldent at hun utagerer på folk lenger. Som oftest skjer dette i forbindelse med stress rundt innbilt svangerskap. Siden jul har hun utagert mot folk på tur 1 gang, knurret til noen som sa "hei" til oss på tur 2 ganger. Ikke at det er noen unnskyldning for drittbikkje-oppførsel altså, det er selvsagt 3 ganger for mye - men jeg vil bare gi et bilde hvor sjeldent det skjer, og siden dette er en så liten del av hele bildet så er det ikke noen avgjørende faktor på hundens velferd. :)

Det er ikke sikkert hunden lider, men det er jo tydelig at dere som lever sånn gjør det. Jeg håper du leser startinnlegget ditt en gang til. Dette er ikke vondt ment og som sagt hvilke valg dere tar, er opp til dere. Men jeg syns holdningen til hunden er usunn.

Det gjør vi til tider ja. Det er slitsomt og man blir så utrolig dritlei av og til at jeg vil spy. Og holdningen til hunden er til tider usunn, der er jeg enig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...