Gå til innhold
Hundesonen.no

Få valper med livsmorsbetennelse?


stianj
 Share

Recommended Posts

Hei, vi har en labrador retriever tispe på 2 år. De siste løpetidene har hun lekket en del urin. Vi fikk nå konstantert at nyrene er helt fine, men at hun har livmorsbetennelse. Veterinæren mente at vi ikke trengte å gjøre noe enda, men fjerne livmoren etter en 2-3 løpetider. Og vi kunne fint ha valper på henne om vi gjorde det raskt, det kunne til og med hende at det ville hjelpe. Jeg er ikke interessert i å ta noen sjanser, og syntes egentlig dette høres rart ut. Kan det være risiko forbundet med å få valper på tisper med livmorsbetennelse? Og er dette noe som evt. kan videreføres genetisk?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det går an, og det er sikkert ikke noen ekstra risiko for tispa så lenge hun er frisk når hun er med valper. Men det er en dårlig ide. Ikke hjelper det mot livmorbetennelse og ja det kan i aller høyeste grad være arvelig. Om du først skal kastrere fordi hunden er veldig plaget med livmorbetennelse ville jeg gjort det med en gang, det er jo kjempeskummelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første hunden vår hadde livmorbetennelse ved drekrighet, de to siste valpene døde dagen før termin. Ble til slutt hstekeisersnitt for å i det hele tatt redde tispen som holdt på å dø. Tabbe av veterinær som sendte oss hjem dagen før med levende valper.. (Hun fikk betennelse, hun hadde ikke før hun ble drektig).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde ei boxer tispe som fikk betennelse mens hun var drektig, og kastet endel av kullet. men hadde fortsatt levende valper igjen. Hun var fortispe så vi hadde henne kun på slutten, så vet ikke nøyaktig hva som skjedde i starten. men enden på visa ble at hun mistet flere og flere av valpene- dvs at deler av fostre (fant b.l.a skulderblad fra valp i hundesenga :shocked: )OG et halvråttent helt foster kom ut til slutt før det ble bestemt at alt måtte fjernes med keisersnitt. Da hadde hun igjen enda ett dødt foster...

Hun ble lappet i sammen og etter dyrlegens råd fikk hun ett flott kull uten problemer på neste løpetid.

Var aldri noen problemer igjen.

Men unner virkelig ingen å gå igjennom det der.... *GRØSS*

Ville nok sterilisert ei tispe som hadde livmorbetennelse ja..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter å ha mistet ei boxertispe i livmorbetennelse kommer jeg aldri til å medisinere på nytt. Får de livmorbetennelse blir jeg å fjerne skitten uansett. Det var lite morsomt å oppleve at livmora sprakk og at hun gikk i sjokk med blodforgiftning. Det var en opplevelse som alltid kommer til å sitte i meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min høyst udokumenterne mini-forskning viser at det er en mistenkelig sammenheng mellom at tisper som får livmorbetennelse er i en og samme hundeslekt. Jeg vet blant annet om en oppdretter som har mistet tre unge (3-6 år) tisper på grunn av livmorbetennelse, hvorav alle disse var nært beslektet. Jeg vet ikke om det er tilfeldig, men det aner meg at det ikke er så enkelt som det.

Personlig ville jeg tenkt at gjentatt livmorbetennelse er en helsemessig god grunn til å kastrere en tispe. Spesielt med tanke på at livmorbetennelse i mange tilfeller får letale følger. Det er ikke verdt å risikere tispas liv ved å la det gå fra gang til gang. Plutselig blir det akutt.

Jeg må si jeg blir like overrasket hver gang jeg hører hvor ulikt veterinærer uttaler seg om drektighet, kastrering og beslektet problematikk. Noen oppfordrer til preventiv kastrering av unge hunder for å unngå livmorhalskreft, andre følger loven og tillater ikke slike inngrep uten at helsemessige årsaker ligger til grunn. Dette med at det lønner seg å ha kull på en tispe som sliter med livmorbetennelse eller innbilt svangerskap har jeg hørt flere ganger, og jeg blir alltid like overrasket. Hvilken forskning underbygger den påstanden? Vis meg gjerne, om noen vet om noe.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel to forskjellige tilstander som omtales her.

En ting er om tispa får en betennelse eller en annen komplikasjon under drektighet. Da blir jo oppgaven å begrense skaden mest mulig med tanke på både tispe og fostrene. Det kan ende godt hvis man får bukt med problemet tidlig, men resultatet kan også bli helt fatalt. Så vidt jeg veit har man ingen holdepunkter for at slike problemer er arvelige.

I dette tilfellet er det vel snakk om en tispe som har hatt en eller flere livmorbetennelser før det i det hele tatt er snakk om paring - og det altså i ung alder. Det tyder på at noe er feil - enten i tispas underliv eller når det gjelder immunforsvar. Her opplyser eier om at det også er urinlekkasjer i forbindelse med løpetid. Jeg ville ikke satt valper på en slik tispe.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville kastrert, det er en ung tispe som allerede har hatt livmorsbetennelse. Etter hva jeg har hørt og lest kan det komme svært akutt og med høy risiko for død hund (som med hunden beskrevet over her). Hadde ikke tatt den sjansen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette med at det lønner seg å ha kull på en tispe som sliter med livmorbetennelse eller innbilt svangerskap har jeg hørt flere ganger, og jeg blir alltid like overrasket. Hvilken forskning underbygger den påstanden? Vis meg gjerne, om noen vet om noe.

Tror dette må være noe som henger igjen fra "gammelt av". Før i tiden hadde jeg rasekattoppdrett, og da var det helt vanlig praksis å parre snarest mulig ved livmorsbetennelse. Husker tilogmed et tilfelle der det ble spekulert i å parre en rasekatt med livmorsbetennelse med en huskatt for å redde avlskarrieren da det ikke var noen hanner av samme rase tilgjengelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel to forskjellige tilstander som omtales her.

En ting er om tispa får en betennelse eller en annen komplikasjon under drektighet. Da blir jo oppgaven å begrense skaden mest mulig med tanke på både tispe og fostrene. Det kan ende godt hvis man får bukt med problemet tidlig, men resultatet kan også bli helt fatalt. Så vidt jeg veit har man ingen holdepunkter for at slike problemer er arvelige.

Kanskje ikke livmorbetennelse i seg selv, regner med det kan være flere grunner til at det oppstår, men veldig mange hunder får det ifbm løpetid/innbilt eller andre situasjoner styrt av hormoner, og det er arvelig(og det kan sikkert en del andre mulige triggere også være). Mulig jeg leser feil, men jeg forstår det sånn at denne hunden har livmorbetennelse og andre plager ifbm løpetid og hormoner og det er definitivt noe jeg ikke ville avlet på ifht mulig arvbarhet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje ikke livmorbetennelse i seg selv, regner med det kan være flere grunner til at det oppstår, men veldig mange hunder får det ifbm løpetid/innbilt eller andre situasjoner styrt av hormoner, og det er arvelig(og det kan sikkert en del andre mulige triggere også være). Mulig jeg leser feil, men jeg forstår det sånn at denne hunden har livmorbetennelse og andre plager ifbm løpetid og hormoner og det er definitivt noe jeg ikke ville avlet på ifht mulig arvbarhet.

Helt enig med deg når det gjelder vanlig livmorbetennelse uten at hunden er drektig.

Det du siterer meg på er betennelser som oppstår under drektighet og det kan nok ha mange årsaker uten at det trenger å ha noe med arvbarhet å gjøre. Vi ser jo det samme på mennesker. En graviditet kan ende fatalt, men samme person kan ha et helt vellykket svangerskap seinere. Terskelen for at komplikasjoner kan oppstå er nok atskillig lavere under drektigheten.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig med deg når det gjelder vanlig livmorbetennelse uten at hunden er drektig.

Det du siterer meg på er betennelser som oppstår under drektighet og det kan nok ha mange årsaker uten at det trenger å ha noe med arvbarhet å gjøre. Vi ser jo det samme på mennesker. En graviditet kan ende fatalt, men samme person kan ha et helt vellykket svangerskap seinere. Terskelen for at komplikasjoner kan oppstå er nok atskillig lavere under drektigheten.

Ja, da er jeg helt enig, jeg trodde du mente at livmorbetennelse ikke var arvelig på noen måte (eller som du sa, ikke noen holdepunkter mtp arvbarhet), mtp TS sitt spm om genetikk ifht valpene så tenkte jeg at det kan være ganske relevant å få frem at en plaget tispe(ifbm løpetid og hormoner) kan nedarve slike problemer. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for mange svar og erfaringer! Hunden har fått antibiotika, noe hun også har gått på tidligere. Lekkingen har da pleid da å gi seg. Men så kommer den tilbake neste løpetid. Tidligere har dyrlegen trodd det kun dreide seg om urinveisinfeksjon, men konstanterte altså nå at det var livmorsbetennelse. Jeg stiller meg også skeptisk til å vente for lenge, og om det i det hele tatt er trygt å få valper, men har sendt henvendelse til veterinæren for å få en begrunnelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for mange svar og erfaringer! Hunden har fått antibiotika, noe hun også har gått på tidligere. Lekkingen har da pleid da å gi seg. Men så kommer den tilbake neste løpetid. Tidligere har dyrlegen trodd det kun dreide seg om urinveisinfeksjon, men konstanterte altså nå at det var livmorsbetennelse. Jeg stiller meg også skeptisk til å vente for lenge, og om det i det hele tatt er trygt å få valper, men har sendt henvendelse til veterinæren for å få en begrunnelse.

Men hvorfor er det så om å gjøre med valper? Er du oppdretter? Eller er det ene og alene bare for å forsøke å bli kvitt hormonplager/livmorbetennelse? For om så det hjelper tispa, la oss bare si at det er så enkelt, rettferdiggjør det å sette et helt kull til verden, hvor det da kommer flere nye tisper som risikerer å få slite med det samme eller lignende utfordringer knyttet til hormoner? Og er du villig til å ta den risikoen (og kostnaden) et kull kan være med hunden din bare for å kanskje bli kvitt problemet (det er lite sannsynlig da dette er en gammel myte bare, innbilt og slike problemer kommer ikke fordi hunden ikke har hatt valper, men fordi det er slik hundedyr er, fra naturens side så har det en funksjon mtp å kunne hjelpe til eller ta over når ledertispa har valper)? I verste fall så kan du miste både valper og tispe etter at du har betalt mange kr for paring, veterinær osv, og ikke minst ved komplikasjoner, der alene kan man raskt komme opp i store summer med en gang.

Om du vurderer et kull, uansett hva grunn som ligger bak så anbefaler jeg deg og heller lese noe skikkelig og korrekt litteratur om emnet og/eller ta kontakt med noen som kan avl og genetikk, og ikke en veterinær som anbefaler deg å ha kull på en tispe med livmorbettennelse og tydelige hormonplager. For jeg tviler på at avl og genetikk er denne personens sterkeste side. Veterinærer er litt som fastlegen, de kan litt om mye, og de er flinke til det de gjør (det er jo tross alt ikke mulig for et normalt menneske å være spesialist innen alle felt), men det er kanskje ikke dem man nødvendigvis stoler blindt på når det kommer til litt mer spesialiserte spm om tema som de selv ikke holder på med ofte, har ekstra utdanning i eller har annen relevant erfaring med.. Det er mange som stoler alt for mye på veterinæren sin i ting som er utenfor deres kompetanse, og litt for mange veterinærer som uttaler seg litt for mye/bastant om ting de strengt tatt ikke kan. Dessverre.

Det kan godt hende at det er ok å avle på din hund, men den beslutningen bør isåfall ikke tas på bakgrunn av at hunden da kanskje blir bedre fra hormonelle plager, det bør isåfall da være fordi hunden er bra, frisk og ikke har plager den kan føre videre. Avl bør alltid være for å forbedre en rase, eller om det er snakk om blandinger så bør i det minste målet være å få sunne og friske hunder uten plager, ikke bevist avle på noe man vet kan nedarves og videreføres. Det viktige med avl er tross alt valpene. Valpene skal ha det bra.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker det samme som @Malamuten, er det virkelig verdt det å sette hunden din og eventuelle valper i fare bare for å få valper?

Er tispa veldig unik med tanke på ekstremt godt gemytt i tillegg til over gjennomsnittet bra eksteriør og gode bruksegenskaper. Eller det en ren familiehund som dere vil ha ett avkom etter?

Er det førstnevnte kan jeg på en måte forstå at dere ønsker å prøve til tross for at tispa tydelig har genetiske egenskaper som gjør at hun er mer utsatt for betennelse i livmoren.

Men jeg synes ikke det forsvarer å faktisk gjøre det!

Det at tispa har disse problemene i ung alder og uten å ha hatt valper før er i mitt hode ett stort faresignal i forhold til drektighet og helse!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Finnes det ingen regler og lover mot å sette valper på syke hunder? :|:hmm::huh:

Jo, NKKs etiske retningslinjer, kun klinisk friske hunder skal avles på. I tillegg dyrevelferdsloven § 25 kan jo tolkes i den retning, selv om det ikke står spesifikt.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å si det sånn: som hanhundeier hadde jeg aldri gått med på å stille med far til et kull hvor mor ikke er frisk. En tispe med livmorbetennelse, akutt, kronisk, tilbakevendende eller hva, er ikke frisk.

Nei, dessverre får man jo slengt tilgjengelige hannhunder etter seg på finn.no eller facebook om man bare er mindre kresen. :(

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Jeg hadde en hund som fikk akutt livmorbetennelse. Første dyrlegen ga den penicilin, men hun ble ikke bra av det, andre dyrlegen sa at livmorbetennelse er stadig tilbakevendende så han opererte henne og fjernet livmoren. Fikk også vite i ettertid at både moren og bestemoren til min tispe hadde blitt operert for livmorbetennelse så jeg har en mistanke på at det er arvelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...