Gå til innhold
Hundesonen.no

Å stole på en hund


Eloise
 Share

Recommended Posts

Det er jo veldig vanlig at folk sier at man aldri kan stole på en hund sammen med barn, f.eks. Eller det å stole på hunden rundt andre hunder, rundt mat, stole på at den ikke stikker av, osv.

Å stole på en hund: Hva betyr det for dere? Og vil dere si at dere stoler på egne hunder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Staffen er snart 4 år. Jeg stoler nok for mye på han, jeg stoler på han i alle situasjoner. For meg er han bare snill, og han går unna om han er ukomfortabel. Kanskje dumt av meg, men jeg stoler på han.

Dogoen er rett under 2 år. Jeg stoler på han i mange situasjoner, men i andre ikke i det hele tatt. Uten at det har noe med dogoen å gjøre, det har med mine tidligere erfaringer å gjøre. Det kommer nok til å ta tid og tillit før jeg stoler på han like mye som jeg stoler på staffen. Men, jeg håper vi kommer dit

Med barn stoler jeg ikke på noen. Men det har ofte mer å gjøre med barna enn med hundene..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stoler mer på hund og barn her enn jeg trodde jeg ville.

Jeg kan feks dusje med døra oppe i mens de er i stua, de kan være alene i en annen etasje enn meg osv.

Nico er mer knyttet til kidden enn noen andre og han bruker henne aldri som leketøy. Jeg har faktisk aldri noensinne opplevd situasjoner rundt de to som jeg har tolket som potensielt farlige utenom litt for intensiv lekebiting når hun var yngre. Hun legger seg helst oppå han når hun tygger på tyggebein.

Jeg hadde faktisk ikke trodd jeg skulle stole så mye på de som jeg gjør...

Ja, jeg vet at ting kan skje, men jeg vet at det ligger utrolig langt inne hos begge og at det er større risiko for at kidden feks skrur på komfyren når han er alene enn at han driver Nico til bite.

Han er godt oppdratt rundt hunder og hun forguder han.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommer veldig an på hunden. Så for meg handler det om å kjenne hunden sin godt. Jeg stoler på setteren ift barn. Helt og holdent. Hun er sorten som "finner seg i alt". Men jeg stoler ikke på fremmede barn - og for meg handler det mer om at jeg ikke vil at hunden skal ha negative opplevelser med barn enn at jeg er redd for at hun skal gjøre barna noe.
Dachsen er skarp. Snill, men hun sier fra. Så der er det ikke så mye slingringsmonn ift "avvikende adferd" fra unger. Frk Kenguru er ung ennå, så hun skjermes fra ubehagelige og voldsomme opplevelser uansett.

Ift egne barn så stoler jeg på dem og hundene alene sammen. Ellers kunne jeg ikke hatt hundene i huset. Jeg vet hvordan barna mine er, og de er alle hunde-erfarne og har hatt hund det meste av livet. De hundene jeg ikke føler jeg kan stole på, får ikke bli værende hjemme hos meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Jeg tenker mer sånn at alle, ink. alle hunder, har en grense og at det er eiers jobb å passe på at ens hund ikke kommer opp i situasjoner h*n ikke takler.

Selv verdens snilleste og mest tålmodige labbefrøken (som er et familiemedlem) hadde jeg personlig aldri stolt på alene med et lite barn, da det er små barn man ikke kan stole på at finner på noe tull og virkelig pusher hundens grense. Jeg stoler på at min egen hund ikke stikker av løs - med mindre han skulle bli veldig skremt av noe, osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stoler ikke på hundene og barnet sammen. Jeg har IKKE hunder som finner seg i alt. Jeg har ikke hunder som liker å bli klemt og klatra og kost på (for jo, det finnes, men ikke her i huset) så her kjører vi safe. Lillemor er liten og det kjekkeste hun gjør med dyr er å bråke foran dem, slå og kaste ting på dem. :aww:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer vell litt an på hvordan man ser det, mine hunder kjenner jeg godt og jeg vet jo stort sett hvordan de reagerer i forskjellige situasjoner. Jeg kan godt si at jeg stoler på hunden min rundt barn, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg er 100% sikker på at den aldri kommer til å bite. De fleste hunder har jo en grense og blir de utsatt for noe utenfor det normale så kan det jo hende at de blir presset til å si ifra. Jeg stoler på hunden min rundt andre hunder, selv om jeg vet at det kan bli stygt om det først smeller. Hun bråker ikke, men hun svarer opp om det blir noe. Man må kjenne sin hund og ta hensyn deretter, ingen hunder er like.

Jeg føler at noen kanskje legger noe annet i å stole på hunden enn det jeg gjør, når jeg sier at jeg stoler på hunden min så tenker jeg at jeg stoler på at den er slik jeg kjenner den, altså at jeg mener at jeg kan forutse hvordan hunden reagerer og oppfører seg. Feks stole på at hunden min ikke stikker av, er grei med barn, hunder etc om det er den erfaringen jeg har. At hunder flest ikke er tikkende bomber som man aldri kan stole fult og helt på i noen situasjoner. Mens andre føler jeg mener nettopp det motsatte at man aldri kan stole fult og helt på en hund.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, jeg stoler på hunden min i visse situasjoner, men ikke i alle. Jeg stoler på at han ikke hopper opp på benken og spiser en biff, jeg stoler på at han ikke biter etter dommeren på utstilling, jeg stoler på at jeg kan gjøre så å si hva som helst med ham uten at det skjer noe osv.

Jeg stoler derimot overhodet ikke på andre mennesker og hvordan de reagerer. Jaro har en rakett i ræva og når han blir glad og skal hilse så er det millisekunder mellom alle fire beina i bakken og beina på skuldrene til besøket. I tillegg løper han rundt med åpen kjeft når han er glad, og kan fort krasjlande noen tenner i en arm. Derfor hilser han ikke på folk som ikke er hundevante, ikke fordi jeg tror at han kommer til å bite dem, men fordi han kan skremme dem, de kan bli redde, de kan sparke eller slå mot ham dersom han hopper osv. Og sånne situasjoner vil jeg ikke sette hunden min i. Vi trener heller på å forholde oss passive og IKKE hilse på f. eks besøkende. :)

Min hund har ikke vært så mye sammen med barn, så der ville jeg ha vært ytterst forsiktig, fordi jeg vet at jeg har en hund som kan være ganske voldsom. Jeg tror han måtte ha blitt presset ganske hardt før han hadde bitt, men det er ikke noe jeg vil teste ut.

Jeg føler at jeg kjenner hunden min såpass godt at jeg vet hvordan han reagerer, og da kan jeg tilpasse hva jeg gjør og ikke gjør ut i fra det. :) Man kan aldri stole 100% på en hund uansett, og derfor er det JEG som tar avgjørelsene, ikke bikkja.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det å stole på hunden betyr for meg at man føler seg sikker på at hunden oppfører seg på en måte man synes er ålreit. Man er ikke usikker på hvilke reaksjoner som kommer, og man vet at det ikke kommer noen "dårlige" reaksjoner eller dårlige effekter ut av en "cause".

Stoler i varierende grad på hunder. Jeg stoler veldig lite på min, fordi jeg kjenner han og vet hva han kan finne på. Aldri alene med barn (ikke slem, men kan bli voldsom), sjelden alene (tar han med meg på badet når jeg skal dusje eller setter han i buret i frykt for å finne en oppspist sofapute etc, alltid bur når vi er borte), som oftest ikke med hunder som ikke er samme kjønn og like stor som / større enn han selv (slem med tisper, jakter på småhunder, voldsom lek etc), ikke 100% løs (han kan finne på å stikke ut av syne, selv om han alltid kommer tilbake), aldri rundt mat (han stjeler alt). Så siden jeg vet hvordan han reagerer, hvilke "smutthull" han forsøker å finne, hva han mener er den beste belønningen, så stoler jeg ikke på han. Passer alltid på, slapper ikke av, med mindre jeg og hunden er alene på et avlukket område og jeg kan se han.

Det er mange hunder jeg kjenner dårligere enn min, som jeg stoler mye mer på. Jeg stoler tusen ganger mer på Blondie til MegaMarie enn på Meesha f.eks. Og whippeten til Tavi her inne, og Harly til Mokken. Som eksempelhunder. Mye går på magefølelse og den "feelingen" man får av å hilse på en hund og bli litt kjent med den, selv om Meesha er den hunden jeg er med hver dag og har hatt siden han var liten valp.

Når det gjelder den spesifikke situasjonen barn så stoler jeg aldri på barn, og derfor lar jeg ingen hunder og/eller barn i mitt ansvar være alene. Hva andre gjør i slike situasjoner er ikke min business, men er min hund eller "mitt barn" (nå har jeg ikke egne, men har noen barn som står meg nært) involvert så er det uaktuelt å la dem være alene.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Barn er ulike og under er ulike. Derfor tenker jeg at man må se an hvert enkelt "tilfelle". Ingen med fornuft setter igjen en 3-åring alene med en hund.
Jeg selv sov med store vorsteh i sengen min, alene på rommet mitt om natten, fra jeg var ca 6 år gammel. Det eneste som "skjeddde", var at hundene ble litt voktende og beskyttende ovenfor meg. Så ingen burde komme ubedt og uten å gjøre rede for seg inn på rommet mitt om nettene. Det skjedde EN gang at min far kom inn, en sen natt etter at han hadde vært på fest. Uten å si noe. Da stod han ansikt til ansikt med en perlerad som lot han forstå at nærmere barnet kom han altså IKKE. Helt til hunden så hvem det var. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler at noen kanskje legger noe annet i å stole på hunden enn det jeg gjør, når jeg sier at jeg stoler på hunden min så tenker jeg at jeg stoler på at den er slik jeg kjenner den, altså at jeg mener at jeg kan forutse hvordan hunden reagerer og oppfører seg. Feks stole på at hunden min ikke stikker av, er grei med barn, hunder etc om det er den erfaringen jeg har. At hunder flest ikke er tikkende bomber som man aldri kan stole fult og helt på i noen situasjoner. Mens andre føler jeg mener nettopp det motsatte at man aldri kan stole fult og helt på en hund.

Jeg tenker det samme som deg. At jeg stoler på at mine voksne hunder skal oppføre seg som forventet. Ikke at den vil oppføre seg helt perfekt i alle situasjoner, men at jeg stoler på at den er forutsigbar, hvis det gir mening. Til sammenligning stoler jeg ikke på valper, som kan endre reaksjonsmønster fra dag til dag, omtrent. Og siden min hund ikke er vandt med barn, så er hun ikke forutsigbar rundt dem.

Jeg synes det er rart når jeg ser en video med en hund og barn på youtube, at det alltid er masse kommentarer om at man ikke kan stole på hunden i den situasjonen. Det handler jo om å kjenne både hunden og barnet. Og en tålmodig, snill og forutsigbar hund som leker rolig med et barn noen få meter unna foreldrene mens foreldrene har full fokus på dem er ikke akkurat en situasjon jeg ser på som veldig risikofylt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo veldig vanlig at folk sier at man aldri kan stole på en hund sammen med barn, f.eks. Eller det å stole på hunden rundt andre hunder, rundt mat, stole på at den ikke stikker av, osv.

Å stole på en hund: Hva betyr det for dere? Og vil dere si at dere stoler på egne hunder?

Kan ikke si jeg stoler på noen av mine hunder (jeg har to). Faktisk.

Tispen er litt hurpete av seg, det er bare sånn hun er og vi elsker henne likevel. MEN jeg holder henne langt unna barn. Hun misliker barn, og har tidligere forsøkt å bite en jente i 6-7 års alderen. Glefset til og bommet på beinet til jenta. Hun kan også være litt glefsete når jeg grer pelsen hennes, hvis hun synes jeg lugger eller noe, men hittil har det blitt med glefsing, ikke direkte bitt. Men jeg stoler altså ikke på henne, først og fremst pga episoden med den lille jenta.

Hannhunden min virker som en mere glad-type, men han har vist seg å ikke være helt pålitelig, han heller. Han glefser også litt, mest flekking av tenner, når jeg grer han. Får ikke børstet han på undersiden mellom lårene pga dette, han er supersensitiv på det området og vil absolutt ikke gres der. I tillegg har det vært en episode ute blant folk en gang.... jeg sto lamslått igjen, og trodde ikke mine egne øyne, og har vel mer eller mindre fortrengt det. Men faktum er at både han og tispen blir veldig skvetne og vare for lyder osv når det er mørkt ute. Da skal alt bjeffes på. Men en kveld tok han saken lit for langt når vi var ute i vintermørket, og hoppet frem med et snerr og glefs mot to mørkkledde karer som kom gående i mot oss i kveldsmørket. Ingen av karene gadd å bry seg med han og gikk bare videre, men selv var jeg lamslått over hundens atferd. Han hadde hoppet frem så langt båndet rakk, og hadde det vært lenger... han kunne ha bitt en av dem! Jeg vet ikke sikkert, men utfallet skremte meg.

Han har aldri gjort det hverken før eller siden, men jeg merker på han at han er litt var og skvetten rundt høye, mørke menn ute om kvelden. Han liker det absolutt ikke.

Når det kommer til mat som står ubevoktet, stoler jeg ikke på de to glupskingene et sekund. De ville gladelig stjele all mat som står "forlatt". En gang fant jeg tispen stående oppå kjøkkenbordet med trynet godt nedi bollen med halvspiste kyllingvingebein.... det gikk bra med henne, og den kjeften hun fikk for å stå der, har hun aldri glemt. Hun har aldri prøvd å gå opp på det bordet igjen.

Jeg kan ikke huske hannhunden har forsøkt å stjele noe mat noengang, men jeg stoler ikke på han, han er sheltie og glupsk av natur. Klart han ville forsynt seg av ubevoktet mat. Han har aldri gått på bordet, hverken stue- eller kjøkkenbord.

Når det gjelder å stikke av, så er det vel det området jeg stoler mest på hundene mine. De har aldri stukket av, og jeg er ikke redd de skal gjøre det heller. De er så godt som alltid innen synsvidde for meg når vi er på tur. De dilter i hælene mine støtt, og er veldig avhengig av å se meg når vi er ute, virker det som. Hvis f.eks. tispen glemmer seg bort og blir stående og snuse for lenge på en flekk i gresset, sånn at jeg passerer rundt en sving og ut av syne for henne, trenger jeg ikke rope. Jeg snur meg og et par øyeblikk senere ser jeg henne komme galopperende etter meg rundt svingen, engstelig for å bli etterlatt alene :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet at mine ikke er farlig/agressive. Det stoler jeg på. Men rundt barn er jeg forsiktig pga størrelsen. Også det at jeg ikke stoler på barn. (de kan gjøre hunden vondt). Det er mitt ansvar og passe på at det aldri skjer noe med barna og hundene, så derfor jeg er veldig føre vàr, og passer på, selv om jeg stoler på hunden. Jeg vet også at det er dyr med instinkter, og ved smerter/sykdom kan hunden endre oppførsel, man vet aldri.

Jeg stoler på mine med mat/godbiter, men der er jeg også veldig forsiktig når det kommer til fremmede og dette. Fordi jeg vet aldri og jeg vil ikke risikere noe.

Med andre hunder så stoler jeg ikke helt på dem, fordi man vet aldri hvordan hundene passer sammen. I utgangspunktet er det veldig greie, men med feil hund kan det blir bråk. Igjen, det er jo hunder tross alt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stoler 100% på Betty i alle settinger, hun finner seg i alt, og er håndterbar av absolutt alle.
De andre er jeg mer påpasselige med, ikke fordi de er aggresive eller slemme, men fordi de ikke har den samme livserfaringen som Betty. Betty er 7 år nå, og jeg føler jeg kjenner henne inn og ut, jeg hadde blitt veldig veldig overrasket om det kom noen uventede hendelser rundt henne.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stoler på Lunern 101% hva gjelder både stort og smått på to bein. Selv med smerter og vondt så gjør hun aldri noe.

På 4 bein er jeg litt mer forsiktig når hun er sammen med a mor (må passe på meg :D ): på sine eldre dager har hun blitt litt "sur bitch" og kan utagere mot andre hunder som har dårlig språk (især sammenhukede border collier eller ADHD-settere, typisk "yppende eller stressa" hunder som påvirker mentaliteten til min egen hund). Hun har aldri ført gjort fysisk knurr/bjeff og utslag før, men nå på 7 år har hun begynt med det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stoler hundreprosent på Tidi i de fleste situasjoner! Hun elsker alt med puls og er bare verdens snilleste! Ingen tvil. Hun har hilst på en undulat, hester, veldig små valper, barn, kattunger, katter og alle hun møter på er hun bare supersnill med. Jeg tror hun kunne blitt banket og likevel vært snill med den eller de som gjorde det. Det er utrolig deilig å ikke være bekymret for slik. I tillegg kan jeg ha henne løs omtrent overalt. Jeg ville ikke hatt henne løs langs bilveien fordi hun er redd biler og kunne kanskje funnet på å handle i frykt ved å bare løpe rett over bilveien, men utenom det kunne jeg hatt henne løs hvor som helst. Hun kan spise griseøre og man kan kose med henne, jeg kan ta fra mat fra henne, hun har ingen forsvar rundt det. Men hun kan stjele mat om jeg går fra det da :P

Alt i alt, en hund jeg stoler på!

Det er mange hunder jeg kjenner dårligere enn min, som jeg stoler mye mer på. Jeg stoler tusen ganger mer på Blondie til MegaMarie enn på Meesha f.eks. Og whippeten til Tavi her inne, og Harly til Mokken. Som eksempelhunder. Mye går på magefølelse og den "feelingen" man får av å hilse på en hund og bli litt kjent med den, selv om Meesha er den hunden jeg er med hver dag og har hatt siden han var liten valp.

Haha, morsomt! Av mine to er det jo Tidi jeg stoler på :P Men i forhold til Meesha kan jeg kanskje forstå at du stoler mer på Blondie.

Blondie kan knurre om hun føler seg presset av barn, jeg tror ikke hun vil bite, men jeg kan faktisk ikke vite. Så hun må jeg passe mer på. Hun kan stikke av bare fordi det er noe kulere der borte enn meg, eller fordi hun vil leke med livet ved å kjæfte på en malle, hun har null respekt for biler og en gang hun klarte å stikke av hjemmefra gikk hun tur i motorveien så bilene måtte kjøre rundt henne. Hun har hatt tilfeller med ressursforsvar ovenfor mat som nå er over da, men det kan jo komme igjen. Hun ville sikkert aldri gjort en hund eller et annet dyr noe galt, hun er stort sett bare redd andre hunder og dyr.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min del handler det mer om å beskytte Mira enn at jeg ikke stoler på henne. Hun syns barn er ok til en viss grad, men blir det nok er det nok. Da er det mitt ansvar å gripe inn og la henne få fri. Hun har aldri gjort noe mot barna når hun synes det er for mye, men jeg ser på henne at hun ikke trives og da trekker jeg henne ut av situasjonen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stoler absolutt ikke på min i forhold til barn eller mennesker han ikke kjenner.
Derimot stoler jeg på ham når det gjelder alt av andre hunder og andre dyr.

Forrige hunden min var motsatt, han var fantastisk rundt alt av mennesker. Barn, psykisk og fysisk utviklingshemmede, folk som var redd hund, folk med rullator - han elsket alle og var super rundt dem.

Men han funket ikke med andre hunder og jaktet på alt...
Opplevde at han forsvarte niesene mine mot julenissen (faren deres) en gang og ene niesen min når hun var baby mot en nabo han ikke kjente.

Jeg er enig med Jeanette i at selv om jeg stoler på en hund i visse situasjoner, utfordrer jeg ikke skjebnen med å presse hunden

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stoler på Nemi, kanskje litt for mye. Derimot skjermer jeg henne for situasjoner hvor jeg vet hun kan utsettes for ubehag, som for eks. masete barn eller ustabile hunder. Det er ikke Nemi sine handlinger jeg er redd for, men heller barnet eller den andre hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • 😥 Får håpe du likevel har mer tid med henne ❤️
    • Da ble det CT i går, og alt gikk fint mtp. hjertet. Bildene viser at det ikke er blokkert spyttkjertel, men kreft.
    • Jeg blir dårlig av å lese om den adferden der. ..fra eieren, altså. Idiot. Sånne som det der er årsaken til at jeg har vurdert svi av altfor mye penger på å skaffe meg formell kompetanse som hundetrener - for å ha noe konkret å skilte med i sånne tilfeller som det der - fordi jeg er en spinkel og feminint utseende kvinne som fremmede menn stort sett ALDRI respekterer som et intelligent og kompetent vesen, med mindre de tror det hjelper dem komme ned i buksa på meg, men jeg kom til at sånne aldri kommer til å høre på noen som meg uansett, fordi de har sett DogDaddy på YouTube, eller: "Familien min drev oppdrett av schæfer på 80-tallet, så jeg KAN hund, lille venn." 
    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...