Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund bitt til døde av rottweiler


Tonje
 Share

Recommended Posts

Så på FB at en liten terrier ble drept av en Dalmatiner et sted i Norge, i går. Rett etter at en annen, liten hund ble skadet og måtte til vet. av samme Dalmatiner.

Tror nok det skjer mye oftere enn det som rekker til media.

huff da :/ hvor på fb så du dette? Søkte på google, men kom ikke opp noe i nyhetene...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 121
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg skjønner ingen ting jeg... hunden ble visstnok holdt i bånd, men jeg ser ingen eier, og jeg ser heller ingen som forsøker å stoppe rottweileren, i stedet er det noen som filmer??? Sånn som situasj

Jeg har gått mellom andre hunder som slåss (ikke mine) og jeg ville garantert ha gått mellom dersom det var min egen hund. Å redde hundens liv ville for min del ha vært verdt å bli bitt og få skader s

MEN SÅ LØP OG SPARK TIL BIKKJA DA, FOR F**N!! Edit: Ja, jeg skjønner folk er redde for sin egen del, men om man virkelig klarer å stå og se på dette med de lydene den lille hunden laget, så håper je

Posted Images

huff da :/ hvor på fb så du dette? Søkte på google, men kom ikke opp noe i nyhetene...

Det er fordi det ikke var en rottweiler det. Akkurat som at det ikke kom i avisa når ei jente måtte sy over 50 sting etter et møte med en amerikansk akita heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er fordi det ikke var en rottweiler det. Akkurat som at det ikke kom i avisa når ei jente måtte sy over 50 sting etter et møte med en amerikansk akita heller.

Ikke helt enig med deg der. Etter et kjapt søk på hundesaker i media så finner jeg blant annet en sak med en husky og en med en bullterrier. I tillegg til flere saker med rottiser. Om man søker på hunder som angriper mennesker får man opp mye forskjellig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke helt enig med deg der. Etter et kjapt søk på hundesaker i media så finner jeg blant annet en sak med en husky og en med en bullterrier. I tillegg til flere saker med rottiser. Om man søker på hunder som angriper mennesker får man opp mye forskjellig.

Ikke helt enig med meg i hva da? At den amerikanske akita-saken ikke havnet i media? Eller at media har en tendens til å kjøre saker der den angripende hunden er av en skummel rase? Og det innbefatter husky (som er blodtørstige, særlig hvis du sier at den er en husky så den hører det) og bullterrier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke helt enig med meg i hva da? At den amerikanske akita-saken ikke havnet i media? Eller at media har en tendens til å kjøre saker der den angripende hunden er av en skummel rase? Og det innbefatter husky (som er blodtørstige, særlig hvis du sier at den er en husky så den hører det) og bullterrier.

Dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette.

Da er du det. Så kan du jo forklare meg hvorfor dalmisen som fillerister en hund ikke havner i avisen, når rottisen gjør det? Eller hvorfor 50 sting ikke gir mediadekning med en amerikansk akita, når et klyp av en rottis gjør det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da er du det. Så kan du jo forklare meg hvorfor dalmisen som fillerister en hund ikke havner i avisen, når rottisen gjør det? Eller hvorfor 50 sting ikke gir mediadekning med en amerikansk akita, når et klyp av en rottis gjør det.

Jeg bare gjetter - men kanskje fordi personene det gjelder selv har/ ikke har kontaktet media?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da er du det. Så kan du jo forklare meg hvorfor dalmisen som fillerister en hund ikke havner i avisen, når rottisen gjør det? Eller hvorfor 50 sting ikke gir mediadekning med en amerikansk akita, når et klyp av en rottis gjør det.

Det kan jeg ikke forklare, men det finnes mange nok saker som involverer forskjellige hunderaser, så at media er så ute etter enkelte raser kjøper jeg ikke. At rottisen dukker opp titt og ofte tror jeg skyldes andre faktorer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bare gjetter - men kanskje fordi personene det gjelder selv har/ ikke har kontaktet media?

Ja, men hvorfor?

Det kan jeg ikke forklare, men det finnes mange nok saker som involverer forskjellige hunderaser, så at media er så ute etter enkelte raser kjøper jeg ikke. At rottisen dukker opp titt og ofte tror jeg skyldes andre faktorer.

Jeg tror ikke media er ute etter enkelte raser, jeg tror at media ikke har peiling, så når media får høre om en stor svart hund, så går de automatisk ut fra at det er en rottis (i hvert fall nå, tidligere har det vært amstaff, før det var det doberman, schäfer, polarhunder osv). Jeg tror også at media er ute etter å selge, og det selger nok mer med en stor sint rottis enn en sint Disneyhund (dalmisen).

Jeg tror heller ikke at folk som er involvert i sånne episoder har all verdens av peiling, så at noen sier at det er en rottis, betyr med andre ord ikke at det må ha vært en rottis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, men hvorfor?

Jeg tror ikke media er ute etter enkelte raser, jeg tror at media ikke har peiling, så når media får høre om en stor svart hund, så går de automatisk ut fra at det er en rottis (i hvert fall nå, tidligere har det vært amstaff, før det var det doberman, schäfer, polarhunder osv). Jeg tror også at media er ute etter å selge, og det selger nok mer med en stor sint rottis enn en sint Disneyhund (dalmisen).

Jeg tror heller ikke at folk som er involvert i sånne episoder har all verdens av peiling, så at noen sier at det er en rottis, betyr med andre ord ikke at det må ha vært en rottis.

Men det har jo vært mange rottiser. I denne saken er det i hvert fall ingen tvil. Jeg tror motsatt av deg, nemlig at en sak hvor feks en golden hadde kvestet et barn hadde blitt en veldig stor sak i media. Bare tenk dersom den elskede og trygge familiehunden plutselig viste seg å ha skumle instinkter? Tror nå jeg da.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, men hvorfor?

Jeg tror ikke media er ute etter enkelte raser, jeg tror at media ikke har peiling, så når media får høre om en stor svart hund, så går de automatisk ut fra at det er en rottis (i hvert fall nå, tidligere har det vært amstaff, før det var det doberman, schäfer, polarhunder osv). Jeg tror også at media er ute etter å selge, og det selger nok mer med en stor sint rottis enn en sint Disneyhund (dalmisen).

Jeg tror heller ikke at folk som er involvert i sånne episoder har all verdens av peiling, så at noen sier at det er en rottis, betyr med andre ord ikke at det må ha vært en rottis.

UK presse er akkurat sånn med am. akita. Det er nesten daglig artikler på facebook om amerikanere som har angrepet. De bruker akita og american akita om hverandre også, så helt tydelig at de ikke har peiling. Ofte dropper de bare akita helt og skriver "japanese fighting dog".

Jeg *tror* at når folk som blir bitt av en "sånn som har vært i avisa så mye" så har de kanskje en lavere terskel for å prate med media om det enn om det var en sånn søt golden, for det var helt sikkert bare en engangshendelse med den..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest vivere

Jeg mener å ha hørt om så mange saker med både american akita og dalmatiner at jeg i bakhodet har kategorisert begge disse rasene som hunder med tvilsomt gemytt.

"Mener å ha hørt" er vel et dårlig utgangspunkt?

For noen år tilbake var avisene fulle av artikler og innlegg om den ekstraordinært farlige amstaffen. Ofte ble en medieutnevnt "ekspert" med tilknytning til hundebitt.no - brukt som referanse. Virkelige hundeeksperter skydde nettstedet som pesten. At folk så for seg amstaff som en stor skummel hund var ikke rart.

Gjennom et forum var jeg blitt kjent med noen som eide amstaff og hundene deres. Deretter ble jeg med på noen amstaff-treff og møtte "en haug" med trivelige ganske små hunder som omgikk alle de andre hundene inklusiv min egen uten problemer og aggresjon.

Selvfølgelig tror jeg ikke at amstaff i likhet med mange andre hunder er helt uproblematisk, men mitt inntrykk av denne "farlige" rasen er ikke helt i samsvar med det man leste i media.

Jeg har bekjente som driver et lite dalmisoppdrett men skal ikke ha noen meninger om dalmatinere i sin alminnelighet. Mitt inntrykk basert på disse hundene er ikke det samme som du "mener å ha hørt" uten at jeg skal si at du tar feil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det har jo vært mange rottiser. I denne saken er det i hvert fall ingen tvil. Jeg tror motsatt av deg, nemlig at en sak hvor feks en golden hadde kvestet et barn hadde blitt en veldig stor sak i media. Bare tenk dersom den elskede og trygge familiehunden plutselig viste seg å ha skumle instinkter? Tror nå jeg da.

At det ikke er noen tvil i denne saken, betyr ikke at det aldri er noen tvil i andre saker.

Den elskede trygge familiehunden har sikkert en svulst på hjernen eller en blyant i øre (har det virkelig vært en hund som har bitt et barn, der de har funnet en blyant i øret på den når den ble obdusert etter avlivning? For den historien har versert i alle år jeg har hatt hund, men det er stadig nye raser). En rottweiler er bare en stor, skummel og mannevond hund som biter folk for moro skyld. En syk elsket familiehund selger ikke like godt som en stor skummel sinna-hund.

UK presse er akkurat sånn med am. akita. Det er nesten daglig artikler på facebook om amerikanere som har angrepet. De bruker akita og american akita om hverandre også, så helt tydelig at de ikke har peiling. Ofte dropper de bare akita helt og skriver "japanese fighting dog".

Jeg *tror* at når folk som blir bitt av en "sånn som har vært i avisa så mye" så har de kanskje en lavere terskel for å prate med media om det enn om det var en sånn søt golden, for det var helt sikkert bare en engangshendelse med den..

Ja, evt så er alle hunder på omtrent den størrelsen, og/eller med omtrent den fargen (avhengig av hva de så sist), med omtrent sånne ører, og omtrent sånn hale, automatisk en akita, enten den er japansk eller amerikansk.. Tror jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, selvfølgelig blir det tatt feil av hunderasene når jeg blir spurt om mine whippet er dobbermenn..

Journalistene er ikke bestandig like god på kildekritikk heller hvis saken selger, så det er lost case faktisk..

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette har ingenting med startinnlegget å gjøre men etter hvert som jeg leser igjennom innleggene er det mange som forteller at de har hylt, skreket, revet og røsket i lignende situasjoner. Det er nesten som å hause opp hunden til å bite hardere og holde enda hardere. Det man bør gjøre er å løfte opp den angripende hunden etter halen eller bakbeina slik at den mister fotfeste og når den tar takskifte så får man dratt til seg den andre hunden.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest vivere

Det man bør gjøre er å løfte opp den angripende hunden etter halen eller bakbeina slik at den mister fotfeste og når den tar takskifte så får man dratt til seg den andre hunden.

Etter "læreboka" kan det nok stemme. Men "læreboka" dekker ikke alle situasjoner som kan oppstå og da gjør man det som man tror har mest effekt i den konkrete situasjonen.

Red: En stor hund som tygger og holder på en mye mindre vil vel vel helst bare dra den andre med seg uten å slippe taket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette har ingenting med startinnlegget å gjøre men etter hvert som jeg leser igjennom innleggene er det mange som forteller at de har hylt, skreket, revet og røsket i lignende situasjoner. Det er nesten som å hause opp hunden til å bite hardere og holde enda hardere. Det man bør gjøre er å løfte opp den angripende hunden etter halen eller bakbeina slik at den mister fotfeste og når den tar takskifte så får man dratt til seg den andre hunden.

Hadde jeg gjort dette når min hund ble angrepet hadde hun vært død nå.

Jeg MÅTTE skrike, for hendene mine har opptatt med å holde fast i Emma som satt fast imellom kjevene til dritthhunden, og hadde jeg sluppet hadde han fått tatt nytt tak og ville klipt over nakken på hun...

Hadde jeg ikke skreket, hadde kanskje ikke eieren av dritthunden kommet for å slå hunden sin i svime slik at jeg fikk reddet min hund heller..

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette har ingenting med startinnlegget å gjøre men etter hvert som jeg leser igjennom innleggene er det mange som forteller at de har hylt, skreket, revet og røsket i lignende situasjoner. Det er nesten som å hause opp hunden til å bite hardere og holde enda hardere. Det man bør gjøre er å løfte opp den angripende hunden etter halen eller bakbeina slik at den mister fotfeste og når den tar takskifte så får man dratt til seg den andre hunden.

Uansett om man gjør "feil" så GJØR man ihvertfall noe, det er jo litt av poenget. Det er stor forskjell på å stå å filme og det å prøve å gjøre noe selvom det er å rive og røske.

Personlig tviler jeg på at jeg hadde vært veldig rasjonell i en slik situasjon, og da gjør man det man tror funker.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har noen her vært i en situasjon der dere har stivnet av skrekk, i noe som minner om klinisk sjokk i initiell fase før? Jeg har. Da jeg var ni år og ble indirekte involvert i en drukningsulykke. Prøvde å skrike om hjelp, men det kom ikke en ordentlig lyd fra strupen min. Kun merkelige hveselyder. Da jeg etterhvert "løp" etter hjelp føltes det som å prøve å løpe i sirup. Alt gikk i slow motion. Det var ikke bare innbildning, for jeg ble forbiløpt av ei som fikk til å løpe. Jeg var bokstavelig talt stiv av skrekk og handlingslammet.

Derfor er jeg svært forsiktig med å påstå at jeg ville reagert slik eller sånn i en gitt situasjon. Jeg er også forsiktig med å dømme andre som ikke reagerer etter boken i uventede situasjoner som plutselig handler om liv og død.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har noen her vært i en situasjon der dere har stivnet av skrekk, i noe som minner om klinisk sjokk i initiell fase før? Jeg har. Da jeg var ni år og ble indirekte involvert i en drukningsulykke. Prøvde å skrike om hjelp, men det kom ikke en ordentlig lyd fra strupen min. Kun merkelige hveselyder. Da jeg etterhvert "løp" etter hjelp føltes det som å prøve å løpe i sirup. Alt gikk i slow motion. Det var ikke bare innbildning, for jeg ble forbiløpt av ei som fikk til å løpe. Jeg var bokstavelig talt stiv av skrekk og handlingslammet.

Derfor er jeg svært forsiktig med å påstå at jeg ville reagert slik eller sånn i en gitt situasjon. Jeg er også forsiktig med å dømme andre som ikke reagerer etter boken i uventede situasjoner som plutselig handler om liv og død.

Veldig enig der, burde egentlig lagt inn det i innlegget mitt. Klart man kan gå i sjokk.

Men da napper man ikke opp mobilen og filmer!?...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig enig der, burde egentlig lagt inn det i innlegget mitt. Klart man kan gå i sjokk.

Men da napper man ikke opp mobilen og filmer!?...

Det var ikke eieren som filmet. Det var en ung gutt som tilfeldigvis kom forbi. Ungdommen nå til dags har vel ikke gjort stort mer enn å trykke på knapper og skjermer hele livet...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...