Den store baby og barnetråden - 2015

[Margrete]

Men det er jo det du kaller å true?

Nei, les innleggene mine en gang til

[SiriEveline]

Jeg leste det som at det ikke var så nøye om det uhenldigvis skulle skje, fordi det som regel gikk bra..

Men nå har jeg vel klargjort det for deg at du misforsto regner jeg med

Martine summerte det jeg mente veldig fint her.

[Helianthus]

Pusse tenner blir ett dårlig eksempel for der kan ikke jeg si hva jeg kan finne på For å la være å pusse tenner VIL skade tennene dine. Men å si at jeg kaster dere av på veien om dere ikke kutter ut å krangle NÅ. Å si ting som at du reiser fra ungene er en åpen trussel, for det skader ungene alvorlig. Ingen barn vil bli forlatt, og hva har barnet lært? Jo utføre ting i redsel for at mamma og pappa ikke skal dra fra dem. Mulig jeg har dratt det for langt i forhold til diskusjonen. Å forklare konsekvensene av å løpe ut i veien, ikke pusse tenner, løpe bort å klappe en hund som flekker tenner osv er å lære dem ting, men å true med å gjennomføre sanksjoner fordi ungen er trassig og vanskelig er en trussel i mine ører.

Med barn i psykiatrien tør til og med jeg si at jeg har erfaring med barn som krevde mye av meg

Vi har jo pusset tenner i en del år til sammen nå, og innimellom har det vært vanskelig, men tennene har blitt pusset. Det finnes ingen fasit eller 100% løsning på hvordan å få ungene til å ville eller godta å pusse tenner, og enkelte unger er sikkert så spesielle at ingenting annet enn trusler funker uansett , men det jeg ser da er at det hjelper å slippe opp presset og prøve å forklare at tenner er noe alle må pusse. Velge tannkrem og tannbørste selv har vært stor stas, og få pusse en del selv og bli pusset på, osv. Og heller avslutte litt for tidlig enn å insistere på å holde på for lenge. Begge våre unger har enormt konkurranseinstinkt, og det hender at vi kjører en konkurranse om hvem som er ferdig på badet først. Men det viktigste, tror jeg, er å ikke spille på autoritet. Det skal føles frivillig, selv om enkelte ting også er "dette er du nødt til å gjøre".

Jeg vet med meg selv at den beste måten å gjøre meg vrang på er å fortelle meg hva jeg skal gjøre, for ikke å snakke om å prøve å lokke eller true meg til å gjøre noe andre vil. Det føles krenkende og jeg blir trassig - akkurat som en unge Derfor ønsker jeg å finne alternative virkemidler.

[Gjest]

Vi har jo pusset tenner i en del år til sammen nå, og innimellom har det vært vanskelig, men tennene har blitt pusset. Det finnes ingen fasit eller 100% løsning på hvordan å få ungene til å ville eller godta å pusse tenner, og enkelte unger er sikkert så spesielle at ingenting annet enn trusler funker uansett , men det jeg ser da er at det hjelper å slippe opp presset og prøve å forklare at tenner er noe alle må pusse. Velge tannkrem og tannbørste selv har vært stor stas, og få pusse en del selv og bli pusset på, osv. Og heller avslutte litt for tidlig enn å insistere på å holde på for lenge. Begge våre unger har enormt konkurranseinstinkt, og det hender at vi kjører en konkurranse om hvem som er ferdig på badet først. Men det viktigste, tror jeg, er å ikke spille på autoritet. Det skal føles frivillig, selv om enkelte ting også er "dette er du nødt til å gjøre".

Jeg vet med meg selv at den beste måten å gjøre meg vrang på er å fortelle meg hva jeg skal gjøre, for ikke å snakke om å prøve å lokke eller true meg til å gjøre noe andre vil. Det føles krenkende og jeg blir trassig - akkurat som en unge Derfor ønsker jeg å finne alternative virkemidler.

Tenker du på noen konkret her?

Endret 9. Januar 2015 av Gjest
Person ikke sak

[Margrete]

Tenker du på noen konkret her?

jeg syns du til tider har et helt uspiselig språk.

Om man føler seg tråkket på, så finnes det en knakende flott rapporterings knapp.

Endret 9. Januar 2015 av Margrete

[Gjest]

Om man føler seg tråkket på, så finnes det en knakende flott rapporterings knapp.

Nei, jeg tar denslag på ingen måte personliig,Så derfor gidder jeg heller ikke kaste bort blekk på å forklare ytterligere hvordan JEG gjør ting. Og så vil jeg ikke utlevere barna mine, spesielt ikke ift diagnoser, på et offentlig forum.

Men jeg reagerer på språkbruken til opptil flere i denne diskusjonen. Hvordan skal man kunne diskutere når man får svar man ikke er enig i, ved å reagererer med å beskylde "motparten" for å utøve aggresjonshandlinger som trusler og hevn. Lite hensiktsmessig. Med mindre man selvfølgelig prøver å provosere.

[Mud]

Vi har jo pusset tenner i en del år til sammen nå, og innimellom har det vært vanskelig, men tennene har blitt pusset. Det finnes ingen fasit eller 100% løsning på hvordan å få ungene til å ville eller godta å pusse tenner, og enkelte unger er sikkert så spesielle at ingenting annet enn trusler funker uansett , men det jeg ser da er at det hjelper å slippe opp presset og prøve å forklare at tenner er noe alle må pusse. Velge tannkrem og tannbørste selv har vært stor stas, og få pusse en del selv og bli pusset på, osv. Og heller avslutte litt for tidlig enn å insistere på å holde på for lenge. Begge våre unger har enormt konkurranseinstinkt, og det hender at vi kjører en konkurranse om hvem som er ferdig på badet først. Men det viktigste, tror jeg, er å ikke spille på autoritet. Det skal føles frivillig, selv om enkelte ting også er "dette er du nødt til å gjøre".

Jeg vet med meg selv at den beste måten å gjøre meg vrang på er å fortelle meg hva jeg skal gjøre, for ikke å snakke om å prøve å lokke eller true meg til å gjøre noe andre vil. Det føles krenkende og jeg blir trassig - akkurat som en unge Derfor ønsker jeg å finne alternative virkemidler.

A har 4 tannbørster. 1 som blinker, 1 elektrisk, 1 med spiderman og 1 som bare hadde mye grønt på seg. Stor stas de to første gangene.

Som sagt : vi har vært igjennom ALT tror jeg. Jeg har tilmed pusset tennene hans når han sitter på ryggen min. Jeg liker å gjøre ting morsomt, jeg har bare han og jeg har han ikke hele tiden. Jeg gidder ikke kaste bort tid på krangling hvis jeg ikke må.

Han er ikke særlig spesiell, han er som de fleste barn tror jeg.

Jeg både liker og ønsker den egenskapen han har ved at han prøver å definere sin egen person ved å utfordre meg. Det er en god egenskap. Men noen ganger går det bare ikke. Noen ganger MÅ mamma bestemme.

Og som jeg har forklart han : det er jobben til mamma å passe på at han spiser sunt, pusser tennene , oppfører seg hyggelig mot andre og ikke minst - overlever.

Om det betyr at han noen ganger får en konsekvens så er det noe jeg kan leve med.

Det er sånn livet er.

Edit: og jeg kan vel nevne at jeg svært sjelden føler meg maktesløs og tyr til metoder jeg egentlig ikke ønsker av frustrasjon. Jeg blir noen ganger sint og frustrert jeg også selvfølgelig, men sånn er det å ha barn. Men jeg føler svært sjelden at jeg er uten virkemidler og stort sett trenger jeg bare å puste dypt og endre tankemønsteret ( voksne har også dårlige dager ) før jeg føler jeg har kontroll igjen.

Dette fordi metoden virker på mitt barn ( det gjorde det ikke før, da tok han konsekvensen for å "vinne" diskusjonen ) og det fungerer for meg. Ergo blir jeg en tryggere og tydeligere voksen fordi jeg føler meg trygg.

[Guest 2ne]

Pusse tenner blir ett dårlig eksempel for der kan ikke jeg si hva jeg kan finne på For å la være å pusse tenner VIL skade tennene dine. Men å si at jeg kaster dere av på veien om dere ikke kutter ut å krangle NÅ. Å si ting som at du reiser fra ungene er en åpen trussel, for det skader ungene alvorlig. Ingen barn vil bli forlatt, og hva har barnet lært? Jo utføre ting i redsel for at mamma og pappa ikke skal dra fra dem. Mulig jeg har dratt det for langt i forhold til diskusjonen. Å forklare konsekvensene av å løpe ut i veien, ikke pusse tenner, løpe bort å klappe en hund som flekker tenner osv er å lære dem ting, men å true med å gjennomføre sanksjoner fordi ungen er trassig og vanskelig er en trussel i mine ører.

Med barn i psykiatrien tør til og med jeg si at jeg har erfaring med barn som krevde mye av meg

Vel, jeg tror ikke jeg har hatt som konsekvens på noe av det mine barn har gjort at jeg kommer til å dra fra dem.

[MiO]

Tusen takk for et reflektert svar. Jeg sitter igjen med noen inntrykk etter denne diskusjonen, og de er som følger:

1) Det etablerte virker kanskje som eneste løsning fordi det er det eneste man vet om, men er det ikke nødvendigvis.

2) Det er veldig få som er interessert i å diskutere alternative måter å oppdra barn på.

3) Og tilsvarende mange som ønsker å argumentere FOR bruk av trusler. Hvorfor? For å rettferdiggjøre sine egne handlinger?

4) Jeg tror og ønsker at jeg ikke trenger å true eller se morsk ut for å oppdra barna. Når jeg føler at jeg trenger det så mener jeg oppriktig at det finnes et alternativ.

5) Jeg bruker også trusler/belønning (konsekvenser) innimellom - dessverre, men det er det jeg ønsker å komme vekk fra.

6) At jeg ønsker å ikke bruke trusler betyr ikke at jeg ser på de som er uenige med meg som dårlige foreldre som mishandler barna.

7) Jeg ønsker ikke å diskutere bruk av trusler.

8) Jeg ønsket sparringpartnere på alternative metoder til trusler og belønninger - jeg fikk noen få.

9) Det hadde vært supert om det gikk an å diskutere alternative metoder for å komme i mål uten at det ble en diskusjon for og imot bruk av trusler.

Spørsmålet er: hva mener du er en "trussel"? Når man på en rolig og vennlig måte forklarer barnet hva som skjer hvis de fortsetter å blånekte og gjøre en ting de faktisk MÅ? Hva gjør DU? Uten å innføre konsekvenser har man jo i realiteten ingenting i kampen mot en sterk og trassig liten unge som VIL bestemme selv... uansett hva det er.

Si at barnet ditt ligger på gulvet og hyler av sine lungers fulle kraft at "JEG VIL IKKE pusse tennene!" Står du der og trekker på skuldrene og tenker at "ja, trusler skal vi ihvertfall ikke komme med", og så lar du være og pusse tennene på ungen?!? Det er jo faktisk begrenset hvor lenge man faktisk kan sitte der og godsnakke med en unge som har bestemt seg for at han/hun vil IKKE. Hvor lenge etter leggetid skal man la ungen tøye den strikken og ligge der og vræle, før man sier fra at "jo, du må pusse tenner ellers vil de råtne i munnen din og du får vondt. Kommer du ikke nå, så bærer jeg deg inn på badet og pusser dem likevel med tvang! Har du tenkt å reise deg og komme inn på badet og pusse? Siste sjanse før jeg bærer deg inn"

Jeg har faktisk gjort det et par ganger. Pusset med tvang, mens ungen hylte og brølte i sinne og trass. Men pusse tenner, det er noe man rett og slett ikke kan grine og protestere seg vekk fra. Og vi trengte ikke gjøre det mer enn et par ganger før ungen skjønte at protester og trass var til liten nytte. Akkurat tannpuss kommer man seg ikke unna. Det er en nødvendighet. Men dette med tannpuss var bare et eksempel på en av de hundrevis av ting barn ikke burde få grine og trasse seg vekk fra.

Hva vil du gjøre i en situasjon som det, der godsnakk og appellering til godvilje og samarbeidsevner hos barnet rett og slett ikke funker, selv etter lange forhandlinger? Godvilje er ganske fraværende i mange barn i perioder av deres liv.... :-) Det tar ikke lang tid før smarte unge finner ut at de bestemmer og kan motsi mamma (og pappa?), hvis de bare protesterer høyt nok og feller noen krokodilletårer.... Gjett om det knepet blir flittig brukt blant barn.

Men du sier du konsekvent IKKE vil fremme en eneste varsling om konsekvenser overfor barna dine. Det er faktisk litt sjokkerende. Men jeg er interessert i å vite hvordan du mener man kan drive barneoppdragelse uten noengang å fortelle barnet at oppførselen deres vil få konsekvenser. Jeg (og mange med meg...) mener det er umulig, skal du få et barn med et minimum av avstendig oppførsel og et barn som rett og slett tåles av andre. Å alltid få viljen sin kan gi ganske ufyselige unger

Jeg tror ikke det eksisterer en eneste voksen person her i landet som IKKE i løpet av sin oppvekst ble varslet om konsekvenser ved sine handlinger!

PS! Jeg vil understreke at direkte skremming har jeg til dags dato ALDRI gjort overfor barnet mitt eller truet ungen min med skremmende ting. Ingen urimelige sanksjoner eller truet med ting som "da går jeg fra deg" eller andre ting som kan virke skremmende på et barnesinn. Jeg har aldri skremt han til ting på den måten. Det er ufint og slemt! Men det jeg derimot har gjort er at jeg har fortalt at han kan miste visse goder, som internett eller en spill-konsoll, i en periode om han absolutt ikke vil høre etter på hva det er vi ber han om.

[Puttiva]

Menneh... Er det ikke bedre å bruke ordet "advarsel" fremfor trussel? Gjør samme nytten, bare ikke like negativt ladet

[Helianthus]

Spørsmålet er: hva mener du er en "trussel"? Når man på en rolig og vennlig måte forklarer barnet hva som skjer hvis de fortsetter å blånekte og gjøre en ting de faktisk MÅ? Hva gjør DU? Uten å innføre konsekvenser har man jo i realiteten ingenting i kampen mot en sterk og trassig liten unge som VIL bestemme selv... uansett hva det er.

[Tannpuss har jeg svart på]

Hva vil du gjøre i en situasjon som det, der godsnakk og appellering til godvilje og samarbeidsevner hos barnet rett og slett ikke funker, selv etter lange forhandlinger? Godvilje er ganske fraværende i mange barn i perioder av deres liv.... :-) Det tar ikke lang tid før smarte unge finner ut at de bestemmer og kan motsi mamma (og pappa?), hvis de bare protesterer høyt nok og feller noen krokodilletårer.... Gjett om det knepet blir flittig brukt blant barn.

Men du sier du konsekvent IKKE vil fremme en eneste varsling om konsekvenser overfor barna dine. Det er faktisk litt sjokkerende. Men jeg er interessert i å vite hvordan du mener man kan drive barneoppdragelse uten noengang å fortelle barnet at oppførselen deres vil få konsekvenser. Jeg (og mange med meg...) mener det er umulig, skal du få et barn med et minimum av avstendig oppførsel og et barn som rett og slett tåles av andre. Å alltid få viljen sin kan gi ganske ufyselige unger

Jeg tror ikke det eksisterer en eneste voksen person her i landet som IKKE i løpet av sin oppvekst ble varslet om konsekvenser ved sine handlinger!

PS! Jeg vil understreke at direkte skremming har jeg til dags dato ALDRI gjort overfor barnet mitt eller truet ungen min med skremmende ting. Ingen urimelige sanksjoner eller truet med ting som "da går jeg fra deg" eller andre ting som kan virke skremmende på et barnesinn. Jeg har aldri skremt han til ting på den måten. Det er ufint og slemt! Men det jeg derimot har gjort er at jeg har fortalt at han kan miste visse goder, som internett eller en spill-konsoll, i en periode om han absolutt ikke vil høre etter på hva det er vi ber han om.

En trussel er typisk på formen "Hvis du gjør/ikke gjør sånn eller sånn, så får du ikke [sett inn en konsekvens som barnet vil unngå eller unngå å miste]". For meg er det en trussel å feks si "Hvis du ikke spiser grønnsakene dine så får du ikke dessert." Det er ikke en veldig alvorlig trussel, men det er en trussel om noe som kan skjer. Det er helt i orden at dere velger å kalle det noe annet, men for meg er og blir det en trussel. Trusler kan selsagt ha varierende alvorsgrad eller styrke.

En advarsel som @Puttiva foreslår å kalle det fordi det høres bedre ut, kan være en trussel om noe du eller jeg truer med å gjøre overfor barnet (feks husarrest ut uken eller fravær av internett). En advarsel kan også være å fortelle om en fare som kan skje dersom barnet ikke er forsiktig. En fare er en mulig konsekvens, men ikke en trussel. (Jeg har ingen problemer med å fortelle barna om farer, bare så det er sagt.)

Hva jeg vil gjøre dersom godsnakk ikke fungerer: Nå er det ikke sånn at alt handler om å godsnakke nå heller, men ting fungerer bra allikevel. Hvordan det blir etterhvert må pappaen og jeg nesten finne ut når vi kommer dit, men jeg kan love deg at dette ikke handler om at ungene får lov å gjøre akkurat som de vil. Jeg har en ganske god ide om hvordan vi skal komme dit uten trusler, og heldigvis så finnes det ekspertise som er enig med meg.. så det er ikke noe helt kontroversielt jeg kommer med.

Igjen; for ca 7. gang, så ønsker jeg å brainstorme rundt alternativene til trusler (eller advarsler). Jeg forstår at det er viktig for noen her å fortelle meg at 100% trusselfri barneoppdragelse er umulig, men allikevel har vi vel alle et mål om å bruke så lite trusler og konsekvenser som mulig. Hadde det ikke vært interessant å tenkt og diskutert litt rundt hvordan vi kan få til det? (retorisk spørsmål)

[Zitka]

 

En trussel er typisk på formen "Hvis du gjør/ikke gjør sånn eller sånn, så får du ikke [sett inn en konsekvens som barnet vil unngå eller unngå å miste]". For meg er det en trussel å feks si "Hvis du ikke spiser grønnsakene dine så får du ikke dessert." Det er ikke en veldig alvorlig trussel, men det er en trussel om noe som kan skjer. Det er helt i orden at dere velger å kalle det noe annet, men for meg er og blir det en trussel. Trusler kan selsagt ha varierende alvorsgrad eller styrke. 

 

En advarsel som @Puttiva foreslår å kalle det fordi det høres bedre ut, kan være en trussel om noe du eller jeg truer med å gjøre overfor barnet (feks husarrest ut uken eller fravær av internett). En advarsel kan også være å fortelle om en fare som kan skje dersom barnet ikke er forsiktig. En fare er en mulig konsekvens, men ikke en trussel. (Jeg har ingen problemer med å fortelle barna om farer, bare så det er sagt.)

 

Hva jeg vil gjøre dersom godsnakk ikke fungerer: Nå er det ikke sånn at alt handler om å godsnakke nå heller, men ting fungerer bra allikevel. Hvordan det blir etterhvert må pappaen og jeg nesten finne ut når vi kommer dit, men jeg kan love deg at dette ikke handler om at ungene får lov å gjøre akkurat som de vil. Jeg har en ganske god ide om hvordan vi skal komme dit uten trusler, og heldigvis så finnes det ekspertise som er enig med meg.. så det er ikke noe helt kontroversielt jeg kommer med.

 

Igjen; for ca 7. gang, så ønsker jeg å brainstorme rundt alternativene til trusler (eller advarsler). Jeg forstår at det er viktig for noen her å fortelle meg at 100% trusselfri barneoppdragelse er umulig, men allikevel har vi vel alle et mål om å bruke så lite trusler og konsekvenser som mulig. Hadde det ikke vært interessant å tenkt og diskutert litt rundt hvordan vi kan få til det? (retorisk spørsmål)

I mitt enkle hode så er det så enkelt at hvis du ikke vil ta kampen, så må du unngå at det blir en kamp.. Det betyr at du må være føre alt som skjer og stoppe ting før det eskalere..

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Guest Gråtass]

@Helianthus: Jeg vil gjerne diskutere på et retorisk plan, du kan godt starte. For jeg har enda ikke fått helt grep på hva du ønsker å gjøre eller hvilke virkemidler du vil bruke i samhandlingen med barna dine. Jeg er ikke glad i trusler, advarsel eller straff. Men jeg har ikke så mange verktøy å spille på, om kommunikasjon er ikke-oppnåelig. Når barnet i tillegg er gammelt nok til å bruke argumenter som " du er ikke mammaen min, du bestemmer ikke over meg", så er det vanskeligere å ignorere adferden enn hvis det er trass og egenvilje. Eks bananas i butikken. Det kan ignoreres.

I hjemmesituasjoner så er barna trygge ( heldigvis), men det gjør også at mange barn manipulerer sine foreldre i stor grad. Hvis foreldrene ikke syns det er problematisk, så er det jo greit. Men om man ikke syns det er ok, så må man endre adferdsmønsteret til hele familien, ikke bare barnets.

Det verste jeg hører er tomme trusler..

[Raksha]

Lillemor går hun altså, men bare når det passer henne selv, og i barnehagen nekter hun plent. Gikk fjellstøtt gjennom hele stua her flere ganger i ettermiddag. Rare rare ungen min Men stå oppå gyngehesten, slippe håndtaka og prøve å reise seg opp - DET kan vi gjøre i barnehagen. Hun hadde fryktelig mye hun skulle vise meg da vi henta i dag, var visst litt ekstra stas at jeg var med siden det somregel er pappa som leverer og henter. Så ped.leder hold på å få angstanfall, jeg rakk bort og fikk grabbet tak i henne før det gikk gæernt. Samme stunt hjemme endte med tårer da.

[Gjest]

Så lenge dere ikke produserer fram barn som griner på vgs fordi de ikke får 6 på prøve i et fag de rett og slett ikke har god nok kompetanse i (de har ikke lest nok, jobbet nok med faget og har ingen interesse i faget). Allikevel går verden under fordi de ikke får det som de vil/så for seg. Kan ikke huske vi var sånn på vgs, så det må være en utrolig veik generasjon på tur opp i skolesystemet... Vi ringte heller ikke lærer og grein på kvelden når verden gikk oss i mot (og egentlig bare i mot fordi man ikke har gjort en god nok jobb/innsats selv). Stakkars disse når de skal ut i arbeidslivet og få ekte konsekvenser/krav - må være helt forferdelig og føre til mentalt utslitte/ustabile personer med utbrenthet på nullkommaniks.

[puddellover]

Helianthus, for å svare deg på det du skriver om han Jesper Juul så er jeg på min side ikke veldig begeistret for han selv om han en sjelden gang har noen poenger. Han baserer ikke uttalelsene sine på anerkjent vitenskap, og han har ikke gått mye skole der han kunne tilegnet seg kunnskap basert på vitenskap. Hans uttalelser er basert på hans egen erfaring som en dårlig far, og hvem som helst kan treffe med gode poenger på oppdragelse.

Jeg anbefaler deg å lese "de utrolige årene" og se om det kan gi deg en annen innfallsvinkel, ta gjerne med deg det beste fra Jesper Juul.

----------

Jeg klarer ikke henge med, hva er egentlig galt med konsekvenser? All atferd har en konsekvens (jfr. tretermskontingensen: foranledning - atferd - konsekvens). Konsekvenser kan virke forsterkende eller svekkende.

Positiv forsterkning: barnet roses for å være snill mot søster (man tilfører noe som gjør at sannsynligheten for at atferden fortsetter/øker) Tilfører noe som gjør at atferden øker.

Negativ forsterkning: Du fjerner en stein fra skoen (sannsynligheten for at du fjerner steinen neste gang er stor). Fjerner noe, atferden øker.

Straff/svekking

Positiv svekking: Barnet får beskjed om at det ikke er greit å slå søster (tilfører noe som gjør at sannsynligheten for at barnet slår søster igjen synker). Tilfører noe, atferden synker.

Negativ svekking: Barnet rydder ikke rommet som avtalt for å få tilgang på internett, får da ikke tilgang på internett (fjerner noe som gjør at sannsynligheten for at barnet lar være å rydde rommet sitt neste gang synker). Fjerner noe, atferden synker.

All atferd får altså en konsekvens.

Når vi går helt bananas på fylla, så vil andre mennesker kanskje vise avsky for våre handlinger, og man vil kanskje være ekstra påpasselig neste gang man drikker for å ikke gjenta fadesen. Vi forsterker og svekker alle rundt oss, enten vi vil eller ei.

Alt vi sier, gjør (offentlig atferd) og tenker (privat atferd) er atferd.

Sorry, klarer ikke sitte på hendene når jeg ser at jeg muligens kan bidra med noe... Hadde egentlig ikke noe poeng annet enn at jeg ville komme med et innspill siden jeg ser dere bruker disse begrepene (og ikke alltid i riktig sammenheng).

Edit: Ignorering av atferd for å gjøre det mindre attraktivt å gjøre det dere ignorerer neste gang er forresten en form for svekking eller straff som dere også liker å kalle det, så straff i denne sammenheng er faktisk ikke like negativt ladet som dere vil ha det til :P :P

Jeg skjønner poenget til Helianthus veldig godt, men ordet jeg heller ville brukt er vel urimelig. Det er dårlig gjort og urimelig å si til et barn at de må spise opp maten for å få dessert, for hvorfor i ******* skal man måtte spise opp maten? Eller hvis man er på vei til Tusenfryd og barna krangler så kan man heller si at det blir veldig utrivelig hvis vi skal krangle på tur og når barna er stille så kan man si "så flott at dere ikke krangler, jeg tenkte kanskje vi skulle kjøpe en is" (eller noe annet som er hyggelig på hyggelig). Synes du virker som en reflektert og flink mamma

Det synes jeg forøvrig om alle som skriver her og bonusmamma Gråtass, barn har godt av at grenser blir satt og vite at de er der. Det er trygt med grenser, og det tyder på at det er noen som bryr seg om deg og som vil deg godt, selv om man kanskje ikke innser det før man er voksen. Så lenge man vet hvilke kamper man bør ta og hvilke som er urimelige.

[madam mim]

En trussel er typisk på formen "Hvis du gjør/ikke gjør sånn eller sånn, så får du ikke [sett inn en konsekvens som barnet vil unngå eller unngå å miste]". For meg er det en trussel å feks si "Hvis du ikke spiser grønnsakene dine så får du ikke dessert." Det er ikke en veldig alvorlig trussel, men det er en trussel om noe som kan skjer.

@Helianthus m.fl.

Mener du/dere at dette er uakseptabelt/dårlig pedagogikk å si til et barn? Eller å gjennomføre det? Fører dette til skikkelig dårlig forhold mellom voksen og barn?

[Helianthus]

Så lenge dere ikke produserer fram barn som griner på vgs fordi de ikke får 6 på prøve i et fag de rett og slett ikke har god nok kompetanse i (de har ikke lest nok, jobbet nok med faget og har ingen interesse i faget). Allikevel går verden under fordi de ikke får det som de vil/så for seg. Kan ikke huske vi var sånn på vgs, så det må være en utrolig veik generasjon på tur opp i skolesystemet... Vi ringte heller ikke lærer og grein på kvelden når verden gikk oss i mot (og egentlig bare i mot fordi man ikke har gjort en god nok jobb/innsats selv). Stakkars disse når de skal ut i arbeidslivet og få ekte konsekvenser/krav - må være helt forferdelig og føre til mentalt utslitte/ustabile personer med utbrenthet på nullkommaniks.

Jeg må si at jeg ikke klarer å følge deg helt her nå, men "ekte" (naturlige?) konsekvenser er en del av barndommen enten man vil eller ikke. Jeg har ikke noe mål om at ungene ikke skal oppleve "ekte" konsekvenser, selv om man selvsagt ser an i hvilken grad de blir utsatt for dem avhengig av modenhet og hva de tåler.

Å lære ansvar er viktig uavhengig av hva slags oppdragelsesmetoder man bruker, og ansvar for lekser og egen læring er selvsagt viktig selv om man ikke kommer til å se "gjør lekser, eller så ...". Vi bruker det bevisst allerede nå (noe jeg tror mange foreldre gjør) - ungene elsker å få ansvar og oppgaver, og jeg ser altså ingen motsetninger mellom å ikke bruke trusler og å få ansvarlige barn - kanskje tvert imot?

[Gjest]

Jeg må si at jeg ikke klarer å følge deg helt her nå, men "ekte" (naturlige?) konsekvenser er en del av barndommen enten man vil eller ikke. Jeg har ikke noe mål om at ungene ikke skal oppleve "ekte" konsekvenser, selv om man selvsagt ser an i hvilken grad de blir utsatt for dem avhengig av modenhet og hva de tåler.

Å lære ansvar er viktig uavhengig av hva slags oppdragelsesmetoder man bruker, og ansvar for lekser og egen læring er selvsagt viktig selv om man ikke kommer til å se "gjør lekser, eller så ...". Vi bruker det bevisst allerede nå (noe jeg tror mange foreldre gjør) - ungene elsker å få ansvar og oppgaver, og jeg ser altså ingen motsetninger mellom å ikke bruke trusler og å få ansvarlige barn - kanskje tvert imot?

Det var en generell kommentar og en generell betraktning av en eldre gruppe barn - apropo konsekvenser og det å ha ryggrad til å takle de oder nicht. Jeg har ikke kompetanse til å si hvor og når den ryggraden bygges, men det virker som det er en påfallende økning veike ryggrader som er vante med å være best, vakrest, 6'er i alt servert på sølvfat (mao minst mulig motstand = lite arbeid nedlagt). Men som sagt: helt generell kommentar

[Raksha]

Skulle egentlig ikke si noe mer i den diskusjonen, men konsekvenser kan da virkelig formidles på en annen måte enn "hvis du ikke gjør ditt og datt, så får du ikke/mister du favorittleken din i 14 dager!" - man lager avtaler med barna, man formulerer seg anderledes "Skal vi gjøre det sånn at om du spiser opp, så kommer det kanskje dessert?" "rydder du rommet hver uke får du x kroner som du kan bruke på hva du vil" Så kan man gå inn og iverksette konsekvensene om det er behov, man har også mulighet for å se an situasjonen og se om det er omstendigheter som gjør at kanskje konsekvensene ikke er riktig å iverksette likevel. Kanskje må man endre konsekvenser for å få noe som fungerer med riktig i den situasjonen.

Handling = konsekvens lærer barnet tidlig, men omfanget av det tar det tid for barnet å lære.

Helt ærlig så tror jeg dere krangler om ordbruk og ikke noe mer. Det er en konsekvens at mor blir sur og kjefter, på samme måte som det er en konsekvens ikke få lørdagsgodt.

Det er fryktelig vanskelig å diskutere i denne tråden, sånn blir det når man eksponerer tanker man har om det aller aller aller viktigste man har i livet og folk gjerne ikke er enig i at man gjør det på den beste måten.

[Guest 2ne]

Helt ærlig så tror jeg dere krangler om ordbruk og ikke noe mer. Det er en konsekvens at mor blir sur og kjefter, på samme måte som det er en konsekvens ikke få lørdagsgodt.

Selvsagt er det en krangel om ordbruk. Det er konsekvensen av å lese alt i aller verste mening, vil jeg tro, og tillegge folk oppdragelsesmetoder som enten er shady eller direkte ulovlig.

Og det var ikke ment som en trussel, men en opplysning.

[Martine]

I dag fikk E is som belønning for hvordan hun har vært i dag, helt uten at jeg hadde sagt noe om det på forhånd. Hun har vært hjemme fra bhg, jeg har ligget rett ut med omgangssyken. Pappaen hennes var også dårlig etter jobb. Så tålmodig hun har vært i hele dag synes jeg fortjener belønning.

[Aya]

Så lenge dere ikke produserer fram barn som griner på vgs fordi de ikke får 6 på prøve i et fag de rett og slett ikke har god nok kompetanse i (de har ikke lest nok, jobbet nok med faget og har ingen interesse i faget). Allikevel går verden under fordi de ikke får det som de vil/så for seg. Kan ikke huske vi var sånn på vgs, så det må være en utrolig veik generasjon på tur opp i skolesystemet... Vi ringte heller ikke lærer og grein på kvelden når verden gikk oss i mot (og egentlig bare i mot fordi man ikke har gjort en god nok jobb/innsats selv). Stakkars disse når de skal ut i arbeidslivet og få ekte konsekvenser/krav - må være helt forferdelig og føre til mentalt utslitte/ustabile personer med utbrenthet på nullkommaniks.

Her er jeg såå uenig med deg! Jeg er eng i at det er en økning i psykiske problemer blant tenåringer, særlig i forhold til en følelse av å ikke være bra nok, ikke strekke til, angst for fremtiden, spiseforstyrrelser osv (ikke vanskelig å være enig om det, det er jo ganske godt dokumentert). Men du har en veldig snever måte å se disse problemene på hvis du tror det handler om bortskjemte ungdommer som ikke gidder å jobbe for ting, og som griner når alt ikke blir servert på sølvfat. Mange ungdommer i dag ER utbrente, utslitte og ustabile, helt ned i ungdomsskolealder, men det handler ikke om at de ikke gidder og ikke prøver - det handler vel heller om at de prøver altfor hardt. Ungdommer i dag møter krav på veldig mange flere fronter enn det vi gjorde da vi vokste opp (og jeg vokste opp i et ekstremt prestasjons- og utseendefokusert miljø på beste Oslo vestkant). Disse ungdommene som strever sånn opplever dette helt reelt, det er ikke snakk om sutring altså. Det er ikke synd på de i fremtiden når de går inn i arbeidslivet og får "ekte konsekvenser og krav", mest sannsynlig går de gjennom sin livs mest krevende periode akkurat nå i forhold til konsekvenser og krav. Arbeidslivet er en dans på roser i forhold til hvordan ungdommene på innsiden av endel av disse miljøene har det i hverdagen.

EDIT: Nå presenterte jeg dette som om det var en fasit, det er det jo ikke - bare min personlige og profesjonelle mening

[Helianthus]

Skulle egentlig ikke si noe mer i den diskusjonen, men konsekvenser kan da virkelig formidles på en annen måte enn "hvis du ikke gjør ditt og datt, så får du ikke/mister du favorittleken din i 14 dager!" - man lager avtaler med barna, man formulerer seg anderledes "Skal vi gjøre det sånn at om du spiser opp, så kommer det kanskje dessert?" "rydder du rommet hver uke får du x kroner som du kan bruke på hva du vil" Så kan man gå inn og iverksette konsekvensene om det er behov, man har også mulighet for å se an situasjonen og se om det er omstendigheter som gjør at kanskje konsekvensene ikke er riktig å iverksette likevel. Kanskje må man endre konsekvenser for å få noe som fungerer med riktig i den situasjonen.

Handling = konsekvens lærer barnet tidlig, men omfanget av det tar det tid for barnet å lære.

Helt ærlig så tror jeg dere krangler om ordbruk og ikke noe mer. Det er en konsekvens at mor blir sur og kjefter, på samme måte som det er en konsekvens ikke få lørdagsgodt.

Det er fryktelig vanskelig å diskutere i denne tråden, sånn blir det når man eksponerer tanker man har om det aller aller aller viktigste man har i livet og folk gjerne ikke er enig i at man gjør det på den beste måten.

Jeg er enig i at konsekvenser kan formidles på ulike måter, og det er derfor jeg konsekvent har brukt ordet trusler om setninger som "hvis du gjør sånn så får du ikke det". I min bok er og blir det en trussel. Og det er trusler som jeg har problemer med, ikke konsekvenser som sådan, selv om jeg altså foretrekker manipulere minst mulig.

Og siden konsekvenser kan formidles på ulike måter:

1) Hvis du ikke spiser grønnsakene dine så får du ikke dessert

2) Hvis du spiser grønnsakene dine så får du dessert

3) Etter at du har spist grønnsakene dine så skal du få dessert

4) Jeg vil at du skal spise grønnsakene dine ... og du får uansett dessert

Jeg kommer ikke på flere.. hvilke av disse er trusler, og hvilke er det ikke?

Eller rydde på rommet etter besøk:

1) Hvis du ikke rydder opp rommet etter besøket (evt. før besøket går hjem) så få du ikke spille på ipaden i kveld

2) Hvis du ikke rydder opp rommet etter besøket (evt. før besøket går hjem) så få du ikke ha besøk resten av uken

3) Besøket får ikke dra hjem før dere har ryddet ( )

4) Du må ha det ryddig for å få ha besøk (= rotete rom frem til neste besøk?)

5) Nå skal vi rydde sammen så du får det hyggelig på rommet ditt.

Andre? Hva foretrekker dere? Hvilke unngår dere helst?

[Guest 2ne]

"Hvis du vil ha lørdagsgodt, må du rydde rommet ditt først".

Opplysning, ikke en trussel.