Gå til innhold
Hundesonen.no

Kaller du deg for mamma/pappa i forhold til hunden din?


Recommended Posts

Skrevet

Jeg har aldri kalt meg selv for hundenes mor/mamma, og jeg synes ikke noe om ordet matmor heller. Om det er fordi jeg var seks-syv måneder da den første kom i hus, om det er fordi mine egne foreldre aldri brukte det, eller hva vet jeg ikke.

Jeg er eieren deres, og jeg har et navn. Og om jeg snakker til dem, så ber jeg dem jo om å "kom hit til meg"/"gjør som jeg sier" og ikke "kom hit til SFX"/"gjør som mamazita sier". Men så er ikke jeg noen tilhenger av å spørre min niese på to år om "skal tante SFX hjelpe til med skoen til lille niese?" Jeg liker pronomen, jeg, og det kan godt barn lære før de kommer på ungdomsskolen... :P

Jeg kan kalle hundene som en samlet enhet for jentene - men det er kjønn, og ikke datterforhold. Valpene her kalles for babyer, men de er jo babyer.

Mamma sender julekort til hundene fra besta, dog, og de får jule- og bursdagsgave fra besta. Hun om det, her i huset er det X'en som er bæssmor :P

  • Like 1
  • Svar 135
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Guri, gøyalt! Ser på den første Harry Potter-filmen hvor dragen Nordbert blir klekka på bordet hos Gygrid. Idet dragen snur seg mot han, kommer følgende: "Oh bless him! He knows his mommy!" fra den sk

Under juletreet vårt så ligger det gave til mamma og pappa fra Trym, Tuva og Vigdis og omvendt + at dissa firbeinte får fra mormor og morfar og jeg tenker oldemor har noe på lur og (farmoren min) Bikk

Jeg kaller meg "mamsen". Det signaliserer at jeg har et omsorgsansvar, at jeg eeeelsker hundene mine, og at jeg ikke er fullstendig kreisi dog lady som trur jeg er morra deres. Mine hunder er ikke

Skrevet

Her er det ingen bursdags- eller julegaver til dyra. Ingen julekalendere eller bursdagsfeiringer heller. Har aldri kalt meg "mamma", "mor" eller "matmor" til dyrene, og omtaler dem heller ikke som "søstre" eller "brødre" til barna mine :)

Skrevet

Jeg kan kalle hundene som en samlet enhet for jentene - men det er kjønn, og ikke datterforhold. Valpene her kalles for babyer, men de er jo babyer.

*Hoster noe om at de er vel strengt tatt VALPER og ikke babyer :P*

Når jeg pludrer i vei med nesa nedi pelsen til Yasmine, så kan jeg da godt pludre om at hun er "rampungen til mamsen" og sånt kliss :ahappy: - eller at Willy er "bamsemumsen til mamsen sin" :D.

  • Like 2
Skrevet

Jeg er mamma og de er "mamma si".. også har vi tanter og bestemor/bessefar og hele pakka! Jeg har ingen barn og det er mye mulig hundene er blitt mine moderne barn :) Edit: men så er jeg fullt klar over at de er hunder, og jeg går ikke rundt ute å roper kom til mamma osv :P Det er bare en måte å si det på her hjemme.

Skrevet

Formulerte en setning til sambo angående hunden, der jeg plutselig omtalte meg som mamma. Frysningene for nedover ryggen og både jeg og sambo stirret på hverandre. Før han konkluderte med at jeg hadde brukt for mye tid med naboen og hennes småhunder.... Nei la hunder være hunder, og folk være folk! Hva andre gjør bryr meg katten, men for meg er det feil.

  • Like 3
Skrevet

Det føles litt rart for meg også, så kaller ikke meg selv for "mamma". Men kjæresten min er definitivt blitt "papsen" :P Dette skjedde etter at vi hentet valp sammen, ikke med hunden jeg hentet før jeg traff han. Merkelige greier.

De er jo ikke barna våre, men jeg liker å tenke på de som "pelsbarna". Så har man en forskjell, men likevel ikke.. :)

Skrevet

Gjorde det ikke før, syns det var unaturlig bare. Men samboeren min begynte å bruke det da vi kjøpte første hund sammen, og nå syns jeg set er koselig. Er jo bare et kosenavn, ligger ikke noe mer i det.

  • Like 3
Skrevet

Nei, det er noe av det kleineste jeg vet. Mora til bikkja mi er et tispeskinn som ønsker null kontakt med datteren, og faren er en hårete svenske. Det føles naturlig å omtale de biologiske foreldrene som mor/far, men ikke meg selv. Bikkja er riktignok bebisen (og trollet/alligatoren/søppelkverna/bajsfabrikken), jeg er eier/undersått/kelner/bajsplukker. Ikke nevner jeg meg selv når jeg snakker til hunden heller så det er ikke noe behov.

Jeg synes for øvrig "mamma" og "pappa" (samt avarter) er usannsynlig stygge ord og omtaler ikke mine egne foreldre som det en gang, jeg bruker navn. Det gjør jeg også når jeg skal dirigere hunden mot et familiemedlem.

Men mamma/pappa er ikke på langt nær like ille som på amerikanske fora hvor man bruker benevnelsen "pet parent". :x

Jeg liker ikke barn og vil ikke ha barn, og skulle da kanskje teoretisk sett kalt meg mamsen/papsen? nei jeg tror ikke det har noen sammenheng med å erstatte barn med hund altså, og om så folk gjør det ser jeg ikke at det er noe problem.

Bikkja mi får for øvrig julegave og bursdagsgave, og innimellom en minipizza når vi lager pizza til oss selv... :icon_redface: Julegave får også bikkjene som kommer på besøk. Som regel av spiselig eller praktisk sort. Den spiselige er jo helt og holdent fordi jeg synes det er koselig at de har noe ekstra godt på store dager, og jeg synes det er gøy å ta bilder av bikkja med bursdagskaka si (en muffinsform med noe kjøtt oppi og kremost på toppen, men jeg vet om folk som lager vaffelkake til bursdagsbernere :teehe:). Jeg synes også det er veldig greit at hun og besøkshundene kan ligge og gomle på hvert sitt bein på dager hvor det gjerne ikke er tid til langtur.

Skrevet

Jeg synes det er litt kleint, men andre får gjøre som de vil.

Husker jeg var på hundekurs med en instruktør som kalte alle eierne mamma når hun snakket til hundene. Hun ble veldig usikker når hun skulle gjøre det samme mot meg, fordi jeg var 14/15. :lol: "Mamma.. ehm.. søster?"

  • Like 1
Skrevet

Ja, det gjør jeg, og jeg klarer ikke å slutte med det!

Som mange andre her så syntes jeg sånt var helt ufattelig teit. Fikk min første egne hund da jeg var 20, og da føltes det helt feil. Jeg var for ung til å være mamma, selv til en liten hund. Og det var jo nettopp det hun var! En hund!

I slutten av 20-årene ble jeg mer aktiv i hundemiljøet i området, og som dere sikkert kjenner dere igjen i: folk lærer seg sjelden eierne sitt navn. Man husker hundens navn, og man gjenkjenner eier, men navnet blir gjerne litt uviktig. Så jeg ble, som alle andre damer, omtalt som mamma. "Gå til mamma," "du er bra glad i mammaen din!," "har mamma glemt godbitene i dag?" Jeg var blitt mamma!

Nå har det satt seg, det høres ikke rart ut i mine ører lengre. Jeg omtaler meg selv som mamma når jeg kosesnakker med hundene, og jeg blir fremdeles omtalt som mammaen til hunden min av andre.

Skrevet

Når jeg pludrer i vei med nesa nedi pelsen til Yasmine, så kan jeg da godt pludre om at hun er "rampungen til mamsen" og sånt kliss :ahappy: - eller at Willy er "bamsemumsen til mamsen sin" :D.

Ja, det er akkurat da jeg er "mamsen" også. :D Det er jo bare for kos, noe mellom meg og dem. Jeg OMTALER meg jo aldri som mamsen til bikkjene mine, og sjøl om alle veit hvem jeg snakker om når jeg sier "jentene", så er det jo ingen som trur at de liksom er døtrene mine. :P
  • Like 3
Skrevet

Ja, det er akkurat da jeg er "mamsen" også. :D Det er jo bare for kos, noe mellom meg og dem. Jeg OMTALER meg jo aldri som mamsen til bikkjene mine, og sjøl om alle veit hvem jeg snakker om når jeg sier "jentene", så er det jo ingen som trur at de liksom er døtrene mine. :P

Takk! I denne tråden skulle man jo tro at folk faktisk tenker at de som bruker mamsen, mamma etc faktisk tror de er biologisk mor til hundene med tanke på hvor kleint det er :P Creds til de som klarer å la være å bry seg om hva andre gjør ;)

T blir jo ofte kalt lillegutt/guttebass eller gutten min, men jeg regner han allikevel ikke som min sønn!

  • Like 5
Skrevet

Selv har jeg ikke gjort det, følte det ble litt rart, men ærlig talt er det kanskje jeg som er rar? Tror de fleste (kvinner i alle fall) bruker det:-)

Skrevet

Nei. Jeg bor alene med hunden min, så det er aldri noen som kaller meg verken "mamma" eller ved navn, så den stakkars hunden har jo ikke peiling på hva jeg heter. Jeg sier ikke "kom til mamma da, snusken min" - sier jo bare "kom". Hunden har en "pappa", men det er bare fordi jeg kaller min far pappa, og det har a snappet opp.

Skrevet

Valperkull er "valpisene" eller "klikkklikkklikk" (med tungen :P ) eller som oppdretteren til Blaze kalte de: "Babbana" (svensker har geniale ord :lol: )

Skrevet

Under juletreet vårt så ligger det gave til mamma og pappa fra Trym, Tuva og Vigdis og omvendt + at dissa firbeinte får fra mormor og morfar og jeg tenker oldemor har noe på lur og (farmoren min) Bikkjene har også gitt gave til mormor og morfar, farmor og farfar og oldemor. Så jah :P Noen ganger er det full forvirring i heimen siden Tuva tross alt er mammaen til Vigdis, men Vigdis er så heldig å bo sammen med to mødre, Trym og Tuva er jo også søsken, det er Vigdis og Trym også. Så vi har et merkelig familieforhold her på bygda, men det pleier det vel å være og? :lol:

  • Like 10
Skrevet

På julegaven til Nico står det Fra :folka dine.

:lol: :lol:

A kaller Nico for lillesøster noen ganger, men det går mest i "bikkja mi " når han omtaler henne.

Skrevet

Nei!

Andre må gjøre som de vil, men jeg er IKKE mor til mine hunder, og blir irritert hvis andre omtaler meg som mor til hundene mine.

Jeg signerer også denne. Hundene mine er HUNDER og selv om jeg er veldig glad i dem så er jeg IKKE mora deres.

Jeg kaller meg eieren deres.

Når andre nevner meg til hundene brukes det mitt fornavn. "Mamma" er min mamma, fordi det er slik jeg nevner henne, ikke at hun på noen måte anser seg som mor til mine hunder.

Skrevet

Ja, det er akkurat da jeg er "mamsen" også. :D Det er jo bare for kos, noe mellom meg og dem. Jeg OMTALER meg jo aldri som mamsen til bikkjene mine, og sjøl om alle veit hvem jeg snakker om når jeg sier "jentene", så er det jo ingen som trur at de liksom er døtrene mine. :P

Ja, det er jo kun når vi suller rundt her hjemme det blir sånn. Jeg OMTALER ikke meg selv om mamma'n til bikkjene liksom - selv om jeg kaller Willy for guttungen så har det bare blitt et begrep :D.

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
    • Jeg skjønner ikke at en oppdretter skal se det som noe negativt at dere har en trygg, voksen hund fra før. Ja, det er noen som har fordommer, men hvis hunden faktisk ikke har noe problemer med utagering eller aggresjon hverken mot folk eller andre hunder, eller ressursforsvar eller andre ting, så vil de fleste seriøse oppdrettere se det som positivt. "Dominant" er et ord som trigger veldig mange diskusjoner i hundemiljøer. En dominant hund lager ikke bråk, den kan "ta kontroll", men en dominant hund er som oftest en trygg hund som kan ha god innvirkning på de rundt seg. Hvis hunden din er den som kan finne på å gå mellom do hunder som bråker kan det godt være hun er dominant. Dominans i denne sammenhengen betyr ikke å undertrykke og bølle med, den typen adferd er det vanligvis utrygge hunder som har. Det er en stor misforståelse at dominant adferd hos hund er en dårlig ting og et tegn på "dårlig oppdragelse" eller at den prøver å ta over styringen i husholdningen. Det er ikke så mye å forklare, hvis du sier til oppdretter at dere har en stor voksen, trygg hund fra før så bør det bare være positivt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...