Gå til innhold
Hundesonen.no

Kaller du deg for mamma/pappa i forhold til hunden din?


Recommended Posts

Skrevet

Jeg kaller meg "mamsen". Det signaliserer at jeg har et omsorgsansvar, at jeg eeeelsker hundene mine, og at jeg ikke er fullstendig kreisi dog lady som trur jeg er morra deres. :D

Mine hunder er ikke erstatning for barn, bare for å ha sagt det. :P

Samme her. Ellers er det sjeldent jeg egentlig over hodet omtaler hunden på en sånn måte at det er nødvendig å bruke slik ord, det er stort sett bare på tøys det blir brukt. "kjip mamsen som ikke deler maten sin" el. ikke når jeg snakker med andre om meg og hunden min. Hundene mine er absolutt en del av familien og kunne til en viss grad vært "erstatning" for barn viss jeg av en eller annen grunn ikke kunne få eller ikke ville ha barn, men samtidig så er det stor forskjell på barn å hund, de er ikke barn, så igjen om jeg skulle omtale hunden(e) som barn så er det med en god dose fleip i stemmen.

  • Like 2
  • Svar 135
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Guri, gøyalt! Ser på den første Harry Potter-filmen hvor dragen Nordbert blir klekka på bordet hos Gygrid. Idet dragen snur seg mot han, kommer følgende: "Oh bless him! He knows his mommy!" fra den sk

Under juletreet vårt så ligger det gave til mamma og pappa fra Trym, Tuva og Vigdis og omvendt + at dissa firbeinte får fra mormor og morfar og jeg tenker oldemor har noe på lur og (farmoren min) Bikk

Jeg kaller meg "mamsen". Det signaliserer at jeg har et omsorgsansvar, at jeg eeeelsker hundene mine, og at jeg ikke er fullstendig kreisi dog lady som trur jeg er morra deres. Mine hunder er ikke

Skrevet

Jeg er mamsen her i huset, evt kjerringa - eller slaven (men det er bare i hodet mitt, jeg sier ikke det til hundene, da kan de jo tro at jeg faktisk ER slaven deres :| ). Hundene er jo hhv guttungen (Willy) og drittungen, skitungen - og bebisen... :icon_redface:.

  • Like 2
Skrevet

Det er ikke mer naturlig å være tante enn mamma, vel? :P Tante-begrepet strekker seg jo langt utenfor slektsforhold og husholdning, det er jo nesten hvilken som helst dameperson man turer eller trener med med ujevne mellomrom :lol:

Må det være logisk? :lol:

Skrevet

Nå måtte jeg tenke :lol: Nei de erstatter ikke barn, har aldri gjort det (har barn) men Bonden har omtalt meg som "mor" for dem i enkelte settinger, så da har det blitt slik da, og nå "heter" vi jo "mamma" og "pappa" så da blir det fort sånn til hundene og, "papsen mater dere". Hundene gir gave til den tobente, men ikke til oss.

Skrevet

Jeg kan si komme til mamsen/mammen når jeg sitter i sofaen og vi skal kose, og jeg omtaler Smula som mammadalt, men jeg omtaler meg ikke selv som mamman til eller hundene som ungene mine. Så - en mellomting kanskje? :P

Skrevet

Jeg kaller meg ingenting ovenfor mine hunder, men min mamma er "mor" for Keo, det har blitt sånn ettersom at jeg adresserer mamma som "mor" og det er veldig greit å sende han til "ho mor" om han skal hente/bringe noe innomhus :)

Samtidig er han veldig kjapp å ta navn på folk, hvis vi sitter i et fullpakket familieselskap så kan jeg sende han for kos osv hos hver enkelt person, eller i en treningsgruppe :ahappy:

Hvis noen sier at jeg er mamma/mor til Keo så skjer der ikke noe annet enn at Keo ikke reagerer på det eller at han begynne å lete etter mamma, det er da slett ingenting å bli grinete over.

Jeg kaller Keo for "fine gutten min" i blant da, skamløst :aww:

Skrevet

Her går det for det i mor eller mamma. Det er mest av andre da. Gå til morr'a di, mamma sin gutt, tante sin jente osv.

Også bruker jeg tante, mormor, godgutten, jenta mi osv.

Dette er fordi det gjør det litt mer kjært.

Når min mor kommer hit så kan hun si : Frost, gå til morr'a di. Og det er ikke fordi jeg er moren hans, for hun bor også her..hehe, men fordi det for oss virker så kaldt og upersonlig å si : gå til eieren din.

Jeg har selv to barn og de erstatter ikke disse overhode. Hundene er en stor del av familie og jeg ville beskyttet de på lik linje med alle jeg er glad i, men de vet også sin plass.

De har sine plasser og har funnet ut hva som lønner seg og ikke.

Dog når vi er på tur så roper jeg de aldri inn med : kom til mamma eller tante. Og jeg spør ikke om de har sett sønnen min.

Er liksom bare innimellom at jeg kan si : er du godeste gutten til mamma??

For meg så er det egentlig det samme hva folk kaller seg selv eller hunden. Jeg har ikke noe tro på at den skjønner hva vi legger i betydningen av det vi sier. De hører bare at vi bruker en mild og kjærlig stemme. Så vi kunne like godt sagt: kom til slakteren din lille dritthund og den ville vært like glad så fremst man bruker den milde stemmen.

Skrevet

Eh, ja :D hvis jeg sier "korr e mormor"? Da ser han på mamma :P hihihiii. Det har bare blitt sånn, vet ikke helt hvorfor, men sånn er det innad i fammen liksom, så jeg har vel bare vokst opp i det der jeg :P tenker ikke noe særlig over det, det bare er sånn.

Er på ingen måte substitutt for barn. Jeg vet ikke engang om jeg kommer til å ha lyst på egne barn engang :P

Skrevet

Här hemma säger vi husse och matte. :ahappy:

Det synes jeg er fint :) Matte er damen og husse er mannen liksom? Eller har jeg det omvendt i hodet mitt nå?

Guest Gråtass
Skrevet

Nei jeg kaller meg ikke for mamma, gubben kaller seg ikke for pappa, men når vi roper på hele flokken så sier vi "kom da barna.." Så veit ikke helt jeg, men jeg kaller jo sambo for gubben og han meg for kjerringa, så da har det blitt familietittelen antar jeg.

Skrevet

Mjnæææ? Andre kan omtale meg som mammsen hans el, men jeg gjør det ikke selv. Det er bikkja mi liksom, ikke et barn. :P Jeg kan dog kalle katten for f.eks "pusebabyen min" når de er små, og det gjorde jeg vel med Rocky også når han var liten. (valpebaby/valpis el). Stort sett blitt det brukt navn når jeg blir omtalt ovenfor bikkja/kattene, eventuelt matmor.
Mammaen min derimot kalte både han og gamle hannkatten vår som vi hadde da jeg var liten, for "sønnene hun aldri fikk". Og hun kalte seg for mamma ovenfor dem begge, "komme til mamma" osv. Og jeg sa gjerne "gå til mamma", men det er mest fordi jeg syns det er fryktelig rart å skulle omtale henne med navn til bikkja liksom, hun var jo mammaen min så da ble det mamma når jeg omtalte henne.

Bror/søster bruker jeg overfor katten ift hverandre, men det er fordi de faktisk er hel og halvsøsken. :P Krysser ikke over til bikkja, da blir det se pusen/Taiga/Tokyo/Luna.

Skrevet

Nei, det gjør jeg ikke. Jeg er eier av hunden min, ikke mamma'n hans. Han har en mamma på 4 bein. Jeg må innrømme at jeg synes det er litt kleint at folk kaller seg for moren eller faren til hunden sin. For meg høres det bare merkelig ut..... :|

Skrevet

Kaller meg ikke for pappa, nei. Føles for kleint, og sjelden jeg omtaler meg selv i forhold til bikkja i det hele tatt. Mine foreldre lurte på om jeg brukte pappa, men det har blitt til at de sier "Gå til Lars!", som det kan se ut som hun skjønner.

Skrevet

Ja, jeg sier mamma når jeg mener meg selv, det er like godt som noe annet. Det betyr ikke at jeg er forvirret om hvorvidt jeg fødte de selv eller om vi er biologisk i slekt. Det betyr heller ikke at jeg bruker bleier på valpen når den er liten eller mater den med tåteflaske for den som måtte lure. For meg ville det bare vært unaturlig og merkelig å omtale meg selv ved navn eller kalle meg selv for "eier" når jeg pratet til hunden.

:)

  • Like 6
Skrevet

Skulle ønske vi også hadde tilsvarende som svenskene der - de har mange gode uttrykk!

Hvilke? Jeg bruker navnet mitt når jeg snakker om meg selv til hunden, men leter etter en "kose-tittel", som ikke er "mamma", "mor", el.lign. Jeg har en gutt, og er hans mamma. Jeg har aldri født noen hund :D

Skrevet

Nei, gjør ikke det. Andre i familien kaller meg det, og hverandre for tante, mormor ol - og det er helt i orden. Det er jo en omsorgs-kosegreie. Jeg har hund istede for barn, men det er ingen erstatning - jeg ønsker meg ikke barn. :)

  • Like 2
Skrevet

Guri, gøyalt! Ser på den første Harry Potter-filmen hvor dragen Nordbert blir klekka på bordet hos Gygrid. Idet dragen snur seg mot han, kommer følgende: "Oh bless him! He knows his mommy!" fra den skjeggete halvkjempen! :lol::D

  • Like 13

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...