Gå til innhold
Hundesonen.no

Kunne du ha avlivet hunden din selv?


Recommended Posts

Skrevet

Jeg håper jeg hadde greid det i en evt nødsituasjon, ellers nei. Vet ikke om det er så om å gjøre heller, hverken at jeg selv eller andre skulle feks skutt bikkja. Når man skyter på en hund i fart så har man alltids risikoen for å bomme slik at det ikke blir noen rask å smertefri død, så selv om jeg ser poenget med at hunden dør lykkelig å ikke aner hva som skal skje så foretrekker jeg nok heller en sprøyte. Gjerne i hjemmemiljø/ute på tur etc, ikke på vet kontoret.

  • Svar 61
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I en nødsituasjon ja, altså hvor hunden led ekstremt. Men den situasjonen er så usannsynlig ettersom det forutsetter at det er langt til veterinær og man har våpen tilgjengelig. Vanlig "planlagt" avl

Helt enig, jeg hadde ikke klart den dårlige samvittigheten Jeg hadde aldri klart å avlive hunden min planlagt, men dersom hun fikk en skade som hun led veldig av og vi var langt borte fra hjelp s

Samme som dette.

Skrevet

Jeg håper jeg hadde greid det i en evt nødsituasjon, ellers nei. Vet ikke om det er så om å gjøre heller, hverken at jeg selv eller andre skulle feks skutt bikkja. Når man skyter på en hund i fart så har man alltids risikoen for å bomme slik at det ikke blir noen rask å smertefri død, så selv om jeg ser poenget med at hunden dør lykkelig å ikke aner hva som skal skje så foretrekker jeg nok heller en sprøyte. Gjerne i hjemmemiljø/ute på tur etc, ikke på vet kontoret.

Man skyter gjerne når hunden står i stand, eller generelt står rolig (om det ikke er fuglehund)

Skrevet

En venninne avlivet hunden sin sånn (eller faren til daværende kjæreste tok med hunden og skjøt den). Personlig er dette uaktuelt for meg og jeg støtter det ikke. Blir det avlivning her, så blir det enten hos veterinær under stille omstendigheter eller hjemme hos oss (eventuelt på hytten om det er mulig).

Skrevet

Nødssituasjon, altså hvor valget mitt hadde vært at hunden min var skadet, døende og led så ja. Men som metode for planlagt avliving, nei. Hverken min egen eller noen andres.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Signerer den

Skrevet

Om situasjonen krevde det, og uten treffusikkerhet, så er svaret "ja".

Edit: For å snu saken litt på hodet, tror jeg ikke at jeg kunne klart å leve med meg selv om en av hundene mine hadde lidd til døde foran meg uten at jeg foretok meg noe.

  • Like 1
Skrevet

Jeg tror at selv i en nødsitusjon, så hadde jeg hatt store problemer med det, eller fått store problemer i etterkant. Så fælt jeg vet det har vært å dratt til dyrlegen på eget initiativ, så kan jeg ikke tenke hvordan det skulle vært å ha gjort det selv. Jeg er ei sentimental sippekjerring uten like når det kommer til dyr. Utenom en nødsitusjon, aldri i livet om jeg hadde klart.

Jeg kjenner til en som var nødt til å ta sin egen hund da den hadde falt ned et steinete stup. Ingen reaksjon i bakbeina, buken revnet og hunden i forferdelig tilstand. Det eneste han hadde får hånd var en stein og turkniven, spissen mot skallen og et herrens slag med steinen mot enden. Borte. Jeg kan ikke forestille meg det blikket man får fra hunden idet man lader opp.

Skrevet

Jeg har lyst til å si ja, om det var snakk om at hunden led noe helt forferdelig, men sannheten er mer at jeg ikke vet. Hadde jeg hatt med meg en pistol/et gevær så kanskje. Ellers vet jeg liksom ikke hvordan jeg skulle fått det til.

Samme her. Man vet jo ikke før man står der, men hadde slitt veldig med det, selv i en ekstrem situasjon.

Kom over en overkjørt due en gang, og fikk en kompis til å ta den, men klarte ikke se på eller gjøre det selv :/

Skrevet

Om situasjonen krevde det, og uten treffusikkerhet, så er svaret "ja".

Edit: For å snu saken litt på hodet, tror jeg ikke at jeg kunne klart å leve med meg selv om en av hundene mine hadde lidd til døde foran meg uten at jeg foretok meg noe.

Helt enig, jeg hadde ikke klart den dårlige samvittigheten :(

Jeg hadde aldri klart å avlive hunden min planlagt, men dersom hun fikk en skade som hun led veldig av og vi var langt borte fra hjelp så hadde jeg nok klart å avlive hun.

Har vært med på å måtte avlive en hest på en tur som vi var på.

Vi var langt ute i skauen og langt fra å få fort nok mulig hjelp, hesten led og den var ikke å redde (to bein knakk, de ene rett av, et digert dypt sår på skinken, fikk det i et fall).

Eieren hadde helt panikk og var i en helt annen verden (samtidig som hun hadde fått to ganske stor sår), så etter å ha pratet med dyrlegen vår så fikk jeg klarsignal til å avlive hesten.

Det var ikke noe gøy og det er noe jeg ønsker jeg ALDRI noen gang må gjøre igjen, men når man står i en nødsituasjon så blir man (i alle fall jeg) ganske klar på hva som må gjøres og da må man bare få det overstått.

Har vært med på mye akutt avliving på øvrevoll, enten med bolt eller sprøyte, det er ikke noe i forhold til å stå på et sted helt alene, med en eier som er helt hysterisk og måtte avlive hesten :(

Ser det fortsatt for meg og skal innrømme at jeg gjerne skulle vært det foruten, men jeg vet ihvertfall at jeg klarer å tenke klart i sånne situasjoner.

Er glad for at jeg alltid har hatt med meg stor kniv i sekken på lange turer og kommer aldri til å slutte å ha det med meg.

  • Like 3
Skrevet

Jeg veit ærlig talt ikke om jeg hadde klart det i en ekstrem situasjon heller, men så er det det med å se på at hunden dør foran deg og da, det er ikke et minne jeg vil ha med meg resten av livet. Nei, vi får da virkelig håpe jeg aldri kommer opp i den situasjonen :)

Skrevet

Ja.

Jeg vet jeg hadde klart det i akutte situasjoner da jeg har måttet gjøre det før med andre dyrearter jeg har vært knyttet til.

Man tenker ikke på egne følelser men på dyret når man står midt oppi det.

  • Like 1
Guest Belgerpia
Skrevet

Jeg er usikker. .. I en nødssituasjon så ville jeg nok klart det, men ikke planlagt.

Jeg hadde imidlertid ikke hatt noe problem med å la min bror avlive hund for meg. Altså at den ble skutt.

Han har avlivet sine selv, på med jaktklær og ut på tur. Hund som får assosiasjoner til det morsomste som finnes før de får slippe. Fint å tenke på. Kunne dog aldri gjort det selv.

Skrevet

Hvis jeg var på fjellet, type dagsmarsj unna hjelp, og hunden min led - så hadde jeg antakeligvis klart å gjøre det. I ettertid ville jeg endog trengt krisehjelp og samtaleterapi, men det er et annet tema.

Samme her,vi har drasset med veteranhunden rimlig langt på fjellet av og til og har tenkt den hva hvis- tanken noen ganger. Og - Jeg har før skrevet at OM jeg hadde stått med skytevåpen og hundene dro etter hjortedyr eller sau så hadde jeg/måtte jeg skutt.

Skrevet

I en nødsituasjon hadde jeg ikke hatt noe problem med det, men nå har jeg mulighet til å bruke rifle - det er noe annet hvis jeg måtte brukt hendene liksom ... Som avlivingsmetode synes jeg skyting er fint, og jeg skulle egentlig ønske at samboeren min kunne skutt de den dagen de skal få slippe, ute i skogen, med snuten ned i en sporsluttbelønning for eksempel. Men han orker ikke han heller, ikke med våre egne hunder. Og det kan jeg godt forstå!

Skrevet

Nei. Klarte ikke avlive en 3 timer gammel valp engang. Så nei, neppe i nødstilfelle heller.

Sent from my ST27i using Tapatalk 2

Skrevet

Ja, jeg har gjort det og det var grusomt, men det var ingen annen utvei. Skutt på jakt, døde momentant. Det jeg har lært meg er at jeg alltid har med meg mannfolk på jakt, vi kvinner er ikke skrudd sammen for sånt.

Skrevet

Jeg tror det, både planlagt og nødsituasjon - med våpen.

Planlagt fordi jeg da hadde hatt kontroll på situasjonen - jeg stoler mer på meg selv enn en dyrlege..

Nødsituasjon uten våpen? Hm, jeg håper det ved store lidelser. Å se på hunden dø med store lidelser ville gitt meg våkenetter i uendelig fremtid, men å skulle utføre f.eks. et kvelningsdrap på egen hund,mens h*n er klar over at JEG gjør det ---- jeg vet ikke om kanskje den tanken hadde blitt for mye å takle der og da..

Skrevet

Jeg har skutt en hund, men det var en jeg ikke hadde noe god relasjon til (en dobis med dårlig mentalitet)

Jeg har ikke villet skyte noen andre selv, men overlatt det til gubben og tidligere x-en. Sistnevnte ovetlot jobben til en kamerat om det var hunder han brydde seg mye om. Gubben overlater til dyrlege i sånne tilfeller.

Men i en ekstrem situasjon (fatal skade, og for å korte ned lidelse) Ville jeg greid å skyte selv uansett :S

Skrevet

Jeg håper jeg ville klart det i en nødsituasjon, selv om jeg nok måtte tydd til krigsveteran-samboeren.. Planlagt hadde jeg ikke klart. Jeg er enig i at et eksempelvis velrettet skudd kan være vel så humant som en sprøyte hos veterinæren (som heller ikke er noen garanti på verken smertefritt eller problemfri avliving), men jeg hadde ihvertfall ikke kunnet skutt selv, det er sikkert og visst.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...