Gå til innhold
Hundesonen.no

Deling på internet (ikke hund)


yurij
 Share

Recommended Posts

Jeg forundrer meg ofte over alt som blir delt på internet (og kanskje ikke like mye over at folk kan finne på å minnes dette og dra opp igjen tema ved senere anledninger) Mye av svært privat karakter og episoder som kanskje kan bli leie å bli minnet på senere. Ulempen er jo at ingenting blir borte på internet og svært få er anonyme selv man gjerne tror det. Åpne blogger,facebook og diskusjonsfora som dette. Hvorfor dette behovet av å dele alt tror dere? Hvorfor har vi denne trangen til å dele alt med totalt fremmede mennesker? Som kanskje ikke engang vil oss vel? Hva tenker dere,hvorfor er vi sånn?

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 70
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Mye ligger vel kanskje i at man ikke helt er klar over konsekvensene ved å fortelle ting man ellers ikke ville fortalt vilt fremmede. I en kommunikasjonshandling hvor deltagerne er tilstede fysisk fin

Haha, apropos lister - jeg husker ei som litt fortvilt skrev inn til lørdagsrådet på P3 en gang. De hadde hatt en familiekonflikt, og visse medlemmer av familien ble lagt i en liste hun kalte "åndssva

Du da, din eremitt Jeg undrer meg vel egentlig mer over dette behovet for å proklamere hvor idiotisk man synes andre mennesker er, enten de gjør det ene eller det andre.

Mye ligger vel kanskje i at man ikke helt er klar over konsekvensene ved å fortelle ting man ellers ikke ville fortalt vilt fremmede. I en kommunikasjonshandling hvor deltagerne er tilstede fysisk finnes det visse normer for den interaksjonen. F.eks "vet alle" at man ikke forteller om kjønnssykdommen man pådro seg sist helg til kassadama på Rimi. Det er lært og vedtatt på sett og vis.

Internett har vært her i...tja, er det ikke rundt 30 år tro? Sosiale media slo vel ikke an før godt inn på 00-tallet.

Vi lærer i veldig ung alder hvordan man skal kommunisere med andre mennesker. De første årene er vitale for kjennskapen til sosiale system. Når man får et helt nytt sosialt system tredd over hodet, uten at man automatisk "vet" hva man kan/ikke kan gjøre, så sier det seg selv at noen går på en smell eller to. I fremtiden vil jeg påstå at det blir færre og færre som deler veldig private anliggender på facebook eller kommentarfelt på VG, for den generasjonen vil være oppvokst med sosiale media som en kommunikasjonsplatform og vil automatisk "vite" hva man kan/ikke kan skrive.

Det er naturligvis flere aspekter. Noen mennesker har et automatisk behov for å spre private anliggender også i ansikt-til-ansikts kommunikasjon. Andre sliter med å separere internett-identiteten sin og den virkelige identiteten sin. I enkelte tilfeller, som i en ekstremt overopphetet debatt, kan uheldige budskap slippe ut på bakgrunn av sin reaktive (og ikke proaktive) natur. Disse vil "alltid" være til stede. Man kan kanskje se det negative i det, men det finnes en positiv side også. Dersom noen f.eks sliter med psykisk sykdom, forteller det til "alle", så kan det faktisk hende det blir satt fokus på av andre, og de-tabutisere ting. Selvsagt er det en grense, men den er ganske flytende og ikke alltid like lett å identifisere.

My five cents.

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sikkert mange grunner, kanskje det er lettere å si ting når man ikke sitter ansikt til ansikt, kanskje det er lettere å fortelle til fremmede, eller kanskje man rett å slett bare ikke har noe problem med å dele visse ting. Folk er jo forskjellige, det noen aldri ville ha snakket om synes andre det er helt naturlig å snakke om.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forundrer meg ofte over alt som blir delt på internet (og kanskje ikke like mye over at folk kan finne på å minnes dette og dra opp igjen tema ved senere anledninger) Mye av svært privat karakter og episoder som kanskje kan bli leie å bli minnet på senere. Ulempen er jo at ingenting blir borte på internet og svært få er anonyme selv man gjerne tror det. Åpne blogger,facebook og diskusjonsfora som dette. Hvorfor dette behovet av å dele alt tror dere? Hvorfor har vi denne trangen til å dele alt med totalt fremmede mennesker? Som kanskje ikke engang vil oss vel? Hva tenker dere,hvorfor er vi sånn?

Jeg også forundrer meg over dette. Spesielt har jeg lagt merke til økende antall offentlige skittenvasker, feks på fb når folk blir skuffet over noe andre har gjort (mot dem). Det slår meg at behovet for bekreftelse er stort, OG at trenden er at man skal gi uforbeholden støtte, uansett hva andre skriver. Jeg er ukul på den måten, for jeg forbeholder meg retten til å ha egne meninger, også når det gjelder fb-venner (som ofte er bekjente og ikke venner i det hele tatt) :ahappy:

En annen ting jeg forundrer meg over er at andre faktisk synes det er interessant å vite så mye om andre liv. Jeg mener, en ting er å fortelle om livet sitt i en blogg eller fb eller twitter - selvsagt er det interessant, det handler jo om MEG ;) Men hvorfor denne trangen til å lese om andre sine liv og problemer og sykdommer osv. Har ikke folk mer enn nok med seg selv?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mye ligger vel kanskje i at man ikke helt er klar over konsekvensene ved å fortelle ting man ellers ikke ville fortalt vilt fremmede. I en kommunikasjonshandling hvor deltagerne er tilstede fysisk finnes det visse normer for den interaksjonen. F.eks "vet alle" at man ikke forteller om kjønnssykdommen man pådro seg sist helg til kassadama på Rimi. Det er lært og vedtatt på sett og vis.

Internett har vært her i...tja, er det ikke rundt 30 år tro? Sosiale media slo vel ikke an før godt inn på 00-tallet.

Vi lærer i veldig ung alder hvordan man skal kommunisere med andre mennesker. De første årene er vitale for kjennskapen til sosiale system. Når man får et helt nytt sosialt system tredd over hodet, uten at man automatisk "vet" hva man kan/ikke kan gjøre, så sier det seg selv at noen går på en smell eller to. I fremtiden vil jeg påstå at det blir færre og færre som deler veldig private anliggender på facebook eller kommentarfelt på VG, for den generasjonen vil være oppvokst med sosiale media som en kommunikasjonsplatform og vil automatisk "vite" hva man kan/ikke kan skrive.

Det er naturligvis flere aspekter. Noen mennesker har et automatisk behov for å spre private anliggender også i ansikt-til-ansikts kommunikasjon. Andre sliter med å separere internett-identiteten sin og den virkelige identiteten sin. I enkelte tilfeller, som i en ekstremt overopphetet debatt, kan uheldige budskap slippe ut på bakgrunn av sin reaktive (og ikke proaktive) natur. Disse vil "alltid" være til stede. Man kan kanskje se det negative i det, men det finnes en positiv side også. Dersom noen f.eks sliter med psykisk sykdom, forteller det til "alle", så kan det faktisk hende det blir satt fokus på av andre, og de-tabutisere ting. Selvsagt er det en grense, men den er ganske flytende og ikke alltid like lett å identifisere.

My five cents.

Bra skrevet,hørtes veldig fornuftig og sannsynlig ut

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det også er et stort utrop for ensomhet. I dag trenger man ikke å sosialiseres i like stor grad som før, sitter man hjemme 5 kvelder i uken foran en datamaskin med et stort nettverk av mennesker man kan kontakte erstatter jo dette naturlig kommunikasjon. Jeg klør meg fortsatt i hodet over de som må postulere hvor mange poteter de spiste eller hvilken vei de hang skjorta på tørkestativet, veldig mye er unyttig informasjon, men endel er jo legger jo ut alt fra ferieplaner til nokså private anliggender som jeg ikke fatter at man kan leve med ligger på "trykk".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En ting er å dele ting og tang om seg selv, det får man bare ta konsekvensene av når den tid kommer og man angrer, noe annet er alt som blir delt om barn.
Jeg blir nesten målløs noen ganger, og det gjelder både fb og diverse blogger, hva folk får seg til å blogge om når det gjelder barn, hvilke bilder de legger ut av barna osv.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har liksom ingen hemmeligheter jeg, veldig kjedelig sånn sett. Hører snakk om at info kan misbrukes på ondskapsfulle måter, men klarer ikke å se for meg at noen kan lage et hel ...ete av opplysningen om at jeg plukket ripsbær i dag. Men jeg prøver å la være å si ting jeg vet om andre og som denne andre kanskje ikke vil at alle skal vite. Det er faktisk ikke helt lett alltid. Folk har så mange hemmeligheter.

Det jeg prøver å si er vel noe sånt som at man selvsagt skal skal være forsiktig, men noen ganger kan det være like greit å være åpen om sykdom, samlivsproblemer og mange slike ting som liksom skal gjemmes og hviskes om.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var medlem på et forum en gang, der en ung dame la ut et langt innlegg med detaljerte beskrivelser rundt de voldsomme menstruasjonene hun stadig fikk og hvor lei hun var av dem. Blodmengde ble beskrevet nøye.

Det hadde holdt lenge om hun kun sa hun var lei av menstruasjonene, ikke beskrevet mengde og forløp så detaljert.... :P

Hun var helt anonym med et brukernavn, men likevel.... *host* Jeg hadde aldri drømt om å beskrive noe sånt for noen, ikke nære venninner engang. Langt mindre fremmede på nett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm. Jeg tror faktisk at det ofte er de som er ganske innesluttet og sjenerte sånn face to face som deler all verdens på nett, jeg. Det er på en måte tryggere å åpne seg når ingen kan se deg og ikke så mange vet hvem du egentlig er. Det kanskje noen glemmer, er at vi er jo ikke egentlig venner, heller. Det går kanskje an innimellom å tenke litt før man poster. Er dette noe jeg ønsker å dele med vilt fremmede mennesker som kanskje svarer noe helt annet enn det jeg ønsker eller trenger å høre, fordi de ikke egentlig vet hvem jeg er, men svarer ut fra seg selv og sin virkelighet? Takler jeg å få respons fra folk som jeg kanskje ikke ville hatt noe med å gjøre i det virkelige livet? Nettikette er jo ikke bare å være greie med hva man svarer folk, men også å ha et lite filter i hva man inviterer folk til å svare på. For å beskytte seg selv litt :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva folk vil si om seg selv får de nå bare styre selv. Jeg skroller bare forbi. Og jeg leser ingen blogger - kun tråler hjemmesider om hund. Og da er det ikke folks private sphære som interesserer.
At folk man ofte chatter med på fora kan komme med kommentarer ang sitt daglige liv (at de har plukket ripsbær i hagen, kjøpt ny potteplante osv), syns jeg for min del bare er hyggelig. De fleste greier å holde det innenfor det spiselige. Humor og spøk har jeg heller ingen problemer med å tåle eller takle. Selv kan jeg skrive om små historier - men uten navn og sted og detaljer som avslører enkeltpersoner utover at de er "barna mine" eller "gubben". Og familielivet vårt som sådan eksponeres omtrent ikke - om folk "får vite" at jeg fikk ribbenbrudd da gubben gav meg en intens klem for 20 år siden, så dør vel ingen av det. :D Og om folk tolker "hundehistorier" som "Privatliv", så vær så god :)
I jobben har jeg taushetsplikt. Så den omtales minimalt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En ting som sjokkerer meg faktisk ikke hva folk deler men heller hva de ikke deler. Ja det kommer innlegg på facebook, blogger ol. som jeg mener hadde vært best å tie still om i steden for. Det å dele unyttige ting her og der forstår jeg ikke. Det som plager meg mest er det rosenrøde livet veldig mange skal dele hele tiden. Personer som jeg kjenner så utrolig godt men ser du på facebook profilene deres så deles det et liv som er så perfekt med trening, sunt kosthold, kjærlighet, alt som er gjort og bare en hau med "perfekte statuser", så sitter jeg her og vet at sånn er faktisk ikke livet deres. Ja sånn er nok en del av livet til forhåpentligvis de fleste av oss, altså at vi har masse positivt men livet er også nedturer, vondt å dårlige ting så hvorfor er det ikke lov å si at ting ikke er så rosenrødt? Jeg er ikke for å dele hver minste lille ting som går i mot enn og klage over alt mellom himmel og jord, men når livet virkelig går enn i mot skal enn da gjøre alt for å fortsette å kun vise denne perfekte verdenen?

Jeg sitter med en følelse av at fremstillingen av livet på nett har blitt så falsk på et vis. Det er om å gjøre å ha det mest perfekte livet og var flinkes mulig i hverdagen. Bare for å ta et eksempel så satt jeg her med ei som jeg nylig har blitt god venn med. Vi er begge gravide og ca like langt på vei. Har begge to hatt det rimelig tøft denne tiden og vært veldig dårlige. Vi tok opp dette temaet om hvordan ting fremstilles på nett. Vi er kanskje dumme men vi har begge følt oss ubrukelige kommende mødre i forhold til alle andre. Vi har begge hatt det tøft med hver vår samboer denne tiden. Grunnen er rett og slett at alt vi har lest er om fantastiske gravide og mødre som klarer å trene, spise sundt, vaske hele huset og på toppen av alt være ute på alt hele tiden. Til og med mennene våre har aldri hørt at det er mulig å bli så syke av et svangerskap. Vi har bare hørt om barn som sover hele nettene. Om hvor fantastisk det er å være gravid og hvor fantastisk barselstiden er. Litt småkvalme på morgene har vi alle hørt om og litt vondt rygg og småplager på slutten ja. Så ligger vi her og er så dårlige og føler oss ubrukelige i forhold til alle andre. Jeg skal bare snakke for meg nå men jeg er overlykkelig over at vi skal få en liten en men det å være gravid er ikke min ting! Jeg synes verken det er fantastisk eller så mye annet positivt. Ja jeg synes det er en gave å ha lille i magen men alt som det fører til kunne jeg vært uten. Kan jeg si det høyt? nei egentlig ikke for da hagler det inne med negative kommentarer om hvor negativ jeg er, at jeg bare burde sette pris på å få baby for det er ikke alle som kan det, noen mener til og med at jeg har svangerskapsdepresjon++++. Så da lurer jeg er det virkelig sånn at vi ikke skal snakke om baksidene med livet? Helt seriøst så er det ingen som smiler og sier at de er glad og lykkelig over å tilbringe mer timer på bade i døgnet enn de gjør andre plasser, eller å besvime pga. lavt blodtrykk og våkne med innlagt veneflon og veske flere ganger, få IV behandling flere ganger i uken og rett og slett føler seg skikkelig skikkelig syk.


Pass på hva enn deler om andre for jeg eller du skal ikke ta valget om hva andre ønsker å dele av sitt liv. Del aldri dritt om andre mennesker uansett hvor sur og forbanna enn er de den personen. Men jeg mener at det er for mye feil fremstilling av livet på nett som kan få andre til å føle seg elendig og ubrukelig når de ikke har det perfekte livet som alle andre har

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser personer som lever to forskjellige liv. Ett på forum/face/blogger og ett "vanlig" liv. Der de på nettet skaper seg den personen de ønsker å være, men ikke er. Løgnene henger løst på tastaturet, enda de vet at endel av de som leser vet at det ikke er sant.

Men før var vel psykdommer mer en privatsak, mens nå sitter disse med psykiske problemer på nett, og lever ut ønskelivet sitt der

Skremmende at ting går så langt, og at mennesker mister bakkekontakten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En smule ot. men har du virkelig klart å unngå å lese alle skrekkhistorier? Bra gjort! Men om det er noe trøst, dere er ikke alene om å være dårlige under svangerskapet - vi er flere bare her på sonen som har slitt som gravide. Selv ble jeg lagt inn for dehydrering i uke 6. og gikk på de sterkeste kvalmestillende som gis til gravide, hver eneste dag frem tilogmed uke 35, og så litt sjeldnere til barnet kom. Det var eneste måten jeg kunne være hjemme på. Men, jeg skrev ikke om det på fb. Jeg skrev om det her inne, men fb skrev jeg ingenting om graviditeten på før barnet var kommet. Aner ikke hvorfor, men det føltes helt feil å skulle skrive det på fb. Sonen derimot. :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En smule ot. men har du virkelig klart å unngå å lese alle skrekkhistorier? Bra gjort! Men om det er noe trøst, dere er ikke alene om å være dårlige under svangerskapet - vi er flere bare her på sonen som har slitt som gravide. Selv ble jeg lagt inn for dehydrering i uke 6. og gikk på de sterkeste kvalmestillende som gis til gravide, hver eneste dag frem tilogmed uke 35, og så litt sjeldnere til barnet kom. Det var eneste måten jeg kunne være hjemme på. Men, jeg skrev ikke om det på fb. Jeg skrev om det her inne, men fb skrev jeg ingenting om graviditeten på før barnet var kommet. Aner ikke hvorfor, men det føltes helt feil å skulle skrive det på fb. Sonen derimot. :lol:

ja si det? :huh: Nå skal det sies at det er et svangerskap som ikke er så veldig planlagt eller ventet lenge på. Det vil si vi har lenge ønsket oss barn men tiden har aldri vært inne for det. Så ble den det og før jeg i det hele tatt rakk å verken lese meg opp, bekymre meg eller google rundt etter sider for gravide ol. så satt jeg der med positiv test og hengende over do. :blink: Så den infoen jeg har om gravide er fra facebook og venner egentlig. I min nære vennekrets er jeg den første som blir gravid men heldigvis har 2 andre også "hengt seg på". Må si det har blitt delt minimalt med veldig negative ting på facebook som jeg har sett. En del om vanskelige barn i trassalderen og syke barn ser jeg men minimalt fra gravide og de med nyfødt baby. Jeg har latt være å dele for mye jeg også men det er nok mer i sjokk over hva ei stakker veninne har fått gjennomgå når hun har kommet med et par frustrasjonsutblåsninger med liten baby med kolikk og migrene selv mange dager i uken. Meeeen jeg har hatt lyst! Jeg har heller holdt meg til å nesten kvele enkelte i familie(mer svigerfamilien) over telefon og meldinger over deres utrolige fantastiske evne til å ha sympati og fortåelse :sleep: Og for guds skyld aldri nevn at du "bare" skal ha 1 barn... Internettverdenene tar jo helt av da, eller i hvert fall på min facebook :teehe:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva folk vil si om seg selv får de nå bare styre selv. Jeg skroller bare forbi. Og jeg leser ingen blogger - kun tråler hjemmesider om hund. Og da er det ikke folks private sphære som interesserer.

At folk man ofte chatter med på fora kan komme med kommentarer ang sitt daglige liv (at de har plukket ripsbær i hagen, kjøpt ny potteplante osv), syns jeg for min del bare er hyggelig. De fleste greier å holde det innenfor det spiselige. Humor og spøk har jeg heller ingen problemer med å tåle eller takle. Selv kan jeg skrive om små historier - men uten navn og sted og detaljer som avslører enkeltpersoner utover at de er "barna mine" eller "gubben". Og familielivet vårt som sådan eksponeres omtrent ikke - om folk "får vite" at jeg fikk ribbenbrudd da gubben gav meg en intens klem for 20 år siden, så dør vel ingen av det. :D Og om folk tolker "hundehistorier" som "Privatliv", så vær så god :)

I jobben har jeg taushetsplikt. Så den omtales minimalt.

Det er sikkert meg du hinter til og neida jeg lever i beste velgående og det var da ikke bare en kraftig klem det var? Ikke slik AN gikk den dagen var det snakk om sex, og det kjenner jeg at jeg slettes ikke har behov for å vite noe særlig om og vil tro at mennene deres heller ikke setter så stor pris på det ;) Dør gjør jeg ikke av det, det får være opp til en hver om de legger ut om sexlivet sitt og skader man har fått av det. For min del, er det nok litt misunnelse ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er sikkert meg du hinter til og neida jeg lever i beste velgående og det var da ikke bare en kraftig klem det var? Ikke slik AN gikk den dagen var det snakk om sex, og det kjenner jeg at jeg slettes ikke har behov for å vite noe særlig om og vil tro at mennene deres heller ikke setter så stor pris på det ;) Dør gjør jeg ikke av det, det får være opp til en hver om de legger ut om sexlivet sitt og skader man har fått av det. For min del, er det nok litt misunnelse ;)

Jeg skrev ikke ett ord om sex. Jo - det var en KLEM- Lidenskapelig, men en KLEM. Så får de med fantasier tenke hva de vil.... Jeg ser ikke noen grunn til å holdes ansvarlig for andres fantasier. Og det nesebruddet i samme innlegg - da SOV vi.

Jeg har få tabu ift det å snakke om sex på generelt grunnlag (jeg har bla i regi av sykehusjobb undervist kvinner med skader i nervesystemet om bruk av sex-hjelpemidler, og undervist par om hvordan de kan få det bedre). Men jeg snakker ikke om mitt eget - slik du tydeligvis tror.

Forøvrig har du vel scrollefunksjon du også- på PCn din.... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skrev ikke ett ord om sex. Jo - det var en KLEM- Lidenskapelig, men en KLEM. Så får de med fantasier tenke hva de vil.... Jeg ser ikke noen grunn til å holdes ansvarlig for andres fantasier. Og det nesebruddet i samme innlegg - da SOV vi.

Jeg har få tabu ift det å snakke om sex på generelt grunnlag (jeg har bla i regi av sykehusjobb undervist kvinner med skader i nervesystemet om bruk av sex-hjelpemidler, og undervist par om hvordan de kan få det bedre). Men jeg snakker ikke om mitt eget - slik du tydeligvis tror.

Forøvrig har du vel scrollefunksjon du også- på PCn din.... :)

Den har jeg så definitivt og brukes aktivt ;) Det var en artig samtale, derfor brukte jeg ikke den denne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm. Jeg tror faktisk at det ofte er de som er ganske innesluttet og sjenerte sånn face to face som deler all verdens på nett, jeg.

Ofte kanskje, men ikke alltid. Jeg er langt mer åpen face to face enn jeg er på nett i hvert fall (så kan dere jo lure på om jeg har noen hemninger i det hele tatt IRL, og nei, det er ikke så mange det :lol: ). De hemningene jeg har på nett, er stort sett av hensyn til andre, som foreldre eller barn. Mamma f.eks ville ikke at jeg skulle overdele dette med sykdom nå særlig på facebook, og det respekterer jeg. Så prøver jeg å tenke på om det jeg deler er noe som kan gå utover barna mine, at noen kan bruke det mot de eller lignende. Og jeg prøver å ikke dele ting om de som de kan bli lei seg eller sinte for.

--

Folk er åpenbart forskjellig da, for jeg irriterer meg mer over de som alltid har det så vondt og leit og vanskelig, enn de som fremstiller livet sitt som perfekt, selv om jeg veit at det ikke er det. Men jeg har heller ikke noe stort behov for å måle mitt liv og min lykke opp mot andres liv og lykke, jeg liker bare ikke folk som sutrer :aww::P

Men det er forskjell på hundesonen og facebook da, uvisst av hvilken grunn. Jeg har delt langt mer med sonen-folket i akkurat nå-tråden om mine ups and downs enn jeg har gjort på facebook. Nå begynte jeg å tenke litt på hvorfor det er forskjell, men jeg kan ikke si at jeg finner noen spesifikk grunn :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg blir dårlig av å lese om den adferden der. ..fra eieren, altså. Idiot. Sånne som det der er årsaken til at jeg har vurdert svi av altfor mye penger på å skaffe meg formell kompetanse som hundetrener - for å ha noe konkret å skilte med i sånne tilfeller som det der - fordi jeg er en spinkel og feminint utseende kvinne som fremmede menn stort sett ALDRI respekterer som et intelligent og kompetent vesen, med mindre de tror det hjelper dem komme ned i buksa på meg, men jeg kom til at sånne aldri kommer til å høre på noen som meg uansett, fordi de har sett DogDaddy på YouTube, eller: "Familien min drev oppdrett av schæfer på 80-tallet, så jeg KAN hund, lille venn." 
    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...