Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan valgte dere rasen dere endte opp med ?


Recommended Posts

Skrevet

Jeg skulle ha en rase som kunne være med på det meste, samtidig som den var praktisk å ha med når jeg leide leilighet, derfor burde den også være liten. Jeg foretrekker egentlig store hunder, så om jeg først skulle ha en liten en, så burde det være en hund med mye energi :)

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg flyttet til Sollefteå og hadde border collier . Jeg hadde en Sacco vogn å hadde lyst til å ha en hund som kunne trekke den. Siberian huskyer er den rasen som har ligget nærmest hjerte mitt utenom

Skulle ha rottweiler. Den tispa jeg ville ha fra passa det aldri med/hun fikk aldri nok tisper/valper kom på feil tidspunkt. Så min daværende samboer lagde prospekter over aktuelle raser sommeren 2009

Jeg har tidligere hatt labrador og pyreneisk gjeterhund, så jeg ville ha en hund som var sosial og miljøsikker som labbisen, samt lett i kroppen og kvikk i hodet som pyrren. I tillegg ville jeg unngå

Skrevet

Jeg tittet på diverse omplasseringshunder og fant etterhvert en liten (8 kilos) blandingshund som virket mindre skadd enn gjennomsnittet. Ikke nødvendigvis den beste avgjørelsen jeg har tatt, men veldig lærerik (og tenk så mange karmapoeng jeg har fått, skal man tro enkelte).

Skrevet

Jeg har forøvrig flere raser som er "mine" raser - men jeg vet ikke om/når jeg får meg slike igjen. Rasen over alle er og blir riesen. Men både pga rasemiljø/avlsmentalitet/helse osv. og at jeg nå er i en fase av livet der det ikke passer med en stor krevende hund, så er riesendrømmen lagt på is. Møtte riesenschnauzer (som jeg kan huske) første gang rundt 95. Da var jeg 11 år og så en stoor svart hund med skjegg på avstand, og falt pladask. Fikk schnauzer noen år senere, men den var ikke helt det jeg drømte om likevel. :lol:

Den andre er cavalier - en rase hjertet mitt blør for. En rase som har "alt" jeg drømmer om i en familiehund, med untak av helsa. Jeg vet ikke om jeg orker å prøve igjen, om jeg har det i meg å være ildsjel nok til å risikere flere syke hunder før jeg kaaanskje treffer blink og får en som er frisk og lever lenge. Vi får se hva tiden bringer.

Skrevet

Terven lå som nr to etter schäfer. Mye rart på den gamle lista jeg aldri ville hatt i dag, men schaffis og belger var jo ikke helt feil. Ettersom jeg ikke turte satste på nummer en, så ble det nr to. :P Ville ha en kul allrounder jeg kunne trene og bruke mye tid på, og resultatet ble en dustebikkje på impuls. :lol: Aldri angret, han ble gull - og terv er helt perfekt for meg.

Neste terv skal planlegges litt bedre, og handles med tanke på lp og bruks. Jeg må også innrømme at jeg egentlig har litt lyst på lakke...

Jeg mener, det er en belger - med krøller. Det er jo bare helt absurd kult.

Skrevet

Eg ville ha ein schæfer, men fant ut at med ein rase som treng mykje arbeid så måtte eg ha litt meir erfaring først. Primært ville eg ha ein hund som eg kunne ha som turkamerat, men eg er veldig interessert i å begynne med lydigheit, så hunden måtte ha litt arbeidsvilje også. I tillegg hadde eg eit litt sært krav, og det var at den skulle ha store øyrer, slik som Schæferen. :P Så då var jo ikkje Cardigan Corgien vanskelig å velge akkurat. Dei er så sjarmerande og har mange av kvalitetane eg setter pris på i ein Schæfer. Eg ser ikkje vekk frå at det kjem fleire Corgiar heim til meg. :)

Skrevet

Jeg var 9 år gammel, og ønsket meg hund over alt på jord... Helst en stor og "flott" en.. Schäfer eller Vorsteher eller Riesen...

Men 9 år gammel har man ikke alt å si :P Mutter'n var vokst opp med Riesen, og alle andre i hennes tyske slekt jaktet med Strihåret Dachshund. Hun nektet å ha en stor hund i hus. Og den eneste lille hunden hun kunne gå med på at var en hund (og vi dermed kunne ha) var Strihåren. Jeg hadde aldri sett en slik en gang, men en slags hund var bedre enn ingen hund. Så sånn ble det. Julepresangen min det året ble en 7 ukers Strihårsvalp... Lite visste jeg hva jeg fikk, og hva det skulle føre til...

Traff en bekjent av meg i dag som hadde med seg tre stk strihårsvalper (hun er oppdretter)….To fantastisk vakre hannvalper og en tispevalp som hadde vært litt uheldig med pelsen (den veldig arbeidskrevende sorten, ifølge oppdretteren). Hadde tispevalpen vært like flott som brødrene hadde jeg blitt sterkt fristet til å ta henne med hjem. :innocent:

Jeg har forøvrig flere raser som er "mine" raser - men jeg vet ikke om/når jeg får meg slike igjen. Rasen over alle er og blir riesen. Men både pga rasemiljø/avlsmentalitet/helse osv. og at jeg nå er i en fase av livet der det ikke passer med en stor krevende hund, så er riesendrømmen lagt på is. Møtte riesenschnauzer (som jeg kan huske) første gang rundt 95. Da var jeg 11 år og så en stoor svart hund med skjegg på avstand, og falt pladask. Fikk schnauzer noen år senere, men den var ikke helt det jeg drømte om likevel. :lol:

I nabolaget mitt er det nå 3 − 4 store og flotte risen. Hannhunder. Fra samme linjer alle sammen tror jeg. Godt gemytt på alle, trivelige hunder. Jeg er bare redd de blir litt vel tunge for min del. Men absolutt en rase jeg har hemmelige fantasier om (som jeg aldri kommer til å realisere) :ahappy:

Skrevet

Ville ha en allround familiehund til å lære sammen med og falt pladask for utseende og det glade gemyttet på welshen.

Neste hund ville jeg ha en sosial brukshund i passe størrelse og falt for kelpien via venner og sonen.

Disse rasene utfyller behovet vårt veldig bra, da to brukshunder blir litt mye, det holder med en konkurransehund av gangen merker jeg, og vi kan ikke leve uten en welsh i livet heller. Så det kan godt hende det blir de samme to rasene igjen neste gang, da vi er veldig fornøyd med dem begge. :wub: Hvis vi fremdeles har små barn holder det med welsh som familiehund også kommer kelpie nr to hvis jeg har samme interesse for og ikke minst tid til å drive med hundesport og aktivisering.

Eller hvis det blir småbruk med sau :)

Skrevet

Cavalieren valgte jeg ikke. Han fikk jeg fordi jeg hadde passet han i mange år og han nesten bodde her allerede, så cavalier er en rase jeg har veldig lyst på igjen :wub:

Flaten forelsket jeg meg i for mange år siden.

Jeg ville ha en litt større hund med masse energi også liker jeg veldig godt utseende på rasen.

Jeg er veldig fornøyd med flaten iallefall og det kommer til å bli mange fler i løpet av årene :)

Skrevet

Tiko er en omplasseringshund. Jeg falt for ham som individ, ikke han som eksemplar av Cavalier. Jeg skulle jo aldri ha en liten hund, har jo hatt Flat i alle år og ville ha en middels/stor hund denne gangen også.

Tilfeldigheter gjorde at det ikke ble slik, og jeg er veldig glad for at ting ble som de ble. Tiko er vennligheten selv, både mot folk og dyr. Lettvint på alle måter, kvikk, oppmerksom og treningsvillig, og ikke minst enkel å håndtere for en 8-åring som har blitt kraftig angrepet av interessen for hundehold og hundetrening.

Minuset med rasen (bortsett fra helsen) syns jeg er pelsen. Silkemyk, lang og flott å se på, men totalt ubrukelig når en er masse i marka. Når hunden løper med pinner plassert i pelsen under brystkassen istedet for i kjeften, er det noe som skurrer for meg. Så jeg har tatt saksene fatt og gitt Tiko en mer bruksvennlig frisyre, selv om de i følge rasestandarden ikke skal klippes.

Nå har jeg jo foreløpig kort erfaring med Cavalier, men ser ikke bort fra at det kan dukke opp flere eksemplarer i flokken vår i framtiden. Gemyttmessig og treningsmessig er jo Tiko alt jeg har ønsket meg i en hund, selv om størrelsen hans er noe mindre enn hva jeg forestilte meg jeg skulle ende opp med.

Skrevet

Tiko er en omplasseringshund. Jeg falt for ham som individ, ikke han som eksemplar av Cavalier. Jeg skulle jo aldri ha en liten hund, har jo hatt Flat i alle år og ville ha en middels/stor hund denne gangen også.

Tilfeldigheter gjorde at det ikke ble slik, og jeg er veldig glad for at ting ble som de ble. Tiko er vennligheten selv, både mot folk og dyr. Lettvint på alle måter, kvikk, oppmerksom og treningsvillig, og ikke minst enkel å håndtere for en 8-åring som har blitt kraftig angrepet av interessen for hundehold og hundetrening.

Minuset med rasen (bortsett fra helsen) syns jeg er pelsen. Silkemyk, lang og flott å se på, men totalt ubrukelig når en er masse i marka. Når hunden løper med pinner plassert i pelsen under brystkassen istedet for i kjeften, er det noe som skurrer for meg. Så jeg har tatt saksene fatt og gitt Tiko en mer bruksvennlig frisyre, selv om de i følge rasestandarden ikke skal klippes.

Nå har jeg jo foreløpig kort erfaring med Cavalier, men ser ikke bort fra at det kan dukke opp flere eksemplarer i flokken vår i framtiden. Gemyttmessig og treningsmessig er jo Tiko alt jeg har ønsket meg i en hund, selv om størrelsen hans er noe mindre enn hva jeg forestilte meg jeg skulle ende opp med.

Jeg synes de er nydelige når de er klippet jeg. Vi hadde inne en Cavalier på pensjonatet jeg jobber på, som var klippet kort på hele kroppen, bortsett fra halen og han var kjempeflott og nydelig å se på :wub: Og jeg skal driste meg til å si at jeg synes de er mye penere, når de er klippet :wub:

Skrevet

Praktisk størrelse men likevel en "brukshund", lite hundelukt, lite pelsstell, spisshund-utseende, glad/smilende utseende, sosial, kosete, potensiale for jaktbruk. Så på shiba først, men endte på norsk buhund. Ekstra kult at rasen er norsk og sånt sett viktig å ta vare på. Tror kanskje jeg kunne funnet mye mer kosete shibaer enn buhunden min, og buhunden min drar sjelden frem smilet, så der bommet jeg også litt :) Er uansett svært fornøyd med valget...

  • Like 1
Skrevet

Jeg har alltid ønsket meg en hund som kunne brukes til alt, og som alltid var klar for nye utfordringer. Jeg ble godt kjent med både toller og aussien, og vippet veldig fram og tilbake. Til slutt konkluderte jeg med at aussien var nok rasen som passet best for meg både i personlighet, utseendet og helse. De spretter og er bare generelt veldig synlige både med utseendet, væremåte og sine høylytte, intense bjeff :teehe: Og ikke minst at de er lærevillige, og blir med på alt jeg enn måtte ønske at de skal ta del i :)

Og som de fleste som har aussie sier "Det er aldri nok med bare én aussie." Dermed kom det trillende inn en til :) Jeg kan ærlig si at det ikke går en dag hvor jeg angrer på rasevalget mitt, og tror egentlig at jeg har funnet hjerterasen min :wub: Riktig nok finnes det andre raser som jeg kunne ha tenkt meg og en gang i framtiden, men at det alltid kommer til å være et par aussier i hjemmet har jeg ingen problem med å se for meg! :ahappy:

Skrevet

Etter å ha vokst opp med basenji, to chihuahuas og en bedlington, ønsket jeg meg en stor og real hund når jeg skulle skaffe meg min helt egne hund som voksen. Jeg skulle egentlig ha riesen - og det skulle bare være en turkamerat og kløvhund (etter å ha blitt påvirket av ei jeg studerte sammen med som hadde tre stk), men så var det ei anna venninne som hadde kjøpt seg hund hos noen som hadde noen slike langhåra, dritkule hunder som het briard :lol:. Så da måtte jeg jo sjekke ut hvordan de så ut og hvilken type hund det var - og kom fram til at sånn skulle jeg ha :lol:

Jeg bestilte meg valp helt uten å ha hilst på et eksemplar av rasen en gang, men falt helt og fullstendig for rasen etter første møte - og har bare fortsatt med dem opp gjennom årene. Jeg er nå på min 5. og 6. hund av rasen og greier liksom ikke helt å finne noen andre raser jeg har lyst på pr i dag :).

  • Like 1
Skrevet

Jeg har, siden jeg var liten jentunge på 70-tallet, alltid ønsket meg en colllie. Jeg eeeeelsket filmene om Lassie. Hadde også en collie-tispe en periode i barndommen, men dessverre måtte vi avlive henne tidlig da hun var en volds-traumatisert omplasseringshund som aldri ble helt bra igjen. Vi trodde vi skulle klare å kurere henne, men nei... :( Barnslig som jeg var, ga jeg henne navnet Lassie, og jeg husker fremdeles bursdagen hennes flere ti-år etterpå: 11. februar.

Uansett har jeg elsket collier siden den gangen, hele livet. Og alle som liker colliens utseende, liker naturlig nok også den lille shetland sheepdogen:-) En eldre dame pleide å gå tur forbi skolegården min med sin sheltie da jeg vokste opp, og hver gang jeg så henne, løp jeg bort til dem for å klappe og kose Sheila, som hunden het. Hun var sobel av farge, og utrolig nydelig. Jeg glemte aldri den rasen heller.... :)

Som voksen gikk jeg i mange år uten hund. Men en dag føltes tiden moden for å få en hund i livet vårt. Men, dessverre, siden jeg i voksen alder ble rammet av kroniske senebetennelser i begge overarmer og skuldrene, utgikk en såpass stor hunderase som collien av logiske grunner. Jeg ville ikke være i stand til å håndtere en så stor hund like godt som en mindre, så da kikket jeg på andre raser. Det mest naturlige valget var sheltien, selv om jeg pliktskyldigst kikket på raser som papillon osv også. Men jeg vendte hele tiden tilbake til sheltien, så valget var til syvende og sist enkelt, jeg måtte følge magefølelsen. Sheltie ble det, to stykker til slutt.

Rasen er alt jeg håpet på. Utrolig gløgge og oppmerksomme på sin eier. Eneste ulempen med rasen er den evinnelige gneldringen. Behøver ikke engang skje noe før de bjeffer løs, det holder at en av dem TROR de hørte noe eller så noe, så fyrer de løs. Men de er elskelige hunder, uansett :wub:

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...