Gå til innhold
Hundesonen.no

Utagerende hunder. årsaker


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Takk for interessante svar! :)

Jeg er typen som tenker mye, prøver å finne årsaker til ting, lære, prøve å bli bedre. Når man får "samme problem" gang på gang, klarer jeg ikke å la være å tenke: hva gjør jeg galt? Det jeg har lært opp igjennom årene med hund, er at noen ganger bare er det sånn, det er ikke verdens undergang hvis hunden bjeffer mot en hund. Jeg ser jo mange hunder som hisser seg opp når vi kommer. Det hører sjeldenheten til at jeg møter hunder som ikke reagerer på noe vis!

Da jeg fikk greyhound tenke jeg, og etter å ha hørt fra andre, at rasen er veldig omgjengelig og sosiale hunder mot andre hunder, også samme kjønn. Nitro begynte jo veldig bra, vi bodde i by, var med på ting, han har god psyke, han ble angrepet to ganger i unghund tiden, men det var ikke noe han ble påvirket av i ettertid. Men så flyttet vi til landet, det ble stille og rolig. Vi fikk Chanti via omplassering og hun utagerte. Hun hauset Nitro opp på turene og han begynte å bjeffe han også. Etter at Chanti ble borte, klarte jeg å få han "roet" ned litt, men han er fortsatt veldig ivrig og vil hilse på alle. Men de siste årene har han fått en annen type bjeffing og han har flydd på hannhunder når anledning. Veldig bråkete mot dem, men det har aldri blitt noen slosskamper. Eplekjekk var nevnt, ja tror det kan være årsaken. Han er veldig knyttet til meg og det kan være noe beskyttende adferd også. Men at hannhunder ikke liker hverandre er vanlig. Jeg bare sier til folk, han liker ikke hanner så vi må holde avstand. Så klarer jeg å få roen han ned etter hvert hvis vi står sammen med dem for eksempel.

Ser at for mye sosialisering er nevnt, at det kan føre til forventninger og oppgiring. Det jeg spurte om var motsatt, om for LITE sosialisering kan føre til utagering, selv om ingen negative hendelser har skjedd. Naturlig vil jeg tenke: nei, det er vel mer naturlig med nysgjerrighet, kontra usikkerhet. Så da må det vel være at hunden har noe usikkerhet i seg som gjør at hunden da blir helt mongo og rabiat når man ser andre hunder. Eller kanskje ikke. Kanskje det blir veldig ivrighet og fustrasjon over å ikke komme til..

Det blir bare undring..

Jeg ser på Cecar Millan hvor folk har hunder som er agressive, bjeffer og styrer når de ser andre hunder, ja til og med angriper i bånd. Når han tar de med i en gruppe hunder, så blir de helt annerledes, og etter hvert ganske sosiale, ikke agressiv det hele tatt!

Jeg tror mine hunder hadde blitt veldig rolige og "normale" i en større hundeflokk. (jeg føler at de er sosiale hunder!) Og er hundene løs blir det noe annet. Eieren har mye å si. Jeg personlig føler meg ikke anspent, på samme måte som jeg følte før. Jeg tar det ikke så alvorlig, men ja, jeg blir flau i blant. Folk får jo et feil bilde av mine hunder. De tror de kanskje er aggressive, de tør ikke hilse på dem osv. Så det er litt det hvordan andre tenker om seg, som mange kanskje sliter med. Meg inkludert.

Nå treffer jeg kanskje 2 hunder i uka, så jeg klarer meg. :P Da vi flyttet til nytt hus, bjeffet alltid Mynte på hundene som lå bundet i hagen til folk og som bjeffet tilbake. Etter 3 turer forbi sluttet hun med bjeffingen, selv om de andre bjeffer som en gal. Det er forutsigbart for henne. Men treffer jeg plutselig en hund i skogen eller rundt en sving, blir det nytt igjen og hundene eksploderer :P (begynner 1, begynner begge)

Uff, det ble litt langt. Men et interessant tema syns jeg! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 58
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hvorfor hundene deres utagerer skal jeg ikke spekulere i. Men vil bare si at manglende sosialisering ikke = utagering og bråk. Jeg sosialiserer aldri valpene mine med fremmede bikkjer. De hadde sikker

Min første tispe sosialiserte jeg masse med andre hunder det første året. Vi gikk tur steder hvor det var en del andre hunder og vi møtte stadig noen som hun fikk hilse på. Vi hadde et par uheldige ep

Jeg skjønner ikke den greia med at førers mentalitet har så mye å si. Hunder er ikke tankelesere. Fører kan tenke på poteter og så fremt det ikke gir utslag på kroppspråk vil faktisk ikke hunden vite

Litt tanker fra min side - jeg lurer på om det kan være rasebetingen i hvor stor grad en hund lar seg påvirke av eiers oppførsel? Jeg ser for meg at mer førerorienterte raser (gjeterhunder, brukshunder osv) kan være mer opptatt av eier og hvordan eier oppfører seg enn mer selvstendige raser som spisshunder og mynder?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De greyene (hannene) jeg møter på utstilling og LC er ikke veldig vennlig innstilt mot andre hanner :/

Kjedelig da :/ Men jeg har bare hørt motsatt. At hanner har omgått veldig bra. Men om det gjelder innad i familien/flokken er jo noe annet enn fremmede. Så det kan kanskje være det? At folk baserer seg ut ifra sine hunder. Rasen skal jo fungere i flokk. Men ang hvordan avelen er, vet man jo at folk ikke nødvendig vis er så nøye på mentalitet så lenge travet er flygende.. Ikke bra.

Med dobemann er det nesten garantert at hanner kræsjer med hverandre, også innad familien, så jeg hadde en annen type forventning til grey da jeg fikk rasen. Men hadde glatt hatt to hanner sammen. Men som sagt, det er jo noe annet. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Tabris Jeg tror at om disposisjonen ligger der så har ytre påvirkning mye å si,men det vil vel alltid komme til syne på et eller annet tidspunkt. (Den ble så redd etter det ene angrepet fra nabobikkja) Og hos en det ikke gjør det skal det ganske mye til før de tyr til "håndgemeng" Også er de jo så forskjellige,noen føler seg presset for lite,og reaksjonene når de føler press/trykk er forskjellig,noen liker å slåss etc etc de er så sammensatt mellom ørene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjedelig da :/ Men jeg har bare hørt motsatt. At hanner har omgått veldig bra. Men om det gjelder innad i familien/flokken er jo noe annet enn fremmede. Så det kan kanskje være det? At folk baserer seg ut ifra sine hunder. Rasen skal jo fungere i flokk. Men ang hvordan avelen er, vet man jo at folk ikke nødvendig vis er så nøye på mentalitet så lenge travet er flygende.. Ikke bra.

Med dobemann er det nesten garantert at hanner kræsjer med hverandre, også innad familien, så jeg hadde en annen type forventning til grey da jeg fikk rasen. Men hadde glatt hatt to hanner sammen. Men som sagt, det er jo noe annet. :)

Det er mulig det er settingen og + at mynder har en tendens til å være rasistiske. De har jo sånn en "overhøflig" fremtoning selv så de tar ofte raser med høye haler,breibeinte og rett frem for å være litt "frekke". Mine reagerer helt annerledes på en faraohund enn på en hjortehund feks

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjærer igjennom med et spørsmål:

Hvis dere tenker tilbake på det glade .. eh.. 50-60-70-80-tallet (eller prater med noen som levde på de tidene) når hundene gikk mye mer løs, og gjerne med sluppet ut for å lufte seg selv, og det ikke var unormalt å sende hunden med ungene for å gå tur. I nabolaget mitt fikk "alle" hund samtidig, og vi var ganske mange 7-åringer som lekte utstilling og agility med familiehundene våre samtidig. Jeg skjønner ikke at foreldrene våre turde det, men det skjedde jo aldri noe. Jeg husker ikke et eneste tilfelle med aggresjon overfor verken hunder, verken i bånd eller løse, fremmede eller kjente.

Var det hundene? Oppdragelsen? Opplevelsene/miljøtreningen? Eller kanskje rasevalgene? Det var mye labradorer, goldener og pudler...

Ja, det var hundene.

Mange raser sliter med mye frynsete mentalitet pga utidig avl; altfor få oppdrettere er selektive nok i avl når det gjelder mentalitet. Man overser ting som samkjønnsaggresjon, frykt, lydredsel ++ fordi man har et eksteriørt fint eksempel foran seg.

Man finner dessverre også både oppdrettere som avler på labradorer, goldener og pudler som ikke bryr seg nevneverdig om mentalitet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At det var mindre utagering når hundene var løs tenker jeg er ganske selvforklarende, det er jo båndet som skaper problemer for de fleste.

Ellers tror jeg ikke det var så mye bedre før når det gjelder båndturer. Det er jo ikke alle hunder som utagerer i bånd, og det var vel de hundene barn gikk tur med. Hadde man en hund som utagerte så fikk kanskje ikke barna gå tur med den hunden? (Evt hadde de nesegrime som var løsningen for den ene hunden jeg gikk tur med som tenåring). Ser heller ikke bort fra at rasevalg kan ha noe å si, samt at det kanskje er mer hunder nå? Dvs at hunder treffer mer hunder nå enn før, som skaper stress. Samt veldig fokus på at hunden må være i bånd, noe som etter min erfaring var mer avslappet før.

Det rare er, jeg husker ikke én eneste hund i nabolaget som utagerte. Vår jaget katter, det var liksom den eneste lasten hennes, og at hun snek seg inn på skolen for å tigge matpakker :teehe: Og det hører jo med til historien at jeg som 7-åring hadde ansvar for å lufte denne viltre og glade labradoren hver dag etter skolen frem til hun ble ett år eller noe, og eneste måten jeg klarte det på var ved å bruke pigghalsbånd :-( Dette var altså 70-tallet, hvor man nærmest fikk utdelt pigghalsbånd på dressurkurset (fantes ingen valpekurs da). Nesegrimer var ikke oppfunnet ennå. Dette høres jo ut som den perfekte oppskriften for å ødelegge en hund, men hun var verdens beste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har selv spurt dobermann oppdrettere om hvor mye de tar hensyn til samkjønns aggressjon i avelen, noe de fleste ikke gjør. " de bare er sånn". Jeg har sett dommere premiere utagerende hunder i ringen. Den eneste upåvirkede hannen i en ring med andre utagerende hanner, ble ikke plassert. (kan jo være andre grunner for det, men for meg et stort pluss at hunden var rolig!)

Dette er et problem som ikke vil ta slutt, så lenge ingen tenker på det. Hvis det er arvelig, så burde man ta hensyn til det syns jeg. Det er jo ikke moro å han hunder som er "rabiate". For noen parter.

Noen raser tar vi som en selvfølge at er slik. Rottweilere, schæfere, dobermann, staff osv. De kan være bøllete mot andre av samme kjønn. Hvorfor må de være det? Er det umulig å få det bort? På hvilken måte er samkjønnsaggressjon noe som gagner en rase, noe som er et rasetrekk som må være der? En utagerende hund er jo ikke det samme som en tøff hund. Noen tenker, "han skal være så tøff", kanskje hunden egentlig har dårlig mentalitet og er redd?

ja jeg bare spør.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er i aller høyeste grad arvelig.

At man vedtar det som en sannhet at enkelte raser SKAL være sånn finner jeg rett og slett dumt; du kan få en rottweiler til å fungere like bra i IPO og bruks uten at den skal drepe alt annet med to ballesteiner.

Det blir litt som oppdrettere av såkalte skeptiske raser; er de overdrevent fryktpreget og regelrett livredde konkluderer man jo bare med at det er slik de er. Å være skeptisk er ikke å være redd, det er faktisk en veldig stor forskjell på det.

Problemet er at mange som får seg hund begynner å avle på egne hunder, helt likegyldig av hva som bor i nøtta på dem. I dag vil jeg anslå at kanskje bare 20-40 prosent (og da er jeg grei) er mentalt dugelig til å gå i avl.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg mener for min del er at for min hund, og antagelig også mange andres, så er det ikke nok å bare gå forbi på en selvsikker og rolig måte i passeringer hvis man har en hund som pleier å utagere. Det alene vil ikke gjøre at hunden slutter å utagere. Men helt klart har eiers oppførsel noe å si begge veier - det er jo ved hjelp av min oppførsel (kindereggtrening) at jeg har oppnådd store fremskritt ved passeringer.

Det er jeg enig med deg i. Hvis bikkja di har lært seg at bråk er greit, så hjelper det ikke å late som ingenting. Nå møter jeg ikke mange utagerende bikkjer her om kring, men et par er det. Felles for eierene er at de bare står der og tviholder i dyret, eller sleper det videre på to bein. Bikkjene bråker like mye hver gang...

Ene feriegjesten jeg hadde her i sommer utagerte når vi møtte hund på tur. Det burde kanskje ikke ha overrasket meg. Hannhund full av seg selv, med milde og forsiktige pensjonist-eiere. :P Men jeg holdt på å dette av tralla, for sånn oppførsel er liksom ikke noe tema. Og det ble med den ene gangen, for å si det sånn :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Djervekvinnen De fleste oppfører seg bedre i flokk, fordi det sjeldent lønner seg å stikke seg ut på en negativ måte (bråk) da det raskt fører til at alle hiver seg på i mot den som bråker (altså en slags overlevelse). Det kan jo også hende at ting er annerledes når det er flere, fordi man ikke stikker seg ut så mye selv, man kan liksom bare gli inn i mengden, i tillegg til at masse andre hunder (som er rolige og greie) smitter over på den som evt ikke er det.

Jeg tror som sagt ikke at manglende sosialisering spesielt ofte fører til utagering, men det kan jo føre til dårlig oppførsel ved feks frislipp fordi hunden ikke helt vet hvordan den skal oppføre seg, på avstand derimot tror jeg ikke det har veldig mye å si.

Forøvrig kaller jeg det utagering uansett hva som ligger bak, utagerende oppførsel er ikke ensbetydende med aggresjon i min verden. Tror nok også at det i stor grad er påvirket av genetikk og mental balanse, men eier vil selvsagt også kunne påvirke mye både i positiv og negativ retning alt ettersom. Men det er liten tvil hos meg at en stabil hund vil tåle flere uhell uten å bry seg og mer "tull" fra eier uten å bli dum enn en som er litt mer frynsete.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Svar til Pringlen: Det er ikke alltid det hjelper å straffe /korrigere en utagerende hund. Det er veldig vanskelig å time, og det skal gjøres før hunden reagerer. Ikke alle er like flink å se dette, eller får til korreks i det hele store.

Det kan ende opp med en verre hund fordi hunden ser en hund, begynner å gire seg opp, eieren begynner å kjefte og rykke i bånd/sparke/straffe, og hunden bare opplever det hele enda mer negativt og vil reagere enda mer neste gang.

Jeg opplevde dette selv med min første hund. Jeg gjorde hunden verre.

Noen ganger må man bare gå forbi, selv om man drar en rabiat hund med seg. Gjorde det senest i går faktisk, med Mynte. Jeg prøvde med avledning, men da var det for sent og hun reagerte ikke på godbiter. Korreks gjør det bare verre så det unngår jeg.

Prøv å korrigere en hund foran en gjeng andre folk.. Da får man lett stygge blikk. Bare se på motstanden til CM.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg ser det så vil enhver reaksjon når hunden faktisk er inne i en utagering være brannslukking. Hunden er da så høyt i stress at det er lite rom for læring. Man må bare gjøre det man må for å komme seg ut av situasjonen raskest og best mulig. Det beste er å jobbe med hunden FØR den tilter over i utagering, det er da man kan endre atferd og assosiasjoner og få til ny læring.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner ikke den greia med at førers mentalitet har så mye å si. Hunder er ikke tankelesere. Fører kan tenke på poteter og så fremt det ikke gir utslag på kroppspråk vil faktisk ikke hunden vite at du ikke er in the calm assertive state of mind, for å si det på millansk. Men hundens mentalitet og historie avgjør faktisk hvor raskt den kommer seg etter negative opplevelser.

Jeg har en hund i familien som ble angrepet som valp, som jeg irriteres over og mener eieren bruker det til å hvile på sine laurbær, men sånn seriøst veit jeg faktisk ikke noe om den hundens mentalitet, historie, eiers håndtering, osv.

Min har blitt bitt to ganger (hhv. som unghund og toåring) og hun bare går videre, er like trygg ved neste løshund som kommer løpende mot oss. En annen hund vil ikke nødvendigvis reagere på samme måte, selv om jeg fører den på samme måte.

Samme hunden er skeptisk til pelsstellbordet siden hun ramlet ned én gang av 1000, ennå jeg håndterte det på akkurat samme måte som bittene. Men hun har alltid vært skeptisk til underlag, så hvis en hund til å begynne med er litt skeptisk til andre hunder og attpåtil blir bitt av en annen hund, synes jeg det er helt legitimt å "skylde" på mentalitet og historie.

For øvrig fikk min lille bamse hilse på både kreti og pleti helt til hun ble stor og skummel, da gikk vi over til kinderegg, allikevel har hun aldri utagert eller vært særlig hilsegal. Hun ble overhodet ikke sosialisert på hester men det tok 4-5 kinderegg-passeringer i bånd hvor de var litt skumle, første gangene litt boffing, så kunne hestene lukte på henne om de ville, og vice versa. Jeg trur genetikk har mest å si, deretter hundens historie og eiers håndtering av situasjon.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, eg hugsar då plenty av hundar eg gjekk tur med i Oslo i min barndom, der me tilbragte store deler av turen tvinna rundt ein stolpe fordi dyra klikka når det såg andre hundar og det var einaste måten me klarde halde dei att på. Oftast gjekk me minst to-tre jenter i lag og ei sprang i førevegen og sjekka om det kom andre hundar. Eg skjønar ikkje kvifor me fekk lov til å gå med dei, då var me 7-9 år. Kunne glatt ringe på hjå nokon heilt tilfeldige og spørre om dei hadde hund me kunne gå tur med, og stort sett fekk me alltid ja.

Hadde eit par bikkjer som budde hjå ein pensjonist, og dei utagerte aldri, (Janka og Olemann :wub: ) så det var dei som var kjekkast å gå med og dei eg hugsar best. Etter min hukommelse så var det minst like ille på den tida, og eg ser fleire som oppfører seg bra no enn då. :P Flytta seinare til bygda på vestlandet, og der gjekk bikkjene fritt, og dei var generelt sett nokre aggressive gneldrebikkjer heile gjengen.

Så, tja, eg trur det er veldig mange fleire som har langt større forventningar til at hundeholdet skal vere så perfekt og usynlig i dag, enn det var før, og det skal ikkje vere til ulempe for nokon andre. Det er heilt "normalt" for meg at enkelte hundar vil utagere, anten det er arv eller miljø som er orsaka, og mykje av det kan visserleg trenast vekk, men eg kjenner sjølv at eg vert meir stressa avdi eg ikkje vil vere ei ulempe, enn avdi eg faktisk ser på det som eit så stort problem, og det har på eit vis gjort problemet mitt større.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@bernertryne Om eier faktisk greier å holde seg rolig og avslappet så har det jo ingenting og si, men faktum er at veldig mange begynner å gjøre rare ting når de blir stressa og det merker hunden, uavhengig av hva man tenker på. Dessuten er det forskjell på å si at det er/kan være medvirkende årsak å det å si at eier alene er skyld i hele problemet. Mentalitet er også er del av det. En stødig hund vil jo tåle mye mer fra både eier og andre hunder før det blir noen greie enn en med litt mindre stødig mentalitet.

Korrigering kan være fint, om man timer det riktig og korrigerer på riktig måte og med riktig intensitet. Men det er ikke alltid det er nok heller, noen hunder er jo mindre motakelig for slikt, malamuten jeg hadde feks, han syntes jo straff/korrigering var ekkelt/vondt eller hva han også, men i motsetning til en gjeter feks som oftere bryr seg litt om hva fører mener, er myk og smiskette når den får beskjed om å oppføre seg, så har feks malamuten en helt annen måte å reagere på. De er litt sånn "det er ekkelt/vondt, men jeg bryr meg ikke" og da har det ingen virkning, ihvertfall ikke i positiv retning. Og i tillegg til det som er nevnt så må jo også fører være komfortabel med det i tillegg til å vite hva h*n gjør og hvorfor. Viss ikke så vil det ikke hjelpe i veldig mange tilfeller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det sånn at for lite sosialisering ofte ender opp med utagerende hunder? Er det noen hunder som fortsatt er like hyggelige og vennlige mot hunder selv om de nesten ikke har møtt andre hunder før?

Lagde denne tråden mest for å fundere litt, høre med andre om lignende erfaringer.

Jeg har nesten alltid hatt utagerende hunder. Skjønner ikke det der, hva jeg gjør galt :P

Første hunden var fryktagressiv. Ble angrepet to ganger av andre hunder som valp, samt noen dårlige erfaringer med folk.. Endte opp med mye utagering mot hunder og noen mennesker. Der mener jeg årsaken er dårlige erfaringer og dårlig psyke på hunden, samt lite kunnskap fra min side.

Andre hunden, omplassering. Lite sosialisert fra før fikk jeg beskjed om. Utagerte mot andre hunder. Jeg trente mye sakte tilvenning, og på hundetreninger gikk det ofte bra med ingen reaksjoner, men alltid på turer utenom ble det mye styr når vi møtte andre hunder. Oppfattet ikke som at denne hunden hadde dårlig psyke. Levde med det og gikk bare raskt forbi hunder vi møtte.

Nitro. Veldig sosial type, men blir veldig oppgira. Da begynner han å bjeffe, men det er oppspilt bjeffing. Det kan han også gjøre hvis han er bundet og det kommer folk. Slutter med en gang han får hilse. Pga av hans størrelse og iver, har det vært begrenset hunder han har fått omgått. (de andre blir usikker)

Nå har han begynt å gire seg veldig opp når vi treffer andre hunder på tur. Storbjeffer. Og kommer han for nært eskalerer det noen ganger til utagering. Prøver å gi han fritt bånd, men han "flyr" rett på og skal bråke. (overslagshandling) Dette gjelder særlig hannhunder. Han bråker med alle hanner, men bare tomme trusler. Heldigvis har de hundene bare gått vekk eller oversett hans bråk. Men syns det er trist at det har blitt slik. Jeg tror han skal "beskytte " meg, at han ser på meg som sin. Han gjør det ikke så mye med min samboer. Dette har også blitt mer av de siste par årene. Før kunne jeg slippe han løs med andre hanner, nå velger jeg ikke å gjøre det.

Mynte, aldri hatt noen negative opplevelser med hunder. Vært nøye med hvem hun har fått møtt. Men vi bor på landet, lite hunder å treffe. Så generelt sett har det ikke blitt mye sosialisering.

Nå er hun helt mongo til å utagere og styrer når vi ser andre hunder. Hun blir helt borte og bjeffer (ikke ivrig bjeff, men mer agressiv bjeff) Klarer ikke å få henne ut av det. Korreks eller godbiter hjelper ikke.

Også når hun ser hunder på veien utenfor huset og hun står i vinduet eller verandaen, bjeffer hun mye.

veldig uvant.. Skjønner ikke hvorfor hun gjør det. Men jeg oppfatter henne som en noe usikker type hund, kanskje derfor hun gjør det? Hunder som kommer hjem til oss er hun veldig underkastende til. (de få som har vært). SLipper jeg henne løs med hunder er det leking. Så det er i bånd problemet er. og hjemme.

Jeg syns det er flaut å ha utagerende hunder. Særlig når jeg går med mine 2 samtidig. og begge starter det levenet. Det ser ut som at jeg har null kontroll på hundene mine. Og ja der og da har jeg ikke det. De hauser hverandre opp også. Til vanlig har jeg så god kontroll på dem, men ikke når andre hunder kommer. Vet ikke hva jeg gjør feil.

Du som har utagerende hund (er) Hvorfor gjør din det tror du?

Min første tispe sosialiserte jeg masse med andre hunder det første året. Vi gikk tur steder hvor det var en del andre hunder og vi møtte stadig noen som hun fikk hilse på. Vi hadde et par uheldige episoder hvor andre hunder var urettferdige mot henne uten noe spesiell grunn (som jeg kunne se). Ved ett tilfelle gikk vi bare ut på en stor gressbane, og en løs hund kom flyende rett mot oss og kasta seg over henne. Heldigvis bare lyd og styr, men allikevel var det nok veldig ubehagelig for min hund.

Hun ble en skikkelig utfallshund. Hun var veldig ille i perioder, og det bunna nok i litt usikkerhet mot andre hunder, pluss at jeg gjorde det verre ved å bli usikker og anspent.

Min andre hund har jeg gjort helt annderledes med. Han vokste opp med en annen hanne frem til han ble 7 mnd, og var en del sammen med ei tispe som eksen min hadde, og han har to-tre tisper som han leker med en sjeldent gang innmellom. Og vi var med på felles lydighetstrening på hundeklubben da han var unghund. Men han har aldri fått hilse på fremmede hunder når vi har gått tur, eller vært på trening. Så det er ikke mange hunder han har hilst på i sitt liv.

Skal sies at han også er en ganske selsikker og dominant hund, men han har aldri gjort utfall. Enda vi mange ganger har passert andre hunder som har gjort utfall mot han.

Så jeg har trua på at man bør være veldig kritisk til hvilke hunder man sosialsierer hunden med så den bare får positive opplevelser, at man aldri lar hunden hilse på andre hunder i bånd, og selvfølgelig at hunden er selvsikker og ikke hundeaggressiv, eller usikker. Og at føreren er rolig og har kontroll.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er sosialisering lik møte andre hundar for leik? Og/eller hilse på flest mogleg andre hundar, på tur eller frislipp eller kvarsomhelst? For då har eg kanskje misforstått kva andre legg i sosialisering, eg har tenkt meir type kunne gå tur i lag utan at det betyr herjing, og i hovedsak berre leik/helse på faste hundar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjærer igjennom med et spørsmål:

Hvis dere tenker tilbake på det glade .. eh.. 50-60-70-80-tallet (eller prater med noen som levde på de tidene) når hundene gikk mye mer løs, og gjerne med sluppet ut for å lufte seg selv, og det ikke var unormalt å sende hunden med ungene for å gå tur. I nabolaget mitt fikk "alle" hund samtidig, og vi var ganske mange 7-åringer som lekte utstilling og agility med familiehundene våre samtidig. Jeg skjønner ikke at foreldrene våre turde det, men det skjedde jo aldri noe. Jeg husker ikke et eneste tilfelle med aggresjon overfor verken hunder, verken i bånd eller løse, fremmede eller kjente.

Var det hundene? Oppdragelsen? Opplevelsene/miljøtreningen? Eller kanskje rasevalgene? Det var mye labradorer, goldener og pudler...

Sånn tenker jeg og. Det var liksom vanlig å gå løs, leke med og hilse på andre hunder. Det kommer nok av at barn hopper i det uten å være redd.

Og da følte nok hunden seg trygg og.

To hunder her jeg bor er med barna hele tiden og er fryktelig trygge. Ingen utagering , må ikke trekke mot andre hunder.

Så mye kunne vært unngått med åpent sinn. Det er lite vits å analysere seg i hjel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er sosialisering lik møte andre hundar for leik? Og/eller hilse på flest mogleg andre hundar, på tur eller frislipp eller kvarsomhelst? For då har eg kanskje misforstått kva andre legg i sosialisering, eg har tenkt meir type kunne gå tur i lag utan at det betyr herjing, og i hovedsak berre leik/helse på faste hundar.

Etter å ha bomma skikkelig med alt for mye hilsing på andre, så er de to jeg nå har oppdratt på motsatt måte. Gå tur sammen med andre, sitte rolig mens mor snakker med andre med hund. den ville lekinga har ikke forekommet og hundeholdet er mye koseligere.

Men desverre er de blitt flydd på og den ene er usikker, men det er en annen sak.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det sånn at for lite sosialisering ofte ender opp med utagerende hunder? Er det noen hunder som fortsatt er like hyggelige og vennlige mot hunder selv om de nesten ikke har møtt andre hunder før?

Lagde denne tråden mest for å fundere litt, høre med andre om lignende erfaringer.

"klippet bort"

Du som har utagerende hund (er) Hvorfor gjør din det tror du?

Nå har ikke jeg en utagerende hund, men jeg har litt lyst til å svare likevel - basert på erfaring og tankegang, da jeg sikkert tenker litt annerledes enn flere.

Først så kan jo utageringen være så mangt (som flere har sagt), det kan være iver etter å hilse, frustrasjon, nervøsitet, usikkerhet ++ som fører til utageringen.

Så spør trådstarter om hunder som ikke er godt sosialisert kan starte å utagere. Det kan jo komme av så utrolig mye.

Eks. om hunden bare har hatt gode erfaringer med de få hundene den har møtt, og lært språket til flere forskjellige raser, men har også blitt vandt til at den ikke skal gå bort til alt og alle - da føler hvert fall jeg at det er mindre sannsynlig at denne hunden utagerer pga. den kan lese språket til andre hunder (og den har jo ingen grunn til å tro noe vondt) og den blir ikke frustrert i møte med andre hunder pga. den har lært at man skal jo bare forbi.

Men det er vel uansett en fordel å hilse på flere forskjellige (trygge og rettferdige!) hunder av mange forskjellige raser/størrelser, rett og slett så hunden skal kunne lese flere "språk" bedre. Ikke det at hunder ikke følger samme språk, men forskjellige raser/hunder har jo særegenheter med hvordan de uttrykker seg (staffens/rottweilerens lekemetode, øynene man ikke alltid kan se på andre raser, kooikerens fekting osv.)

Om en hund som aldri før har møtt/møtt få hunder (og dårlig/lite erfaring), vil jo være mindre rustet til å lese den andre hundens språk, som igjen kan gjøre hunden usikker.

I denne tråden har jeg lest om hvert fall en (?) som ikke har sosialisert så særlig, men likevel går greit med andre hunder, og det er jo kjempefint, men det er absolutt ikke alle raser som er så sterke mentalt og da hadde hvert fall ikke jeg turt å bare gå ut i fra at "dette fungerer".

For at dette ikke skal bli superlangt, så tenker jeg at om dere som gidder å lese dette tenker med fornuft i sammensetning av mye sosialisering/lite sosialisering, gode opplevelse/vonde opplevelser, hilse på alle man møter/hilse på noen/ikke hilse og arvelig disponibel (osv). Så sier det seg selv at enkelte kombinasjoner kan lettere gi en utagerende hund. Så hvorfor ikke prøve å motvirke det?

(la hunden helst løs hilse på trygge valper/hunder og bruk TID, ikke hilse på alle man går forbi på tur, belønne frivillig kontakt ved passeringer, ikke la hunden dra mot andre hunder om de vil hilse - snu deg å gå andre veien i stedet, bygge opp positive relasjoner når man går forbi, er din hund usikker i hilsesituasjoner - gå på andre siden av fortauet/grøfta helt til hunden unervøs/ufrusterert kan gå nærmere, osv)

Må nesten bare legge til at jeg synes korrigering ved utagerende hunder er for meg noe av det verste man kan gjøre (nå får jeg sikkert pepper), men timingen er omtrent umulig og man får ofte en apatisk tikkende bombe (lært av mine egne feil ved forrige hund). Det eneste jeg har sett korreksjon på utagerende hunder gjøre er nettopp å forebinde møtende hunder med noe negativt og ubehagelig -> nettopp det man ikke vil. (Og man fjerner det verbale språket...)

Helt til slutt vil jeg bare si at dette er bare mine tanker på hvordan jeg har gjort/gjør ting, og hva jeg har sett. Så klart finnes det hunder som kommer fra oppdretter og ikke bryr seg så mye om andre hunder, også får du de som er mentalt "svekket" når man får dem og er livredde. Det finnes ingen fasit, men da har jeg hvert fall luftet mine tanker - og jeg har sett at i praksis, så fungerer det.

- Flere av setningene kan sikkert tolkes på forskjellige måter, jeg mener ingenting slemt/uhyggelig, dette er bare mine tanker. Så vær så vennlige og les hele teksten (eventuelt forstå at ting kan glemmes/hadde blitt alt for langt om jeg skulle ha hatt med alt jeg har på hjerte).

Edit: jeg mener at hunder ikke har menneskeligeegenskaper, så man kan faktisk ikke vite hva de tenker - men man kan derimot se på reaksjonen - handlingsmønsteret. Og jeg tror null og niks på at ting løser seg bare hunden stoler nok på eier .... Skjønner ikke utsagnet engang!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn tenker jeg og. Det var liksom vanlig å gå løs, leke med og hilse på andre hunder. Det kommer nok av at barn hopper i det uten å være redd.

Og da følte nok hunden seg trygg og.

To hunder her jeg bor er med barna hele tiden og er fryktelig trygge. Ingen utagering , må ikke trekke mot andre hunder.

Så mye kunne vært unngått med åpent sinn. Det er lite vits å analysere seg i hjel.

Jeg vokste opp i Oslo med masse bikkjer overalt. Og gikk turer med alt mulig rart. Kan ikke huske noen utagerte, nei. Bortsett i fra buhunden som var fly forbanna bak gjerdet sitt. Men der gjerdet sluttet (det var åpent) holdt han kjeft og tuslet hjem :P

På den andre siden; jentungen har gått turer med to-tre bikkjer av gangen i flere år, også på steder hvor hun møter mye hund. Går helt fint det :D

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en som er fryktaggresiv. Jeg føler vi har prøvd alt mot dette. Hun er en av de som har blitt skremt som valp, i tillegg var jeg ung og dum og har sikkert løftet opp den stakkars lille redde hunden min om vi har møtt andre hunder, som sikkert ikke har hjulpet på. I tillegg er hun ikke den hunden med best mentalitet akkurat, så det skal nok ikke mye til å for å ødelegge henne. Som fører i passeringer har jeg spent meg mye når jeg ser en annen hund komme, og jeg ser hun er helt annerledes i bånd når andre går med henne. De beste passeringene har vi hatt de dagene jeg ikke har orket og bare ikke brydd meg, for da har jeg faktisk slappet av.

Hund nummer to skulle bli mye bedre. Hun skulle ikke få noen dårlige opplevelser, så jeg nektet å la henne hilse på fremmede hunder, og aldri hilse på noen i bånd. Hun ble kun sosialisert med hunder jeg visste var trygge og fine. Selv om hun ikke har fått hilse i bånd, så er hennes forventning til hunder stor. Hun lager ikke lyd, men hun drar som en gal i passeringer og vil så gjerne hilse. Hun utagerer ikke alene på tur, men i selskap med den fryktaggresive er hun gjerne den som starter. Vi jobber med det, så forhåpentligvis en dag, har jeg to hunder som går fint i passeringer av andre hunder.

Men jeg tenker alltid i slike saker med problemhunder av et eller annet slag. Folk tar i mot omplasseringshunder med problemer stadig vekk som blir fikset, så jeg tror ikke det bunner og grunner i dårlig sosialisering. Jeg tror mye kan bli fikset med rett fører og de rette verktøyene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan være mange årsaker til at en hund utagerer. Enkelte raser tar tenning raskere enn andre raser. Lunta er kortere rett og slett. Enkelte terriere, staffer, rottiser og boxere er blant annet blant disse.

Vel så vanlig er vel usikkerhet. "Angrep er det beste forsvar", eller "Jeg tar deg før du tar meg". Slik kan salukien min være. Hun er engstelig for en del fremmede hunder og reagerer med å knurre, bjeffe og bære seg noe aldeles.

Jeg som eier vet at jeg helt sikkert kan gjøre en del feil når det kommer til slik. Fordi jeg har hatt flere hunder som tar bunntenning for "ingenting" så er jeg blitt forsiktig og overfører helt garantert dette til hundene. Jeg strammer båndet, kommanderer de på plass osv. Og så har de lært at når matmor gjør slik så kommer det noen. Oi, da må vi jo reagere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...