Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg og min samboer har hundene sammen. Så vi står begge som eiere på hundene og vi betaler halve summer hver. Vi deler på alt annet så. :) Ved et evnt brudd må man bare bli enige om hvem som skal overta hunden /eller ha en hver, eller kanskje betale den andre ut (avhengig av alder så klart). Vet at noen har "skilsmissehund" som er hos eierne sine annen hver uke, så det går an hvis man bor nært.

  • Svar 78
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Kjøp alene. Selvom jeg har eid alle hundene. Ville vi splittet når Issi levde ville Issi gått med t f. Ex. Man er som regel såpass oppegående at man klarer å se hvem hunden er mest knyttet til og visa

Jeg kunne aldri deleid en hund. Hunder får man et veldig nært forhold til, og er dermed sårbar for uenigheter og konflikter med en eventuell medeier. Selv om man kjenner hverandre godt og er gode venn

Jeg synes at det lureste er at den ene parten eier og betaler for hunden, både valpepris og forsikring, mat, osv. Når man er i et forhold og har det bra så sliter man gjerne med å se for seg at de

Skrevet

Det hadde kommet helt an på om det var en familiehund eller ikke. Familiehund: begge kan fint stå som eier. Konkurransehund: den som trener den eier den.

Forøvrig noe dritt å ikke stå som eier av hunden man trener/stiller ut/konkurrerer med, fordi det medfører at man må betale dobbelt opp NKK/klubbmedlemskap, både for eier og fører. :P

Skrevet

Her står begge som eier på Decoy, mens kun jeg står som eier på Bris. Det var ikke noen spesiell grunn til at Bris ble registrert på bare meg, tror oppdretteren tok det for gitt at bare jeg skulle stå der. Snakket aldri om det, igjen tror jeg. Så fort man glemmer på to år. :P

Ved et eventuelt brudd tar enten jeg begge hundene, eller så blir Decoy igjen sammen med TJ. Jeg vet han ikke vil ha begge alene, og at han da helst vil ha Decoy. Jeg på min side vil helst ha Bris, så vi er veldig enige der. :aww: Ved et eventuelt brudd nå vet jeg ikke om jeg ville stått som deleier med en ny partner, er jo en trygghet å stå som eneeier ved et eventuelt brudd. Nå er det jeg som har størst interesse for hund her i huset, og jeg vet TJ ikke hadde orket å ha to hunder alene (og i alle fall ikke en ung hund, Decoy begynner jo å bli voksen og "satt") så her føler jeg ikke så sterkt for å stå som eneeier.

Skrevet

Litt overrasket over hvor få som deler hunden med sin samboer. Trodde det var vanlig å dele. Selv en hund. Vi ville jo begge to ha hund like mye, så det blir jo feil at bare 1 skal stå som eier, når man begge betaler likt. Jeg føler det som en trygghet å stå som eier av ting, om det så er hus, bil og hund, nettopp fordi ved et samlivsbrudd så står man sterkere enn hvis alt stod på hans navn. I mine øyne blir det helt feil å skal være "eneste eier", når man er i et samliv. (så fremst ikke han er helt uinteressert, men da spørs det om vi hadde hatt hund i det hele store da hund blir automatisk begges når man bor sammen.)

Skrevet

Litt overrasket over hvor få som deler hunden med sin samboer. Trodde det var vanlig å dele. Selv en hund. Vi ville jo begge to ha hund like mye, så det blir jo feil at bare 1 skal stå som eier, når man begge betaler likt. Jeg føler det som en trygghet å stå som eier av ting, om det så er hus, bil og hund, nettopp fordi ved et samlivsbrudd så står man sterkere enn hvis alt stod på hans navn. I mine øyne blir det helt feil å skal være "eneste eier", når man er i et samliv. (så fremst ikke han er helt uinteressert, men da spørs det om vi hadde hatt hund i det hele store da hund blir automatisk begges når man bor sammen.)

Tja, om vi kjøper hus så skal begge eie det. Hundene "deler vi opp". Ved eventuelt brudd så er det den som eier som tar med.

Vi har også hver vår bil osv. Men, han ville ha tjt,det ville ikke jeg. Ergo hans hund. Mine hadde jeg jo med meg inn i forholdet. Eventuelt nye hunder får han kjøpe selv (jeg vil ikke ha fler).

I det dagelige har vi "delt omsorg". Jeg trener riktignok mer med Ymse enn han, men det går på interesse (type jakt). Av vet og for osv så kjøper den som har anledning til det.

Skrevet

Tuva er min og Trym er C sin, Vigdis er begge, men jeg står som førsteeier og får henne hvis det skulle bli slutt :) Jeg betaler forsikringen og de fleste veterinærutgifter + för til alle sammen.

Skrevet

Grunnen til at jeg ikke kan se for meg å dele hund er fordi man kan ende opp med stor krangel vet eventuelt brudd, og det finnes jo skrekkhistorier der hvor den andre parten som absolutt ikke er interessert i hund eller kan noe særlig bare vil ha hunden for å være en dritt. Jeg tror jo ikke feks sambo ville vært slik, men det vet man jo aldri. Jeg ville ihvertfall blitt utrolig lei meg om jeg måtte ha gitt fra meg en av hundene til han ved brudd og kanskje aldri sett dem igjen. Det hadde jeg aldri klart. Derfor, mine mine mine :)

Skrevet

Jeg eier Ludvig med Synnøve, så han blir så klart med meg om det blir slutt med mannen :) Her er det vel jeg som igrunn vil ha hund, han er allergisk og har bare akseptert at vi kommer til å ha én hund eller to uansett :ahappy: Men når det blir kjøp av nummer 2, kommer jeg til å betale valpepris og forsikring. Veterinær og normale utgifter (mat, kurs og lignende) får vi snakke om fordeling når den tid kommer, men kan tenke meg det går under VÅRE faste utgifter når den tid kommer :P

Skrevet

Jeg trener, jeg mater, jeg betaler det aller meste (unntatt mat), jeg aktiviserer, mitt ansvar, MIN hund :)

I dette huset er det ikke tvil om hvem som eier hunden :P

Skrevet

Da jeg og ex'en kjøpte Chicka for 11år siden så hadde vi hun sammen, men i papirene hos FOD så stod hun på meg.

Egentlig var det ex'en som hadde mest lyst på hun, jeg hadde mest lyst på katt siden vi akkurat hadde mistet Gråpus, nå er jeg veldig glad for at han fikk trumfet igjennom at vi skaffet oss hund.

Det skulle liksom være begges hund (vi var jo forlovet og skulle gifte oss om et år), men jeg sa til han at jeg var IKKE interessert i å gå turer i regn eller om morgenen, dette tok vel ca to uker også var det jeg som gikk alle turene med hun.

Da det ble slutt så hadde jeg og Chicka blitt så knyttet til hverandre at jeg fikk hun med meg uten noe krangling, ex'en skjønte at han ikke ville klare å ha en så aktiv hund som trengte så mye aktivisering, noe han ikke var forberedt på da vi fikk Chicka.

Neste gang så er jeg jammen ikke sikker, jeg er singel nå, og det skal gå ganske mange år før jeg stoler på noen såpass at jeg vil dele en hund med noen, så hunder jeg har lyst på og har kjøpt kommer til å stå på meg, men jeg må som sagt se ann forholdet jeg er i.

  • Like 1
Skrevet

Skal jeg ha ny hund kjøper jeg den helt alene, den blir helt min på papiret, jeg betaler alle utgifter osv. Sambo er ikke interessert i hund overhodet så da blir det naturlig for oss å ha det slik. Min nåværende hund er en hund som jeg har tatt med inn i forholdet, og skulle det bli slutt kommer det ikke engang til å være spørsmål om hvem han følger ut av forholdet.

Kattene derimot er det værre med. :P

Skrevet

Litt overrasket over hvor få som deler hunden med sin samboer. Trodde det var vanlig å dele. Selv en hund. Vi ville jo begge to ha hund like mye, så det blir jo feil at bare 1 skal stå som eier, når man begge betaler likt. Jeg føler det som en trygghet å stå som eier av ting, om det så er hus, bil og hund, nettopp fordi ved et samlivsbrudd så står man sterkere enn hvis alt stod på hans navn. I mine øyne blir det helt feil å skal være "eneste eier", når man er i et samliv. (så fremst ikke han er helt uinteressert, men da spørs det om vi hadde hatt hund i det hele store da hund blir automatisk begges når man bor sammen.)

Det har med interesse å gjøre. For meg er hundene en lidenskap. For mannen min er hund - en hund. Han liker dem, løper turer med dem, koser med dem. Men så stopper det der. Jeg trener dem, dresserer dem, forer dem, betaler forsikringer, tar dem til vetrinær osv.

Mannen min har sine egne interesser som han dyrker, vi er ikke et par som MÅ gå oppetter hverandre hele tiden. Og hans interesser påvirker MEG og mitt liv like mye som mine hunde-interesser påvirker han.

Så derfor er hundene MINE. For om det mot all formodning skulle skjære seg mellom meg og gubben, er det jeg som uansett tar med meg hundene videre i livet.

Skrevet

Nå har ikke jeg kjæreste eller sambo eller noe, så litt vanskelig er det å se for seg, men hundene kommer nok alltid til å stå med meg som eier. Hundene er min lidenskap, min hobby, og derfor er de mine. Jeg finner nok ikke en kjæreste (selv om jeg håper på det!) som er like interessert i hund som meg. Derfor er de mine. :)

Som noen nevnte så har man jo hørt skrekkhistorier om brudd der ex- prøver å ta bikkja bare for å være douche.. Og for å unngå sånt, spesielt når det er snakk om noe så viktig som hunder, da setter man seg selv som eier :)

Guest Klematis
Skrevet

Mini vil for alltid være min, og bare min:-) Skulle det bli flere hunder og man er to i husstanden, så må jo saken diskuteres, men jeg er skeptisk til å være deleier.

Skrevet

Mine hunder er mine, samboer har sin egen hund. :) Det er forøvrig blitt slik at det kun registreres én underskriftsberettiget eier per hund. Jeg kan godt deleide hunder, men ikke de jeg har boende hjemme. Hunder jeg setter ut på deleie står i mitt navn (underskriftsberettiget) til avtalen er oppfylt, deretter overføres hele hunden til den som har den som sin egen.

Skrevet

Glemte å nevne at alle daglige kostnader som mat, vaksiner og slikt er noe vi deler på. Vi har jo hunden sammen, selvom jeg evt går videre med hunden om vi skal bryte.

Ting som utstyr og selve hunden er jo noe jeg betaler.

Skrevet

Nå er jeg eneboer så det teller egentlig ikke her,men skulle det bli aktuelt med en samboer noen gang så er hundene MINE!

Har opplevd et vennepar med tre hunder som gikk fra hverandre,der han bare beholdt hundene..

Etter kort tid avlivet han to og ga bort den tredje. Før hun rakk å hente de to som faktisk var hennes,også på papiret.

Politisak,men hundene fikk hun jo aldri tilbake.

  • Like 1
Skrevet

Hundene våre er begges, men det er ingen tvil om hvilken hund som følger hvem om det ble slutt. Samboer hadde Bamse før vi ble sammen, så da tar hun han, mens jeg tar Shensi. Begge står på samboer.
For framtiden blir hunder også å stå på en av oss på papiret, men de er nøyaktig like mye begge sine! Så da må vi bare komme til en enighet.

Skrevet

På Khal står jeg som hovedeier og min mann som medeier. Ved et evt brudd ville Khal automatisk blitt med meg pga han ikke har mulighet til å ha hund alene, og det er jeg som har hovedansvaret for Khal ene og alene fordi min mann ikke alltid er hjemme hver dag. Så hos oss er det veldig enkelt valg uansett hva som skulle skje.

Skrevet

Nå er jeg veldig konkurranserettet, og selv om hundene også er familliehunder så er de veldig mine. Evt samboer tror jeg forstår dette veldig godt.

Med tidligere samboer var det også "mine og dine" hunder, selv om det endte med at Blaze flyttet med meg. Men det hadde rett og slett med interessen og hvem hun passet best med. Da ble jeg eier på papiret.

Jeg syns ikke det er noe mer unormalt enn at x'en eide motorsykkelen sin selv, tiltross for at jeg syns det var morro å sitte på iblandt.

Deleide hunder som ikke bor her har jeg samme som Caroline: det er to eiere på papiret, men jeg er underskriftsberettiget eier.

Skrevet

Ozu står i mitt navn alene, og skulle samboer og jeg gå fra hverandre så blir Ozu med meg. Slik vil det også være med fremtidige hunder, av den enkle grunn at samboer ikke er hundeinteressert overhodet. Det er min "ting."

Det hadde vært verre med kattene. Samboer er kattemenneske, og per nå har vi to katter. Den ene er tydelig mer knyttet til ham, og jeg hadde ikke hatt noe problem med samboer tok den pusen med seg. Samboer har alltid hatt et litt nærere forhold til den katten enn hva jeg har. Men Talos... Talos er like mye knyttet til oss begge, og vi til ham. Jeg kan ikke se for meg hvordan vi skulle ha løst det.

Men det er heldigvis ikke en aktuell problemstilling nå.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...