Jump to content
Hundesonen.no

Recommended Posts

Posted

Hei.

Min farmor tenker på å skaffe seg en hund. Hun bor alene og før farfar døde hadde de etpar labradorer og trivdes med dem. Jeg forteller henne at en labrador kanskje ikke er den beste hunden for henne nå siden hun er alene og ikke like sprek som hun var før.

Jeg driver å funderer på forskjellige raser som kunne ha passet til hverdagen hennes, men jeg er veldig usikker og tenker kanskje dere her inne har noen gode råd og tips?

Hun liker middels store hunder på størrelse med labrador, men selvfølgelig så må hun forvente en muligens mindre størrelse. Hun går turer, og kan gå flere turer til dagen, men de er ikke på flere timer. Hun kan ikke ha en hund som har altfor mye instinkter i seg til å jakte og slikt. En hund som er lojal mot henne, og holder henne med selskap.

Er man egoistisk når man vil ha en hund fordi man er alene og vil ha selskap? Jeg vil det beste for min farmor, og tror at en hund hadde vært godt for henne.

Har dere noen tips å komme med?

På forhånd takk :)

Posted

Kommer vel litt an hvor sterk hun er og hvordan hun er fysisk, samt hvor gammel hun er. En labrador tenker jeg kan bli litt vel sterk for ei pensjonert dame, men for alt jeg vet kan hun jo være sterk og ha god helse, men det vet man jo ikke hvor lenge man har. Tror kanskje jeg ville sett på litt mindre raser, spaniel som foreslått over her eller hva med phalene/pappillon? Når det er sagt så kjenner jeg et ektepar i 70-årene som har bruksschæfer, så det kommer vel helt an på personen og helsa.

Synes ikke det er egoistisk å få hund fordi man er alene og ønsker selskap. Er ikke noe mer eller mindre egoistisk det enn å ville ha hund for å jakte med, trene med eller konkurrere med :)

Posted

Labrador. Og den rasen liker hun jo også og kjenner til. :ahappy:

Cocker spaniel? evnt springer spaniel? :-)

Cockeren er jo fin og ok størrelse, men er ikke springeren større? Hvordan er dem i hvordan mye fysisk og psykisk mosjon dem trenger?

Labrador. Og den rasen liker hun jo også og kjenner til. :ahappy:

Ja, jo. Men det jeg er redd for er at hun ender opp men en liten tass som drar henne over ende om vinteren fordi han/hun så en annen hund eller fugl eller noe kjekt. Haha. Jeg vet at mye er trening, men alikevell.

Noen som vet om kanskje en pensjonert førerhund hadde vært en god kamerat til henne både på tur og ellers?

Posted

Noen som vet om kanskje en pensjonert førerhund hadde vært en god kamerat til henne både på tur og ellers?

Jeg vil tro at en pensjonert førerhund også kan finne på å rykke i båndet eller få raptuser med bumping, så det kommer vel an på om farmoren din har helse til å tåle plutselige rykk i båndet fra en ca 30 kg hund.

  • Like 1
Posted

Kommer vel litt an hvor sterk hun er og hvordan hun er fysisk, samt hvor gammel hun er. En labrador tenker jeg kan bli litt vel sterk for ei pensjonert dame, men for alt jeg vet kan hun jo være sterk og ha god helse, men det vet man jo ikke hvor lenge man har. Tror kanskje jeg ville sett på litt mindre raser, spaniel som foreslått over her eller hva med phalene/pappillon? Når det er sagt så kjenner jeg et ektepar i 70-årene som har bruksschæfer, så det kommer vel helt an på personen og helsa.

Synes ikke det er egoistisk å få hund fordi man er alene og ønsker selskap. Er ikke noe mer eller mindre egoistisk det enn å ville ha hund for å jakte med, trene med eller konkurrere med :)

Hun er ikke verdens sterkeste dame, og hun fyller faktisk 70 år i morgen :) Hun er pensjonert, men er frisk og fin. Eneste er at hun blir fort sliten når hun gjør mye fysisk arbeid. Hun går turer, men hun kan ikke ha en hund som krever mye turer fordi hun har hatt problemer med bena og får vondt når hun går veldig lange turer.

Faren min har en blanding av staffe og engelsk bulldog og han er en super hund. Men om det kanskje kan bli en for sterk hund for henne igjen? Har tenkt litt på fransk bulldog, hvordan er den? Skal se litt på papilonen også.

Posted

Springer spaniel er større enn cocker, og etter min mening også mer aktiv og mer å håndtere :-) Cocker spaniel er nok en god kandidat.

  • Like 1
Posted

Får ikke quotet, men.... pensjonert førerhund er jo gjerne en *trommevirvel* Labrador da. :D

Haha, ja er joe det :D Men jeg tenker om hun må begynne med en valp og forme denne selv så er det kanskje vanskeligere med en labrador, vil jeg tro da. Men en pensjonert førerhund som er labrador er jo i godt voksen alder og da kanskje litt enklere å håndtere enn en fra den er valp og unghund og alt dette :P

  • Like 1
Posted

Hun er ikke verdens sterkeste dame, og hun fyller faktisk 70 år i morgen :) Hun er pensjonert, men er frisk og fin. Eneste er at hun blir fort sliten når hun gjør mye fysisk arbeid. Hun går turer, men hun kan ikke ha en hund som krever mye turer fordi hun har hatt problemer med bena og får vondt når hun går veldig lange turer.

Faren min har en blanding av staffe og engelsk bulldog og han er en super hund. Men om det kanskje kan bli en for sterk hund for henne igjen? Har tenkt litt på fransk bulldog, hvordan er den? Skal se litt på papilonen også.

Hm, ja, da er det kanskje greiere å gå for en mindre hund :)

Posted

Ehhm... 70 år er jo ikke akkurat noen olding i dag, om man er normalt sprek for alderen... Så hvis hun vil ha labrador, så er det vel bare å kjøre på?

De krever og tåler jo faktisk mindre mosjon enn mange mindre raser :wink:

Moren min fylte akkurat 70 (og har kols) og jeg kan ikke si hun er dårligere skikket til å ta vare på en stor hund enn noen som er 10-20 år yngre. Og har heller ikke noe problem med å ta vare på både støver og canario når hun er feriepasser her :thumbsup:

Posted

Bestemoren min gikk med Chicka til hun var over 80år, så en 70åring som ikke har noen store sykdommer bør vel klare litt?

Vi har flere eldre damer her i området som har Labradorer og det går veldig fint, ofte så lærer man hunden mer ubevisst at den ikke får lov til å dra osv dersom man absolutt ikke vil at den skal dra, hvis du skjønner hva jeg mener?

Jeg tenker at hun kanskje kunne ta til seg en omplasseringshund som er kommet over unghund perioden.

På denne måten vet man litt mer om hvordan hunden er og oppfører seg på tur.

Det finnes også utrolig mange flotte blandingshunder til omplassering, ville bare si det, vet ikke om det er et MUST at den må være ren av rase?

  • Like 2
Posted

Fransk bulldog har er herlig gemytt, men så er det jo det med helsen til hundene. Det er kjempeviktig å være nøye med valg av oppdretter, i allefall. Min venninne har et par franske bulldoger som jeg sitter barnevakt for, og det er folkeglade, små lykkepiller som gjerne er med på fjelltur, men også klarer seg fint med flere småturer. De er typiske selskapshunder når det gjelder hvor viktig familien er for dem, og de har det stortsett flott så lenge de er sammen med eier, enten det er på tur eller hvis eier ligger utstrakt på senga med influensa.

Jeg skjønner godt at hun er usikker på dette med størrelse. Man blir jo mer skrøpelig med årene, og jeg synes personlig det er viktig å få seg en hund som man er sikker på at man klarer med. Da tenker jeg egentlig ikke på ting som hvis hunden rykker til i båndet når den ser en katt, men alt i fra løfting, til en hilseglad hund som hopper eller løper inn i bena på en, eller som blir syk og trenger litt hjelp.

Renate A sitt forslag om å se etter omplasseringshunder e jo supert. Når det er snakk om en voksen hund så kan man legge vel så mye vekt på individet som på rasen, og da er jo blandinger aktuelt også.

  • Like 2
Posted

Fysikken til en 70-åring i dag varierer veldig fra person til person. Det som uansett er ståa er at en 70 åring i løpet av de neste 10 årene av livet sitt vil eldes mye raskere enn man gjør fra 60 til 70. SÅ når man er 80 år kan man ikke regne med å greie å håndtere en sterk hund. Og kjøper hun valp nå, vil hun måtte regne med å ha den, gitt at den er frisk, til hun er over 80 år gammel.
Så med tanke på den vanlige aldringsprosessen fra 70 til 80 år, ville jeg anbefalt en liten hund. Der er jo mange selskapsraser som er håndterlige for eldre, og som sannsynligvis vil gi dem mindre "grå hår i hodet" enn middels store aktive og sterke raser. De små selskapsrasene greier jo uansett fint å holde følge med de eldre både ute og inne.
Bichon-rasene, feks, eller petit brabancon, eller lignende.

Guest Bølla
Posted

Ingen kan spå fremtiden, og gitt at en labrador er nokså krevende aktivitetsmessig sett så ville jeg gått for en litt mindre, men lik rase. Spaniel er et godt valg, også mellompuddel eller noen av selskapsrasene. Coton de tulear er jo så bedårende at selv jeg kunne hatt ti av dem..

Det kan plutselig oppstå helseproblemer, nedsatt funksjonsnivå og andre uforutsette ting - da er det greit å ha en hund som er litt mindre og lettere å slite ut.

Posted

Jeg ville gått for en av de litt mindre rasene og/eller en rase som ikke er kjent for å være høyt å lavt. Mye er jo selvsagt oppdragelse, men noen raser er jo jevnt over litt mer utfordrende enn andre, ikke bare på mosjon, men på hvor mye tyngde de legger i når det er noe de vil, og også på hvor mye interesser de har får ting og tang rundt seg, noen er liksom litt mer avbalanserte og behersket enn andre naturlig. Jeg tror det til syvende og sist vil være mye hyggeligere enn et hundehold man ikke mestrer helt, nå eller om et par år. En voksen hund er også et godt alternativ om man finner en som passer, da er jo rase mindre viktig iom at man ser mer av individet. Det er ikke egoistisk og ønske seg hund for selskap, så lenge man klarer å ta vare på den, noe jeg synes det virker som din farmor ikke kommer til å slite med. :) Det er flere måter å gi en hund et godt liv på enn timesvis på tur. Flere små turer (så hunden får litt stimuli å utløp for energi), selskap, henge i hagen, være med rundt på det som skjer osv kan være et toppen liv for mange hunder.

Boston terrier er jo kule hunder, og ikke bittesmå heller, fransk bulldog som du nevnte, tibetansk spaniel, cocker (men der har jeg sett mye dårlig og langt ifra alle som er hverken enkle, trivelige eller lite krevende, stress, hundeaggresjon, usikkerhet/redsler, stor radius/døve ører/stikker av osv), dverg schnauser, dverg/mellom puddel, bichon rasene, collie(ikke bruksavlet), bearded collie.

  • Like 1
Posted

Det som er viktig å tenke på med de mindre rasene er pelstell, ikke alle som har hender som tåler så mye pirkearbeid.

Ellers vil jeg som fler anbefale en mindre hund, min farmor på 86 går fint tur med min 18kgs beagle, og han drar gjerne i båndet med andre enn meg. Hun er sprek, går tur hver dag og har gjort det hele sitt liv. Hun synes han er litt for sterk, men det går altså. Skulle hun hatt en selv derimot ville hun hatt en mindre en.

70åringen vi leier hos har en schäfer hannhund på 3 år, sterk som fasan, men det går bra det, han er lydig. :)

Det kan gå fint med en stor hund, og det kan gå mindre bra. Det må hun kjenne på selv tenker jeg. :)

Posted

Når det gjelder hund og alderdom, så er vel hundens oppdragelse nesten vel så viktig som størrelsen. En liten hund som ikke kan å gå pent i bånd er verre enn en stor som er veloppdragen, for eksempel på holka, eller når man møter andre hunder. Hadde jeg vært 70 så ville jeg nok satset på en voksen, velfungerende omplasseringshund.

  • Like 1
Posted

Men altså, kan ikke en dame på 70 gå på kurs eller oppdra en hund? Om hun ikke orker å gå i timesvis, kan hun kanskje bruke tid på trening? Spor er finfin hodebry. Kanskje hun kan alliere seg med en student, eller turglad person som kan ta bikkja med på langtur i skog og mark en gang i blant? Går så fint, atte. Liker hun pelsstell? Utstillinger? Er hun mobil? Har hun hundevenner? Vi er forresten mange som har hund for selskapets skyld :D

  • Like 3
Posted

Men altså, kan ikke en dame på 70 gå på kurs eller oppdra en hund? Om hun ikke orker å gå i timesvis, kan hun kanskje bruke tid på trening? Spor er finfin hodebry. Kanskje hun kan alliere seg med en student, eller turglad person som kan ta bikkja med på langtur i skog og mark en gang i blant? Går så fint, atte. Liker hun pelsstell? Utstillinger? Er hun mobil? Har hun hundevenner? Vi er forresten mange som har hund for selskapets skyld :D

Eldre kan vel være minst like flinke til å oppdra hund som unge folk, det kommer jo an på helt andre ting enn alder. Jeg tenkte bare på at det var tryggest å skaffe seg en voksen velfungerende hund hvis man ikke har lyst til å brekke lårhalsen på holka på grunn av freske fraspark fra en unghund, for eksempel. :)

  • Like 1
Posted

Eldre kan vel være minst like flinke til å oppdra hund som unge folk, det kommer jo an på helt andre ting enn alder. Jeg tenkte bare på at det var tryggest å skaffe seg en voksen velfungerende hund hvis man ikke har lyst til å brekke lårhalsen på holka på grunn av freske fraspark fra en unghund, for eksempel. :)

Og der tenker jeg at størrelsen er en viktig faktor. Fall-tendens øker med økende alder. Av mange grunner. Mindre muskelmasse, skjørere skjelett, pga blodtrykket og stivere blodkar, dårligere leddsans (propriosepsjon), medikamenter, og en rekke andre alders-relaterte fysiologiske endringer. Så da skal det lite til for å falle. Man trenger ikke ha en hund som rykker kraftig til. Det kan holde med en hund som øker tempoet bare litt mer, ev endrer retning uten at det er snakk om rykk eller firsprang ut, og som med sin størrelse da blir akkurat litt for mye. Og det er som sagt mye større forskjell på 70 og 80 år enn 60 og 70 år.

Guest Yellow
Posted

Synes man må tenke seg veldig nøye om før man kjøper seg valp i den alderen der. Hvor mange år man faktisk har igjen før man blir pleietrengende når den gjennomsnittlige levealderen i Norge ligger på litt over 81 år, og at man jo regner med at valpen (av de fleste raser) blir opptil 13-15+ år gamle.

Ville helt klart heller anbefalt en godt voksen omplasseringshund, ellers mener jeg at det er nødvendig å ha en plan med familiemedlem etc.

Og med det mener jeg ikke at eldre ikke burde ha hund, langt ifra er det ofte de som faktisk har mye tid å gi en hund, men som alltid med kjøp av hund (eller dyr generelt) burde man ha planlagt langt frem i tid før anskaffelse.

Guest Yellow
Posted

Du, 70 år er da ingen alder, en er ikke "oldis" bare fordi man har bikka 70. :ahappy:

Det andre er at ingen av oss, uansett alder, vet noe om fremtiden verken når det gjelder ens livssituasjon, helse eller noe. Heldigvis. :)

Og dersom man har fulgt med litt her på Hundesonen gjennom noen år så ser man at selv om folk er 20-30-40 år eller hva som helst, så er det ingen garanti for at man beholder en hund fra den er 8 uker til den er 12-13-17 år. Av forskjellige årsaker.

Nei, man er ikke "oldis" når man er 70 og enda sprek, er jo ikke pr. nå jeg snakker om heller, men når man alt i denne alderen begynner å skrante litt, hvor mange gode år kan man regne med å ha igjen før man behøver hjelp?

Det kalles å være realistisk spør du meg.

Guest Jonna
Posted

Nei, man er ikke "oldis" når man er 70 og enda sprek, er jo ikke pr. nå jeg snakker om heller, men når man alt i denne alderen begynner å skrante litt, hvor mange gode år kan man regne med å ha igjen før man behøver hjelp?

Det kalles å være realistisk spør du meg.

Og de fleste folk på 70 år har fikset evt folk som tar over hunden om det skulle skje noe. Iallefall de jeg kjenner som er i den aldersgruppen :)

Forøvrig fikk en venn av meg en eldre omplasserings gronnis til sin mor (som kjører sånn el-greie når hun lufter for hun er dårlig til bens). Hunden har det gull og har aldri fått så mye tur i sitt liv.

Kanskje det kunne vært noe? En hund i aldersklassen 6-8år, de er jo fortsatt sprek.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...