Gå til innhold
Hundesonen.no

En hunds siste dag


mushi
 Share

Recommended Posts

Og jeg griner og griner.. Avlivet gamlemor på 14 på torsdag, og det kunne ligne veldig på vår siste dag. Bytt ut

hamburgeren med kålrabi og skinke, og vannparken med ett vann og ødlegging av pøller... Hun sovnet stille inn

på sofaen med munnen full av skinke og ett hjerte av gull..

Tussi <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Damn it, etter å ha lest at Kaja og Djervekvinnen bare synes det var en koselig historie så tenkte jeg at jeg skulle gå inn på linken likevel. Første bildene gikk fint, men så begynte jeg å virkelig se øynene på hunden. Hundeøyne, altså. Gets me every time.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Måtte rett og slett finne fram til noe jeg skrev for 5 år siden, da min barndomsvenn døde..

Tårene renner og renner. Må vel bare konkludere med at jeg elsker hunder...

Tror du at hestehyl kan høres fra milevis avstand? Jeg er ikke sikker. Men jeg liker å tro at de alltid vet hvor de har hverandre. Som en andemor, alltid kontroll på ungene sine. Kaller på dem, stille, men tydelig, om de skulle komme til å gå for langt. Derfor er det at man aldri skal holde hester ensomme. På en måte er de litt som mennesker. Du tror det kanskje ikke, men det er sant. Noen mennesker vil bare tro på det som er bevist, forsket på. Men hvordan kan de da tro på livet? Har de en forklaring på hvorfor vi alle er her på samme planet? Jeg tror det er en mening med allting. Ingenting er tilfeldig her i livet, enten du vil det eller ei. Derfor er det at jeg ikke frykter døden. Jeg er redd for løsrivelsen. Ensomheten. Men ikke døden. Min beste venn, han dør nok snart. Og han vet det, jeg kan se det på han. I øynene hans. Tror du jeg ser frykt? Nei, han ser så rolig ut, rolig som alltid. Han har alltid vært min trygge klippe, min venn, ensomme tårer har jeg grått i pelsen hans, og alltid har han sett på meg med denne tryggheten i blikket. Fortalt meg at alt vil bli bra. Jeg håper han har rett. Det er noe som sier meg at han har det. Det er som om han har levd så lenge, blitt så klok, at han vet allting. Hans trygghet svøper meg, alltid har han passet på meg, gledet meg, hold meg varm. Og så kan jeg se tilbake på livet hans, hele hans liv, og tenke at det var både langt og kort, jeg skal leve lenge uten han, kanskje lever jeg et helt liv etter hans død, kanskje er denne delen av livet mitt bare en liten bit av hele. På en måte tenker jeg at det er urettferdig. Jeg vil ha han sammen med meg, jeg vil at han skal leve, følge meg hele livet. Pass på meg for alltid, Floyd. Jeg trenger deg ennå.

Jeg vil skrike høyt, Nekte han å dø. Gjøre alt for å ha han her hos meg. Men ingen kan hindre alderdommen. Ingen kan stoppe tiden, enda tiden egentlig bare er en illusjon. Tiden er et bånd rundt oss, men hvorfor ble det bestemt at mennesker skal leve så mye lengre enn hunder? Det er vel en mening med det også…

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er jeg iskald som ikke ble videre påvirket? Syns det er forferdelig når dyr jeg har et forhold til dør men dette var mer "koselig" å lese. At den fikk en fin siste dag.

Jeg er enig i at det var litt menneskeliggjort som andre har påpekt, men jeg tåler ingenting når det kommer til slikt. Leser jeg et innlegg om noen som har tatt farvel med sin hund så er jeg oppløst i tårer selv om jeg aldri har kjent verken vedkommende eller hunden. Alle slike dikt til døde hunder gjør det samme, uansett hvor klissete de måtte være. Dagsrevyen hadde en gang et innslag om kremeringsrutiner hos dyrlegen, og vi fikk se et tosekunders klipp av at de bar en nettopp avlivet schäfer ut mot kremeringsområdet (fikk ikke se noe mer enn det) - det var nok til at jeg begynte å gråte.

Jeg tåler ingenting slikt, så pleier å unngå det. Men noen ganger leser/ser jeg på slikt - og det ender med det samme med en gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja - det har nok vært lite struktur på tilværelsen på landet.  Han er svært lite interessert i lek. Har prøvd diverse leker, biteleker og dra-leker - men han skjønner ikke poenget. Apportering er også null interessant. Har tydeligvis ikke vært aktivisert med dette tidligere. Oppdaget i går kveld at jeg kan fremprovosere "krypingen" hans også hvis jeg bare står og jogger på stedet innendørs. Så det er noe med hoppingen/løpe-bevegelsen som gjør han redd eller usikker. Har ikke forsøkt med ball - men har noen tennisballer liggende - så skal prøve ut neste gang vi går ut. Hva angår turområder - så varierer jeg turene i helgene - da er det tid å kjøre til ulike steder  - mens i hverdagen blir det nok ofte litt de samme stiene siden jeg bor i skogkanten.   
    • Fordommene mine sier "vokst opp på landet uten mye rammer eller struktur, og heller ikke mye sosialisering og miljøtrening". Det trenger ikke å være riktig, men hvis det er tilfelle kan det ta ganske lang tid å venne seg til et nytt sted, nye folk og nye rutiner. Jeg ville startet med en fysioterapeut for å utelukke muskulære problemer, og så bare gitt det tid. En måned er ikke lenge å omstille seg på for en voksen hund. Prøv heller å aktivisere med lydighetsøvelser, triks, lek og søk. Hva skjer hvis du har ham løs og bare går? Går dere på samme sted, har du evt. mulighet til å prøve ulike områder? Ikke ofte jeg anbefaler ballkasting, men hvordan er han der?  
    • Han er en omplasseringshund som jeg tok over for en måned siden. Har tidligere bodd hos oppdretter på landet - hvor han har løpt i timesvis rundt i fjellene og på heiene. Det er ikke det fysiske det står på. Problemet nå er at jeg ikke får gitt han det han egentlig trenger. Jeg er selv ute og løper mye - og skulle gjerne hatt ham med. Men med en gang jeg begynner å løpe begynner han å "krype" og legger seg nesten umiddelbart ned.  Det er som om han blir redd når min fart blir stor...Eller at frekvensen på skrittene mine blir høyere enn vanlig gange. Har prøvd både med sele og ha han løs.  Ingen forskjell.  Har også prøvd å sette han i hanefot med en annen hund for å skape tryggere ramme og kanskje mer motivasjon - men ingen forskjell. Må være eneste engelske setter i Norge som ikke liker å løpe.... 😆
    • Yoshi fylte 3 år den 31. august og har begynt å bli voksen selv i hode. Siden sist har vi: Deltatt i og vunnet endel blåbær, til og med 2 cuper. Også plassert seg i åpen hopp. Kommet igjennom mer enn en offisiel hopp bane, og faktisk kommet på en 3. plass. Konkurrert hos søta bror, de hadde vist merkelig slalåm så Yoshi skjønte ikke hvordan den skulle passeres 😆 Vært på japaner spesialen og fått exc og ck (mye bedre en den gule i fjor). Begynt surfetrening
    • Er det tatt røntgenbilder? Er dette et nytt problem, har det oppstått plutselig, eller gradvis? Hvor mye tur får han til daglig? Hvor langt/lenge går dere? Går dere på samme sted hver dag, eller ulike steder?  Bruker dere alltid sele?  Det er slett ingen selvfølge at det ikke er noe fysisk galt selv om veterinær ikke finner noe. Jeg ville vurdert å få en hundefysio til å undersøke grundig.  Ellers avhenger det veldig av svarene på spørsmålene over. Det kan ha med ubehagelige opplevelser å gjøre, det kan være utstyret du bruker, det kan være fysisk ubehag eller noe i området han reagerer på. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...