Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Et rart spørsmål sikkert. Man skulle jo tro at planmessig avlsarbeid, hundeklubbenes godkjenning av avlsdyr, utstillingsaktivitet som ideelt sett skal luke bort hunder med usunn fysikk etc etter mange tiår har resultert i rasehunder som er sunne og friske og lever lenge.

Men er det sånn virkeligheten ser ut, mine damer og herrer? Kjør debatt!

  • Svar 82
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

For meg er det helt åpenbart at blandinghunder på noen områder er friskere enn rasehunder med tanke på at sannsynligheten for at de får typiske arvelige rasespesifikke sykdommer er svært liten. Ta f.e

En hund som lever hele livet uten plager er frisk. Det er jo pokker helt feil å si at den hunden er syk! At den kan gi genetiske sykdommer videre, ja klart, men den hunden er jo fortsatt frisk. En

Her slår du jo effektivt i hjel dine egne argumenter. På den ene siden er det himla galt med innavl og dermed liten genetisk variasjon, på den andre siden ønsker du å ta ut friske hunder fra avlen bar

Skrevet

Nei, jeg vil ikke si at rasehunder er sunnere enn blandingshunder. Men jeg tror heller ikke det stemmer denne troen hos mange på at blandingshunder i de fleste tilfeller er sunnere enn rasehunder.

Jeg har vært en av dem, og er sånn sett enda, som argumenterer for rasehunder fordi man da kjenner til bakgrunnen, man vet mer hva man får, man kan gjøre research for å unngå kjente sykdommer på rasen osv. Men det er vanskelig og fortsette med en slik argumentasjon når jeg ser hvor mye sykdommer det faktisk ER i rasene.

Så egentlig er jeg temmelig skeptisk til hele raseoppsettet, slik det fungerer i dag. Ikke det at jeg mener blind blandingsavl er løsningen, men jeg kan ikke se at raseavl på hunder fungerer slik det praktiseres i dag.

  • Like 2
Skrevet

1 + 1 = 2

Tenker jeg da. På samme tid så er kanskje ikke de blandede rasene predisponert for samme sykdommene, men da igjen har man kanskje grunnlag for enda flere sykdommer.

Skrevet

Det finnes mye useriøs hundeavl som gjør at det koker over av syke rasehunder, men rasehundavl gir meg muligheten til å undersøke slekt og genetikk på en mye bedre måte enn jeg hadde hatt mulighet til om jeg hadde kjøpt meg blandingshund.

Jeg sitter her med tre supre rasehunder som overhodet ikke har kostet meg mye i veterinærutgifter. Cita på 12 har hatt litt ørebetennelse og fjernet en jursvulst, og har fått spondylose på sine eldre dager. En spondylose jeg overhodet ikke har merket noe til, og som jeg har oppdaget pga egen nysgjerrighet. Tia på 7 og Pim på 2 har aldri vært syke. Jeg har tydeligvis vært heldig.

  • Like 3
Skrevet (endret)

Når så få blandingshunder helsetestes synes jeg det blir vanskelig å svare på. Langt flere rasehunder røntges, patellasjekkes og øyenlyses, dermed blir sammeligningsgrunnlaget helt feil i mine øyne.

Å si at hunden "er frisk" (uavhengig blandig eller rase) blir feil i mine øyne når hunden kun har vært hos vetrinær for å bli vaksinert. Selv om en hund tilsynelatende ser frisk ut utenpå, betyr ikke det at den faktsik er det på innsiden.

Min første hund (1 av 5) var en blandingshund som ble avlivet 3 år gml pga mentalitet/ ingen evne til å avreagere i konkrete situasjoner. Han var ikke helsetestet.

Senere har jeg hatt 4 rasehunder av 3 forsjkellige raser. 1 av de med HD E.

De 3 andre med HD A. 2 med gjnnomført MH, fri for patella og AD A. 1 har også frirøntget rygg og øyelyst fri.

1 har anmerkning på ett øye.

Endret av *mokken*
  • Like 2
Skrevet

Å si at hunden "er frisk" (uavhengig blandig eller rase) blir feil i mine øyne når hunden kun har vært hos vetrinær for å bli vaksinert. Selv om en hund tilsynelatende ser frisk ut utenpå, betyr ikke det at den faktsik er det på innsiden.

Dette er jo interessant i seg selv. Hvis man har en hund, uansett om den er blanding eller rasehund, som har god allmenntilstand, glansfulle øyne, frisk pels, masse energi og viser ingen tegn til sykdom på noe vis og fungerer kjempegodt i hverdagen og gjør dette år ut og år inn - kan man ikke da si at den hunden er frisk? Den er jo tydeligvis ikke plaget eller hemmet av noe.

  • Like 4
Skrevet

Dette er jo interessant i seg selv. Hvis man har en hund, uansett om den er blanding eller rasehund, som har god allmenntilstand, glansfulle øyne, frisk pels, masse energi og viser ingen tegn til sykdom på noe vis og fungerer kjempegodt i hverdagen og gjør dette år ut og år inn - kan man ikke da si at den hunden er frisk? Den er jo tydeligvis ikke plaget eller hemmet av noe.

Men den kan være bærer av forskjellige ting man ikke oppdager ved å ikke teste.

  • Like 2
Skrevet

Men den kan være bærer av forskjellige ting man ikke oppdager ved å ikke teste.

Det kan den. Men hunden i seg selv er jo frisk.

Jeg argumenterer ikke mot testing, bare så det er sagt. Synes bare det var interessant hvordan man definerer ordet "frisk". :)

  • Like 2
Skrevet

Dette er jo interessant i seg selv. Hvis man har en hund, uansett om den er blanding eller rasehund, som har god allmenntilstand, glansfulle øyne, frisk pels, masse energi og viser ingen tegn til sykdom på noe vis og fungerer kjempegodt i hverdagen og gjør dette år ut og år inn - kan man ikke da si at den hunden er frisk? Den er jo tydeligvis ikke plaget eller hemmet av noe.

Jeg mener nei, fordi om ting ser pent ut på utsiden er det nødvendigvis ikke det på innsiden.

Min hund med HD E var ikke plaget i det hele tatt før han ble skadet når han var 4 1/2 år. Ergo så han "frisk" ut i lang tid.

Skrevet

Dette er jo interessant i seg selv. Hvis man har en hund, uansett om den er blanding eller rasehund, som har god allmenntilstand, glansfulle øyne, frisk pels, masse energi og viser ingen tegn til sykdom på noe vis og fungerer kjempegodt i hverdagen og gjør dette år ut og år inn - kan man ikke da si at den hunden er frisk? Den er jo tydeligvis ikke plaget eller hemmet av noe.

Jeg vil påstå at det faktisk er en frisk hund - så fremt EIEREN faktisk vet at hunden ikke er plaget da... Det finnes jo tilfeller av hunder som er både halt og mer til uten at eieren legger merke til det - eller reflekterer over det - og da er jo hunden kanskje ikke helt frisk selv om eieren ikke ser sykdomstegnene. Og det er kanskje litt der det ligger med en del blandingshunder også - eierne er ikke så oppmerksomme og vet hva de evt skal se etter hos hundene?

Men den kan være bærer av forskjellige ting man ikke oppdager ved å ikke teste.

En hund som er bærer av et sykdomsgen er da ikke syk?

  • Like 5
Skrevet

Forsovidt enig med Tabris. Det er mye unødvendig ræl på mange raser. Og god helse er langt mer enn godkjente helseresultatet. Om hunden har perfekte øyne, og A i alle hjørner, så hjelper det lite om hunden klør seg til blods, har ørebetennelser av dimensjoner og heftige betennelser i tannkjøttet.

Jeg tror ikke rasehunder er friskere. Men ikke nødvendigvis sykere heller. Dog har de et potensial til å bli friskere fordi man kan drive såpass sterk seleksjon. Dessverre er jeg redd for at på mange raser utnyttes ikke dette for fem flate øre hvilket gjør dem sykere enn gjennomsnitt.

Sent fra min GT-I9100 via Tapatalk

  • Like 5
Skrevet

Jeg vil påstå at det faktisk er en frisk hund - så fremt EIEREN faktisk vet at hunden ikke er plaget da... Det finnes jo tilfeller av hunder som er både halt og mer til uten at eieren legger merke til det - eller reflekterer over det - og da er jo hunden kanskje ikke helt frisk selv om eieren ikke ser sykdomstegnene. Og det er kanskje litt der det ligger med en del blandingshunder også - eierne er ikke så oppmerksomme og vet hva de evt skal se etter hos hundene?

En hund som er bærer av et sykdomsgen er da ikke syk?

Nei men den kan kan gi det videre

Skrevet

På en del rasehunder så vet man jo om hunden er "syk" ved at man eks HD røngter. På min rase (jakthund) har en del hunder C-hofter og er pr def. "syk"

Men eier ser/merker ingenting på hunden. Så hadde ikke hunden blitt sjekket hadde den blitt stemplet som frisk.

Så det er ikke alt man ser med det blotte øyet. Kanskje en del blandingshunder har dårlige hofter, men så lenge de ikke sjekkes eller den plages, så er den "friske" mens den samme hunden som er renraset blir stemplet som "syk" enda den lever like lenge og eier synes den er frisk.

Skrevet

Digresjon..Skal/bør man kjøpe en valp (renraset) fra et kull der man vet at mor og far har/er bærere av sykdommer?

Så fremt man kan DNA-teste for sykdommen, så hadde jeg ikke vært bekymret for det, men så lenge det ikke finnes DNA-test for denne sykdommen (forutsatt at dette er en eller annen sykdom som nedarves recessivt) så ville selvsagt risikoen vært større :).

Nei men den kan kan gi det videre

Ja, men DENNE hunden er jo fortsatt ikke syk?

  • Like 1
Skrevet

Digresjon..Skal/bør man kjøpe en valp (renraset) fra et kull der man vet at mor og far har/er bærere av sykdommer?

Bærer er ikke syk, så jeg kunne lett kjøpt en valp jeg visste var bærer (at man vet de er bærere forutsetter jo at det finnes test for det). Og ingen oppdrettere parrer bærer med bærer/syk om de vet om det på forhånd.

Nei men den kan kan gi det videre

Det forutsetter at den brukes i avl, noe det absolutte fåtallet av hunder gjør.

  • Like 2
Skrevet

En hund som lever hele livet uten plager er frisk. Det er jo pokker helt feil å si at den hunden er syk! At den kan gi genetiske sykdommer videre, ja klart, men den hunden er jo fortsatt frisk.

En hund med HD, AD, bærer av et eller annet + + kan være frisk. Jeg mener det er helt feil å kalle en hund med HD syk hvis den har null plager.

Det er jo ikke rart at det snakkes om at blandingsraser er så mye friskere. Klart de er. De røntges jo ikke i hue og ræva. Er de frisk så er de frisk. Vi helsetester jo rasehunder opp og i mente. Den som leter, han finner. Samme ville man ha funnet på blandingshundene om de ble testet så mye som vi gjør med rasehunder.

  • Like 8
Skrevet

Forsikringsselskapene har hvert fall en klar formening av hvem som er sunne og ikke. En del rasehunder er utrolig dyre å forsikre, og det er typisk raser som ofte har en del sykdommer (engelsk bulldog, rottweilere ++), mens andre raser er veldig billige (typisk sunne og friske raser). Blandingshunder ligger et sted i mellom, og blandingshunder kan være så mangt. Jeg vil tro at en chihuahuablanding har mye større risiko for å bli syk enn en renraset whippet, mens en renrasa bulldog har større risiko for å bli syk enn en blandingshund av relativt friske raser.

  • Like 6
Skrevet

For meg er det helt åpenbart at blandinghunder på noen områder er friskere enn rasehunder med tanke på at sannsynligheten for at de får typiske arvelige rasespesifikke sykdommer er svært liten. Ta f.eks. CLAD hos irsk setter. Dette er en sykdom som mer eller mindre utelukkende forekommer hos irsk setter (eller blanding med irsk setter). Denne sykdommen har recessiv nedarving. I disse DNA-dager har sykdommen blitt et veldig lite problem, fordi hunder testes og man kan unngå å parre hunder som bærer på dette sykdomsgenet med andre hunder som bærer samme gen. Men, denne sykdommen hadde heller ikke vært et nevneverdig problem hvis ikke man hadde drevet raseavl, for sykdommen finnes jo ikke hos andre hunder enn irsk setter (eller irsksetterblanding, men da som bærer, ikke affektert med mindre de parres med irsksetter(blanding)). Sjansen for at det dobles er ekstremt liten med mindre man raseavler(dvs. mer eller mindre innavler, som mye raseavl er).

Ja, det finnes utallige eksempler på syke blandingshunder, men så har man jo også utrolig mange syke rasehunder. Veldig mange hunderaser har en liten genpool, og vi fortsetter å avle innenfor de små genpolene. Raseavl er et relativt nytt begrep. Det var på 1800-tallet og 1900-tallet at det begynte å ta av. Lukkede stambøker ble innført. Det er jo ikke tilfeldig at irsksetteren har CLAD, flatcoaten ofte får kreft, bulldogen har så mye problemer at man ikke vet hvilken ende man skal begynne i, dalmatineren har urinsveissykdom, cavalieren får hjerteproblemer og syringomyeli, at rottweileren har høy forekomst av osteosarkom, west highland white terrier har atopi, lundehunden har IL, dachsen får prolaps i ryggen, storpuddelen får katarakt, boxeren har hjerteproblemer, mopsen har BOAS og at det er mulig å kjøpe bøker med oversikt over rasespesifikke sykdommer.

Nei, en blanding av mops og engelsk bulldog er neppe et glansbilde av sunnhet, men at en god gammeldags blandingshund gjerne har høyere levealder og færre sykdommer sammenlignet med en rekke rasehunder? Ja, det kan jeg godt være enig i.

  • Like 10
Skrevet

Svart/hvitt svar, nei. Men det er jo ikke så enkelt. Det kommer nok an på både rase og individ. For min del er det hele raser som er utelukket ene og alene pga helse/mentalitet, så jeg kommer aldri til å påstå at tilfeldiger utelukkende bra. På samme måte som jeg ikke er imot alle typer blandingsavl. I all hovedsak så er forskjellen slik jeg ser det, at på rasehunder er det enklere å finne den rasen som passer meg og sjekke linjer og dermed enklere å velge den oppdretteren/det kullet som gir størst sannsynlighet for å få den hunden som er nermest det jeg vil ha, både i mentalitet, helse, egenskaper og utseende.

Samme syn har jeg forsåvidt på blandingsavl, så lenge det er et formål og ting blir gjort riktig, helse og mentalitet dokumenteres, så har jeg ingen problem med blandingsavl heller.

Der det derimot blandes helt tilfeldig, uten at man kjenner helse/mentalitet på linjer, ikke taes hensyn til hvilke raser som blandes osv, der har man jo ingen statistikk så umulig å si hvordan det står til, men de kommer jo fra rasehunder de også så genetiske sykdommer som ligger i de rasene som er opphavet forsvinner jo ikke bare fordi man blander to forskjellige. Så hvorfor de skal være noe friskere er et spm for meg. Personlig erfaring tilsier også at de ikke er friskere, har kjent mange som har vært avlivet tidlig eller dødd av seg selv pga hjerteproblemer, kreft, allergi og dårlig mentalitet m.f.

  • Like 4
Skrevet

Chicka beviser og motbeviser myten om at blandingshunden er friskere enn rasehunden.

Hun har middels h/d (er vel D tenker jeg, på papirene stod det kun middels) på høyre hofte med forkalkning.

Venstre kne har også en forkalkning som naturlig nok gjør at kneet er større og stivere enn det andre kneet.

Vi har tatt den store blodprøven hvert år og tok den igjen for en mnd siden, det var INGEN anmerkninger på den og hun er 12år nå, det sa dyrlegen at er veldig sjelden man ser :) Jeg er jo selvfølgelig overlykkelig over resultatet, fiiine gamlemor :banana:

Hun har heller aldri være noe syk utenom et par tenner som har knekt som vi har måttet operere ut og hun har hatt kennelhoste en gang, som vi fikk bort fort med alternativ medisin.

I vinter hadde hun sin første skikkelige magesyke, 11,5år gammel, både jeg og hunden var helt :| over dette, vi hadde jo aldri vært med på så mye dritt (bokstavelig talt) før :P

Hun har jo hatt litt løs mage før, men ikke sånn magesyke hvor det rett og slett står ut av rompa hennes...

Tennene hennes har jeg ALDRI tatt tannsten på og trengte ikke det under sjekken før vi tok blodprøven for en måned siden heller, men som sagt tre tenner har knekt, det er nok mest fordi Chicka ikke akkurat har vært så veldig forsiktig med seg selv og vært litt over gjennomsnittet aktiv hele livet sitt.

Selv om hun har h/d og den forkalkningen i kneet så har hun vært utrolig aktiv hele livet, hun har vært høyt og lavt, har løpt fortere enn Settere og har vært svært utholdene i formen :)

Nå begynner jeg dessverre å merke at hun begynner å bli litt tregere i kroppen, men hun er fortsatt med på gode turer og elsker å være i aktivitet, vi er fortsatt ute på tur i minimum 3 timer hver dag, men turene går litt saktere enn før (ikke mye altså, men er ikke så koko på tur lenger som hun var før, men det har hun lov til når hun er 12år)

Jeg tror ikke det er noe hokuspokus at blandingshunder er friskere enn rasehunder og visa versa, men på rasehunder er det lettere å unngå syke individer ved å studere stammen til den valpen man kunne tenke seg :)

Skrevet

Jeg aner ikke hvem som er friskest, men jeg hører stadig vekk at "jeg skal ha blanding, for de er så mye friskere enn raser" og jeg kan til en viss grad skjønne hva de mener. Rasesykdommer hvor det kreves to recessive gener til for å skape et sykt individ så er det jo faktisk umlig for blandingen å få den sykdommen.

Men nei, jeg vet ikke altså, jeg er ikke sånn voldsomt imot blandingsavl egentlig, så lenge det blir gjort skikkelig og ikke bare fordi den nye "rasen" vil få et fancy navn og kan selges for 30.000.

Jeg valgte rasehund fordi jeg følte det var tryggere, jeg kunne lete opp forfedre og slekt langt tilbake og følte at "man vet mer hva man får" med en rase. Skulle jeg hatt en voksen omplasseringshund kunne jeg likegodt valgt en blanding.

Skrevet

Jeg aner ikke hvem som er friskest, men jeg hører stadig vekk at "jeg skal ha blanding, for de er så mye friskere enn raser" og jeg kan til en viss grad skjønne hva de mener. Rasesykdommer hvor det kreves to recessive gener til for å skape et sykt individ så er det jo faktisk umlig for blandingen å få den sykdommen.

Bare dersom den blandes av to renrasede - blanding mellom to blandinger kan jo fint ha det recessive genet baki der.

Skrevet

Når det kommer til rasehunder så er det mange av rasene som har blitt utsatt for ekstrem avl og innavl som kan ha tært en del på helseproblemene. Seriøse oppdrettere jobber den dag i dag med å minke helseproblemene hos de aller fleste hunderaser. Når det kommer til blandingshunder så er der jo mindre utsatt innavl.

Når du kjøper renraset hund så vet du hva du går til. Du vet hva slags sykdommer og problemer som er vanlig for din rase, og hva som burde sjekkes, dette er mer uklart når det kommer til "gatemixer".

Skrevet

En valp av syke foreldre, uansett rase/opphav har vel større sjanse for å selv bli syk enn en valp med friske foreldre.

Om den er blanding eller renraset endrer jo ikke på det?

  • Like 5

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...