Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Sier alltid hei, smiler eller nikker til folk, noen ganger blir jeg litt paff over folk som ikke gjør det tilbake, men de kan ha noen problemer med det uten at jeg skal dømme dem.

Det som er litt morro er at med årene så har Chicka også begynt å "prate" når jeg sier hei til folk, det kommer en søt pratelyd ut av hun og de fleste smelter for det :wub:

Skrevet

Pleide kun å hilse når jeg var ute i marka, før i tida.
Nå om dagen får de fleste i Tromsø ett litt fårete glis fra meg når vi er ute for å lufte litt, mens jeg prøver å kontrollere en hilselysten BC og en husky som synes at å bedrive parkour mot samtlige vegger/snehauger er det beste i verden. Folk har gjerne latterkrampe før de er forbi meg... :P

  • Like 1
Skrevet

Her i bygda hilser man på alt og alle. "du jeg møtte en som så sånn og sånn ut - hvem er det?" Er ganske standard spørsmål når jegkommer hjem fra tur :lol:

Men på tolga eller lenger ut i sivilisasjonen hilser man bare på kjentfolk.

Skrevet

Ja og nei.

Kommer an på situasjonen.

Går vi tur i et eller annet bysentrum, så nei.

Da smiler jeg til eller hilser på de som viser interesse for hundene, ellers ikke.

På tur ellers, ja ofte.

I butikker for eksempel, alltid.

Dagen blir sååå mye bedre med å være blid, og hilse.

Dette er vel noe som har kommet mer etter hvert som jeg har blitt eldre egentlig.

For øvrig kunne startinnlegget vært skrevet av min samboer.

Bortsett fra den siste delen som omhandler dama.

Gubben her i huset har de siste årene bare hilst mer og mer... :P

Men det er jo en fin vane.

Kanskje er det til og med det som skal til for å gjøre dagen bedre for andre også.

Skrevet

Sier som de fleste her, kommer ann på sted og situasjon. Om jeg er ute på langtur på en ukedag i dårlig vær hilser jeg så klart på de få personene jeg treffer, litt rart å ha gått i en eller flere timer uten å se folk, og så skal man late som man ikke ser den personen man plutselig møter.. Da blir det stort smil og hei. Er det derimot en solskinnssøndag treffer man jo folk hele tiden, så da blir det annerledes, men smiler og svarer selvfølgelig om noen hilser. Er alltid klar til å smile og si hei om noen hilser selv om jeg ikke hadde tenkt å gjøre det, utenom på asfaltturer, men da er det jo aldri noen som hilser heller (bor i tettbebygd strøk, så det hadde vært slitsomt!).

Hadde en fast turrunde på Fløien/Sandviksfjellet med en venninne, og hvis vi gikk der en tirsdag traff vi alltid en gjeng med eldre herrer som gikk tur sammen (går stort sett turer på dagtid) motsatt vei, de kjente oss igjen etter første gang og skulle alltid hilse på hundene (alle måtte hilse på begge hundene før vi fikk gå videre) og slå av en prat med oss sjarmerende unge damer. Kjempehyggelig! Gjorde nesten resten av dagen :) Eldre mennesker er jo stort sett mer pratsomme, så jeg er alltid klar til å hilse og gjerne slå av en prat om jeg treffer eldre mennesker. Ellers er det jo alltid hyggelig å slå av en prat om man treffer pratsomme hundemennesker :)

Skrevet

Jau, stort sett, men ikkje sånn overstrømmande hyggelig nødvendigvis, og ikkje dersom det er mykje folk. Eg vil helst ikkje komme i snakk heller, eit kort hei og eit smil rekker lenge. :P

I småbygder, på fjellet og på stille skogsvegar er det stort sett "helseplikt", men eg brukar aldri å stoppe for å prate, og eg tykkjer det er heilt greit om nokon vil late som at dei er aleine og ikkje eingong ser på meg.

Skrevet

Det kommer nok litt an på hvor vi går tur, men som regel har jeg i det minste alltid et smil og nikk på lur, gjerne et hei og av og til blir det samtaler ut av det :).

Samme her!

Forøvrig er jeg ram på å snakke til folk uten at de forventer det :P Snakker med hvem som helst. Noen liker det og skravler tilbake, andre ikke. Selv butikkansatte må tåle å snakke litt når jeg kommer inn. Haha. Er ekstremt skravlete irl.

Skrevet

For oss kommer det litt an på hvor og kanskje hvor opptatt man er og noen ganger så føles det bare som et hilse moment, andre ganger ikke. Da jeg hadde hest og var ute så hilste jeg alltid (med et nikk e.l.) til både kjørende og gående og det var liksom helt vanlig, ikke like flink på det ellers kanskje, men hilser (hilse er for min del en hver form for annerkjennelse av personen man går forbi, trenger ikke være hei eller verbalt) der det føles naturlig og svarer alltid om andre hilser på meg. Det er jo bare hyggelig :)

Skrevet

Altså,den hilse greia jeg skrev om over her,det var om jeg møter noen ute på tur.Jeg hilser ikke på alle jeg møter på butikken :icon_redface:

  • Like 1
Skrevet

Jeg hilser ikke på alle altså. Er ikke det jeg mente med butikk i alle fall. Men jeg er veldig til å innlede samtaler med folk. Om så på tur. :P skravlete som jeg er. Men bare hilsing gjør jeg på tur, ja. I form av øyekontakt eller et nikk. Har de vi møter en trivelig hund slår jeg gjerne av en prat.

Skrevet

Hilser med ett nikk eller Hei når jeg møter folk i skauen, de jeg slår av en prat med er for det meste jegere. De lurer gjerne på om dette er en skog jeg går mye i og hvor jeg normalt ser dyr og om jeg har jaget opp noe på vår vei.

Jeg går også ofte med musikk i ørene så er ikke helt kontaktbar :P

Skrevet

Jeg må innrømme jeg fryktelig sjeldent sier hei - med mindre det er folk jeg kjenner veldig godt. Rett og slett fordi jeg er fryktelig sjenert av meg, ikke fordi jeg vil være uhøfflig eller noe, men syns det rett og slett er litt skummelt :P Men jeg smiler som oftest da! Eller smiler og nikker liksom. Men på travle steder som f.eks i byen og slikt gjør jeg sjeldent det også.

Skrevet

(Jeg er ganske lysende på å komme forbi pjatt og til kjernen av ting ganske fort, om jeg får si det sjøl).

OT: Hvordan gjør du det? Pjatt er så kjedelig :)

  • 2 weeks later...
Skrevet

Pleier ikke å hilse på folk når jeg går på tur her jeg bor med mindre det er folk jeg kjenner. Er et veldig populært sted å gå tur og det virker ikke som folk er så interessert i å hilse uansett. Steder hvor det er mindre folk, og spesielt på "landet", så er det mer naturlig for meg å hilse hvis jeg treffer på noen :) Men også da kommer det litt an på hvordan de jeg møter er. Er de tydelig i sin egen verden så er det ikke like naturlig å hilse :P

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...