Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Det er veldig typisk norsk å ikke gjøre det, iallefall! Jeg prøver å være "flink" til å si hei til de jeg møter på - iallefall når jeg er utenfor allfarvei. Som regel er det jeg som hilser først, og da får man ofte et litt stresset "hei" tilbake, da vedkommende ikke hadde tanker om å hilse på meg. Og så er det forskjellige grader av allfarvei; er det en relativt trafikkert sti eller skogsvei så hilser ikke folk like hyppig, men dersom man møter noen på en øde fjelltopp så er man plutselig tilbake på hilsern. Kanskje det er litt sånn "hei, vi er begge friluftmennesker og derfor skal vi hilse" - litt sånn det er med motorsykkelister og trailersjåffører.

Dette med hilsing på kjente og ukjente er egentlig ganske rart, og litt situasjonspreget. Er man for eksempel på butikken, og møter noen kjente så hilser man første gangen. Men dersom man møter på samme person flere ganger i samme handlerunde blir det litt merkelig (men kanskje dette bare gjelder meg?)

Og så har vi de vi er på hils med i syden (eller på ferie da). Kanskje en bekjent av en bekjent av en bekjent, eller naboen syv hus nedenfor, eller en som gikk på samme barneskole som deg og da gjerne i ett par steg over eller under din klasse. Folk som man aldri hadde hilst på dersom man hadde sett de på butikken, kan man plutslig hilse på og til og med slå av en prat med dersom man møter de på ferie (kanskje helst utenfor norges grenser.)

Tilbake til tittelen; dama er IKKE en utpreget hilser på tur, og blir nesten litt flau over at jeg skal si hei til alle vi møter på. Jeg hilser ikke alltid; hvis jeg går tur med to hunder alene er det som oftest nok å tenke på når vi skal passere noen på en smal skogssti.

Hva gjør du når du møter på folk på tur, og hva er ditt inntrykk av hilseetiketten blant det norske folk?

Skrevet

På tur i fjellet har jeg hatt lange samtaler om de merkeligste tema med folk jeg aldri før har sett og aldri har sett siden.... hele livshistorier blir gjerne lagt ut i det vide og det breie. Til naboene her og i skauen like ved blir det med et høflig nikk eller et "hei". Aner ikke hvorfor det er slik.

Guest Belgerpia
Skrevet

Jeg sier hei :) - av og til utveksles meninger om vær og vind og skogen i seg selv..

Skrevet

Ute på landet hvor vi treffer lite folk - hei. I skauen - hei/snakk. På tur langs veien i Bergen treffer vi ofte mange folk så da blir det ikke noe av.

Skrevet

Etter en del år i butikk, så hilser jeg stadigvekk på fremmede overalt. Det holder lenge at de gir meg et kort blikk, så får de automatisk et smil og et kanskje i overkant hyggelig "Hei!" :lol:

  • Like 1
Skrevet

Sier ikke hei til folk når vi er på tur i nabolaget, bortsett fra om vi treffer noen vi ofte treffer, gjerne folk som lufter hundene sine på de samme rutene som oss. Men i skogen og på fjellet hilser vi så og si alltid på folk vi møter, og slår gjerne av en prat om det passer seg sånn. Det er en del utenlandske skiturister ved hytta vår, de skal helt sikkert som regel bare stå på ski i alpinanlegget, men i blant forviller de seg uti langtennsløypene forbi hytta vår, og det er tydelig at de har lest i turistguiden sin at nordmenn hilser på tur, for de hilser av hjertens lyst med et gebrokkent "hei" og store smil. Synes det er hyggelig, jeg. Her i romjulen møtte vi på en danske som hadde tryna og lå og kavet i snøen, da vi passerte, lyste han opp og sa hei. Spurte om han ville ha hjelp til å komme seg opp, men han ville klare seg selv :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Hilser som regel eller gir et smil og et nikk i skogen/marka/fjellet, får som regel det samme tilbake. Men om hundene krever oppmerksomhet (de kan bli litt ivrige på mennesker) da er det ikke alltid jeg får hilst :)

Skrevet

Sier hei, men stort sett ikke noe mer hvis ikke det er noe som faller seg som passende å snakke om;) På tur på fjellet er det oftere at det blir en samtale ut av det...

Skrevet

Sjelden jeg hilser. Men så går jeg ikke så mye i høye fjell heller. Treffer jeg noen i skogen så blir det kanskje et lite anerkjennende nikk eller smil, men ikke så mye mer enn det.

Skrevet

Det kommer nok litt an på hvor vi går tur, men som regel har jeg i det minste alltid et smil og nikk på lur, gjerne et hei og av og til blir det samtaler ut av det :).

  • Like 1
Skrevet

Jeg sier hei til stort sett alle jeg møter på, i nabolaget, på vegen, fjellet eller skogen :P I tillegg er jeg håpløs, jeg smiler til alle biler som passerer meg når jeg er ute å går. Vet ikke helt hvorfor, og jeg ser aldri de som sitter inne i bilen men de ser jo meg godt så da får de et langt smil :P Men så jeg er "litt" miljøskadet da, gjennom familie (vokst opp i en typisk "helse og sosial familie" hvor nesten alle er utdannet/jobber innenfor HS) og utdanning. Veldig opptatt av at andre skal føle at de blir sett, så har jobbet mye med meg selv ang det å si hei til fremmede. Nå er det blitt en så naturlig del av meg at jeg ikke synes det er litt flaut engang :) Men jeg blir alltid overrasket når fremmede rekker å si hei til meg først, da blir jeg litt sånn "eh, står det noen andre bak meg nå, eller var det meg? :p", før jeg kaster utav meg et Hei tilbake :P

Skrevet

Sier hei til folk vi møter på tur på skogen/fjellet :) Også eventuelt en kommentar om det er sau rundt neste sving ol. om de har hund.

Når vi kjører med bikkjene på grusveier hjemme så sier jeg ifra til andre om det kommer hester bak ol. til de med hund :)

I syden/andre steder borte ville jeg sagt hei til de fleste jeg kjenner/har vært med via via. Hjemme sier jeg bare hei til de jeg kjenner godt eller de som sier hei til meg :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Her er det mye hei i nabolaget, skikkelig koselig. Særlig utpreget blant hundeeiere (og vi er en god del).

På tur kan man fint slå følge et lite stykke om man skal samme vei, kjempekoselig!

Vil jeg gå tur alene for meg selv går jeg bare inn på småstier så er den saken løst.

Men jeg har også forundret meg over hvordan skille det er på å gå i nabolaget, byen, kontra marka.

Dog forstår jeg det også, tenk om man skulle hilse på ALLE idet man går nedover Karl Johan, eller inne på matbutikken mellom 16-17 (plutselig tok det en time istedenfor liksom).

Skrevet

Jeg hilser på ca 75% av folk vi møter på tur. :) de resterende 25% er folk som tydelig viser med kroppsspråk at de ikke er interessert. De fleste flirer litt der jeg kommer tuslende med fire mopser som leker trekkhunder og likevel har jeg alle bånd i en hånd og enser ikke gærningene mine engang. Verre de gangene Boris plutselig finner ut at akkurat DEN av sånn 3000 biler som kjører forbi her hver dag skal spises.. Da blir det kaos! Og forhåpentligvis en god latter for de passerende.

Skrevet

Jeg hilser sjelden på folk når jeg er ute. Møter jeg blikket deres når jeg går, blir det som oftest et lite smil eller et hei, men jeg søker ikke blikkontakt for å hilse :P

Ellers slår jeg som regel alltid av en prat med fremmede om de kommer bort først, det er jo bare hyggelig :) Senest forrige uke ble jeg til og med invitert med ut på date :lol: Tanken var fin den, men han kunne vært bestefaren min! :lol:

  • Like 2
Skrevet

I hjembygda gjør jeg alltid det - selvfølgelig fordi jeg kjenner alle jeg møter. Nå som jeg har flytta så vet jeg ikke om det vil komme naturlig, men jeg tenker å i allefall forsøke :)

Skrevet

Hilser nesten alltid når vi er ute på tur i skog og mark. Hvis vi går gjennom byen f.eks. er det sjeldent jeg hilser, hvis man gjør det blir det veldig mye "hei" i løpet av en liten gåtur :P

Skrevet

Jeg hilser! :) Kommer fra et lite sted og er oppvokst med å hilse på alle jeg møter (spesielt voksne, barn skulle være høflige!) også på fortauet. I tillegg har jeg to veldig sosiale hunder som folk gjerne vil snakke litt med og om når vi treffer på folk litt sånn utenom i nabolaget.

Jeg elsker hvordan en kan treffe på helt tilfeldige mennesker og noen minutter seinere kjenne til en hel del av dem, og kanskje forstå litt mer av verden. :) (Jeg er ganske lysende på å komme forbi pjatt og til kjernen av ting ganske fort, om jeg får si det sjøl).

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Takk for svar.  Nei, jeg har alltid ment og prøvd å unngå å hilse på hunder. At hunden min bare skal lære seg at andre hunder eksisterer, men at han ikke har noe med de å gjøre. Annet enn de 2-3 hundevennene han har. Det skal jo sies at vi bor på landet, så ferdes mest i skog og fjells, så vi møter ikke folk eller hunder så ofte hjemme. Men han er veldig trygg og grei, mtp han har vært med meg på jobb over hele landet siden han var 10 uker. Har tatt han med meg inn til byen ved noen anledninger for sosialisering, altså se men ikke røre, og det går stort sett kjempe flnt. Men da er det mer avstand, og jeg har prøvd med alle mulig godbiter og ball, og det er som en bc flest at det er ballen som er best. Men det bruker vi svært sjeldent da han girer seg opp altfor mye og mister fokus. Med ballen kan han være løs blant hunder og folk uten å bry seg om de. Hadde vært morsomt å hatt halvparten av fokuset hans uten ball, som han har med ball 😀 Nå blir han 2 år om en mnd, og problemet rundt hunder har blitt mye bedre. Og vi har ikke gjort noe annerledes egentlig, annet enn å prøve å få mer avstand. Han kan løfte litt på halen og pelsen, men ingen bjeffing eller knurring. Han lander veldig fort etter vi har passert også. Hadde ett tilfelle hvor en liten hund løpt mot og bjeffet og herjet i inngjerdet hage, da dro han i båndet og reiste litt pels. Men ingen lyd da heller, men ble fint med videre og snuste for seg selv i grøfta mens den andre holdt på i bakgrunn. Mye av det er nok pga båndet virker det som også. I langline hvor han får fler forsøk og muligheter til å tenke selv, før lina blir stram så går det bedre enn i kort bånd hvor det kanskje blir stramt med en gang. Så jeg tror jo vi er på bedringens vei, og at det vil bli enda bedre mellom 2 og 3 år 🤞
    • Ikke et dumt spørsmål i det hele tatt! Det er faktisk veldig lurt å tenke på både helse, mengde og hva slags belønning man bruker. Til valp ville jeg brukt små, myke godbiter som er lette å spise raskt. Poenget er at bitene skal være bittesmå, spesielt når du belønner ofte. Bruker du mye godbiter i trening, kan du gjerne ta litt av dagsrasjonen og bruke den som treningsmat. I starten belønner man ofte, fordi valpen skal forstå hva som lønner seg. Etter hvert som atferden blir mer stabil, kan du begynne å belønne mer variert: noen ganger godbit, noen ganger ros, noen ganger lek, noen ganger å få snuse, hilse eller løpe videre. Lek kan også være en veldig god belønning, særlig for valper som synes drakamp, jaktlek eller leke sammen med deg er gøy. Du trenger ikke ha alle lommer fulle for alltid, men i valpeperioden er det smart å ha belønning lett tilgjengelig. Etter hvert faser du ikke belønningen helt ut, men du belønner sjeldnere og mer strategisk. Jeg har skrevet mer om ulike typer belønning her: Belønning – hvordan og med hva belønner jeg hunden min?
    • Jeg har en venninne som har to hunder mad navn Emmy og Lilly, så det var litt morsomt! Jeg synes Emmy er finest av de tre
    • Ja, det kan absolutt virke som om en hund har “null sosiale ferdigheter”, spesielt hvis hun har hatt lite gode erfaringer med andre hunder, dårlig sosialisering, mye stress eller har lært at konflikt er den tryggeste strategien. Men ofte handler det ikke om at hunden “ikke gidder å forstå”, men at hun blir så stresset, usikker eller gira at hun ikke klarer å lese signalene godt nok. Da kan hun enten bli for intens, gå for tett på, overse dempende signaler eller reagere kraftig når andre hunder sier ifra. Jeg ville ikke latt henne “finne ut av det selv” med andre hunder hvis det stadig ender i konflikt. Da får hun bare mer trening i feil strategi, og de andre hundene får en dårlig opplevelse. I stedet ville jeg jobbet med veldig kontrollerte møter: god avstand, rolige hunder, korte økter, parallelle turer og pauser før det bikker over. Målet er ikke nødvendigvis at hun skal bli sosial med alle hunder, men at hun lærer å være rolig rundt andre hunder uten å måtte bort, mase, kjefte eller skape konflikt.
    • Hei! Jeg ville vært litt forsiktig med å tolke dette som “bølling”, selv om det kan se sånn ut. Hos usikre hunder kan bjeffing fort bli en strategi som fungerer: “jeg bjeffer, og da får jeg mer kontroll / den andre hunden holder avstand”. Selv om nabohunden er snill, betyr ikke det nødvendigvis at Lilje opplever situasjonen som trygg. Jeg ville derfor ikke latt henne være tett på ham når hun kjefter, men heller bruke ham som en trygg treningshund på større avstand. Gå parallelle turer der hun slipper direkte kontakt, blikk og press. Belønn rolig atferd, snusing, kontakt med deg og det å kunne se ham uten å reagere. Hvis hun begynner å kjefte, er dere sannsynligvis for nærme eller situasjonen varer for lenge. Målet er ikke at hun skal “skjerpe seg”, men at hun lærer en annen strategi enn å skremme bort. Og for nabohundens skyld er det helt fair å skjerme ham fra å bli kjeftet på tett oppi. Jeg ville fortsatt brukt snille hunder i treningen, men med mer avstand, kortere økter og mindre direkte samhandling. Jeg har skrevet mer om dette her: Hunden bjeffer på andre hunder – hva kan du gjøre?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...