Når vet man at det er dårlig kjemi og ikke plagsom valp/unghund?

[Margrete]

Om man overhode ikke takler den hunden man har i hus, så synes jeg at den bør få et nytt hjem. Men så går det en grense mellom å omplassere hunder man ikke kommer overens med, og direkte bruk og kast mentalitet av hunder... Bytter man hund en gang i året, så burde man vel kanskje gå inn i seg selv litt i stede...

Men en skal være ekstremt forsiktig med å dømme slike også, synes du ikke? For en vet ikke alltid bakgrunnen for at ting ble slik de ble

[SiriEveline]

Åå dette får meg til å savne Yaris, jeg digga den hunden! Kjemimessig var det klaff, men på de fleste andre områder passet vi dårlig sammen...

Utrolig nok har jeg funnet ut at kjemi kan ha flere nivåer, Tetris er rett og slett gullegutten min

Jeg ler meg skrullete av påfunnene hans og vi har det oppriktig skikkelig gøy sammen!

[Evelzz]

Jeg har hatt helt pang-kjemi med hunder to ganger - begge med hunder som har kommet til meg fordi de har vært hos mennesker de på ingen måte what so ever har hatt kjemi med før de havnet her. Euro var veldig misforstått og mistet av den grunn litt troen på seg selv, men vi bare klikket helt totalt første gang vi møttes. Vi hadde en herlig connection, og vi kunne levd lykkelig sammen i 1000 år. Han var på ingen måte hverken alt for enkel eller perfekt - men vi bare... Ja, klikket. Emsen var det likt med. Hun var skikkelig deppa og misforstått når hun kom hit, men vi blomstret og løftet hverandre opp fra det øyeblikket vi møtte hverandre. Med Charlie derimot - som var min første hund og som jeg hadde fra han var helt valp, manglet den helt ekstreme kjemien. Han var den enkleste og greieste av alle disse tre, men vi hadde ikke noe mer spesielt enn at vi var veldig glade i hverandre og trivdes i hverandres selskap. Det var aldri OSS liksom, men vi hadde det helt utmerket selv om.

Jeg er veldig for omplassering av hunder man ikke funker med nettopp fordi det kan gi en slik happy ending som med mine to klikker. Hunder man selv ikke klikker med finnes det garantert en match til der ute hvis man bare finner den

[Debbie]

Jeg har også hunder jeg har hatt fantastisk kjemi med.

Min første hund var helt utrolig som førstehund, og vi koste oss sammen. Like etter hadde jeg denne hundens datter i tre uker, og vi hadde null kjemi, vi likte hverandre ikke noe særlig. Skjønn hund, men vi klaffet ikke. Men det var først når jeg fikk min hund nr 2 at jeg skjønte det med kjemi. Ho var helt fantastisk, vi var ett og alt for hverandre. Once in a Lifetime hund. Så hadde jeg en hund, jeg ikke gikk noe særlig godt overens med, det ble bare verre mye pga at hun hadde store mentale brister i tillegg. Så det var nesten godt når jeg måtte la henne gå.

Så fikk jeg Zebra, vi hadde det fantastisk sammen, men det kunne av og til bli så tett at det ble nesten for mye. Men for en hund.

Prima er jeg utrolig fornøyd med, vi koser oss så mye. Er ikke samme kjemi som hund nr 2, men det tror jeg aldri skjer igjen. Men her kommer vi til å gro sammen, og bli tettere med tida.

Så ja det finnes hunder en har kjemi med,og andre en ikke har. Det har også vært hunder jeg rett og slett ikke har likt.

Men jeg har også fordommer mot folk som klarer å omplassere sine egne hunder om og om igjen, og skaffer seg nye like fort.

[Renate A]

Jeg syntes ikke det er rettferdig ovenfor hunden at den skal leve i et hjem med en eier som ikke har kjemi med den, da fortjener den å komme til et annet hjem hvor det kanskje er bedre kjemi.

Men bytter man mange hunder på liten tid pga "kjemi", da syntes jeg kanskje man skal sette seg ned og vurdere hva man bommer på når man skaffer seg ny hund, burde være enda mer selektiv på hvilken hund man velger

[Maria]

Jeg skjønner veldig godt dette med kjemi. Jeg har en veldig fin kjemi med Chess som jeg ikke tør å tro jeg får med noen annen hund igjen. Og etterhvert er kjemien med mini også veldig god. Hun kryper inn i hjertet mitt hver eneste dag, og jo bedre kjent vi blir desto mer liker jeg henne. Det tok lengre tid enn med Chess. Men så er Chess til gjengjeld en hund som det klaffet med fra det øyeblikket hun var vår.

Hunden til svigers derimot.. Blanding av portis og wheaten på snart 10 år. Alt ved den hunden irriterer meg. At den alltid slikker meg på buksa, at den stirrer, at den piper, at den er så innmari glad hele tiden. Ja, helt usammenhengende ting. Men det er, uten at jeg kan peke på noe spesielt, ett eller annet som gjør at den hunden bare ikke er noe jeg klarer å like. Tro meg, jeg har prøvd. Hunden er et utrolig vennlig vesen og i det hele tatt. Men pga kjemien orker jeg hverken å ha den nær meg eller å passe den. :;

[Khela]

Kjemi har jeg alltid tenkt en del på i hundeholdet vårt. Tequila og Khela har jeg fullklaff med, vi er best liksom Neida, men ta f.eks. Tequila: Der andre irriterer seg grønn over "fuglehund-vimsing" og pratinga hennes (det er nemlig viktig å si at nå er jeg glad og hipp hurra uiiiooouu), er det to av de tingene jeg elsker mest ved henne. Jeg har nok aller best kjemi med Tequila, vi hører bare sammen, vi. Mens Khela har best kjemi med meg, jeg er mennesket hennes og det er jeg som må hjelpe og være der. Det er ikke mye som skiller kjemien jeg har med disse jentene altså, men Tequila er allikevel et lite hakk høyere der.

Khela har null niks kjemi med broren min. Hun hater han mer enn pesten, uten at det ligger noe tydelig til grunn der annet enn drittdårlig kjemi. Mens Khela og mamma har veldig god kjemi slik jeg forstår det i alle fall.

Også har vi Frøya som jeg digger, men broren min misliker ganske sterkt. Hun skal omplasseres nettopp fordi det er broren min som har mest med den gjengen å gjøre, og jeg har ikke mulighet til å ta på meg ansvaret for henne også, og det blir liksom litt stusselig stemning når han må forholde seg til henne. Ligger ikke noen spesiell grunn bak, de bare funker ikke så godt (selv om hun er svært lydhør på både meg og han). Frøya og jeg vi likte ikke hverandre i starten vi heller, men når hun skjønte at jeg ikke var farlig så sa vi "klikk" kontant, så der var jo problemet først at hun var en voksen, men redd frøken som beskyttet seg med småaggresivitet.. Vi funker så bra sammen på de fleste plan.

De andre i spannet har jeg sånn passe kjemi med, jeg liker de fleste ganske godt og vi fungerer fint sammen liksom. Men Jølle, han liker jeg ikke. Vi har aldri likt hverandre, og der tror jeg ikke det blir noen forandring. Vi kan greit kose og sånn, men aller helst vil jeg eeegentlig ikke ha en pøkk med han å gjøre. Siden jeg ikke liker å forskjellbehandle får jo han like mye kos som de andre når jeg går runden min oppi hundegården, men ja.. Vil helst ikke forholde meg til han at all.

[Gjest]

Hunden til svigers derimot.. Blanding av portis og wheaten på snart 10 år. Alt ved den hunden irriterer meg. At den alltid slikker meg på buksa, at den stirrer, at den piper, at den er så innmari glad hele tiden. Ja, helt usammenhengende ting. Men det er, uten at jeg kan peke på noe spesielt, ett eller annet som gjør at den hunden bare ikke er noe jeg klarer å like. Tro meg, jeg har prøvd. Hunden er et utrolig vennlig vesen og i det hele tatt. Men pga kjemien orker jeg hverken å ha den nær meg eller å passe den.

Wow, det er rimelig... harsh Noe sånn har jeg aldri og kommer nok aldri til å oppleve med et dyr generelt. Jeg og dyr har så god kjemi at jeg aldri føler jeg ikke vil passe de eller ha de nær meg

Skjønner egentlig ikke helt dette med kjemi, sånn utover at jeg leser andres oppfatninger og følelser. Har følt det samme for alle hunder jeg har vært borti, egeneid eller ikke. Og det er bare gode, positive følelser. Kanskje jeg er rar

[Rocket]

Jeg har litt omvendt problem av det de fleste skisserer her.
Jeg har veldig god kjemi med bikkja mi, vi leser hverandre utrolig godt og jeg er vanvittig glad i den hunden. Det synes også veldig på oss at dette er MIN hund. Et kremt fra meg og bikkja vet akkurat hva det betyr, en lyd fra bikkja og jeg er 100% klar over hva han vil. Det er liksom bare oss to. Han kan også være full i faenskap, men det er greit det. Han vet hvor grensene går, han vet når han kan pushe dem og når han ikke kan. Han har gitt meg en hel del frustrasjon, spesielt som unghund, men han har også gitt meg utrolig mye glede.

Men, bikkja passer overhodet ikke til det jeg ønsker og vil ha, samt trives med i en hund. Og det er ganske tydelig, i hvert fall for meg at jeg "holder bikkja tilbake" om jeg kan forklare det slik. Jeg er ikke det bikkja trenger i en eier heller. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet for dette, at vi skal passe så dårlig sammen og alikevell ha så vanvittig god kjemi. Bare tanken på å skulle omplassere?.. Det går liksom ikke det. Han er jo MIN jo.

Så har vi svigers sin hund da, den er kjempeenkel, har mange av de egenskapene jeg ønsker i en hund. (samt noen som irriterer meg grenseløst, som f.eks syting) Og jeg digger den bikkja rett og slett, men kjemi? Neh. Han bare "er" han for meg, absolutt ingen connection oss imellom. Glade for å se hverandre, hilser gjør vi og lydig er han, men thats it.

[LinL]

Jeg føler jeg har fin kjemi med nesten alle bikkjer jeg møter, men det er lett å tenke det når man ikke lever med de kanskje. Jeg ELSKER mamma og pappa sine hunder nesten like høyt som Aro. Vi "klikker" utrolig godt, de liker meg tilbake da, det er jo koselig. Maya er godklumpen som kan være sinnsykt plagsom- men vi bare ler av det, for hun er Maya liksom ❤️ Felix går nesten ut av sitt eget skinn når jeg kommer hjem på besøk, og han eeeelsker å trene med meg, og erte Rotta har god kjemi med foreldrene mine og glir rett inn i flokken der. Er ikke uten grunn at de gadd å passe han sammenhengende 1 mnd av gangen typ 2 ganger i året mens jeg studerte. Dog er det pappa som er det O store mennesket der da, pappa og Aro har er helt eget bånd, og jeg vet at dersom jeg ikke skulle kunne ha rotta mer hadde han fått bo der❤️ De elsker han, på tross av fjolleriet hans. Hunden til søster derimot, vi fungerte godt sammen og hadde mye morro. Han forguda jo meg (jeg klødde han på alle riktige plasser, og har alltid pølser i lomma på tur ), men vi hadde ikke noe utover "vanlig" kjemi liksom. Han var søt og skrullete, men han ble ikke direkte tilgitt av meg når han var plagsom.. Men heldigvis ble han det av søs da, de var knoll og tott altså, herregud den bikkja hadde lett gått i døden for henne 100 ganger hvis det var mulig.

[KristinR]

Jeg konkluderer med at jeg enten ikke har kjemi med noen av hundene jeg har eller har hatt, eller at jeg har hatt god kjemi med alle. For jeg forstår faktisk ikke hva dere prater om?? Er jeg helt alene om det?

Altså, jeg forstår at man kan bli ekstra glad i noen hunder. Mynden min har krøpet helt inn i hjerterota mi. Det samme med ei av de tidligere boxertispene mine. Men det betyr ikke at jeg ikke har hatt kjemi med de andre? Jeg har vært glad i de alle sammen.

Jeg kan en viss grad forstå manglende kjemi med andres hunder. Det er sjelden jeg føler noe spesielt for andres hunder. De kan enten være pene, stygge osv. Men ike ofte at jeg har en connection med de. Men de er jo ikke mine. Hadde jeg overtatt en av mine venners hunder er jeg ganske sikker på at følelsene overfor det dyret ville kommet etterhvert.

[Guest 2ne]

Det har ikke noe med å være glad i eller ikke å gjøre, jeg var glad i Emma jeg. Du blir glad i en hund du bokstavelig talt har kjent fra den ble født (Emma ble nesten født i fanget mitt). Man trenger ikke å ha kjemi med hunden for det.

[Mirai]

Jeg var også glad i Siri, men vi hadde aldri en "connection". Ja, hun syns jeg var ok og jeg syns hun var en morsom hund, men vi klikket aldri bra sammen. Jeg tror hjertet mitt hadde blitt revet ut av meg om jeg noen gang måtte ha gitt fra meg Mona, men Siri var det ganske greit å gi bort da det måtte gjøres.

[Maria]

 

Wow, det er rimelig... harsh Noe sånn har jeg aldri og kommer nok aldri til å oppleve med et dyr generelt. Jeg og dyr har så god kjemi at jeg aldri føler jeg ikke vil passe de eller ha de nær meg

 

Skjønner egentlig ikke helt dette med kjemi, sånn utover at jeg leser andres oppfatninger og følelser. Har følt det samme for alle hunder jeg har vært borti, egeneid eller ikke. Og det er bare gode, positive følelser. Kanskje jeg er rar

Jeg har helt ærlig aldri opplevd liknenende med noen andre hunder. Jevnt over er andres hunder ganske uinteressant, helt til det er snakk om folk jeg kjenner og hunder søm jeg blir kjent med. Jeg er kanskje snål, men hunder er også noe jeg liker å bli kjent med. Ikke bare mennesker. Jeg er ikke typen som kaster meg av glede over andres hunder, med unntak av hunder som åpenbart liker meg og oppsøker kontakt og som det "klaffer" med. Jeg liker stort sett alle hunder og andre dyr utrolig godt da. Og jeg føler ofte på at jeg har litt dyretekke :

Men denne svigers-hunden hun eeelsker meg. Hun er superintens på meg og slikker meg konstant på beina. Og selv om jeg føler meg som den kjerringa klarer jeg seriøst ikke å virkelig like den huden. Jeg kan være sammen med den i mange timer, men kommer nok aldri til å føle at det er en hund etter min smak. Hvorfor? Aaaaner ikke... :S Måten hun er på tiltaler meg bare ikke. Kanskje fordi hun er så veldig intens. Jeg er jo vant til hunder man må jobbe litt med for at du skal bli interessant. Kanskje hun gir seg selv litt for mye? Hun miner i alle fall hverken og portis eller wheaten.

Jeg synes alltid det er mest stas med portiser jeg. De er sånn at jeg liksom får kjemi med dem med en gang. Min type hund. Vi er på nett liksom. Det er jo fordi den rasen er den jeg har levd lenge med. Det hunder av den rasen gjør er ofte ting jeg kjenner igjen og kan relatere til min egen. Så jeg har seriøst aldri møtt en portis jeg har følt dårlig kjemi med Og etter all sannsynlighet er viljen min med på å styre denne kjemifølelsen mer eller mindre ubevisst.

[Aya]

Jeg skjønner veldig godt greia! Mine tre siste hunder - Knott, Pea og Zima har jeg hatt varierende grader av kjemi med. Knott og Pea er hunder som kommer under huden på meg, som er mye mer enn "bare en hund", som jeg føler jeg er på bølgelengde med. Det er ikke alt de gjør/gjorde jeg liker, det er ikke det at de har vært så mye mer veloppdragne eller lettvinte, det er bare en ... æsj, hvordan skal jeg forklare det? En felles plattform? En felles forståelse? Bølgelengde funker best tror jeg. Med både Pea og Knott har jeg følt at vi i en treningssammenheng har vokst sammen til å være mer to deler av ett vesen på en måte, som når du rir en hest og alt fungerer bra. Zima? Not so much. Jeg er fryktelig glad i henne, synes hun er verdens mest sjarmerende lille vesen og fungerer bra sammen med henne - men hun er "bare en hund" allikevel. Det er ikke dårlig nok kjemi til at jeg ikke vil beholde henne eller noe sånt, men vi er liksom ikke helt på bølgelengde vi to. Var i alle fall ikke det, jeg synes det blir bedre med årene - men det er klart - etter syv år ville jeg vel følt at jeg hadde kjemi med potteplanten min også Jeg har forøvrig opplevd å ha skikkelig dårlig kjemi med en hest, og det var helt uholdbart - hesten kunne ikke bli hos meg. Det tror jeg er en veldig akseptert greie i ridehestmiljøet ... Så hvorfor ikke i hundemiljøet?

[Stine]

Jeg konkluderer med at jeg enten ikke har kjemi med noen av hundene jeg har eller har hatt, eller at jeg har hatt god kjemi med alle. For jeg forstår faktisk ikke hva dere prater om?? Er jeg helt alene om det?

Altså, jeg forstår at man kan bli ekstra glad i noen hunder. Mynden min har krøpet helt inn i hjerterota mi. Det samme med ei av de tidligere boxertispene mine. Men det betyr ikke at jeg ikke har hatt kjemi med de andre? Jeg har vært glad i de alle sammen.

Jeg kan en viss grad forstå manglende kjemi med andres hunder. Det er sjelden jeg føler noe spesielt for andres hunder. De kan enten være pene, stygge osv. Men ike ofte at jeg har en connection med de. Men de er jo ikke mine. Hadde jeg overtatt en av mine venners hunder er jeg ganske sikker på at følelsene overfor det dyret ville kommet etterhvert.

Jeg hadde aldri skjønt hva dem pratet om hadde jeg ikke hatt Bodil, for alle de andre hundene har jeg bare hatt liksom. Det er ikke noe "spesielt" med dem (misforstå meg rett! Jeg elsker alle hundene jeg har/har hatt) men det var noe med Bodil, noe det ikke går ann å sette fingeren på. En once in a lifetime hund. Tilogmed C føler det sånn, at det sa klikk første gangen han så hu.

[Djervekvinnen]

Den hunden jeg har best kjemi med av alle er Nitro. Han er bare helt perfekt for meg. Vi matcher så bra og har en Connection som er utrolig. Han leser meg så bra, vet når han skal holde avstand, når jeg trenger kos, Han er bare MED meg. Det er vanskelig å beskrive er slik god følelse, men man føler den. Hunden passer bra med personlighet og hva jeg liker i en hund.

Jeg kjenner det ikke med Mynte enda, men hun er valp og jeg er fortsatt i bli-kjent fasen. Jeg håper jeg får et slikt forhold med henne også. Jeg tror kjemi kan komme med tiden, det trenger ikke å måtte være der fra starten. Det er slik jeg har opplevd det ihvertfall.

Min første hund, Hera, en hund jeg var utrolig glad i, men egentlig passet vi ikke så godt sammen. Hadde ikke samme kjemien som jeg har med Nitro. Men glad i henne, ja veldig.

[Thea]

Vi besøkte valpene et par ganger, og siste gangen var det bestemt hvilken vi skulle ha, utifra hva vi fortalte og hvordan oppdretterne kjente valpene. Da syns jeg vi fikk god kjemi med valpen allerede. Og jeg var så glad for at det var akkurat han vi skulle ta med hjem og ikke han som bare holdt seg utenfor hele tida, eller han som maste hele tida. Vi fikk han rolige, nysgjerrige som helst unngår konflikter. Og som skulle opp på fanget og snuse på oss og bite oss i klærne Men jeg har faktisk vært litt redd for hva han syns om oss - har han like god kjemi med oss som jeg tror vi har? Jeg er ikke vant til hunder som ikke er så kosete, så det er uvant med en som ikke er fullstendig kosegris. Men han er så søt som gjerne ligger inntil, han skal bare ikke koses på

Men ja, det må være lettere å vite om man har kjemi med voksne hunder enn med valper. Husker da jeg drev med hest, at jeg en gang prøvde en hest som var perfekt for meg. Alt var riktig, hun var et kupp, og det ville vært dumt å la sjansen gå fra meg. Men jeg følte absolutt ingenting for den hesten, så jeg kunne bare ikke kjøpe henne. Så prøvde jeg en hest som ikke var sånn jeg hadde tenkt meg i det hele tatt, det var nesten så jeg ikke gadd å prøve ham - og vi fikk mange fine år sammen, og passet kjempebra til hverandre Det er vel sånn det er, noen ganger føler man ingenting for dyret som ville vært perfekt, og så faller man pladask for en som ikke er som man hadde tenkt i det hele tatt.

[Castella]

Jeg hadde ikke noe kjemi med casper første året.... han var ikke interessert i kontakt med meg og var kun interessert i å ødelegge mest mulig. Jeg vurderte aldri å gi han fra meg men synes jo det var trist.

Da han ble 1.5 år begynte han å vise sin fantastisle personlighet og nå snart 3 år gammel har vi en fantastisk kjemi. Han er mannen i mitt liv

[Toril]

Jeg vet godt jeg er rar,men jeg har aldri møtt et dyr jeg ikke har likt jeg!

I hvertfall ikke en hund ,uansett hvor "drittbikkjer" de er så finner jeg noe å falle for .

Av de som har bodd her kort eller lenge så har kjemien vært forskjellig ja,men alle har jeg vært glad i .Passehunder så vel som mer bofaste,hvis noen av dem skulle blitt omplassert så hadde alle som en vært velkommen hit.

Skikkelig dårlig kjemi har jeg sluppet å oppleve enn så lenge,glad er jeg for det.

Enkelte har skilt seg ut her også,som mer MINE enn andre,den følelsen er herlig!

[Emilie]

Jeg har god kjemi med begge hundene. De er veldig knyttet til meg og jeg til dem. MEN - Venus har jeg hatt i godt over ti år, hun har vært med meg i tykt og tynt. Hun er veldig opptatt av å være i nærheten av "mor", selv om hun ikke er klengete. Det blir et sånn usynlig bånd og litt utover det å bare ha god kjemi. Cujo er glad i alle, selv om han er relativt trofast Vi har ikke kjent hverandre mer enn et drøyt år. God kjemi har vi, men virkelig sterke bånd tar det ofte litt tid å knytte

[Castella]

Så lurer jeg på, hva er dårlig kjemi?

Man opplever alle å møte mennesker og dyr man passer lettere sammen med, men når man gir det en god innsats og litt tid så lærer man jo hverandre å kjenne og etterhvert så finner man som regel kjemien? og blir glad i hverandre?

Ihvertfall tenker jeg sånn... jeg tror aldri jeg kommer til å kvitte meg med en hund pga dårlig kjemi. Jeg ser ikke hvordan det skulle skjedd.. Jeg blir jo glad i alle hunder jeg tilbringer nok tid med. Noen tar bare litt lenger tid enn andre.

Jeg har jobbet med hest på fulltid i noen år og opplevde jo fra tid til annen hester jeg ikke hadde "kjemi" med, men etter en god stund så vokste jo vennskapet, vi lærte hverandre å kjenne og jeg satte mer og mer pris på deres særegenheter og da fikk vi "kjemi"

[Papillon]

Med Grumpy så var det ikke sånn WOW kjemi med en gang, men den kom gradvis snikende og nå er han jo "mannen i mitt liv" og det skjærer i hjertet mitt med tanken på å gi han fra meg. Det kommer aldri til å skje, med mindre det er til hans beste, selvsagt. Han og jeg hører bare sammen! Så for min del er ikke kjemi noe som trenger å være der fra starten av. Frøken har jeg jo hatt lenge og vi har god kjemi og forstår hverandre veldig godt, men det er liksom hun og bestemor som som er ment for hverandre. Det var faktisk ikke noe vondt å gi henne fra meg til bestemor i det hele tatt (om bestemor ikke klarer å ha henne mer så kommer hun selvsagt hit til meg igjen, og hun bor 10 min unna meg så jeg besøker henne jo så ofte som mulig) når hun har det så bra hos henne og de lyser opp hverandres hverdag. Jeg blir faktisk litt rørt *kliss kliss*

Ympa er jo bare valpen, og med henne merker jeg at vi begynner å forstå hverandre bedre og bedre, men det er jo ikke det samme med Grumpy, da. Men, det er helt greit, hadde vært merkelig - og ikke rett spør du meg om man hadde hatt den kjemien med alle hundene.

*Barna*

Fortsetter videre..

Jeg har også hatt en hund på prøve jeg hadde kjempegod kjemi med, men hun passet rett og slett ikke mitt bruk overhode og var samtidig redd for mannfolk og da også min far, så det gikk bare ikke. Hun leverte jeg tilbake.

[Guest Klematis]

Nå har ikke jeg hatt hund før, men jeg følte kjemi med en gang, og jeg er like forelska enda.

[Cavalierflat]

Jeg har heldigvis aldri opplevd dårlig kjemi med egne hunder.

Cavalieren min møtte jeg første gang da han var 7 mnd og jeg syntes han var helt perfekt med engang! Vi har samme personlighet og leser hverandre veldig bra. Jeg har aldri møtt noen hund som er SÅ lik meg.

Flaten min møtte jeg første gang da hun var 4 uker og da bestemte jeg meg for at det var hun jeg ville ha og var egentlig ikke interressert i å skulle ha noen av de andre valpene.

Hun var en liten monstervalp og har fryktelig mange meninger om ting, så hun tror jeg er en hund noen kunne irritert seg veldig over, i tillegg til at hun helst vil sitte oppå deg hele tiden.

Men vi har en super kjemi og jeg blir mer og mer forelsket for hver dag

Tror det kan finnes dårlig kjemi mellom hund og menneske og er man alene om hunden ser jeg ikke på det som en veldig dum grunn til å omplassere.