Gå til innhold
Hundesonen.no

Jul alene - hva er greia?


Guest Belgerpia
 Share

Recommended Posts

Guest Belgerpia

Ja, alvorlig - hva er greia med alle disse tåredryppende publiseringene om stakkars mennesker som må feire jul alene?

Hva er problemet?

Selv trives jeg i mitt eget selskap og evner å gjøre det hyggelig med bare meg, bikkja og tv'n - faktum er at den hyggeligste julekvelden jeg har hatt noen gang feiret jeg alene i leiligheten på Kråkstad. Koste meg glugg i hjel både jeg og bikkjene.

Hvert år sånn omtrent nå, dras det frem at hauger og lass av mennesker feirer jul alene - og stakkars dem og bu og hu..... Klart, noen synes sikkert det er leit - men jeg kan ikke for mitt bare liv tenke meg at alle som feirer jul alene synes det er helt krise.

Som enslig føler jeg at ALLE mener de er programforpliktet til å synes synd på meg som risikerer å måtte feire jul alene - nå må jeg ikke det egentlig, for mine foreldre mener jeg skal til dem. Nevner jeg utad at jeg kunne tenke meg å være alene så er alles reaksjon "men det kan du jo ikke, du kan jo ikke være alene julaften". Men visst **** kan jeg det - og jeg koser meg også. Det er ikke synd på meg - jeg føler meg privilegert faktisk. Ikke noe stress, ikke noe mas, ikke noen som forventer noe - jeg kan gjøre mitt i mitt tempo. Jeg synes det er kos jeg - det er bare hele ***** føckings verden rundt som mener at jeg burde synes at det er KATASTROFE.........

Men ER det det?
Er jeg helt skrudd i hue som ikke synes det er katastrofe?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 80
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Selvfølgelig kan det oppleves som påtrengende når andre forteller en hva en skal føle, men det er også lite empatisk å kontant fastslå at "alle kan fikse noen å være sammen med om de bare vil". Det gå

Tuller du nå? Så en gammel dame som ikke har noen levende familie igjen - hun skal skylde seg selv og "ta seg sammen" fordi hun synes det er vondt og sårt å sitte alene på julaften? Jeg blir helt matt

Jula bringer frem minner på godt og vondt. Å "måtte" sitte alene fordi ektefellen er død, familien er uvenner, man er alene og isolert og ikke kommer seg noen plass, ikke har penger til å reise for, i

Er vel flere svar på spørsmålet ditt.

A) Nei, det er ikke noe problem å feire jul alene om man trives om det. Men da sutrer man jo gjerne ikke om det :)

B) Ja, noen feirer jul alene og forteller aldri om hvor ensomt og trist det er. Dette gjelder nok særlig eldre og syke som har vokst opp i generasjonen "må aldri spørre om noe" og holder alt inni seg. Dette er selvsagt den største tragedien.

C) Folk som skriver om hvor trist det er at det finnes folk som er alene i jula. De tenker vel som oftest på gruppe C, men leses nok oftest av gruppe A. Ergo blir det hele litt feilskjær.

D) Folk som sutrer om å være alene i jula og at jula er crap-dritt-blæææh i alle sosiale medier. Gjerne med en sånn "jaja, så blir det jul alene i år og da……". Oppmerksomhetssjuka osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei :)

Men jeg syntes det er fint det fokuseres på dem som ikke ønsker det rundt jul. For mange handler julen om å være sammen, ta vare på hverandre m.m. Selvfølgelig har alle som mener dette ulike måter å uttrykke det på, og det må være greit tenker jeg :)

EDIT; Med det siste mener jeg at det ikke innebærer for alle masse felles akkurat 24.des. For noen er det kanskje å ringe eller sende et kort til noen de er glad i ila juletiden :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei :)

Men jeg syntes det er fint det fokuseres på dem som ikke ønsker det rundt jul. For mange handler julen om å være sammen, ta vare på hverandre m.m. Selvfølgelig har alle som mener dette ulike måter å uttrykke det på, og det må være greit tenker jeg :)

Enig.

Man må ha en viss forståelse for at noen synes faktisk det er kjempetrist å sitte alene i julen, og noen synes det er helt greit.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne nok fint feira jul alene, men jeg tror nok problemet dukker opp hos noen av de som ufrivillig er alene, om det er fordi man ikke har venner og familie, men ønsker og ha det så er det nok ekstra sårt i en periode hvor alt handler om og være sammen. Jeg kan godt skjønne at det kan være veldig tungt. Det blir liksom gnidd inn litt ekstra at man er alene.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes fryktelig synd på de som ikke vil sitte aleine i jula (men ikke nok synd til at jeg vil gjøre noe med det :P ) og jeg synes det er fint at det finnes folk som åpnen hjemmene sine for dem :)

Når det er sagt så blir C og jeg sett veldig rart på siden vi vil feire jul aleine sammen (og ikke gir hverandre gaver) familiene våres synes det er helt ok, men alle andre skal bry seg om det. Det synes jeg faktisk er slitsomt, hvorfor kan ikke folk få feire jul akkurat sånn som dem vil selv? Vi koser oss glugg ihjel og kunne ikke tenkt oss det maset og kjaset det er å feire sammen med småbarnsfamilier som søsknene våres er (no offence til småbarns familier, det er bare ikke vår greie)

I år er det 3 jula vi er hjemme aleine sammen med hundene, og jeg gleder meg som aldri før til å feire :)

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Enig.

Man må ha en viss forståelse for at noen synes faktisk det er kjempetrist å sitte alene i julen, og noen synes det er helt greit.

Selvsagt har jeg det - jeg har full forståelsen for at noen synes det er leit å være alene i jula - det jeg ikke har fullt så stor forståelse for er at alle forsøker å si at jeg også må synes det er trist :)

Jeg kunne nok fint feira jul alene, men jeg tror nok problemet dukker opp hos noen av de som ufrivillig er alene, om det er fordi man ikke har venner og familie, men ønsker og ha det så er det nok ekstra sårt i en periode hvor alt handler om og være sammen. Jeg kan godt skjønne at det kan være veldig tungt. Det blir liksom gnidd inn litt ekstra at man er alene.

Jovisst - noen synes nok at det er trist og tungt, men jeg tror ikke alle synes det - dessverre virker det som om verden ikke vil tro meg når jeg sier at jeg synes det er greit liksom :).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jovisst - noen synes nok at det er trist og tungt, men jeg tror ikke alle synes det - dessverre virker det som om verden ikke vil tro meg når jeg sier at jeg synes det er greit liksom :).

Du må skjønne at du rokker i selve fundamentet av politisk korrektes meninger - alle skal ha det flott og bra og være glansbilder fra A til Å. Begynner du å si ting som ikke henger på greip for dem - at man faktisk kan ha LYST til å sitte aleine i jula - da blir det electronic board malfunction fzzzy fshhht pzzzt og de kortslutter :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo trist å være alene i julen når man ikke ønsker det. De som trives med å være alene, de trives også i juletiden og de gjør også dette frivillig.

Nå er det vel få som ikke har NOEN de kan feire jul sammen med, om det så er noe familie eller venner. Men det finns noen som ikke har verken familie og venner, og det er jo trist. Det finns noen steder hvor firmaer, restauranter, foreninger etc. har julefeiring for de som er alene eller er fattige, supert tiltak, men dessverre ALT for lite av det.

Jula er litt spesiell, for det er liksom familiehøytid og samlingsstund. Det å være alene (ufrivillig) blir ekstra sårt da.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Du må skjønne at du rokker i selve fundamentet av politisk korrektes meninger - alle skal ha det flott og bra og være glansbilder fra A til Å. Begynner du å si ting som ikke henger på greip for dem - at man faktisk kan ha LYST til å sitte aleine i jula - da blir det electronic board malfunction fzzzy fshhht pzzzt og de kortslutter :P

*latterkrampe*

Ja, sånn føles det - blir som sånn robotleke som bare spinner rundt sin egen akse og ser helt strula ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med de andre.

Synd på de som ikke vil feire alene, men slitsomt for de som vil være alene, at alle skal mase og synes det er unormalt. Folk er forskjellige og det bør respekteres.

Blir litt av det samme, men ikke like ille, om man ikke skal finne på noe "spennende" på nyttårsaften. Går jo ikke an å bare være hjemme med hundene og slappe av. Tenk på all festen man går glipp av :shocked:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet er jo at mange av de som er alene ikke ønsker det. Jeg hadde vært utrolig ensom og lei meg hvis jeg hadde sittet alene i jula jeg. Jeg har en venninne som skal være alene i år, fordi hun må jobbe dagen før og etter og dermed ikke har tid til å reise hjem til familien sin, og jeg syns fryktelig synd på henne. Tankene om at "alle andre" feirer med familie og venner og spiser god mat osv, det er trist det når man ikke har noen å dele opplevelsen med. Høytider er den verste tiden for ensomme mennesker. Det er også høyere selvmordstall i jula...

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt har jeg det - jeg har full forståelsen for at noen synes det er leit å være alene i jula - det jeg ikke har fullt så stor forståelse for er at alle forsøker å si at jeg også må synes det er trist :)

Jovisst - noen synes nok at det er trist og tungt, men jeg tror ikke alle synes det - dessverre virker det som om verden ikke vil tro meg når jeg sier at jeg synes det er greit liksom :).

Jeg vet mange som kunne tenkt seg og feire jul alene Inkl meg selv noen ganger, samt noen som feirer alene som synes det er fint. For min del så er jo det fordi julen ikke betyr noen ting for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, alvorlig - hva er greia med alle disse tåredryppende publiseringene om stakkars mennesker som må feire jul alene?

Hva er problemet?

Selv trives jeg i mitt eget selskap og evner å gjøre det hyggelig med bare meg, bikkja og tv'n - faktum er at den hyggeligste julekvelden jeg har hatt noen gang feiret jeg alene i leiligheten på Kråkstad. Koste meg glugg i hjel både jeg og bikkjene.

Hvert år sånn omtrent nå, dras det frem at hauger og lass av mennesker feirer jul alene - og stakkars dem og bu og hu.... Klart, noen synes sikkert det er leit - men jeg kan ikke for mitt bare liv tenke meg at alle som feirer jul alene synes det er helt krise.

Som enslig føler jeg at ALLE mener de er programforpliktet til å synes synd på meg som risikerer å måtte feire jul alene - nå må jeg ikke det egentlig, for mine foreldre mener jeg skal til dem. Nevner jeg utad at jeg kunne tenke meg å være alene så er alles reaksjon "men det kan du jo ikke, du kan jo ikke være alene julaften". Men visst **** kan jeg det - og jeg koser meg også. Det er ikke synd på meg - jeg føler meg privilegert faktisk. Ikke noe stress, ikke noe mas, ikke noen som forventer noe - jeg kan gjøre mitt i mitt tempo. Jeg synes det er kos jeg - det er bare hele ***** føckings verden rundt som mener at jeg burde synes at det er KATASTROFE...

Men ER det det?

Er jeg helt skrudd i hue som ikke synes det er katastrofe?

Puhhhhh! Det er ikke bare jeg som har tenkt på det der altså? Jeg kjenner jeg er litt fed up av alle sånne "vær snille med de det er så synd på i jula"-statuser :aww:. Jeg gleder meg faktisk til den jula jeg ikke føler meg forpliktet til å dra nordover for å feire jul med folk jeg egentlig ikke har så mye annet enn gener til felles med. Joda, det er hyggelig og alt det der, men jeg har det like hyggelig for meg selv.

Jeg kunne nok fint feira jul alene, men jeg tror nok problemet dukker opp hos noen av de som ufrivillig er alene, om det er fordi man ikke har venner og familie, men ønsker og ha det så er det nok ekstra sårt i en periode hvor alt handler om og være sammen. Jeg kan godt skjønne at det kan være veldig tungt. Det blir liksom gnidd inn litt ekstra at man er alene.

Men jeg tenker liksom som så jeg, at man VET at man er alene, sant? Dermed er man da også ansvarlig for å sørge for seg selv og sin egen lykke - kan man ikke heller snu all denne sorgen man gnurer og gnager på, og noen til og med ser ut til å dyrke, til heller å se det positive i ting? Jeg kjenner jeg er møkk lei av at alle andre skal ha dårlig samvittighet for at man har det bra, fordi andre gjør jula til en negativ ting.

Man er sin egen lykkes smed, heter det... man kan ikke forvente at andre skal gjøre deg lykkelig liksom. Det får man sørge for selv.

Jeg tror også mange glemmer at det er MANGE familietragedier i jula - som skjer nettopp fordi folk føler seg "tvinget" til å være sammen og "ha det så hyggelig" sammen.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På julaften i fjor blei jeg oppringt ca kl 16 av en lettere hysterisk mor som lurte på hvor jeg var. Jeg satt nemlig hjemme på rønna med bare stearinlys, julemusikk og sjokolade som stimuli, så på de fine hundene mine ligge og hvile etter vår tradisjonelle juletur hvor vi vasser i snø og titter på verden, hadde røde roser i kinnene og kjente en sånn vanvittig fred bølge inni meg. Ikke huska vel jeg på at jeg skulle være på Skedsmokorset til julemiddag om en time, jeg hadde det jo så fint. :D

Jeg er helt enig med deg, Belgerpia. Det er fint å kunne leve sitt liv sånn at en kan kjenne fryd i eget selskap og trives med det. Jeg sympatiserer også veldig med de som får tyn for å velge utradisjonelt. Jeg skal feks feire jul med min fine mann, sirkusjentene og faren hans. Denne fantastiske fyren ingen har skjønt hva slags forhold jeg egentlig har til, men som de aller fleste har slutta å stille spørsmålstegn ved når de ser at vi har det helt absurd fint sammen.

Problemet er jo som flere nevner manglende forståelse for at det å feire jul aleine ikke er det samme som å være ensom på julaften. Jeg skulle ønske at alle som var ensomme på julaften kunne få et sted å være, og at alle de som ønska å være aleine fikk lov til det, uten å bli overøst med misforstått omtanke.

Og glansbilder, regnbuer og enhjørninger og sånn... :P

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min salig henfarne tante Hjørdis elsket å feire jul alene. "Tenk å kunne sette seg ned i fullkommen ro og spise sin julemat mens julemusikken strømmer fra platespilleren!" sa hun en gang. Hele familien jobbet aktivt for å få henne til å feire jul hos seg, hun fikk mange invitasjoner! Men hun sto på sitt, hun ville feire jul alene. Hun var en spesiell og morsom person, tante Hjørdis. Hun gjorde som hun ville i mange saker. :heart:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med Siri jeg, det går an å finne noen å være sammen med i jula om man vil, selv for eldre uten familie. Jeg er en av de som ikke feirer jul i det hele tatt, annet enn pinnekjøtt i mengder til meg selv, ribbe til bikkjene og etpar pliktinnkjøp av julegaver, og de blir det heldigvis færre og færre av. Jeg har både jobbet dobbelt skift, vært hjemme mutters alene og på utenlandsferie julaften, og alt har vært like flott på sitt vis.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er greia med å synest at dette er et problem lurer jeg på. Jeg synest det er flott at noen åpner opp hjemmet til noen som ellers måtte sittet alene hjemme på det som er årets viktigste sosiale samling for veldig mange. Og selv om veldig mange synest at det er helt OK å sitte hjemme alene, så betyr ikke det at dette er en negativ, mediskapt greie.

Og husk, dette er folk som ikke har familie og eller/venner i det store og hele, og dermed er alene i store deler av året ellers. Det er en viss forskjell på å selv velge ensomheten, og det å være ensom.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Min salig henfarne tante Hjørdis elsket å feire jul alene. "Tenk å kunne sette seg ned i fullkommen ro og spise sin julemat mens julemusikken strømmer fra platespilleren!" sa hun en gang. Hele familien jobbet aktivt for å få henne til å feire jul hos seg, hun fikk mange invitasjoner! Men hun sto på sitt, hun ville feire jul alene. Hun var en spesiell og morsom person, tante Hjørdis. Hun gjorde som hun ville i mange saker. :heart:

Siste gangen jeg feira julaften alene bodde jeg der jeg bor nå - jeg lagde meg ribbe og medisterkaker, lagde saus fra bunnen av og hadde sniki til meg litt av mammas surkål. Maten stod på bordet klokken 17:00, Sølvguttene sang vakkert på TV og før jeg spiste gikk jeg å åpnet døren og stod litt ute og hørte kirkeklokkene ringe julen inn..........

Pakkene åpnet jeg rett nok FØR middag (jeg er en skikkelig sucker etter pakker da ha ha ha ha) - men jeg hadde en skikkelig hyggelig julaften i mitt eget selskap. Huset julepyntet, reint og ryddig - var bare så deilig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er stor forskjell på om det å feire jul alene er selvvalgt eller om det er fordi man faktisk ikke har noen. Jeg skal f.eks feire nyttår alene, fordi samboer skal jobbe og jeg ikke vil la Ozu være alene nyttårsaften enda. Men jeg er ikke alene fordi jeg er ensom, men pga jobbing og eget valg. Da blir det noe helt annet. Det hadde vært mye verre om jeg måtte være alene nyttårsaften fordi jeg ikke hadde noen å feire med.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

åh, jeg drømmer om å feire jul alene, eller bare reise bort. Jula er bare mas og stress. I år skal vi ha hele familien til min mann også, inkludert barnebarn + mine foreldre. Kan jeg få slippe? Slippe den dårlige samvittigheten for å ikke strekke til og gjøre som familien over veien gjør. De gleder seg sååååå til jul, huset er ferdig pyntet og advent står i fokus, hakket før de maler huset i lilla.

Nei, jeg vil mye heller sitte alene og spise sosissier og medisterkaker! Da slipper jeg den ekle fettede ribba og den kjedelige skinka som vi har hver søndag dag ellers i året.

Nå høres jeg veldig utakknemlig ut og det er ikke meningen, men jula for meg har i alle år aldri brakt noen varm følelse og glede i meg. Det er bare mas og tjas og forventninger som ikke blir innfridd.

Når jeg blir gammel skal bli som Tante Hjørdis, sitte ALENE! Så kan min gamle gubbe sitte på sykehjemmet å surre i sin egen verden. Godt planlagt med valg av mye eldre mann, tenkte på fremtiden! :P

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig kan det oppleves som påtrengende når andre forteller en hva en skal føle, men det er også lite empatisk å kontant fastslå at "alle kan fikse noen å være sammen med om de bare vil". Det går an å ha flere tanker i hodet samtidig.

Det handler vel egentlig ikke om å "fikse noen å være sammen med", men å endre tankemåten til å slutte å synes synd på seg selv som må sitte alene, men heller gjøre det til en positiv ting tross alt!

I stedet for å sitte der i all sin selvmedlidenhet, så må man slutte å være misunnelig på "alle de andre" som feirer sammen med noen. Det går utmerket an å ha det koselig i sitt eget selskap bare man tillater seg det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...