Gå til innhold
Hundesonen.no

Voksen omplasseringshund eller valp fra oppdretter?


Array
 Share

Recommended Posts

Dette er en fasit:

Det er poenget vårt, og det er dette vi reagerer på. Det er fint at du nå modererer deg. :)

Jo, men trådstarter spør jo etter personlige erfaringer? Og det er min erfaring og konklusjon, i forhold til meg og hva jeg vil.

Det betyr ikke at det er en fasit for alle andre, det er fasiten for meg og det jeg vil anbefale. Så selv om det blir feil for deg, og flere andre her, så er det det som er riktig for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som ofte er fordelen med en omplasseringshund, er at du får en prøvetid. Vi fikk en uke, og fikk egentlig testa det vi ville teste og var førnøyde med det. Når man skaffer seg en valp, så er det jo bare en liten pelsball (eller ball for de rasene uten pels), uten noe særlig personlighet, så hvordan den kommer til å takle livet i ukene, måndene og årene som kommer er umulig å forutsi.

Jeg vil sammenligne det å skaffe seg omplasseringshund med å kjøpe seg bruktbil. Det er smart å kikke litt rundt, se på og prøvekjøre litt forskjellige biler, se hva som er utført av repersjoner, sjekke kjente problemer med bilmerke og til slutt gjøre seg en helhetlig vurdering av hva som er mest fornuftig. Det er nok mange som har surfa på finn, og funnet seg en bil de bare MÅ ha og slått til på dagen, for så å finne ut i ukene som kommer at dette kanskje ikke var det beste kjøpet man har gjort.

Nå vil jeg jo egentlig anbefale å bruke mer enn en uke på å "prøve" hunden. Lizzy er mentaltesta og veldig stabil jevnt over, så vi visste i stor grad hvordan hun var før hun kom hjem med oss. Vi kunne spurt om lenger tid, men følte at vi kjente hun godt nok da. Det eneste vi egentlig testa den uka var jaktinstinktet. :)

(Typisk mannfolk å sammenligne med bilkjøp! :rolleyes: )

Jeg tror sannsynligheten for å få en frisk og mentalt ok valp er større enn å få en frisk og ok omplasseringshund. Men det er jo bare min mening.

Jeg har motsatt oppfatning.

Omplasseringshunden vår, er som Bård sa, den stødigste og "beste" hunden vi har hatt. :)

Sent from my C6603 using Tapatalk

Edit: Teite mobilen posta litt tidlig gitt..

Endret av :)Kine
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange er uheldige med valp også. Det er vel et par stykker her på forumet minst som har vært gjennom noen valpekjøp og enda ikke greit å få en hund til å vare i over 5 år... (no offense til de det gjelder, all sympati!)

Hverken omplassering hunden eller valpen min har blitt fem før de døde så jah :-P

Men derimot vårt mest uplanlagte kjøp noensinne levde til hun var 10.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det vet jeg. Er også en av de som har vært uheldig med valp. Men jeg tror likevel sannsynligheten for vellykket valpekjøp er større enn for omplasseringshund.

Det er så ufattelig mange flere variabler som spiller en sentral rolle når man skaffer seg hund enn alderen på den.

Jeg skjønner ikke hvorfor et gjennomtenkt valg om omplassering på grunnlag av god research og med vekt på riktig individ til riktig familie, skal gjøre sjansene så mye dårligere enn med like et gjennomtenkt kjøp av valp. Det er jo det som er viktig, jobben man gjør i forkant og sin egen preferanse. Og så må man være ærlig med seg selv om at det uansett aldri finnes noen garantier siden vi har med levende individ å gjøre.

Jo, men trådstarter spør jo etter personlige erfaringer? Og det er min erfaring og konklusjon, i forhold til meg og hva jeg vil.

Det betyr ikke at det er en fasit for alle andre, det er fasiten for meg og det jeg vil anbefale. Så selv om det blir feil for deg, og flere andre her, så er det det som er riktig for meg.

Jeg forsøker å nyansere de personlige erfaringene dine siden de gjør deg ganske ensidig og urettferdig.

edit: gjorde om på en setning.

Endret av Mari
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er så ufattelig mange flere variabler som spiller en sentral rolle når man skaffer seg hund enn alderen på den.

Jeg skjønner ikke hvorfor et gjennomtenkt valg om omplassering på grunnlag av god research og med vekt på riktig individ til riktig familie, skal gjøre sjansene så mye dårligere enn med like et gjennomtenkt kjøp av valp. Det er jo det som er viktig, jobben man gjør i forkant og sin egen preferanse. Og så må man være ærlig med seg selv om at det uansett aldri finnes noen garantier siden vi har med levende individ å gjøre.

Jeg forsøker å nyansere de personlige erfaringene dine siden de åpenbart er så ensidige og urettferdige-

Ja det ER mange variabler som spiller inn. Det ble gjort mye research før vi overtok mezzi, det var ingenting som tydet noen plass at vi skulle få det vi fikk. Men så ble vi løyet til av de personene som kunne fortalt hvordan han faktisk var, eierne. Er de som kjente hunden og burde gjort det riktige, istedenfor å lyve om den for å bli kvitt den.

Det sagt så var mezzi en utrolig hund de få gangene alle problemene var fraværende.

Ja jeg merker jo du prøver å nyansere erfaringene mine, men hvordan kan man nyansere en erfaring? Når alle er lik? Hadde jeg hatt erfaringer som var nyanserte ville de jo også kommet frem, men nå har jeg (tydligvis) vært så uheldig å kun hatt og sett negative erfaringer. Og det gleder meg å se at det ikke er sånn for alle. Men igjen må jeg presisere at jeg ikke kan uttale meg om noe jeg ikke har sett/erfart, derfor blir min uttalelse da veldig negativ. Men sånn er det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn bare for å ha skrevet det: Vi opplevde det som ideelt å få voksen hund som har vokst opp hos oppdretter fordi hunden både er helsetestet fri for ditten og datten, er ferdig med valpetiden og har bodd i et trygt og stabilt hjem hele tiden, og grunnen til at hun skulle ut på fôr var rett og slett fordi hun og moren var et radarpar som fant på streker i lag.

Det finnes fordeler og ulemper med valper og omplasseringshunder, men en grei regel er å holde seg unna valper fra oppdrett som ikke utfører tilstrekkelig helsetesting osv. og omplasseringshunder som eks. omplasseres på grunn av sine "issues" i stedet for livssituasjonen til eierne.

Vi fikk prøvetid på Linda, og opplevde det som veldig fint fordi vi da kunne se om hun passet inn etterhvert, og det gjorde hun (men det er viktig å gi det litt tid).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De tor første hundene våre var omplasseringshunder fra privatpersoner. Den første var skuddredd (hurra, elgbikkje som er skuddredd..), redd for torden, redd for regn (han ble hysterisk om han var ute og det regna), men ellers en kjempefin familiehund. Snill som dagen var lang og kosete.

Han andre.. PERFEKT. Seriøst, jeg tror ikke jeg har vært borti en mer avbalansert hund, jeg. Han var tålmodig, snill, ikke redd for noen ting, ikke aggressiv mot andre hunder, og rett og slett den fineste hunden jeg har vært borti. Da vi begynte med hundekjøring og det kom valper i hus og slikt tok han rollen som tålmodig pappa som den største selvfølge. Rundt 7-8 årsalderen ble han syk og måtte avlives dessverre. Men han er en del av grunnen til at valpene vi fikk mens vi hadde han er så snille og fine nå, det smittet veldig over fra han, det er jeg helt sikker på.

Finaste Birken :heart:

227896_9544585532_577_n.jpg

Også er jo noen av huskyene våre omplassert hit som voksne. Litt ymse, men alt i alt ganske gode erfaringer :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei det er godt mulig. Men nå har jeg vært innom så mange omplasseringshundsaker (foruten min egen) at jeg oppriktig mener man er heldig om man får en omplasseringshund som faktisk fungerer.

Dessuten gir jeg et personlig råd, mitt råd er å styre unna. Så har andre sine råd, så får det være opptil trådstarter hva de selv ønsker?

Være SÅ bastant da...når du kun har hatt en omplasseringshund, og en valp som ikke fungerte, blir 50/50 det ;), da bør du nesten ikke anbefale valp heller, da...

Jeg har omplasseringshund som straks blir 12år, hun er fortsatt med på lengre turer (går ikke mila lenger, men hun er med opptil 7km lett), tok for en liten stund siden den store blodprøven og INGEN avvik i det hele tatt, hun ser ikke ut som hun snart er 12år, får mye skryt av hun :wub:

Kanskje jeg har vært heldig, men syntes det er veldig synd om jeg ikke hadde fått hun dersom jeg hadde for eksempel hørt på deg som sier så bastant at man bør styre unna omplasseringshunder.

Det man må gjøre når man skal ha omplasseringshund er å skaffe seg så mye som mulig informasjon om hunden, gå gjerne lengre tur med den alene, prøv å møte andre hunder på denne turen, og dersom du kan få litt prøvetid, så ville jeg gjort det, jeg hadde 3uker prøve tid på Chicka, hun ble aldri levert tilbake :wub:

Man må regne med at hunden kanskje trenger litt tid på å "varme seg opp" i det nye hjemmet, la den få lov til det uten for mye stress og mas rundt den ;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Være SÅ bastant da...når du kun har hatt en omplasseringshund, og en valp som ikke fungerte, blir 50/50 det ;), da bør du nesten ikke anbefale valp heller, da...

 

Jeg har omplasseringshund som straks blir 12år, hun er fortsatt med på lengre turer (går ikke mila lenger, men hun er med opptil 7km lett), tok for en liten stund siden den store blodprøven og INGEN avvik i det hele tatt, hun ser ikke ut som hun snart er 12år, får mye skryt av hun :wub:

Kanskje jeg har vært heldig, men syntes det er veldig synd om jeg ikke hadde fått hun dersom jeg hadde for eksempel hørt på deg som sier så bastant at man bør styre unna omplasseringshunder.

 

Det man må gjøre når man skal ha omplasseringshund er å skaffe seg så mye som mulig informasjon om hunden, gå gjerne lengre tur med den alene, prøv å møte andre hunder på denne turen, og dersom du kan få litt prøvetid, så ville jeg gjort det, jeg hadde 3uker prøve tid på Chicka, hun ble aldri levert tilbake :wub:

Man må regne med at hunden kanskje trenger litt tid på å "varme seg opp" i det nye hjemmet, la den få lov til det uten for mye stress og mas rundt den ;)

Hatt mer enn en valp ;) og ja jeg er bastant. Fordi det er min erfaring. Og den kan jeg ikke gjøre noe med. Jeg er klar over at jeg var maks uheldig. Men selv om jeg ikke har eid mer enn en omplasseringshund har jeg sett litt av hvert. Og min oppfatning er at man skal være veldig heldig om man får en velfungerende omplasseringshund. Men jeg er ikke blind så jeg ser jo at det kan skje utfra svar på denne tråden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner flere som har veldig god erfaring med omplasseringshunder. I tre tilfeller jeg personlig kjenner til, har det vært snakk om totalt uproblematiske hunder som har blitt omplassert grunnet allergi og tidsmangel. Disse hundene har virkelig ikke noe issues overhodet, og det var eierene som var "problemet" i disse tilfellene. :-)

Men det er klart at i enkelte tilfeller er det såkalt vanskelige hunder som omplasseres bort. Og det kan være så enkelt som at disse hundene har havnet i hjem der de får for lite mosjon/utfoldelse, fordi eier har valgt feil rase for SITT behov. Havner de da i et hjem med folk som har forståelse for raser som krever litt, eller rett og slett er villig til å gi mer og jobbe litt videre med hunden, kan det løse seg så enkelt.

I noen tilfeller er det såklart snakk om hunder som har mentale feil eller andre ting og, men en slik hund kan man ende opp med selvom man velger valp fra en seriøs oppdretter og altså. Vet om en veldig hundekyndig person som hadde erfaring med rasen i 3 hunder før den siste, og den endte opp med å måtte bli avlivet grunnet for ustabilt gemytt, tiltross for at foreldredyrene er stødige hunder. Man kan ha uflaks, rett og slett uansett.

Uansett er det viktig å ikke overta en omplassringshund før man har hatt en perøveperiode.

Personlig ser jeg flere fordeler i å overta en voksen hund som behøver et hjem, enn en valp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er ikke dette min hund, men iom jeg har bodd med bikkja i nesten 2 år så føler jeg at jeg kan gå god for ham. :)
Min kjære svigerfamilie har omplasseringshund, kjenner ikke så godt til fortiden hans, men han var rundt en 8mnd når de fikk ham. En kastrert ung hannhund med et litt "goofy" utrykk. (Seriøst, han minnet om langbein på annonse bilde sitt http://trikanten.no/index-filer/omplasseringshunder.htm Se på rad 3, den som heter Scott.). Han skulle vistnok være vanskelig og krevende, og senteret var usikre på om de ville gi ham til en familie uten egen erfaring med hund(slekta er proppful av hunder). Men til slutt så fikk de ham da, og enden på visa er den mest simpleste, godeste sjelen noengang. Gi ham litt kos og en tur og du har en venn for livet, hver dag møter han deg i døra og logrer med HELE kroppen og lager grom lyder. Fineste :wub: Eneste minuset er at han "syter" en del, men det er hans språk, han bjeffer aldri. Og så er han skuddredd (Type klikker liker vi heller ikke), ikke ekstremt "gå amokk" type redd, men skjelver og gjemmer seg vekk og vil helst være med folka sine.

Blanding av Tysk Jaktterrier og Border Collie. Lever sitt liv med minimalt med mental trening, men med mange gode lange turer. Og trives godt med det!

67651_10151135854035423_922306285_n.jpg

Han ble omplassert fra dette senteret: http://www.Trikanten.no

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har gjort mine erfaringer med begge deler og jeg kan med hånden på hjertet si at mine hundeansaffelser aldri har vært så innmari gjennomtenkte, men mer kommet rekanes på ei fjøl. Alle sammen.

Hund 1: 1982: En kompis kom på døra med henne og 3 søsken med utsagnet: Disse kom fra Tromsø i går, er det ikke du som er så glad i bikkjer? Velg èn! Det gjorde jeg og hun ble hos meg i 12 fantastiske år. Eller hun var fantastisk, jeg samlet nok endel poeng til den derre lista som var her inne for noen dager siden :icon_redface: Hun var min første hund, gikk alltid løs og jeg får enda litt vondt når jeg tenker på henne. Jeg sluttet på lærerhøyskolen fordi det ble for lange dager for henne å være alene, da hun var unghund.

Hund 2: 1991: Tatra begynte å bli gammel og vi ønsket en liten overgangshund, og skulle ha papillon. Det eneste kullet jeg fant, var langt forbi Drammen et sted, så vi dro til Stovner og hentet en bedlington i steden. Bimbo var en happy-go-lucky fyr og elsket verden og tok det som en selvfølge at verden elsket ham tilbake. Som voksen fikk han noen issues mot andre hannhunder i sitt "revir", men slapp han å hilse, var det bare å gå forbi. Han var med på jobb de første par månedene, så stakk jeg hjem og luftet i lunsjen og etter hvert klarte han seg fint alene hjemme med Tatra. Han levde i 13 år.

Hund 3: 2004: Vi hadde faktisk vært uten hund i et halvt år og skulle bare opp og prate med noen tollerfolk om rasen deres. Jeg forsikret meg om at de ikke hadde kull, for jeg ville faktisk være hundeløs en periode. En av tispene deres sto alene på et kjøkken fordi hun ikke likte en av de andre tispene. Tilfeldigvis var de på jakt etter noen som kunne ta henne, da hun ikke hadde det så greit og hun hadde hatt sine to kull. Vi dro opp igjen dagen etter og skulle ha henne noen dager i vinterferien. Den vinterferien varer enda. Solo flyttet med Ane da hun flyttet hjemmefra i november samme år. I mellomtiden hadde en av døtrene hennes blitt levert tilbake til oppdretter pga en smule agressiv oppførsel mot barna i huset, eller hun kom til oss, da.

Hund 4: 2004: Fibi kom til oss åtte måneder gammel og ble hos oss til desember i fjor. Da tok vi henne, fordi jeg hadde ikke lenger en kropp som orket utfall og tull. Hun var høyt elsket og vi jobbet mye og målrettet med henne, men hun ble aldri helt god i hue. Slik jeg ser det nå, burde hunder som viser slike store tegn på atferdsproblemer, usikkerhet whatever, bare tas med det samme. Det er dårlig gjort både mot hunden og velmenende nye eiere å sende problemene videre til andre.

Hund 5: 2007: Fibi var på Trofast og Ia og jeg skulle kose oss på Kreta uten hund i fjorten dager. Fem timer etter at vi landet kom en valp hoppedeisene mot oss, der vi kom opp til veien fra stranden med håndklene rundt oss. "Der er dere jo menneskene mine" sa han. Jaja, så ble det sånn, da. I Januar 2008 kom han til Norge (vi hentet han i Tyskland) og nå er han jammen meg snart sju år gammel og en enkel hund med få behov.

Hund 6: 2011: Dette er egentlig historien om da Tesh skulle til Rena på avlastning hos Rak fordi Kaja hadde fått kyssesyken. Marianne&Java skulle kjøre henne dit og plukke opp meg som selskapsdame. Vel, Ia var med meg til byen og skulle egentlig bare vinke oss avgårde, men plutselig ble det veldig riktig at hun ble med (selv om Fibi og Scilos var alene hjemme og ville bli det flere timer enn vi turte å telle) og tenk, i et av burene bak i bilen, satt en liten Tinka. Siri Eveline skulle omplassere sin phaleneish og sim sala bim ble hun Ia sin og nå ligger hun på ludden på sofaryggen her og sover.

Nå har jeg bare Scilos og Tinka her hjemme. Ingen av dem er det minste planlagt. Ingen av dem har bodde her siden de var valper, men jeg kunne ikke vært mer glad i dem om de så hadde gjort. Begge to er velfungerende og en av dem er veldig trenbar. Scilos trener når han gidder og så lenge han gidder, men Tinka kunne nok jobbet til hun stupte om hun fikk :)

Dette er min lille erfaring med valper og voksne omplasseringshunder. Det er fint å få voksen hund, men det er lurt å sikre seg at den ikke kommer med for mye bagasje. Voksne hunder kan også ha problemer med å være alene. Mine har aldri hatt det, men de har jo stort sett alltid være to, tre eller fire (i perioder). Kanskje det har noe å si. De er iallfall veldig knyttet til hverandre :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Omplasseringshund kan være så mangt - alt fra verdens triveligste og mest omgjengelige, snille hund til en devil in disguise. Med valp er det veldig mye mer hva du gjør det til selv, og også her kan man få noe man absolutt ikke ønsker da hunder kommer med genetisk bagasje. Dog - om man har gjort en god jobb med å velge oppdretter så har man et mer stabilt utgangspunkt.

For min del er ikke voksen hund et alternativ, men folk er jo forskjellige :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Jeg lurer på en ting. Hvorda kan vi sikre oss så vi får vite rett bagasje på hunden. Jeg vet at noe kan endre seg men har opplevd at alt endret seg fra det som ble sakt. Så kalrt kan en spørre men det er da ikke altid svarene er rette da

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man har ingen garantier uansett. Desverre. Jeg har overtatt to unghunder og en voksen. Ene unghunden var fullstendig uproblematisk på 99% av punktene, vi slet litt med urenslighet, men det fiksa vi fort. Desverre ble hunden syk og ble avlivet 5 år gammel. Andre var en "siste sjanse" unghund, hadde mye styr med han i starten, men det var jeg veldig forberedt på, og han ble en fantastisk hund til han ble avlivet 4 år gammel pga sykdom. Nå har vi ei voksen dame her, og hun er seriøst noe av det enkleste som har vandret inn i vårt liv. Den hunden passer så godt inn her at jeg tror jeg kunne gått gjennom 100 valper for å finne en som passet SÅ godt her. :lol:

Av de 5 hunden jeg har hatt/har som jeg har fått som valper så ble en avlivet som 1åring pga sykdom, 1 som 4 åring pga sykdom og en som aldri burde levd mer enn 1 år, hun ble 12,5. men var fullstendig skrudd i hodet fra dag en. :aww: Gutta er nå 3 og straks 4.

Jeg tar gjerne voksen omplasseringhund igjen, under visse kriterier. Null problem. Men jeg tar også valp igjen, om jeg finner noe som frister og livet ligger til rette for det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lurer på en ting. Hvorda kan vi sikre oss så vi får vite rett bagasje på hunden. Jeg vet at noe kan endre seg men har opplevd at alt endret seg fra det som ble sakt. Så kalrt kan en spørre men det er da ikke altid svarene er rette da

Nei, det holder ikke å spørre. Som du sier, en omplasseringshund kan endre fullstendig adferd i et nytt hjem. Men med en i utgangspunktet frisk, normalt oppegående hund, så vil man kunne vite/anta hva som kan være problematisk og ikke. Med en klype salt, såklart.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har gjort mine erfaringer med begge deler og jeg kan med hånden på hjertet si at mine hundeansaffelser aldri har vært så innmari gjennomtenkte, men mer kommet rekanes på ei fjøl. Alle sammen.

*klippe bort mye fint og artig*

Jeg vet ikke hva det er, om det er deg eller meg, men det trillet faktisk noen tårer da jeg leste innlegget ditt.. :icon_redface: Og det er i positiv forstand! Du virker som ei suveren dame ida, og gjennom de orda der viser du så mye omtanke og hundeglede (og bare pittelitt spontanitet..). Du er på mange måter et forbilde. Så, ja, takk for at du gjorde dagen min!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt 3 valper og 4 omplasseringshunder.

Jeg velger lett omplasseringshund igjen. Den styggeste overraskelsen fikk jeg med en valp.

Jeg tror ikke man former valper så mye mer enn voksne hunder egentlig, de tilpasser seg fort. Gener må ikke undervurderes.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Omplasseringshunder kan jo også komme fra oppdretter, dersom oppdretter får tilbake en voksen hund fra en valpekjøper av en eller annen grunn.

Jeg ville først og fremst prøvd å finne ut hva slags rase som passer dere best. Deretter sett hva dere fant hos forskjellige oppdrettere og på f.eks. finn.no og lignende, og kanskje også gjennom raseklubbens sider. Jeg ville finne oppdrettere der dere ser at de har et hundehold som virker bra i deres øyne. Kanskje tatt kontakt med oppdrettere og sagt at dere ikke har bestemt dere for voksen eller valp enda. Men at dere er på utkikk. Og gjerne også litt om hva dere ønsker dere i en hund, og spørre hva vil oppdretteren anbefale? Da kan dere kanskje også få komme på besøk og møte litt forskjellige individer av rasen og se om det er en rase for dere.

Mange av de som er inne i miljøet har ofte mer oversikt og kontakter enn "oss andre dødelige". Sånn at hvis du har kontakt med en oppdretter eller tre, så kanskje de får vite om en unghund/voksen som må omplasseres som ville passe dere perfekt. Eller kanskje en av dem har, eller vet om et kull der det kommer valper som kan passe bra for dere sånn med tanke på egenskaper osv. :ahappy: Eller kanskje de kan gi råd om en eventuell hund dere finner på finn.no, hvor den er fra, hvem foreldrene er og hvordan mentaliteten og helsen er i slekten der.

Kanskje dere også forelsker dere HELT i en av hundene til oppdretter som ikke skal ha kull før om halvannet år, slik at dere blir sittende og vente på valp i nesten to år, jeg kjenner de som har gjort det også. :ahappy:

Om dere vurderer blandingshund, så ville jeg vært nøye på hvordan foreldrene er. Uansett om dere får en voksen eller valp. Om eierne ikke vet noenting om helsen i slekten, og det er en blanding av raser som har "vanlige" helseproblemer, ville jeg styrt unna. Har nettopp møtt en bordercollieblanding som har Addisons disease bare 4 år gammel, det er mye blandinger med hudproblemer, og det er en del annet rart. Dere kan være heldige og få en frisk og rask hund, og dere kan være innmari uheldige og få en veldig syk hund.

Det at man kan få en syk hund gjelder såklart også for rasehunder, men om man finner en god oppdretter så skal man ha uflaks for å få en veldig syk hund, så lenge helsetester blir gjennomført og foreldre/annen slekt er friske.

Jeg ville uansett først og fremst sett på hva slags type hund dere er ute etter, så dere ikke ender med en hund som er stikk motsatt av hva som passer inn i hverdagen deres, slik at dere må omplassere..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skulle ønske det var så enkelt som "jeg vil ha en valp så jeg kan forme den som jeg vil" og vips så blir hunden helt perfekt.. Det er dessverre ikke slik - da ville det jo ikke funnets omplasseringshunder med "issues" heller, liksom.

Jeg har selv overtatt voksne hunder, jeg har kjøpt valper og oppdrettet valper som har blitt boende her. Jeg kan virkelig ikke se noen klar sammenheng mellom hvilke som blir "skrullete" eller "normale" hunder. Det er heller absolutt ingen sikkerhet at man får mer "kontakt" med en man har hatt som valp - som mange påstår.

Når jeg selv omplasserer voksne hunder, så er det med livstids prøvetid - jeg er alltid villig til å ta den tilbake hvis den ikke passer i sitt nye hjem og det har heldigvis stort sett alltid fungert helt fint. Heldigvis.

Man kan være uheldig eller heldig uansett hva man foretar seg i livet - men med godt forarbeid så bør det være mulig å finne både gode og sunne store og små hunder.

Susanne

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

...også kommer det vel litt ann på hvordan person valpen eller omplasserings hunden kommer til.

Noen klarer ikke å få til en hund i det hele tatt, og da er det nesten samme om det er valp eller omplasserings hund de tar til seg, resultatet blir like håpløst samme hva...

Nå er jeg kanskje slem, men det er ikke baaare hunden det går på, men også eier evne til å få til et skikkelig hundehold ;)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel. Jeg overtok en voksen hund som ikke kunne en dritt, og bare hadde stått i hundegård/bur. Han er en veldig velfungerende kar. :) Har også hatt en hund som jeg fikk som valp og ble sosialisert og miljøtrent til den store gullmedalje - mareritthund deluxe! :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke bare gull og grønne skoger å overta voksen hund. Flere her på sonen som har brent seg på det.

Og vi er mange som har brent oss på å kjøpe valp også :P

Jeg kunne i utgangspunktet godt tatt over omplasseringshund. Men når vi trener konkurranserettet lydighet ++ vil jeg ha muligheten til å forme valpen fra den er liten og ikke minst ha så mange år som mulig til å få gjort det vi vil. Om jeg en dag ikke har tid til konkurransehund blir det nok en omplasseringshund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har omplasseringshund! Bodde hos sine første eiere som skulle drive avl til han var 5-6 år, fungerte ikke der (har aldri helt fått taket på årsakene), flyttet til en eldre mann som dessverre ble syk og døde. 8 år gammel skulle Isac få nytt hjem, akkurat samtidig som familiehunden hjemme døde. Skulle bare sjekke finn.no, og skulle bare høre litt om Isac, og vips var han min. Jeg visste at han hadde problemer med å være alene, men det skulle være det eneste.

Hunden har også kommet med en hel del sykdom som ingen visste om. Lavt stoffskifte førte til stress, som førte til hundeaggresjon (dette har antakelig vært et uuttalt problem tidligere også..) og mer sykdom, og alt i alt har det vært mer med han enn jeg kunne forestilt meg. Men hver gang jeg spør meg selv om jeg angrer, får jeg meg ikke til å si ja. Jeg føler virkelig 100% at han er verdt det, og jeg får så utrolig mye ut av å være med han, jobbe med han, til og med irritere meg over han. Jeg har lært mye om meg selv av han. Han har full tillit til meg, er veldig hengiven og glad i folk, morsom og søt, smart og klok og kul! Og vi har trent mye alenetrening, hadde et gjennombrudd i forrige uke da han klarte seg alene i fem timer, uten å gjøre fra seg og uten å bjeffe! :jump:

Jeg kan gjerne ha omplasseringshund igjen, og har til og med lyst til å ta over en med mer og seriøse problemer, hvis jeg har mulighet til å hjelpe den. Da må riktignok boligsituasjonen være annerledes, jeg vil ha bil og fast jobb med ordentlige rutiner, men for meg er det veldig givende å hjelpe en hund som trenger det.

Men vil gjerne ha en liten nusselig valp og, da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...