Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3 2.0


Recommended Posts

  • Svar 9.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da var vi blitt foreldre Lillegutt kom til verden klokken 11.45 i formiddag etter en litt dramatisk fødsel som endte i akuttsnitt. Han veier 3580 gram, er 49 cm lang og selvsagt helt perfekt Mor,

Siden nærmeste familie nå er informert så får jeg snike meg sånn litt småoffisielt inn her

03:22 kom verdens skjønneste tass. Han fikk det veldig travelt på slutten og kom ut med superheltarmen først. Veldig effektiv og grei fødsel. Lystgassen var noe drit, ble bare kvalm og svimmel, så da

Posted Images

Skrevet

Minuset med å få ungen i seng "tidlig": hun våkner tidligere! :o:lol: Det hadde gått helt fint det, om vi ikke hadde sittet oppe til 3. *gjesp*

Skrevet

Vært hos jm i dag og hun regnet ikke med å se meg mer sa hun. Hodet kan ikke komme lenger ned før jeg får rier. Håper virkelig hun har rett.

Har vært hos legen med Maya nok en gang også. Hun har jo vært syk i hele vinter. Så nå har legen sendt henvisning til barnelege så hun kan bli utredet for astma.

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk

Skrevet

Åååh. Nå håpet jeg at jeg skulle se at frøkna var kommet. Så kjedelig. Vi får holde ut. De kommer når de er klare for det, sier de jo. Sukk...

Skrevet

Hvordan går det med Ganzie?

Og jeg trenger jo ikke si det, men Heljar er så utrolig söt :wub: Hadde man bare fått garanti for å få et sånt vakkert barn så hadde det ikke värt så avskrekkende :D

Skrevet

Jo, Kangerlussuaq, du kan godt fortsette å si det. Jeg synes det er så urolig koselig å høre! En ting er å få skryt av hundene, men barn er i en annen klasse. Jeg blir veldig glad når jeg leser at du synes Heljar er en så fin fyr. Det gjør dagen min. :)

Skrevet

Heljar ser bare så god ut han. :heart:

Mer om søvnen @Wednesday

Dette blir en stil...

Jo hos oss var det ikke bare hva alle andre mente om det, men det var et kjempeproblem for oss. Vi var ulykkelige og utslitte hele familien. Så det nyttet ikke bare å godta situasjonen og vente på at det skulle gå over av seg selv.

Behandlingen for refluks hadde hun trengt tidligere for det var virkelig helt j*** vi gikk rundt med henne halve natten og hun bare skrek og skrek og hadde det så vondt stakkar. Men behandlingen kom vel ikke før hun var 9 mndr.
Men da hjalp det fort, samtidig med at tiden hadde også kommet oss til hjelp. (Magen synker visstnok litt når de blir eldre.)
Så den søvnjobben tok vi da hun var frisk mellom 10- 12 mndr.

Det første vi gjorde var å lese "sove uten gråt."
Det boken gjorde best var at vi ble klar over alle de små tingene som kan spille inn. Og at vi fikk opp håpet om at det skulle gå ann å gjøre noe med. Ofte får man høre at det finnes bare to metoder, skrikemetoden eller "vente til det går over av seg selv metoden." Skrikemetoden er skadelig for barnet, og å vente gikk som sagt ikke. Men forfatteren er klar på at selv det minste lille man gjør for å få tak i det, vil hjelpe og dere kommer til å få bedre søvn. Utrolig godt å høre.

Så var det viktig med faste rutiner hver kveld som er med på å forberede barnet på at det skal sove, og at det er likt fra dag til dag. Vi ble helt nazi på rutinene og skulle familien ha oss på middag så kom vi til å dra hjem til kveldsgrøt kl 18.00 hjemme, så da måtte de bare be oss tidligere om vi skulle komme. Hadde vi gjester måtte de dra til samme tid. Vi prioriterte dette veldig sterkt, for dette måtte bare gå... Så ved hjelp av boken skrev vi soveplan og prøvde å få henne til å få flere søvnassosiasjoner. Det at vi skrev ned og analyserte alt hjalp oss å få hovedproblemet frem i lyset.
Vi jobbet samtidig med dagsovingen for det er med å påvirke nattesøvnen. Begynte å legge til faste tider istedet for å se ann, for å hjelpe henne med å få "den biologiske klokken" riktig så det skulle bli lettere og sovne / at hun var akkurat passe trøtt.

Vi fant ut at for vår del var hovedproblemet at hun aldri hadde lært å finne søvnen selv. Det hadde alltid vært så ekkelt for henne å legge seg, så hun har alltid kjempet imot, og tidligere forsøk på å lære henne det gikk ikke. Hun har alltid måtte hjelpes i søvn, enten ved å sovne ved puppen eller rugges i vogna eller vugge. Og hvis vi ikke hjalp henne så sovnet hun ikke. Så enkelt.
Men når vi hadde kommet så langt så var det en stor kneik å komme over. For vi holdt på så lenge, og hun gråt jo for så å plutselig bli helt våken igjen når vi prøvde uten å rugge. Det er en tålmodighetsprøve av en annen verden, og det er så lett å miste motivasjonen å bli helt fortvilet. Det endte alltid med at vi måtte hjelpe henne, etter å ha prøvd lenge. :(
Sonen, (spesielt dere som vet hvem dere er :) ) har vært en enorm støtte for meg hele tiden, og snakket med en som backet meg opp så jeg ble supertålmodig og bestemte meg for å sitte der inne hele natta om nødvendig, hun SKULLE sovne selv... Men så var det det med å "sove uten gråt" da som vi helst ville. Men det gikk ikke, det ble for "snilt" til at det gikk. Måtte bruke "opp ned metoden." Den går ut på at man skal legge barnet ned i sengen men ta opp og roe med en gang det blir for urolig / gråter for mye. Vi hadde prøvd det før men da ble det bare skrik og ikke noe ro, nå var tiden mer moden. Og hun sovnet etter noen litt tøffe kvelder endelig av seg selv. (Det var mye mer gråt enn jeg likte, men så at det ble bedre kveld for kveld, og hadde bestemt meg for å prøve hvertfall en uke.)
Dette hjalp veldig på kveldssøvnen. Før våknet hun alltid hvert 30 minutt omtrent. Og det er slik at alle sover lett i starten og våkner litt igjen. De som "kan" sove, sover da videre, mens J våknet hver gang fordi søvnassosiasjonen (puppen eller ruggingen) ikke var der lenger. Når hun lærte å sovne selv om kvelden, så klarte hun for første gang å sovne igjen selv ved de korte oppvåkningene. Så vi hørte at hun snudde litt på seg i sengen på babycallen, men hun sov videre uten at vi trengte å gå inn å hjelpe henne. Det var den første milepælen. :)

Men nettene var fremdeles tøffe, for hun kunne plutselig være våken flere timer midt på natten og bare skrike. Enten måtte jeg la henne ligge å oppå meg med puppen i munnen og var jeg trøtt nok så fikk jeg sove, slik at noen netter var det "redningen" mens andre ganger var det grusomt og jeg syntes det var grusomt å måtte ligge stille å bli "gnagd" på uten å kunne snu meg som jeg ville, eller få ligge i fred. Dessuten var det ikke alltid hun sov da heller men ville bare suge og suge, slapp taket og kastet seg litt bakover for å sove, men vekket seg selv igjen og søkte puppen på nytt = mange tak og vondt for meg. Jeg orket ikke mer og bare holdt rundt henne istedet. Da skrek hun bare mer og mer til hun brakk seg, selv om jeg prøvde å holde henne trygg. Så måtte Øivind ta henne og sitte iskald på rommet hennes å rugge henne i vuggen, uten at hun sovnet på flere timer. Det er jo helt flott å ha det sånn når man skal fungere i jobb også...

Grunnen til at jeg ikke hadde sluttet med nattamming enda var at jeg var livredd for at hun skulle våkne like ofte og forbli våken, og at vi da bare skulle ha et virkemiddel mindre for å roe henne igjen.
Men så nærmet det seg ett års kontroll på helsestasjonen, og vi hadde bestemt oss for at vi måtte be dem om mer hjelp. Men følte at vi måtte prøve nattavvenning også før vi kunne be om det. Da jeg fant ut at jeg skulle prøve så føltes det som et stort steg, men det hjalp å tenke at jeg skulle gi det et ordentlig forsøk en viss tid og om det ble helt krise så kunne jeg jo bare begynne igjen. Det var også ganske tøft med mer gråt enn jeg liker. Jeg stod mange netter og bysset på lei seg baby. Men tenkte positivt og det var jo litt koselig og stå og mosjonere (dype knebøy er veldig effektivt for å roe!) midt på natten mens jeg så på skyene og lysene ute. Har ihvertfall ikke en eneste gravidkg for mye igjen etter all ammingen og byssingen! :P
Og etter det så begynte hun å sove 6 - 8 timer i strekk hver natt! :D Hun har også sovet 10 timer i strekk en gang. Vi må roe endel på morgenkvisten, så er fremdeles litt trøtte men ting er så utrolig mye bedre. ! Ettårsalderen er superfantastisk syntes jeg. :ahappy:

Og igjen; mange :flowers: og :heart: til dere her inne for all støtten!

Håper det gikk ann å sike ut noen tips fra denne suppa... :ahappy:

Skrevet

Åh, tusen takk @Marie! Er det greit om jeg sender hele teksten til dem? Det er sikkert noe der de kan bruke! Bra at det er blitt bedre. Det hørtes vanvittig slitsomt ut! :flowers:

Jenta deres er straks åtte måneder, og feiler ikke noe så vidt jeg vet. Vil anta at hun bare ikke har lært seg det.

Skrevet

Veldig godt skrevet @Marie dere har vært gjennom noen tøffe runder. Jeg synes også du setter så veldig fint ord på det i forhold til at man noen ganger kan bli så sliten selv at noe må gjøres for at man som familie og enkeltperson skal kunn henge sammen. :hug:

  • Like 1
Skrevet

Kan ikke tro at det er mulig. Trenger en sikker kilde før jeg kjøper den ja :P

Det står faktisk på wikipedia(og i guinness rekordbok), men fordi det skjedde på 1700-tallet så kan man jo aldri få bekreftet eller avkreftet det.

Skrevet

Det står faktisk på wikipedia(og i guinness rekordbok), men fordi det skjedde på 1700-tallet så kan man jo aldri få bekreftet eller avkreftet det.

Nei. Jeg tror ikke det går an.

Skrevet

Det har virkelig vært noen tøffe tak dere har vært gjennom, Marie. Så godt at dere endelig ser resultater! Vel unt sier jeg bare, den utmattetheten du snakker om gjør at man smaker på galskapen rett og slett. Det er helt utrolig hva altfor lite søvn kan gjøre med en når det strekker seg over en lengre periode.

Nå skal det fortsette slikt!

Kjipt å høre at dere har tilbakefall, ElZorro. Det er nesten det verste, når man har en fin periode og så blir den røsket vekk fra en igjen. Tenner er heldigvis veldig håndfast da, man vet jo at det går over.

Akran, gå og fød med deg! Det samme med deg, baby! Geeze... :rolleyes:

Jeg fikk kommet meg til Barnehagedagen i går og sagt fra om at varselet var ALTFOR kort. De var enige og det skyldes en feil. En annen mor jeg snakker endel med hadde ikke engang rukket å se mailen og var lykkelig uvitende helt til jeg nevnte det. Barnehagepersonalet sa ikke noe engang... Jeg tenker at når de oppdager slike feil bør de bare utsette hele arrangementet, evt avlyse. Det er ikke noe moro å være ungen som står igjen når alle de andre foreldrene kommer, ikke noe moro å være den forelderen som ikke kommer heller.

I går fikk jeg servert den tiraden da H la seg. "Jeg er så stolt av deg mamma, jeg er så glad i deg. Vi er bestevenner! Du får komme i lørdagsbursdagen min. Du er flink til å lage mat. Jeg er elska i deg."

Seriøst. Den følelsen inni deg da, vutt. Om det ikke var for at det var pur kjærlighet så hadde det nesten vært for mye.

  • Like 8
Skrevet

@Mari Ja, det er kjipt med tilbakefall, i den grad det kan kalles det når goodtimes bare varte i et par uker :lol:

Ellers lurer jeg litt på om ikke hunden vår har veldig lyst til å flytte ut, vesla har begynt å hyle no innmari høyt så fort hun er uenig med tings tilstand -og det er jo stortsett hele tiden… :lol: Stakkaren piler mot døra og ser rett og slett plaget ut :icon_confused:

Ettårsalderen er morsom altså! Hun snakker jo?! Hun forstår så utrolig masse av det vi sier. Hun gjør seg til (sinteansiktet hennes er priceless!! :lol: ) og manipulerer omgivelsene sine så til de grader. Vi har registert en 10-15 ord hun sier (det er vel strengt tatt bare vi som skjønner alle sammen :P ), og hun er SÅ fornøyd når vi skjønner henne :) Og så har hun blitt skikkelig pappajente :wub:

  • Like 1
Skrevet

Har ikke termin før 4.mai Mari :( jeg er så utrolig lei av å være dårlig. Har sagt til knotten at Namsmannen står på døra på termin så da får han bare komme ut :P

Skrevet

Heia Baby!

Kanskje jeg skal true med namsmann jeg og? Termin er i morgen, ække for kort frist å gi det vel? Han kan godt komme i dag, nemlig.

Edit: håper formen din bedrer seg snart Arkan.

  • Like 2
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...