Den store baby(og barne)tråden <3 2.0

[Gjest]

"We thougt we were giving him a playmate, but what we gave him was an Arch enemy."

Jeg og søsteren min beit hverandre, klorte hverandre, helte melk i hodet på hverandre osv. Men hadde også noen fantastiske rolleleker innimellom. Men jeg bestemte at det var bare min bamse som kunne fly
Et år imellom så vi hadde også noen felles venner. Tror noen ganger feilen ble at vi gikk litt for mye oppå hverandre, begge gikk på ridning, kor osv sammen. Åhh det verste som kunne skje; trøtt og forsovet seg, har dårlig tid, du tar i baddøren som er stengt, også er det hun som er der inne! *grøss*

Brødrene mine er endel yngre og de har alltid vært best i hele verden.

[Raksha]

Plutselig sov ungen 2.5 timer i strekk! I vogn! Mamman får jo angst og hjertebank og alt som er og måtte ut og sjekke at alt var bra og til slutt sette vogna i gangen for å ha kortere vei. Når ungen MAKS sover 30 min alene/stillestående vogn, så blir 2,5 timer veeeeeeeeeeldig lenge.

[Martine]

Jeg har to storebrødre som er 5 og 8 år eldre enn meg. Før jeg ble født, så hadde min eldste bror fått seg rattkjelke, som han yngste ville prøve. Det var greit sa han eldste, men han måtte vente litt. Han minste hadde bare et rumpeakebrett eller noe annet lite. Da de hadde kommet nederst i bakken fikk yngstemann låne akebrettet. Opp bakken, bare. På toppen ville eldstemann ha det tilbake og akte ned igjen, også gjentok de det noen ganger.. Han yngste fikk ikke låne rattkjelken ned, men dro det opp (ganske tungt for en på rundt 4 år), mens eldstemann bar med seg det lille akebrettet...

[Artemis]

Veldig interessant å lese søskendiskusjonen her. Jeg tror at søsken som kjenner deg ut og inn er blant de menneskene som har muligheten til å stå deg nærmest, samtidig som de har muligheten til å såre deg dypest. Nettopp fordi de (som oftest) kjenner deg så godt.

[Khela]

Bror (11 år eldre) var den kuleste, beste, morsomste og mest fantastiske personen jeg visste om da jeg var yngre. Han har alltid vært skikkelig flink med barn (det speiler seg enormt i Pernille bl.a.), og tok meg med på masse hele tiden. Om det så var å gå eller kjøre en tur bare for å gå eller kjøre, gå på jakt, begynne med konkurranseskyting, jeg var med på alt. Ingen var bedre enn han Og jeg er fortsatt veldig veldig glad i han, selv om vi nå er ganske så ulike i flere grunnleggende ting. Han bor i eget hus på gården til mamma og pappa, så vi sees jo ganske så ofte.

Søster (8 år eldre) hadde jeg ikke noe godt forhold til før..tja.. 15årsalderen kanskje? Nå er vi veldig gode venner og har ofte kontakt, finner på mye sammen når vi først møtes og sånn Jeg er glad jeg ikke ble gutt da, for hun sa til mamma mens hun gikk gravid med meg at om jeg ble en gutt så skulle jeg sendes til Afrika Bare synd jeg ble en guttejente hun manipulerte og kranglet med konstant i 15 år Hadde ikke forundret meg om mamma vurderte å gi oss bort et par ganger

[Ingvild]

Apropos søskenforhold - Sigrid Bonde Tusvik og Ane Tusvik Bonde på besøk hos Tidenes Morgen på P13 i dag: http://radio.nrk.no/serie/tidenes-morgen/muhr32003714/25-02-2014#t=1h33m20s

[Mari]

H var med en kompis hjem fra barnehagen i dag for første gang. I helgen hadde han ordentlig kompisovernatting også for første gang. Helt rart hvor stor han har blitt. De gjør så store hopp føler jeg. Poof! Og plutselig er et kapittel av livet lagt bak ham som vi aldri får tilbake. Fint og trist.

[Zitka]

Jeg trodde jeg var relativt aktiv og grei form gjennom svangerskapet med tanke på muskler og slikt.. Men kjenner jo nå at kroppen er jo helt ødelagt blir jo stiv og støl av "ingenting"

Ingen fortalte meg om den siden heller

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Castella]

Det er 4 år mellom meg om min bror og vi har kranglet fra dag 1, tror aldri vi vil få noe godt forhold, vi er rett og slett alt for forskjellig.

Jeg husker jeg var liten og mitt største ønske var at jeg ikke hadde en bror... jeg var gørr misunnelig på de som var enebarn. Så at det er "egoistisk" å bare få et barn er jeg svært uenig i

[Kartoffel97]

12 år mellom storesøster og jeg. Jeg synes at et barn skal ha to søsken eller flere. Søstera mi ble alvorlig syk da jeg var 10 (og hun 21), som etterlot henne med store varige mén, følte meg enormt alene, i og med at jeg var eneste søsken og da stod alene i min posisjon og ingen kunne fullt forstå min plass i det hele. Har siden da vært evig misunnelig på folk som har flere enn ett søsken.

Så, tre eller flere barn!

[Mud]

12 år mellom storesøster og jeg. Jeg synes at et barn skal ha to søsken eller flere. Søstera mi ble alvorlig syk da jeg var 10 (og hun 21), som etterlot henne med store varige mén, følte meg enormt alene, i og med at jeg var eneste søsken og da stod alene i min posisjon og ingen kunne fullt forstå min plass i det hele. Har siden da vært evig misunnelig på folk som har flere enn ett søsken.

Så, tre eller flere barn!

det synes jeg er en like dårlig grunn som den at man bør ha flere barn fordi at ikke et barn skal måtte stå med hele belastningen når foreldrene blir gamle.

Det er ikke sånn at søsken flest forstår og støtter hverandre bare fordi de har oppholdt seg i samme mage.

Det er faktisk ikke sånn at søsken forstår hverandre om de har de samme traumene.

Og det er i hvertfall ikke sånn at alle søsknene trår til når foreldrene dør eller trenger pleie.

og uansett er det merkelig å planlegge flere barn i tilfelle noe skulle skje.

Man skal få flere barn hvis man selv har lyst og kapasitet på flere.

og være forberedt på at søsken faktisk krangler i gjennomsnitt hvert 15 minutt og at for mye søskenkrangling faktisk kan være skadelig for barn.

Er man forberedt på den jobben så er det bare å kjøre på.

Og sannsynligvis går det veldig bra.

[Mari]

12 år mellom storesøster og jeg. Jeg synes at et barn skal ha to søsken eller flere. Søstera mi ble alvorlig syk da jeg var 10 (og hun 21), som etterlot henne med store varige mén, følte meg enormt alene, i og med at jeg var eneste søsken og da stod alene i min posisjon og ingen kunne fullt forstå min plass i det hele. Har siden da vært evig misunnelig på folk som har flere enn ett søsken.

Så, tre eller flere barn!

Jeg tenker vi kan si at gresset ofte er grønnere på den andre siden av gjerdet jeg - som du ser av innlegget over deg - og at man bør få det antall barn som føles riktig for en selv og sin familie. Dette finnes det ingen fasit på.

[Martine]

E hadde full pakke med sykdom før jul, omgangssyken nå for et par uker siden, og nå våknet hun med anstrengt respirasjon og hoste. Rask respirasjon, og er veldig hes. Stakkars liten

[soelvd]

12 år mellom storesøster og jeg. Jeg synes at et barn skal ha to søsken eller flere. Søstera mi ble alvorlig syk da jeg var 10 (og hun 21), som etterlot henne med store varige mén, følte meg enormt alene, i og med at jeg var eneste søsken og da stod alene i min posisjon og ingen kunne fullt forstå min plass i det hele. Har siden da vært evig misunnelig på folk som har flere enn ett søsken.

Så, tre eller flere barn!

Det er tre år mellom søsteren min og meg. Det er absolutt ikke sånn at vi har vært nære venninner i vanskelige tider og at him forstår meg. Jeg tror faktisk ikke hun forstår stort av meg eller jeg av henne generelt. Hvorfor tar du det for gitt at vi hadde støttet hverandre og stått hverandre nær i vanskelige tider?

Jeg har derimot noen veldig gode venner som fyller den rollen. Så substitutt finnes.

[Raksha]

Maaange timer i bil i dag, det var litt kjipt, var veldig tydlig at hun ville ligge flatt på slutten på hjemturen, men det går jo ikke i bilstolen vårog ikke taleom at jeg tar henne ut av stolen i fart. Så hun fikk trøst så mye jeg kunne og sovnet til slutt. Men var veeeldig lett å legge i egen seng da vi kom hjem. Bar henne rett inn der og la henne og så fikk hun flaske og kos der, før hun sovna. Nå må vi komme oss i seng vi og. *gjesp*

[soelvd]

Maaange timer i bil i dag, det var litt kjipt, var veldig tydlig at hun ville ligge flatt på slutten på hjemturen, men det går jo ikke i bilstolen vårog ikke taleom at jeg tar henne ut av stolen i fart. Så hun fikk trøst så mye jeg kunne og sovnet til slutt. Men var veeeldig lett å legge i egen seng da vi kom hjem. Bar henne rett inn der og la henne og så fikk hun flaske og kos der, før hun sovna. Nå må vi komme oss i seng vi og. *gjesp*

Så bra Vi skal kjøre 45 mil i dag, 2 mnd siden sist hun var på langtur så litt spent!

[tm100021]

Vi kjører ganske mye hele tiden, og Jaran har begynt å bli litt mer våken på turene nå. Han har jo Sophia i selskap så jeg tror det betyr mye på tålmodigheten hans for han klager aldri. Vi (Jeg) skal kjøre 120 mil opp til svigers i påsken, gruer meg litt. Planen er å kjøre på kvelden, en-to timer før leggetid og kjøre igjennom natten mens ungene sover og håpe på at de sover lenge til neste morgen

[*Marianne*]

Spørsmål; L er nå snart 2 år (om nøyaktig en måned og 2 dager). Og hun er så sint! De siste ukene har det vært helt forferdelig å levere og hente i barnehagen. Leveringen er mer trist og lei. Eller; hun er sint for at hun må ut av bilen, sint for å ta av klærne, sint for å ta på sandaler, og lei seg for at jeg går. Når jeg henter blir hun glad når jeg kommer men ildsint når vi begynner å kle på, og skriker (sånn skikkelig sint) hele veien hjem, for så å ikke ville ut av bilen. Og så gå over i å være lei seg og bare ville sitte på armen. Det er mye værre med meg enn pappaen. Jeg har prøvd både å ta meg tid, og å "bare kle på" uten noe spørsmål. Vi har samme greia med all påkledning og bleieskift, det er alltid en diskusjon. Hun vil gjøre selv. Og det har hun fått mye lov til. Hun tar fint på seg bleie og bukse selv hvis hun får tid til det. Men av og til må man jo bare gjøre ting litt fortere. Og genser for eksempel må hun ha litt hjelp til. Hun kan sitte å holde på med ting, og be om at vi skal hjelpe, for så å bli kjempesint hvis vi prøver å hjelpe. Hvis vi gjør EN liten feil ting, så nekter hun å spise feks.

Hun kan også plutselig begynne å gråte sårt hvis noen snakker til henne e.l. Særlig pappan eller bestefaren eller farfaren. Da er alt bare leit.

Klassisk "trassalder" sikkert, men hva gjør man? Holder pusten og venter til det går over? Prøver å være pedagogisk, men hva ER egentlig det når hverdagen er sånn? Man greier jo ikke avlede hele tiden eller unngå konflikter på forhånd alltid? Noe MÅ man jo gjøre...Man blir jo helt flau når man står der i barnehagen med en ålende unge på gulvet som hyler og skriker og bæres ut uten lue og jakke fordi man ikke fikk det på. Hun snakker jo ganske klart nå også, og gjør seg forstått (og gjør hun ikke det, så gjentar hun til vi har forstått), så vi kommuniserer ganske bra, men det bare stopper seg helt noen ganger. Alle sier jo at dette er helt naturlig, men jeg kan ikke unngå å tenke at dette er kjempefrustrerende for henne også. Og slitsomt. Og mamman vil jo ikke at hun skal ha det sånn.... Hun har jo sakte men sikkert fadet seg inn i dette fra hun var halvannet sikkert, men nå har det toppet seg en stund. Og siden hun ikke er to en gang, så blir det sikkert ikke bedre på en stund...?

[Mud]

@*Marianne*

I den alderen var nøkkelen til A sin sinnsro at han fikk gjøre mest mulig selv. Jeg måtte gi han oppgaver hele tiden for at ikke alt skulle rase.

[Symra&Pippin]

Det er ikke lett å være liten og ny i verden nei. Jeg har ikke noen gode råd unntatt dert som du sikkert prøver på hele tiden, nemlig å lage faste rutiner sånn at ting blir forutsigbart for henne. Jeg kan forestille meg at frustrasjonen hennes handler mye om at hun vil bestemme selv, og så blir det ikke sånn som hun forestiller seg at det skal bli, og når det åpnes for at hun får bestemme selv så blir hun bare ennå mer forvirret og frustrert. Kan det funke å bare være konsekvent på rutiner, for eksempel at når hun skal ut av bilen så tar dere henne bare ut av bilen, uten nøling, uten snakk? Kan det være at slike rutiner blir en lettelse for henne?

[*Marianne*]

@*Marianne*

I den alderen var nøkkelen til A sin sinnsro at han fikk gjøre mest mulig selv. Jeg måtte gi han oppgaver hele tiden for at ikke alt skulle rase.

Ja, hun får gjøre mye selv. Vi har jo bare henne (og Linux) og ser at hun stråler når hun får hjelpe til. Men ulempen er kanskje de gangene det ikke går og vi må si at hun ikke kan? Da blir frustrasjonen enda større på en måte, siden hun ikke er så vant til at vi av og til bare må gjøre/hun er kanskje for vant til at hun kan forhandle seg til å gjøre selv. (kanskje jeg bør slutte å la henne vinne og heller bestemme at hun får gjøre selv fra starten av, evt ikke? slik at hun ikke blir vant til at alt kan diskuteres? Det er jammenmeg mye fint man tenkte før man blir mamma, men når man står der så går man i de samme fellene som alle andre...) Fordelen med at jeg har latt henne gjøre mye selv, er jo bl.a at hun kan kle på seg så godt som alt selv. Ulempen er at det blir vanskelig de gangene hun ikke kan gjøre selv.

Og jeg var visst like ille selv. damn those genes..

Det er ikke lett å være liten og ny i verden nei. Jeg har ikke noen gode råd unntatt dert som du sikkert prøver på hele tiden, nemlig å lage faste rutiner sånn at ting blir forutsigbart for henne. Jeg kan forestille meg at frustrasjonen hennes handler mye om at hun vil bestemme selv, og så blir det ikke sånn som hun forestiller seg at det skal bli, og når det åpnes for at hun får bestemme selv så blir hun bare ennå mer forvirret og frustrert. Kan det funke å bare være konsekvent på rutiner, for eksempel at når hun skal ut av bilen så tar dere henne bare ut av bilen, uten nøling, uten snakk? Kan det være at slike rutiner blir en lettelse for henne?

Vi har veldig faste rutiner (jeg er et rutinemenneske;), men jeg tror nok i mange tilfeller at vi ikke er helt konsekvente på det vi sier. Vi sier vi skal ut i bilen, hun begynner å hisse seg opp/sutre, vi prøver å gjøre det litt mer "smooth" ved å la henne gjøre selv/avlede henne fra sutringen ved å prate om noe annet. Også virker det kanskje helt motsatt. Mens vi kanskje bare skulle tatt henne med ut. Altså, dette er sånn jeg er så konsekvent med med Linux. Hvorfor kan det ikke være like enkelt med et barn.

[Mud]

Jeg tror ikke man kommer unna perioder hvor barnet opplever mye frustrasjon uansett hva man gjør. Og hvem vet : kanskje det er sunt?

De går jo gjerne brått over de periodene, før det smeller til på nytt

Sånn foruten å la han hjelpe til mye var / er jeg også veldig nøye på å forberede A på alt som skal skje i god tid. Han får beskjed 5 min før på alt fra påkledning til tur på butikken. Faktisk planlegger jeg ofte dagen om morgenen og forbereder han da for å gjøre tinh smoooth.

I dag skal vi feks vaske bil og spise fiskekaker

[*Marianne*]

Jeg tror ikke man kommer unna perioder hvor barnet opplever mye frustrasjon uansett hva man gjør. Og hvem vet : kanskje det er sunt?

De går jo gjerne brått over de periodene, før det smeller til på nytt

Sånn foruten å la han hjelpe til mye var / er jeg også veldig nøye på å forberede A på alt som skal skje i god tid. Han får beskjed 5 min før på alt fra påkledning til tur på butikken. Faktisk planlegger jeg ofte dagen om morgenen og forbereder han da for å gjøre tinh smoooth.

I dag skal vi feks vaske bil og spise fiskekaker

Jeg er veldig flink (FOR flink) til å planlegge dagene selv, så kanskje jeg skal begynne å fortelle henne om planene Nå skjønner hun jo hva jeg sier.... Jeg syns det er vanskelig å henge med i svingene, jeg. Sånn har det vært hele tiden. Hun har liksom hoppet opp et trinn og vært der lenge, for vi egentlig har oppdaget at hun feks trenger noen nye utfordringer. Tror liksom ikke jeg har fått med meg at hun har blitt så stor. Tiden går så fort! Om en måned skal vi feire bursdagen hennes og da er hun to.. TO! Jeg har jo ikke rukket å nyte de to første årene en gang...

[Mud]

Jeg er veldig flink (FOR flink) til å planlegge dagene selv, så kanskje jeg skal begynne å fortelle henne om planene Nå skjønner hun jo hva jeg sier.... Jeg syns det er vanskelig å henge med i svingene, jeg. Sånn har det vært hele tiden. Hun har liksom hoppet opp et trinn og vært der lenge, for vi egentlig har oppdaget at hun feks trenger noen nye utfordringer. Tror liksom ikke jeg har fått med meg at hun har blitt så stor. Tiden går så fort! Om en måned skal vi feire bursdagen hennes og da er hun to.. TO! Jeg har jo ikke rukket å nyte de to første årene en gang...

Hun har sannsynligvis skjønt hva dere har sagt veldig lenge over halve livet sitt hehe..

Men å forberede de er aldri dumt. Da føler de at de har litt kontroll.

A låser seg helt hvis jeg plutselig bare skal dra han med meg et sted, selv om det er noe så daglig som barnehagen.

Vi prater tilmed om hvilke klær han skal ha på, sånn fir sikkerhets skyld

[Raksha]

Så bra Vi skal kjøre 45 mil i dag, 2 mnd siden sist hun var på langtur så litt spent!

Var omtrent det vi kjørte i går, litt over. Og ble møtt av tett tett tett (!) snøvær på vei hjem, så det gikk sakte. Hun har aldri vært med å så lang tur før, så er egentlig imponert over hvor bra det gikk. Kjørte tur retur, med besøk hos tanten, handling, snakking med tøfflus (da sovnet idamor å armen til pappan ) og spising på resturantsak, og så hjem - måtte stoppe litt over halveis da pga været.

Sånt krasjer jo selvsagt med måltider, men hun spiser heldigvis greit i bilen.