Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3 2.0


Kaja
 Share

Recommended Posts

Og avslutningsvis en artikkel av Jesper Juul fra FamLab.no om plikter som jeg gleder meg til å lese mer nøye enn bare skumlesing :) :

Skal barn ha plikter?
Forfatter: Jesper Juul
Foreldre er ulike. Noen er innstilt på å ta imot de ustrukturerte og spontane oppgaver barn gir dem. Andre forsøker å strukturere tingene blant annet ved å gi barna plikter.

Hvis man tilhører siste gruppe, er det en god idé å med jevne mellomrom spørre seg selv om det er barn eller servicemedarbeidere man ønsker seg.
Når vi snakker om barn og plikter, må vi først og fremst ha tre ting klart for oss:
1) For hvem sin skyld skal barn ha plikter?
2) Er det snakk om plikter eller om oppgaver?
3) Ingen mennesker trives i det lange løp med å bare motta fra fellesskapet

”ÅH, VI LEKER ISTEDET!”

I takt med at arbeidsliv og familieliv er blitt mer og mer adskilt, har mange foreldre fått idéen om at det er viktig for barnets utvikling at det får noen plikter hjemme. Begrunnelse: At det er godt og sunt for barnet.
Hvis vi ser på det vi vet om barns utvikling fra 3-4 års alderen til 13-14 års alderen, og om barns evne og vilje til å samarbeide, er det imidlertid ingenting som tyder på at denne påstanden er sann. Tvertimot vet vi at det beste barn kan foreta seg for å trives og utvikle seg, er å leke så mye som mulig. Ikke bare fremmer leken senere innlæringsprosesser, men den utvikler til og med barnet så det kan klare livets mer alvorlige sider.
At barn skal ha mulighet til å leke betyr ikke at de ikke skal utføre arbeid hjemme; men det er min erfaring at jo færre plikter barn har, jo mere hjelpsomme blir de. Hvis man er av den overbevisning at det er viktig at barn også under 13-14 års alderen har visse plikter på hjemmefronten, kan man i første omgang se på hvor mange konflikter dette synspunktet fører til mellom barn og voksne.
Hvis det ikke er konflikt om temaet, er det i og for seg ikke noen grunn til å endre på tingene. Hvis det derimot, som det ofte er tilfellet, er en del konflikter omkring barnets plikter, er det god grunn til å ta sin holdning til dette tema opp til revisjon. Der er en utbredt tendens at mange plikter gir mange konflikter.

”VI HADDE EN AVTALE!”
Mange av disse konfliktene oppstår fordi foreldrene glemmer å ta hensyn til barnets utvikling og evner. Vi glemmer for eksempel at barn opp til 9-10 års alderen ikke har et særligt velutviklet fremtidsperspektiv. Hvis et barn sier ja til å vaske opp 3 ganger i uken, tenker det ikke over at avtalen også gjelder om 3 - 4 uker eller år.
Barnets villighet til å samarbeide kommer snart i konflikt med dets manglende fremtidsperspektiv. Der foreldrene med sitt indre øye ser en årskalender med livet delt opp i timer, uker og måneder, ser barnet et ”her og nå”.
”Vi hadde en avtale, og du var selv med på å bestemme”, lyder det bebreidende fra foreldrene.
Vi uttrykker oss som om avtalen var laget mellom likeverdige partnere, hvilket langt fra er tilfellet. Barn sier ja av samme grunn som når ektefeller i forelskelsens rus utbryter ”jeg vil alltid elske deg.” Et utsagn som ikke skal betraktes som et løfte eller en kontrakt, men derimot som en spontan kjærlighetserklæring som uttrykker hvor intenst kjærligheten føles nettopp i det øyeblikket.
Hvis man er av den overbevisning at plikter er viktige for barns utvikling, må man uansett innstille seg på, at ”avtalene” skal revideres med korte mellomrom, det vil si minst tre-fire ganger i året.

”SKAL JEG HJELPE DEG?”
Når foreldre blir alene, opplever de ofte at problemene omkring barns hjelpsomhet plutselig endrer karakter.
Barna blir hjelpsomme og pliktoppfyllende simpelthen fordi det er mer meningsfylt å hjelpe til når den voksne har et reelt behov for hjelp.
Når bestefar forteller at det på hans tid ikke var noen diskusjon, man gjorde det man ble bedt om, så henger det blant annet sammen med at det den gang var bruk for alles hjelp til det daglige arbeide og i den daglige husholdning.
Det er ikke så ofte tilfellet i dag. Barn kommer gjerne de voksnes subjektive behov i møte, men nærer en sunn skepsis overfor alt det som antas å være ”godt for barn”.

”KAN DU DA IKKE GJØRE NOE AV DEG SELV?”
Når barn er i 14-20 års alderen, gjelder andre spilleregler. Nå det verdifullt for foreldrene å definere situasjonen noenlunde slik:
”Vi er 4 besetningsmedlemmer på denne skuta. Derfor må det også være 4 til å seile den, for vi er ikke villige til å seile med blindpassasjerer eller passasjerer på fribillett.” Unge som bor hjemme må ganske enkelt få vite hva som forventes av dem. Foreldrene må vite at det er de som skal ta vare på lederskapet. Hvis man hører seg selv si til sin 16-årige datter: ”Det er da jammen for galt! Her kommer jeg trett hjem fra jobb, og så står oppvasken fra i morges her ennå. Kan du ikke gjøre de mest alminnelige ting av deg selv!?” - Ja, så er det et klart signal om at man har forsømt å definere jentas oppgaver nøyaktig.
Det finnes et par andre alminnelige signaler om at oppgavefordelingen i familien er for uklar eller definert på et alt for moraliserende grunnlag.
Det gjelder f.eks. for en del unge jenter i gymnasalderen, at de får lange perioder preget av sløvhet og tretthet – perioder hvor de nesten ikke kan klare annet enn det aller nødvendigste med hensyn til skolegang og lekser. Denne altomfattende utmattelsen skyldes ofte at forventningene til deres konkrete innsats i hjemmet er for uklare.
Et annet signal er konflikter av typen: ”Hvorfor er det alltid meg!” ”Det var jo jeg som gjorde det i går! Jeg gidder snart ikke bo her mer, hvis jeg alltid skal gjøre alt!” Med eller uten konflikt er det en god idé å sette seg ned med 15-17-åringen og legge frem sine krav og ønsker så detaljert og konkret som mulig. Man kan evt. lage en liste over ting man syns det rimelig eller nødvendig at den unge tar seg av.
Den unge må ha mulighet for å få innflytelse på listen; men det er ikke ensbetydende med at oppgavene skal fordeles efter lystprinsippet. Unge som er blitt behandlet rimelig de første årene av sitt liv, er fornuftige nok til at innse dette.
Men de er også smarte nok til å forsøke å unngå de oppgavene de ikke har lyst til å påta seg. ”Jeg vil gjerne du støvsuger rommet ditt og i stuen 2 ganger i uken.”
”Det har jeg ikke lyst til.”
”Er det noe annet av samme omfang du heller vil gjøre?”
”Næh.”
I denne situationen er foreldrenes jobb utvetydig:
”Ok, hvis du finner en oppgave du gjerne vil bytte med, så si fra. Inntil da støvsuger du!”
Som omtalt i artikkelen ”Her går min grense”, er det viktig å være klar og personlig. Spesielt i forhold til unge er det viktig å unngå moraliserende kritikk. Med et halvforarget: ”Jammen, du kan da vel se...”, og ”her går vi og strever for at du skal...”, har man gravd sin egen grav.

”DA FLYTTER JEG BARE!”
Når vi som foreldre er uklare i våre krav, kan det skyldes at vi hele tiden overveier konsekvensene. For hva om hun flytter?
Vi er engstlige for den ultimate konflikt.
Hvis tenåringer eller unge setter saken på spissen og forlanger å få alt servert på et sølvfat, er det to ting å gjøre. Man kan begynne med å overveie hvor og hvordan man tidligere har vært uklar og/eller urimelig i sine krav. Finne ut hvordan man selv har lagt opp til situasjonen.
Denne etterforskningen kan være utrolig fruktbar for det videre forløp, spesielt hvis den unge selv dras inn i praten, og foreldrene er innstillt på å høre på hva som blir sagt- også mellom linjene. Hvis situasjonen blir for uholdbar, og foreldrene ikke er innstillt akseptere alt i det lange løp, må dette meddeles kjærlig - men bestemt:
”Nå skal du høre her, min venn. Hvis du tror du kan finne et sted ute i verden der du ikke behøver å levere en innsats selv, så er du velkommen til å gå ut og finne det. Her kan du ikke være på de premissene. Lykke til!”
Men la meg understreke at den ultimate skilsmisse oftest er en fantasi. Situasjonen er urealistisk, hvis man har vært bare noenlunde klar og rimelig i sine krav inntil nå.

HJELPSOMHET AV ET ANNET KALIBER
Til de foreldre som har mulighet til å starte med blanke ark, vil jeg anbefale et eksperiment: Nemlig aldri å gi barna plikter. I løpet av få år vil dere bli rikelig belønnet i form av en hjelpsomhet som er betydelig mer energisk og konstruktiv for begge parter, enn evnen til å stå i stram giv akt og gjøre sin plikt. Hvis man derimot allerede har kjørt seg fast i endeløse konflikter omkring plikter og arbeidsoppgaver, er det kun én effektiv kur: Sett dere ned med barna og si: ”Vi har i noen år trodd fullt og fast at det var sunt for dere, og godt for familien vår, at dere hadde plikter her hjemme. Men vi har erfart at det ikke fører til større glede og tilfredshet i familien, men tvertimot til mere surhet og flere konflikter. Derfor vil vi gjerne fortelle dere at vi tok feil.Fra og med i dag er dere løst fra alle plikter. Ikke fordi vi ikke gjerne vil ha hjelp fra dere her hjemme, men fordi vi har innsett at familien utvikler seg best hvis det skjer i et felles tempo.”
Det lyder nå et høyt og gledestrålende: ”Jippiiih!!”, og så kommer den egentlige prøven for foreldrene.
I de følgende måneder vil barna som reaksjon på flere års sur plikt helt slutte å hjelpe til. Hvis man kan overleve de to - tre månedene uten å kritisere barna eller hverandre sønder og sammen, vil barna ganske langsomt begynne å hjelpe til igjen - på eget initiativ - og med en helt annen kvalitet.

ATMOSFÆRE PÅ AKKORD
Foreldre knytter ofte begrepene plikter og lommepenger sammen ut fra forestillingen om at barn skal lære at ”man skal yte før man kan nyte”.
Etter min mening har barn krav på lommepenger ganske enkelt fordi de er til. Beløpet må naturligvis tilpasses foreldrenes økonomiske muligheter.
Foreldre føler seg av og til presset til å gi barna sine mer lommepenger enn de egentlig kan stå inne for, og sier derfor f.eks.:
”Ja ja, ja da, men så forventer jeg også at du hjelper mer til hjemme.”
I virkeligheten er dette en sammenstilling av to vidt forskjellige fenomen: Forretningsliv og familieliv.
Det hører mange forskjellige små og store gjøremål til det å skape en atmosfære i et hjem, og det er ikke urimelig å sette en standard der man forventer at barna i løpet av oppveksten gradvis tar en del av disse tingene på seg.
Men å forvente, eller forlange, at alle skal medvirke til å skape en atmosfære man kan holde ut å leve i, har ingenting med lønnsarbeid å gjøre.
Hvis man gjerne vil at barna utfører lønnet sarbeid på hjemmefronten, kan man f.eks. gjøre følgende:
Man kan gi barna et visst beløp i lommepenger, og i tillegg gi dem mulighet til å tjene ekstra penger ved å utføre forskjellige arbeidsoppgaver som foreldrene definerer.
Dette skaper klarhet for både barn og foreldre. Ordningen fritar barna for skyldfølelse for å få alt gratis. Det er rene linjer om oppgavens omfang, så man unngår samtidig konflikter rundt de forskjellige oppfatninger det nødvendigvis er omkring det ”å hjelpe til hjemme”. Som i de fleste andre spørsmål omkring normer og verdier i familiens liv, gjelder det også her at enhver familie må se på sine egne behov og sin egen standard, og samtidig stille spørsmålstegn ved disse hvis familielivet i altfor stor grad preges av konflikter og gjensidig kritikk. I noen familier trives man utmerket med helt andre normer enn de som er skissert her, men i alt for mange familier fører temaet for denne artikkelen til unødvendige og destruktive konflikter mellom barn og voksne.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da var vi blitt foreldre Lillegutt kom til verden klokken 11.45 i formiddag etter en litt dramatisk fødsel som endte i akuttsnitt. Han veier 3580 gram, er 49 cm lang og selvsagt helt perfekt Mor,

Siden nærmeste familie nå er informert så får jeg snike meg sånn litt småoffisielt inn her

03:22 kom verdens skjønneste tass. Han fikk det veldig travelt på slutten og kom ut med superheltarmen først. Veldig effektiv og grei fødsel. Lystgassen var noe drit, ble bare kvalm og svimmel, så da

Posted Images

Jupp jupp..

Hvis han plutselig en dag ikke vil rydde av bordet så lover jeg å ikke kjefte :P

Det er derfor han får 5 kr per gang og ikke pengene utbetalt en gang i uka...

Jeg er forøvrig uenig i at barn som ikke har plikter blir mer hjelpsomme. Jeg har ikke sett noen real life eksempler i hvertfall, heller så til de grader det motsatte.

Foreldre som varter opp barn i skolealder som om de var slaven dems får jeg mark av og det går sjelden over "av seg selv".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt delt når det gjelder plikter og ukelønn.. Jeg syns de skal bidra til hjemmet uten å måtte kreve noe for det. for eksempel rydde opp etter seg, holde rommet i orden\rydde opp leker, legge skitne klær der de hører hjemme og sette tallerken på plass.. normale ting som de vokser på, og det trengs for at huset skal gå rundt. De må lære seg å holde orden.

Men jeg er og for at de skal få penger, slik at de lærer det å spare, ha penger og bruke penger fornuftig... Så her kommer de til å få ukelønn for de ekstra oppgavene.. For eksempel at en tar ut av oppvaskamskinen fast, mens en setter inn.. eller sånne ekstra oppgaver, som egentlig vi hadde tatt. Tenker vi innfører ukelønn når eldste begynner på skolen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jupp jupp..

Hvis han plutselig en dag ikke vil rydde av bordet så lover jeg å ikke kjefte :P

Det er derfor han får 5 kr per gang og ikke pengene utbetalt en gang i uka...

Jeg er forøvrig uenig i at barn som ikke har plikter blir mer hjelpsomme. Jeg har ikke sett noen real life eksempler i hvertfall, heller så til de grader det motsatte.

Foreldre som varter opp barn i skolealder som om de var slaven dems får jeg mark av og det går sjelden over "av seg selv".

Det er jo ikke snakk om at de slipper å gjøre noe hjemme? E hjelper til, men får ikke penger for det. Hun blir ikke "vartet opp", men hvorfor skal hun trenge penger for alt mulig? Man må gjøre akkurat som man vil altså, men jeg synes ikke noe om å starte med ukepenger til så små barn. Det er litt det samme som å putte i de lørdagsgodt fordi det er lørdag, og låse seg helt på det. Noen ganger får E godis på en tirsdag eller onsdag. Hun maser ALDRI om godteri på lørdager, men spør kanskje om en kjærlighet en annen dag. Mye går på de voksnes/foreldrenes "behov", tror jeg..
  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt det er en stund til vi kommer dit. Jeg er vant med ukepenger mot "arbeid" og opplevde endel urettferdig fordelinger der og ble alltid kjeft om vi av en eller annen grunn ikke gjorde det vi "skulle" i tillegg til at vi ikke fikk penger selvsagt. Har dendel dårlige minner om "pluss og minuspoeng", jeg var svært pliktoppfyllende og fikk etterhvert veldig dårlig betalt for det, mens min bror som sluntra unna fikk penger som "motivasjon" hele tiden. Og selvsagt under unskyldninge "jammen han er eldre" :aww:

Jeg vil hun skal ha ukepenger, fordi jeg vil hun skal ha mulighet til å spare til ting hun ønsker seg selv. Og hun skal ha oppgaver hjemme, men om de blir betalte eller om hun får ukepenger uansett, eller mer betalt eller mindre betalt etter hva hun gjør, det får vi se etterhvert. Bonden fikk ikke ukepenger hjemme.

Vi fikk penger for karakterer også, det kommer nok ikke jeg til å føre videre, vi kan heller feire om det er noe spesielt hun har klart som hun har jobbet ekstra hardt for. uavhengig om det var en 3er hun jobbet steinhardt for å få eller en 6er.

Jeg kjenner jeg er skikkelig spent på hvor mange kameler jeg ender opp med å svelge etterhvert. :lol: En ting er å være bastant på at "neeehei, det skal jeg ALDRI gjøre" når hun er 1 år... spør meg igjen om en 15 - 20 år om hvordan det egentlig ble.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jupp jupp..

Hvis han plutselig en dag ikke vil rydde av bordet så lover jeg å ikke kjefte :P

Det er derfor han får 5 kr per gang og ikke pengene utbetalt en gang i uka...

Jeg er forøvrig uenig i at barn som ikke har plikter blir mer hjelpsomme. Jeg har ikke sett noen real life eksempler i hvertfall, heller så til de grader det motsatte.

Foreldre som varter opp barn i skolealder som om de var slaven dems får jeg mark av og det går sjelden over "av seg selv".

Med utgpkt i artikkelen jeg limte inn over så synes jeg at det må være et poeng å både la barna slippe til (og hjelp av dem) uten å bestikke eller presse dem eller kalle det plikter. Og jeg tror det handler mer om hvordan man ber ungene (eller legger frem forslaget om å hjelpe til). Prøver man å presse/tvinge en unge/ungdom til å hjelpe til med noe så ser jeg for meg at det fort blir konflikter. Det ser jeg med andre ting også, feks i forbindelse med de såkalte "trassperiodene". Det er ganske mye man kan gjøre for å unngå å stille ungene i situasjoner hvor de må forsvare seg istedet for å samarbeide.

Det med oppvartning som du skriver over, @Mud , er jeg helt enig i. Jeg tar meg i det ofte, både med egne unger og unger som er på besøk, at nå er det pinadø på tide at de "begynner å smøre på brødskiva sjøl" :P Det ofte så mye enklere å bare reise seg og hente det glasset med vann mens vi spiser middag eller finne frem klærne på morgenen, men på sikt så tjener man nok på å la ungene ordne opp selv. Og du verden så stas det er for dem å få greie seg selv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

[..]

Jeg kjenner jeg er skikkelig spent på hvor mange kameler jeg ender opp med å svelge etterhvert. :lol: En ting er å være bastant på at "neeehei, det skal jeg ALDRI gjøre" når hun er 1 år... spør meg igjen om en 15 - 20 år om hvordan det egentlig ble.

Aha .. dette forklarer de ekstra kiloene man får etter et par unger :ahappy::teehe:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er jeg den eneste her inne som aldri fikk ukepenger? Ble allikevel en jævel på sparing... :fear:

Jeg fikk heller aldri. Men fikk det jeg trengte da, penger til kino osv. så led absolutt ingen nød, også fikk jeg meg en vaskejobb for å tjene mine egne penger på ungdomsskolen, som jeg sparte. Tror vi prøvde ukepenger et par uker eller noe, bare for å late som vi var normale :lol: fungerte hverken for barn eller voksne :P (har forøvrig aldri hatt lørdagsgodt heller... eller sett på barne-tv.).

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er jeg den eneste som aldri fikk ukepenger her inne? Ble allikevel en jævel på sparing... :fear:

Jeg fikk ukepenger da jeg var sånn 7 år eller noe, men det varte ikke så lenge, og dessuten hadde jeg veldig spandable beste- og oldeforeldre, så jeg trengte egentlig ikke lommepenger.

Da jeg var 13-14 år hadde jeg fast "jobb" med å ta fredagsvasken, men vi var i en litt spesiell situasjon i familien vår. Men det var en jobb og ikke en plikt, og denne jobben var kun mitt ansvar. Det blir litt annerledes enn om hele familien skulle tatt hver sin uke eller en støvsuger, en vasker gulv og en tar badet, liksom. Alt det andre jeg gjorde fikk jeg selvsagt ingenting for. Situasjonen som beskrives i artikkelen til Jesper Juul, som jeg siterte over, var aktuell hos oss: "Når foreldre blir alene, opplever de ofte at problemene omkring barns hjelpsomhet plutselig endrer karakter. Barna blir hjelpsomme og pliktoppfyllende simpelthen fordi det er mer meningsfylt å hjelpe til når den voksne har et reelt behov for hjelp." Jeg måtte hjelpe til for å få ting til å gå rundt. Jeg måtte ta ansvar fra jeg var 11 år, sånn var det bare.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er jeg den eneste her inne som aldri fikk ukepenger? Ble allikevel en jævel på sparing... :fear:

Jeg fikk lommepenger, men ble aldri noen dreven sparer :P må ha sparekonto som jeg må i banken for å ta penger ut av, har jeg lett tilgang til de tømmes den bare :aww:

Edit: vi måtte jobbe for dem, vi hadde hver våre faste oppgaver hver dag som måtte gjøres for å lommepengene.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med utgpkt i artikkelen jeg limte inn over så synes jeg at det må være et poeng å både la barna slippe til (og hjelp av dem) uten å bestikke eller presse dem eller kalle det plikter. Og jeg tror det handler mer om hvordan man ber ungene (eller legger frem forslaget om å hjelpe til). Prøver man å presse/tvinge en unge/ungdom til å hjelpe til med noe så ser jeg for meg at det fort blir konflikter. Det ser jeg med andre ting også, feks i forbindelse med de såkalte "trassperiodene". Det er ganske mye man kan gjøre for å unngå å stille ungene i situasjoner hvor de må forsvare seg istedet for å samarbeide.

Det med oppvartning som du skriver over, @Mud , er jeg helt enig i. Jeg tar meg i det ofte, både med egne unger og unger som er på besøk, at nå er det pinadø på tide at de "begynner å smøre på brødskiva sjøl" :P Det ofte så mye enklere å bare reise seg og hente det glasset med vann mens vi spiser middag eller finne frem klærne på morgenen, men på sikt så tjener man nok på å la ungene ordne opp selv. Og du verden så stas det er for dem å få greie seg selv :)

Du sier jo selv at ditt eget barn har bedt om muligheten til å tjene penger ved å hjelpe til, så hvorfor tror du det er tvang eller bestikkelser i det? Det er ingen tvang, det er en ærlig og redelig bisniss-avtale i motsetning til når det gjelder andre oppgaver som å rydde opp etter seg...

Jeg forstår ikke at man kan være for at barna hjelper til hjemme, og for at de får ukepenger, men i mot at de skal tjene pengene?

Det er for meg komplett uforståelig må jeg innrømme.

Barn har også behov for å føle at de fortjener noe, det gjør liksom noe med maktbalansen hvis man ikke har muligheten til å oppnå noe uten en annen parts generøsitet.

Jeg ser jo på A hvor stor forskjell det er på pengene han tjener vs det han får. De han tjener er utrolig mye viktigere for han.

Det gjør noe med selvfølelsen hans, han vokser VELDIG på det. Selvfølgelig, å tjene penger ved å bidra er et slags grunnleggende behov hos de aller fleste mennesker..

Det er faktisk et fåtall som lever av NAV og synes det er helt ok.

Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor man skulle nekte et barn den muligheten?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi er flere som ikke fikk ukepenger :)

Tenke seg til at man allikevel fikk motivasjon for å arbeide hjemme, og belønning gjennom ros og kjærlighet :P Følte meg både viktig og fikk mine grunnleggende behov dekket :P Var ofte med pappa på jobb, det siste i verden som stod i hodet mitt var å få betaling for det, i helsikka, det var jo betaling i seg selv å være på havnelageret eller på båt. Spenningen og fantasien min var nok. Spare til bil, reise og objekter har jeg suksessfullt klart, jobber til luselønn men ser verdien i det...

Men det er vel hva man lager det til selv :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi fikk ikke ukepenger eller penger for å hjelpe til hjemme. Det burde være en selvfølge å rydde etter seg og hjelpe litt til synes jeg :) Men vi fikk penger til kino om vi skulle osv,så vi fikk det vi "trengte". Jeg var veldig billig sånn sett. Spurte aldri om penger :)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lysfest i barnehagen i dag. Vi har ikke sovet i natt, så litt sutring før vi dro men blid som ei sol og sånt fasinert over fakler som det var pyntet med ute. Full fart og stormende jubel inne, men ser hun er veldig lik meg da for hun får fnatt når de større ungene kommer og skal ta på henne, tulle med smokken eller være med og kle av og på. Siden hun ikke liker der selv så kan jeg be dem la være for jeg får klaustrofobi :lol: de må gjerne være der og er plass på fanget mitt til andre barn også, men ikke pell!

Sær? Meg? Phøh :lol:

Sutret litt da vi dro, hun var stupbratte så de skulle legge henne med en gang og er ringe om hun ikke sovnet.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenke seg til at man allikevel fikk motivasjon for å arbeide hjemme, og belønning gjennom ros og kjærlighet :P Følte meg både viktig og fikk mine grunnleggende behov dekket :P Var ofte med pappa på jobb, det siste i verden som stod i hodet mitt var å få betaling for det, i helsikka, det var jo betaling i seg selv å være på havnelageret eller på båt. Spenningen og fantasien min var nok. Spare til bil, reise og objekter har jeg suksessfullt klart, jobber til luselønn men ser verdien i det...

Men det er vel hva man lager det til selv :P

Ja. Jeg fikk ukepenger, men jeg lærte aldri "verdien" av penger for det, og ei eller lærte vi det hjemme. Jeg tror nok at det å lære seg å håndtere økonomi handler om flere faktorer enn å administrere ukepenger fra man er 4 år altså.

Jeg har ingen problemer med at noen ønsker å gjøre det på den måten, men for oss blir det feil. Jeg vil ikke at de skal forvente seg noe hver gang de hjelper til. 1 kr for å ta av oppvaskmaskinen og 1 kr for det der og der... For oss blir det veldig feil å lønne ungene for noe så basic som å hjelpe til hjemme. Men, når hun blir eldre så er det ikke utenkelig at det finnes litt større jobber som hun blir tilbudt mot godgjørelse som faller utenfor de hverdagslige gjøremålene.

Jeg kommer ikke til å prøve ut med det første, men jeg tror vi kunne senere ha fått et problem med skeivfordeling som Raksha referer til.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I all øvrighet, jeg ser det nevnes karakterer, skal det... feires? :P Vi åpna en vintage Dom Perignon når jeg var ferdig med sivilingeniør-graden min, menneehhhh.... Når jeg fikk 6'ere på skola var det en klapp på skuldra og "BRA". Motivert var jeg allikevel :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå bare bryter jeg inn med en temaskifter jeg :P

Kommentarene har jo begynt å dukke opp nå, om at man ikke vet hvor stor endring et barn er, og at man ikke lenger kommer til å ha tid til noe av interessene/hobbyene osv.

Men jeg ser jo stadig vekk eksempler på at dette ikke stemmer, eller er det bare jeg som er naiv?

Da tenker jeg gjerne på trening med hund, turer, og da også jakt på høsten. I mitt lille hodet klarer jeg ikke å se hvordan det skal være umulig å få til dette, vi er to stykker som skal ta vare på barnet, i tillegg til et sterkt og godt nettverk med familie og venner rundt oss. Så dere hundefolk med barn, og erfaring på dette? Hvordan opplevde dere endringen?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...