Den store baby(og barne)tråden <3 2.0

[Helianthus]

Og avslutningsvis en artikkel av Jesper Juul fra FamLab.no om plikter som jeg gleder meg til å lese mer nøye enn bare skumlesing :

Skal barn ha plikter?

Forfatter: Jesper Juul

Foreldre er ulike. Noen er innstilt på å ta imot de ustrukturerte og spontane oppgaver barn gir dem. Andre forsøker å strukturere tingene blant annet ved å gi barna plikter.

Hvis man tilhører siste gruppe, er det en god idé å med jevne mellomrom spørre seg selv om det er barn eller servicemedarbeidere man ønsker seg.
Når vi snakker om barn og plikter, må vi først og fremst ha tre ting klart for oss:
1) For hvem sin skyld skal barn ha plikter?
2) Er det snakk om plikter eller om oppgaver?
3) Ingen mennesker trives i det lange løp med å bare motta fra fellesskapet

”ÅH, VI LEKER ISTEDET!”

I takt med at arbeidsliv og familieliv er blitt mer og mer adskilt, har mange foreldre fått idéen om at det er viktig for barnets utvikling at det får noen plikter hjemme. Begrunnelse: At det er godt og sunt for barnet.
Hvis vi ser på det vi vet om barns utvikling fra 3-4 års alderen til 13-14 års alderen, og om barns evne og vilje til å samarbeide, er det imidlertid ingenting som tyder på at denne påstanden er sann. Tvertimot vet vi at det beste barn kan foreta seg for å trives og utvikle seg, er å leke så mye som mulig. Ikke bare fremmer leken senere innlæringsprosesser, men den utvikler til og med barnet så det kan klare livets mer alvorlige sider.
At barn skal ha mulighet til å leke betyr ikke at de ikke skal utføre arbeid hjemme; men det er min erfaring at jo færre plikter barn har, jo mere hjelpsomme blir de. Hvis man er av den overbevisning at det er viktig at barn også under 13-14 års alderen har visse plikter på hjemmefronten, kan man i første omgang se på hvor mange konflikter dette synspunktet fører til mellom barn og voksne.
Hvis det ikke er konflikt om temaet, er det i og for seg ikke noen grunn til å endre på tingene. Hvis det derimot, som det ofte er tilfellet, er en del konflikter omkring barnets plikter, er det god grunn til å ta sin holdning til dette tema opp til revisjon. Der er en utbredt tendens at mange plikter gir mange konflikter.

”VI HADDE EN AVTALE!”
Mange av disse konfliktene oppstår fordi foreldrene glemmer å ta hensyn til barnets utvikling og evner. Vi glemmer for eksempel at barn opp til 9-10 års alderen ikke har et særligt velutviklet fremtidsperspektiv. Hvis et barn sier ja til å vaske opp 3 ganger i uken, tenker det ikke over at avtalen også gjelder om 3 - 4 uker eller år.
Barnets villighet til å samarbeide kommer snart i konflikt med dets manglende fremtidsperspektiv. Der foreldrene med sitt indre øye ser en årskalender med livet delt opp i timer, uker og måneder, ser barnet et ”her og nå”.
”Vi hadde en avtale, og du var selv med på å bestemme”, lyder det bebreidende fra foreldrene.
Vi uttrykker oss som om avtalen var laget mellom likeverdige partnere, hvilket langt fra er tilfellet. Barn sier ja av samme grunn som når ektefeller i forelskelsens rus utbryter ”jeg vil alltid elske deg.” Et utsagn som ikke skal betraktes som et løfte eller en kontrakt, men derimot som en spontan kjærlighetserklæring som uttrykker hvor intenst kjærligheten føles nettopp i det øyeblikket.
Hvis man er av den overbevisning at plikter er viktige for barns utvikling, må man uansett innstille seg på, at ”avtalene” skal revideres med korte mellomrom, det vil si minst tre-fire ganger i året.

”SKAL JEG HJELPE DEG?”
Når foreldre blir alene, opplever de ofte at problemene omkring barns hjelpsomhet plutselig endrer karakter.
Barna blir hjelpsomme og pliktoppfyllende simpelthen fordi det er mer meningsfylt å hjelpe til når den voksne har et reelt behov for hjelp.
Når bestefar forteller at det på hans tid ikke var noen diskusjon, man gjorde det man ble bedt om, så henger det blant annet sammen med at det den gang var bruk for alles hjelp til det daglige arbeide og i den daglige husholdning.
Det er ikke så ofte tilfellet i dag. Barn kommer gjerne de voksnes subjektive behov i møte, men nærer en sunn skepsis overfor alt det som antas å være ”godt for barn”.

”KAN DU DA IKKE GJØRE NOE AV DEG SELV?”
Når barn er i 14-20 års alderen, gjelder andre spilleregler. Nå det verdifullt for foreldrene å definere situasjonen noenlunde slik:
”Vi er 4 besetningsmedlemmer på denne skuta. Derfor må det også være 4 til å seile den, for vi er ikke villige til å seile med blindpassasjerer eller passasjerer på fribillett.” Unge som bor hjemme må ganske enkelt få vite hva som forventes av dem. Foreldrene må vite at det er de som skal ta vare på lederskapet. Hvis man hører seg selv si til sin 16-årige datter: ”Det er da jammen for galt! Her kommer jeg trett hjem fra jobb, og så står oppvasken fra i morges her ennå. Kan du ikke gjøre de mest alminnelige ting av deg selv!?” - Ja, så er det et klart signal om at man har forsømt å definere jentas oppgaver nøyaktig.
Det finnes et par andre alminnelige signaler om at oppgavefordelingen i familien er for uklar eller definert på et alt for moraliserende grunnlag.
Det gjelder f.eks. for en del unge jenter i gymnasalderen, at de får lange perioder preget av sløvhet og tretthet – perioder hvor de nesten ikke kan klare annet enn det aller nødvendigste med hensyn til skolegang og lekser. Denne altomfattende utmattelsen skyldes ofte at forventningene til deres konkrete innsats i hjemmet er for uklare.
Et annet signal er konflikter av typen: ”Hvorfor er det alltid meg!” ”Det var jo jeg som gjorde det i går! Jeg gidder snart ikke bo her mer, hvis jeg alltid skal gjøre alt!” Med eller uten konflikt er det en god idé å sette seg ned med 15-17-åringen og legge frem sine krav og ønsker så detaljert og konkret som mulig. Man kan evt. lage en liste over ting man syns det rimelig eller nødvendig at den unge tar seg av.
Den unge må ha mulighet for å få innflytelse på listen; men det er ikke ensbetydende med at oppgavene skal fordeles efter lystprinsippet. Unge som er blitt behandlet rimelig de første årene av sitt liv, er fornuftige nok til at innse dette.
Men de er også smarte nok til å forsøke å unngå de oppgavene de ikke har lyst til å påta seg. ”Jeg vil gjerne du støvsuger rommet ditt og i stuen 2 ganger i uken.”
”Det har jeg ikke lyst til.”
”Er det noe annet av samme omfang du heller vil gjøre?”
”Næh.”
I denne situationen er foreldrenes jobb utvetydig:
”Ok, hvis du finner en oppgave du gjerne vil bytte med, så si fra. Inntil da støvsuger du!”
Som omtalt i artikkelen ”Her går min grense”, er det viktig å være klar og personlig. Spesielt i forhold til unge er det viktig å unngå moraliserende kritikk. Med et halvforarget: ”Jammen, du kan da vel se...”, og ”her går vi og strever for at du skal...”, har man gravd sin egen grav.

”DA FLYTTER JEG BARE!”
Når vi som foreldre er uklare i våre krav, kan det skyldes at vi hele tiden overveier konsekvensene. For hva om hun flytter?
Vi er engstlige for den ultimate konflikt.
Hvis tenåringer eller unge setter saken på spissen og forlanger å få alt servert på et sølvfat, er det to ting å gjøre. Man kan begynne med å overveie hvor og hvordan man tidligere har vært uklar og/eller urimelig i sine krav. Finne ut hvordan man selv har lagt opp til situasjonen.
Denne etterforskningen kan være utrolig fruktbar for det videre forløp, spesielt hvis den unge selv dras inn i praten, og foreldrene er innstillt på å høre på hva som blir sagt- også mellom linjene. Hvis situasjonen blir for uholdbar, og foreldrene ikke er innstillt akseptere alt i det lange løp, må dette meddeles kjærlig - men bestemt:
”Nå skal du høre her, min venn. Hvis du tror du kan finne et sted ute i verden der du ikke behøver å levere en innsats selv, så er du velkommen til å gå ut og finne det. Her kan du ikke være på de premissene. Lykke til!”
Men la meg understreke at den ultimate skilsmisse oftest er en fantasi. Situasjonen er urealistisk, hvis man har vært bare noenlunde klar og rimelig i sine krav inntil nå.

HJELPSOMHET AV ET ANNET KALIBER
Til de foreldre som har mulighet til å starte med blanke ark, vil jeg anbefale et eksperiment: Nemlig aldri å gi barna plikter. I løpet av få år vil dere bli rikelig belønnet i form av en hjelpsomhet som er betydelig mer energisk og konstruktiv for begge parter, enn evnen til å stå i stram giv akt og gjøre sin plikt. Hvis man derimot allerede har kjørt seg fast i endeløse konflikter omkring plikter og arbeidsoppgaver, er det kun én effektiv kur: Sett dere ned med barna og si: ”Vi har i noen år trodd fullt og fast at det var sunt for dere, og godt for familien vår, at dere hadde plikter her hjemme. Men vi har erfart at det ikke fører til større glede og tilfredshet i familien, men tvertimot til mere surhet og flere konflikter. Derfor vil vi gjerne fortelle dere at vi tok feil.Fra og med i dag er dere løst fra alle plikter. Ikke fordi vi ikke gjerne vil ha hjelp fra dere her hjemme, men fordi vi har innsett at familien utvikler seg best hvis det skjer i et felles tempo.”
Det lyder nå et høyt og gledestrålende: ”Jippiiih!!”, og så kommer den egentlige prøven for foreldrene.
I de følgende måneder vil barna som reaksjon på flere års sur plikt helt slutte å hjelpe til. Hvis man kan overleve de to - tre månedene uten å kritisere barna eller hverandre sønder og sammen, vil barna ganske langsomt begynne å hjelpe til igjen - på eget initiativ - og med en helt annen kvalitet.

ATMOSFÆRE PÅ AKKORD
Foreldre knytter ofte begrepene plikter og lommepenger sammen ut fra forestillingen om at barn skal lære at ”man skal yte før man kan nyte”.
Etter min mening har barn krav på lommepenger ganske enkelt fordi de er til. Beløpet må naturligvis tilpasses foreldrenes økonomiske muligheter.
Foreldre føler seg av og til presset til å gi barna sine mer lommepenger enn de egentlig kan stå inne for, og sier derfor f.eks.:
”Ja ja, ja da, men så forventer jeg også at du hjelper mer til hjemme.”
I virkeligheten er dette en sammenstilling av to vidt forskjellige fenomen: Forretningsliv og familieliv.
Det hører mange forskjellige små og store gjøremål til det å skape en atmosfære i et hjem, og det er ikke urimelig å sette en standard der man forventer at barna i løpet av oppveksten gradvis tar en del av disse tingene på seg.
Men å forvente, eller forlange, at alle skal medvirke til å skape en atmosfære man kan holde ut å leve i, har ingenting med lønnsarbeid å gjøre.
Hvis man gjerne vil at barna utfører lønnet sarbeid på hjemmefronten, kan man f.eks. gjøre følgende:
Man kan gi barna et visst beløp i lommepenger, og i tillegg gi dem mulighet til å tjene ekstra penger ved å utføre forskjellige arbeidsoppgaver som foreldrene definerer.
Dette skaper klarhet for både barn og foreldre. Ordningen fritar barna for skyldfølelse for å få alt gratis. Det er rene linjer om oppgavens omfang, så man unngår samtidig konflikter rundt de forskjellige oppfatninger det nødvendigvis er omkring det ”å hjelpe til hjemme”. Som i de fleste andre spørsmål omkring normer og verdier i familiens liv, gjelder det også her at enhver familie må se på sine egne behov og sin egen standard, og samtidig stille spørsmålstegn ved disse hvis familielivet i altfor stor grad preges av konflikter og gjensidig kritikk. I noen familier trives man utmerket med helt andre normer enn de som er skissert her, men i alt for mange familier fører temaet for denne artikkelen til unødvendige og destruktive konflikter mellom barn og voksne.

[Mud]

Jupp jupp..

Hvis han plutselig en dag ikke vil rydde av bordet så lover jeg å ikke kjefte

Det er derfor han får 5 kr per gang og ikke pengene utbetalt en gang i uka...

Jeg er forøvrig uenig i at barn som ikke har plikter blir mer hjelpsomme. Jeg har ikke sett noen real life eksempler i hvertfall, heller så til de grader det motsatte.

Foreldre som varter opp barn i skolealder som om de var slaven dems får jeg mark av og det går sjelden over "av seg selv".

[Perfect Image]

Barns fantasi Sophia har nå ikveld vært på eventyr med MLP og fått seg vinger

[Perfect Image]

Sophia skal få lov til å fortsette å hjelpe til hjemme, uten å få betalt for det inntill videre ihvertfall Hun er jo endel av husholdningen, alle som er gamle nok må hjelpe til

[madam mim]

Sophia skal få lov til å fortsette å hjelpe til hjemme, uten å få betalt for det inntill videre ihvertfall Hun er jo endel av husholdningen, alle som er gamle nok må hjelpe til

Mine tanker omkring det der!

[Tinkafu]

Jeg er litt delt når det gjelder plikter og ukelønn.. Jeg syns de skal bidra til hjemmet uten å måtte kreve noe for det. for eksempel rydde opp etter seg, holde rommet i orden\rydde opp leker, legge skitne klær der de hører hjemme og sette tallerken på plass.. normale ting som de vokser på, og det trengs for at huset skal gå rundt. De må lære seg å holde orden.

Men jeg er og for at de skal få penger, slik at de lærer det å spare, ha penger og bruke penger fornuftig... Så her kommer de til å få ukelønn for de ekstra oppgavene.. For eksempel at en tar ut av oppvaskamskinen fast, mens en setter inn.. eller sånne ekstra oppgaver, som egentlig vi hadde tatt. Tenker vi innfører ukelønn når eldste begynner på skolen.

[Martine]

Jupp jupp..

Hvis han plutselig en dag ikke vil rydde av bordet så lover jeg å ikke kjefte

Det er derfor han får 5 kr per gang og ikke pengene utbetalt en gang i uka...

Jeg er forøvrig uenig i at barn som ikke har plikter blir mer hjelpsomme. Jeg har ikke sett noen real life eksempler i hvertfall, heller så til de grader det motsatte.

Foreldre som varter opp barn i skolealder som om de var slaven dems får jeg mark av og det går sjelden over "av seg selv".

Det er jo ikke snakk om at de slipper å gjøre noe hjemme? E hjelper til, men får ikke penger for det. Hun blir ikke "vartet opp", men hvorfor skal hun trenge penger for alt mulig? Man må gjøre akkurat som man vil altså, men jeg synes ikke noe om å starte med ukepenger til så små barn. Det er litt det samme som å putte i de lørdagsgodt fordi det er lørdag, og låse seg helt på det. Noen ganger får E godis på en tirsdag eller onsdag. Hun maser ALDRI om godteri på lørdager, men spør kanskje om en kjærlighet en annen dag. Mye går på de voksnes/foreldrenes "behov", tror jeg..

[Raksha]

Godt det er en stund til vi kommer dit. Jeg er vant med ukepenger mot "arbeid" og opplevde endel urettferdig fordelinger der og ble alltid kjeft om vi av en eller annen grunn ikke gjorde det vi "skulle" i tillegg til at vi ikke fikk penger selvsagt. Har dendel dårlige minner om "pluss og minuspoeng", jeg var svært pliktoppfyllende og fikk etterhvert veldig dårlig betalt for det, mens min bror som sluntra unna fikk penger som "motivasjon" hele tiden. Og selvsagt under unskyldninge "jammen han er eldre"

Jeg vil hun skal ha ukepenger, fordi jeg vil hun skal ha mulighet til å spare til ting hun ønsker seg selv. Og hun skal ha oppgaver hjemme, men om de blir betalte eller om hun får ukepenger uansett, eller mer betalt eller mindre betalt etter hva hun gjør, det får vi se etterhvert. Bonden fikk ikke ukepenger hjemme.

Vi fikk penger for karakterer også, det kommer nok ikke jeg til å føre videre, vi kan heller feire om det er noe spesielt hun har klart som hun har jobbet ekstra hardt for. uavhengig om det var en 3er hun jobbet steinhardt for å få eller en 6er.

Jeg kjenner jeg er skikkelig spent på hvor mange kameler jeg ender opp med å svelge etterhvert. En ting er å være bastant på at "neeehei, det skal jeg ALDRI gjøre" når hun er 1 år... spør meg igjen om en 15 - 20 år om hvordan det egentlig ble.

[Martine]

Ukepenger når hun blir eldre blir noe annet, men ikke på noen år enda

[Helianthus]

Jupp jupp..

Hvis han plutselig en dag ikke vil rydde av bordet så lover jeg å ikke kjefte

Det er derfor han får 5 kr per gang og ikke pengene utbetalt en gang i uka...

Jeg er forøvrig uenig i at barn som ikke har plikter blir mer hjelpsomme. Jeg har ikke sett noen real life eksempler i hvertfall, heller så til de grader det motsatte.

Foreldre som varter opp barn i skolealder som om de var slaven dems får jeg mark av og det går sjelden over "av seg selv".

Med utgpkt i artikkelen jeg limte inn over så synes jeg at det må være et poeng å både la barna slippe til (og få hjelp av dem) uten å bestikke eller presse dem eller kalle det plikter. Og jeg tror det handler mer om hvordan man ber ungene (eller legger frem forslaget om å hjelpe til). Prøver man å presse/tvinge en unge/ungdom til å hjelpe til med noe så ser jeg for meg at det fort blir konflikter. Det ser jeg med andre ting også, feks i forbindelse med de såkalte "trassperiodene". Det er ganske mye man kan gjøre for å unngå å stille ungene i situasjoner hvor de må forsvare seg istedet for å samarbeide.

Det med oppvartning som du skriver over, @Mud , er jeg helt enig i. Jeg tar meg i det ofte, både med egne unger og unger som er på besøk, at nå er det pinadø på tide at de "begynner å smøre på brødskiva sjøl" Det ofte så mye enklere å bare reise seg og hente det glasset med vann mens vi spiser middag eller finne frem klærne på morgenen, men på sikt så tjener man nok på å la ungene ordne opp selv. Og du verden så stas det er for dem å få greie seg selv

[Perfect Image]

Jeg kjenner jeg er skikkelig spent på hvor mange kameler jeg ender opp med å svelge etterhvert. En ting er å være bastant på at "neeehei, det skal jeg ALDRI gjøre" når hun er 1 år... spør meg igjen om en 15 - 20 år om hvordan det egentlig ble.

Ja, samme her

[Helianthus]

[..]

Jeg kjenner jeg er skikkelig spent på hvor mange kameler jeg ender opp med å svelge etterhvert. En ting er å være bastant på at "neeehei, det skal jeg ALDRI gjøre" når hun er 1 år... spør meg igjen om en 15 - 20 år om hvordan det egentlig ble.

Aha .. dette forklarer de ekstra kiloene man får etter et par unger

[Gjest]

Er jeg den eneste her inne som aldri fikk ukepenger? Ble allikevel en jævel på sparing...

[Lola Pagola]

Er jeg den eneste her inne som aldri fikk ukepenger? Ble allikevel en jævel på sparing...

Jeg fikk heller aldri. Men fikk det jeg trengte da, penger til kino osv. så led absolutt ingen nød, også fikk jeg meg en vaskejobb for å tjene mine egne penger på ungdomsskolen, som jeg sparte. Tror vi prøvde ukepenger et par uker eller noe, bare for å late som vi var normale fungerte hverken for barn eller voksne (har forøvrig aldri hatt lørdagsgodt heller... eller sett på barne-tv.).

[Helianthus]

Er jeg den eneste som aldri fikk ukepenger her inne? Ble allikevel en jævel på sparing...

Jeg fikk ukepenger da jeg var sånn 7 år eller noe, men det varte ikke så lenge, og dessuten hadde jeg veldig spandable beste- og oldeforeldre, så jeg trengte egentlig ikke lommepenger.

Da jeg var 13-14 år hadde jeg fast "jobb" med å ta fredagsvasken, men vi var i en litt spesiell situasjon i familien vår. Men det var en jobb og ikke en plikt, og denne jobben var kun mitt ansvar. Det blir litt annerledes enn om hele familien skulle tatt hver sin uke eller en støvsuger, en vasker gulv og en tar badet, liksom. Alt det andre jeg gjorde fikk jeg selvsagt ingenting for. Situasjonen som beskrives i artikkelen til Jesper Juul, som jeg siterte over, var aktuell hos oss: "Når foreldre blir alene, opplever de ofte at problemene omkring barns hjelpsomhet plutselig endrer karakter. Barna blir hjelpsomme og pliktoppfyllende simpelthen fordi det er mer meningsfylt å hjelpe til når den voksne har et reelt behov for hjelp." Jeg måtte hjelpe til for å få ting til å gå rundt. Jeg måtte ta ansvar fra jeg var 11 år, sånn var det bare.

[Zitka]

Å så festlig det er med unger på 10 mnd som starter nattevåk..

Dette bør virkelig ta slutt til skolen starter.. *zzzz*

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Krilo]

Er jeg den eneste her inne som aldri fikk ukepenger? Ble allikevel en jævel på sparing...

Jeg fikk lommepenger, men ble aldri noen dreven sparer må ha sparekonto som jeg må i banken for å ta penger ut av, har jeg lett tilgang til de tømmes den bare

Edit: vi måtte jobbe for dem, vi hadde hver våre faste oppgaver hver dag som måtte gjøres for å lommepengene.

[Mud]

Med utgpkt i artikkelen jeg limte inn over så synes jeg at det må være et poeng å både la barna slippe til (og få hjelp av dem) uten å bestikke eller presse dem eller kalle det plikter. Og jeg tror det handler mer om hvordan man ber ungene (eller legger frem forslaget om å hjelpe til). Prøver man å presse/tvinge en unge/ungdom til å hjelpe til med noe så ser jeg for meg at det fort blir konflikter. Det ser jeg med andre ting også, feks i forbindelse med de såkalte "trassperiodene". Det er ganske mye man kan gjøre for å unngå å stille ungene i situasjoner hvor de må forsvare seg istedet for å samarbeide.

Det med oppvartning som du skriver over, @Mud , er jeg helt enig i. Jeg tar meg i det ofte, både med egne unger og unger som er på besøk, at nå er det pinadø på tide at de "begynner å smøre på brødskiva sjøl" Det ofte så mye enklere å bare reise seg og hente det glasset med vann mens vi spiser middag eller finne frem klærne på morgenen, men på sikt så tjener man nok på å la ungene ordne opp selv. Og du verden så stas det er for dem å få greie seg selv

Du sier jo selv at ditt eget barn har bedt om muligheten til å tjene penger ved å hjelpe til, så hvorfor tror du det er tvang eller bestikkelser i det? Det er ingen tvang, det er en ærlig og redelig bisniss-avtale i motsetning til når det gjelder andre oppgaver som å rydde opp etter seg...

Jeg forstår ikke at man kan være for at barna hjelper til hjemme, og for at de får ukepenger, men i mot at de skal tjene pengene?

Det er for meg komplett uforståelig må jeg innrømme.

Barn har også behov for å føle at de fortjener noe, det gjør liksom noe med maktbalansen hvis man ikke har muligheten til å oppnå noe uten en annen parts generøsitet.

Jeg ser jo på A hvor stor forskjell det er på pengene han tjener vs det han får. De han tjener er utrolig mye viktigere for han.

Det gjør noe med selvfølelsen hans, han vokser VELDIG på det. Selvfølgelig, å tjene penger ved å bidra er et slags grunnleggende behov hos de aller fleste mennesker..

Det er faktisk et fåtall som lever av NAV og synes det er helt ok.

Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor man skulle nekte et barn den muligheten?

[madam mim]

Er jeg den eneste her inne som aldri fikk ukepenger? Ble allikevel en jævel på sparing...

Vi er flere som ikke fikk ukepenger

[Gjest]

Vi er flere som ikke fikk ukepenger

Tenke seg til at man allikevel fikk motivasjon for å arbeide hjemme, og belønning gjennom ros og kjærlighet Følte meg både viktig og fikk mine grunnleggende behov dekket Var ofte med pappa på jobb, det siste i verden som stod i hodet mitt var å få betaling for det, i helsikka, det var jo betaling i seg selv å være på havnelageret eller på båt. Spenningen og fantasien min var nok. Spare til bil, reise og objekter har jeg suksessfullt klart, jobber til luselønn men ser verdien i det...

Men det er vel hva man lager det til selv

[Ane]

Vi fikk ikke ukepenger eller penger for å hjelpe til hjemme. Det burde være en selvfølge å rydde etter seg og hjelpe litt til synes jeg Men vi fikk penger til kino om vi skulle osv,så vi fikk det vi "trengte". Jeg var veldig billig sånn sett. Spurte aldri om penger

[Raksha]

Lysfest i barnehagen i dag. Vi har ikke sovet i natt, så litt sutring før vi dro men blid som ei sol og sånt fasinert over fakler som det var pyntet med ute. Full fart og stormende jubel inne, men ser hun er veldig lik meg da for hun får fnatt når de større ungene kommer og skal ta på henne, tulle med smokken eller være med og kle av og på. Siden hun ikke liker der selv så kan jeg be dem la være for jeg får klaustrofobi de må gjerne være der og er plass på fanget mitt til andre barn også, men ikke pell!

Sær? Meg? Phøh

Sutret litt da vi dro, hun var stupbratte så de skulle legge henne med en gang og er ringe om hun ikke sovnet.

[Perfect Image]

Tenke seg til at man allikevel fikk motivasjon for å arbeide hjemme, og belønning gjennom ros og kjærlighet Følte meg både viktig og fikk mine grunnleggende behov dekket Var ofte med pappa på jobb, det siste i verden som stod i hodet mitt var å få betaling for det, i helsikka, det var jo betaling i seg selv å være på havnelageret eller på båt. Spenningen og fantasien min var nok. Spare til bil, reise og objekter har jeg suksessfullt klart, jobber til luselønn men ser verdien i det...

Men det er vel hva man lager det til selv

Ja. Jeg fikk ukepenger, men jeg lærte aldri "verdien" av penger for det, og ei eller lærte vi det hjemme. Jeg tror nok at det å lære seg å håndtere økonomi handler om flere faktorer enn å administrere ukepenger fra man er 4 år altså.

Jeg har ingen problemer med at noen ønsker å gjøre det på den måten, men for oss blir det feil. Jeg vil ikke at de skal forvente seg noe hver gang de hjelper til. 1 kr for å ta av oppvaskmaskinen og 1 kr for det der og der... For oss blir det veldig feil å lønne ungene for noe så basic som å hjelpe til hjemme. Men, når hun blir eldre så er det ikke utenkelig at det finnes litt større jobber som hun blir tilbudt mot godgjørelse som faller utenfor de hverdagslige gjøremålene.

Jeg kommer ikke til å prøve ut med det første, men jeg tror vi kunne senere ha fått et problem med skeivfordeling som Raksha referer til.

[Gjest]

I all øvrighet, jeg ser det nevnes karakterer, skal det... feires? Vi åpna en vintage Dom Perignon når jeg var ferdig med sivilingeniør-graden min, menneehhhh.... Når jeg fikk 6'ere på skola var det en klapp på skuldra og "BRA". Motivert var jeg allikevel

[SiriEveline]

Nå bare bryter jeg inn med en temaskifter jeg

Kommentarene har jo begynt å dukke opp nå, om at man ikke vet hvor stor endring et barn er, og at man ikke lenger kommer til å ha tid til noe av interessene/hobbyene osv.

Men jeg ser jo stadig vekk eksempler på at dette ikke stemmer, eller er det bare jeg som er naiv?

Da tenker jeg gjerne på trening med hund, turer, og da også jakt på høsten. I mitt lille hodet klarer jeg ikke å se hvordan det skal være umulig å få til dette, vi er to stykker som skal ta vare på barnet, i tillegg til et sterkt og godt nettverk med familie og venner rundt oss. Så dere hundefolk med barn, og erfaring på dette? Hvordan opplevde dere endringen?