Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3 2.0


Kaja
 Share

Recommended Posts

Barn skal ha plikter mener jeg. Å motta penger bare fordi en er søt holder ikke syns jeg. Jeg fikk aldri lommepenger, men penger når jeg trengte noe. Det irriterte meg alltid fordi jeg da ikke kunne spare eller planlegge noe uten å måtte spørre først. Mannen fikk ukepenger da han vokste opp og lærte utrolig mye av det. De fikk lørdagsgodt tror jeg mens de var i barneskolealder men så måtte de betale selv. Når det gjaldt ny sovepose feks så fikk han forskudd på ukepenger og var deretter blakk en stund. Men det var helt ok, for da hadde han tatt et valg.Venninna mi har et fint system syns jeg. De har stk.pris på oppgaver hjemme. Husker ikke alle prisene, men feks 1 krone for å gå med søpla, 2 kroner for å.rydde oppvaskmaskina etc. Barna ble kjempeivrige og kan velge litt seøv hvor mye de vil jobbe. De er arbeidsvillige da. :)

Jeg tror også det gjør noe med selvfølelsen å kjøpe noe for penger man har tjent opp og spart opp selv.

A har jo bare brukt av pengene en gang ( i september :lol: ) og hele utrykket og holdningen hans når han plukket ut leke og betalte viste at dette var stort! :lol:

Damen i butikken fikk høre at dette var HANS penger ja *ler*

Men han har alltid vært veldig opptatt av dette med å jobbe. Og penger... Han liker å telle de og han liker at han har gjort noe for å tjene de :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da var vi blitt foreldre Lillegutt kom til verden klokken 11.45 i formiddag etter en litt dramatisk fødsel som endte i akuttsnitt. Han veier 3580 gram, er 49 cm lang og selvsagt helt perfekt Mor,

Siden nærmeste familie nå er informert så får jeg snike meg sånn litt småoffisielt inn her

03:22 kom verdens skjønneste tass. Han fikk det veldig travelt på slutten og kom ut med superheltarmen først. Veldig effektiv og grei fødsel. Lystgassen var noe drit, ble bare kvalm og svimmel, så da

Posted Images

Barn skal ha plikter mener jeg. Å motta penger bare fordi en er søt holder ikke syns jeg. Jeg fikk aldri lommepenger, men penger når jeg trengte noe. Det irriterte meg alltid fordi jeg da ikke kunne spare eller planlegge noe uten å måtte spørre først. Mannen fikk ukepenger da han vokste opp og lærte utrolig mye av det. De fikk lørdagsgodt tror jeg mens de var i barneskolealder men så måtte de betale selv. Når det gjaldt ny sovepose feks så fikk han forskudd på ukepenger og var deretter blakk en stund. Men det var helt ok, for da hadde han tatt et valg. Venninna mi har et fint system syns jeg. De har stk.pris på oppgaver hjemme. Husker ikke alle prisene, men feks 1 krone for å gå med søpla, 2 kroner for å.rydde oppvaskmaskina etc. Barna ble kjempeivrige og kan velge litt seøv hvor mye de vil jobbe. De er arbeidsvillige da. :)

Lurer på hvor mye de skal ha for å gå ut med søppelet eller rydde ut av oppvaskmaskinen når de nærmer seg tenåringer?

Jeg fikk lommepenger "bare fordi", men jeg har hjulpet til masse hjemme allikevel, spesielt etterhvert som jeg ble større - fordi jeg følte at det var riktig at ikke alt falt på én person.

Vi hadde faktisk en samtale om dette for et par dager siden, hvor 7-åringen ville jobbe for å tjene penger. Svaret mitt var at hun kan få jobbe uten å tjene penger, og så kan hun få lommepenger bare fordi vi er glade i henne. Jeg tar det faktisk som en selvfølge at unger skal lære å gjøre ting uten å få betalt for det. Samtidig synes jeg at lommepenger er en glimrende måte for unger å lære å håndtere penger, men det forutsetter at man ikke både kjøper alt de ønsker i tillegg til at de får lommepenger.

Synes dere det er en god ide å betale ungene for å gjøre lekser også? Kle på seg? Gå på turn? Bli med på søndagsturen? Hvor går grensen?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Lurer på hvor mye de skal ha for å gå ut med søppelet eller rydde ut av oppvaskmaskinen når de nærmer seg tenåringer? 

 

Jeg fikk lommepenger "bare fordi", men jeg har hjulpet til masse hjemme allikevel, spesielt etterhvert som jeg ble større - fordi jeg følte at det var riktig at ikke alt falt på én person. 

 

Vi hadde faktisk en samtale om dette for et par dager siden, hvor 7-åringen ville jobbe for å tjene penger. Svaret mitt var at hun kan få jobbe uten å tjene penger, og så kan hun få lommepenger bare fordi vi er glade i henne. Jeg tar det faktisk som en selvfølge at unger skal lære å gjøre ting uten å få betalt for det. Samtidig synes jeg at lommepenger er en glimrende måte for unger å lære å håndtere penger, men det forutsetter at man ikke både kjøper alt de ønsker i tillegg til at de får lommepenger.

 

Synes dere det er en god ide å betale ungene for å gjøre lekser også? Kle på seg? Gå på turn? Bli med på søndagsturen? Hvor går grensen?

Nå ER ungene til nevnte venninne ganske store da. Og se har enkelte ting de skal gjøre uten å få betalt for det. Holde rommene sine ryddige, brette klærne sine, sånne ting. Det burde jeg ha skrevet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet selv hvor ufyselig jeg ble som tenåring når det gjaldt "lønn" for å hjelpe til hjemme. Husker ikke når foreldrene mine begynte å gi meg ukepenger, men jeg vet selv at her får E det hun trenger uansett, og penger hun får av oldeforeldre feks blir spart. Jeg sparer til henne, og hun er også veldig opptatt av å spare pengene sine. Hun får ofte penger av oldeforeldrene til bursdag og jul, og mange ganger ellers, men de blir spart slik at vi kan kjøpe noe hun trenger eller ønsker seg senere. Jeg gidder rett og slett ikke det styret med ukepenger på noen år enda.. Da kan hun heller få andre goder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lurer på hvor mye de skal ha for å gå ut med søppelet eller rydde ut av oppvaskmaskinen når de nærmer seg tenåringer?

Jeg fikk lommepenger "bare fordi", men jeg har hjulpet til masse hjemme allikevel, spesielt etterhvert som jeg ble større - fordi jeg følte at det var riktig at ikke alt falt på én person.

Vi hadde faktisk en samtale om dette for et par dager siden, hvor 7-åringen ville jobbe for å tjene penger. Svaret mitt var at hun kan få jobbe uten å tjene penger, og så kan hun få lommepenger bare fordi vi er glade i henne. Jeg tar det faktisk som en selvfølge at unger skal lære å gjøre ting uten å få betalt for det. Samtidig synes jeg at lommepenger er en glimrende måte for unger å lære å håndtere penger, men det forutsetter at man ikke både kjøper alt de ønsker i tillegg til at de får lommepenger.

Synes dere det er en god ide å betale ungene for å gjøre lekser også? Kle på seg? Gå på turn? Bli med på søndagsturen? Hvor går grensen?

Jeg forstår ikke hvorfor du tror det blir konsekvensen?

Det minner meg veldig om argumentene mot klikkertrening :P

Jeg vokste som sagt opp med å måtte jobbe for ukepenger og det du skisserer her er milevis fra virkeligheten.

Vi hadde MANGE plikter vi ikke fikk betalt for. Vi vokste jo opp før sfo og hadde begge foreldrene i arbeid.

Vi passet lillesøster etter skolen ( frem til foreldre kom hjem), lufte bikka , måtte holde 2 etasje ( som var vår etasje) ryddig og rent, vi måtte selvfølgelig gjøre lekser etc etc.

Men for å få ukepenger måtte vi gjøre oppgaver utover det. Vi lagde feks ofte middag ( mamma jobbet skift), tok oss av klesvask etc. Og jeg tror faktisk aldri noen av oss spurte hvor mye vi fikk hvis vi ble bedt om å gå ut med søpla...

I dag har A - som vanlig - lagt klærne sine på vask, ryddet opp etter frokosten sin, selvfølgelig kledd av og på seg selv, hjulpet til på butikken ( han har ansvaret for å legge varene på båndet, rydde vekk vogna, og han hjelper å pakke det i poser ), raspet gulrøtter til middagen, hjulpet å dekke på.

Etter middag ryddet han vekk alt og fikk en femmer for det.

Han har enda ikke vurdert å spørre om å få penger for å kle på seg liksom, og hadde han gjort det så hadde jeg informert han elegant om at det kunne han bare drite i.

Barn er stort sett ikke sååå vanskelig å oppdra at alt må være enten eller..

Jeg får lønn på jobb, det betyr ikke at jeg aldri gidder å gjøre en dritt uten å få betalt sånn ellers i livet.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Temaet belønning av barn er veldig interessant, og her diskuterer jeg mest på generelt grunnlag. Alle må gjøre det de føler at rett for seg, jeg tror ikke at unger blir ødelagt av at arbeidsoppgaver i hjemmet betraktes som noe man skal betale de for å gjøre (eller for å snu på flisa: at ukepenger er noe man må gjøre seg fortjent til), og det er nok ikke nødvendigvis selve belønning eller ikke som avgjør om unger blir flinke til å hjelpe til hjemme.

Jeg har tenkt masse på dette (i flere år, altså :P ), og jeg har kommet frem til at jeg ikke liker eller ønsker å bruke såkalte belønningssystemer og betaling for oppbeidsoppgaver. Dette er min (og litt mannens) personlige mening. Hva andre gjør er opp til dem.

Her er noen lenker som jeg fant i hurten og sturten som kanskje kan forklare litt hva jeg mener og hvorfor jeg har kommet frem til dette standpunktet:

Hvorfor belønning ikke virker av Jesper Juul:

http://www.familieverden.no/Oppdragelse/Grensesetting/Hvorfor-belonning-ikke-virker/

Belønning har bivirkninger:

http://www.tilknytningspedagogene.no/tilknytningsbloggen/tilknyttet-oppvekst/442-belonninger-har-bivirkninger

Når en vil påvirke eller endre atferden:

http://johnsteffensen.no/2011/08/nar-en-vil-pavirke-eller-endre-atferden%E2%80%A6/

Og en avisartikkel om husarbeide og lommepenger:

http://www.ba.no/nyheter/article7484584.ece

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De artiklene ( bortsett fra den siste) har jo overhodet ingenting med å måtte jobbe for ukepenger å gjøre..De var jo helt irrelevante.

Jeg bruker ikke penger for å oppdra barnet.

Han får lønn for en avtalt jobb, ikke for å oppføre seg som folk.

Jeg synes det er viktig å forberede barn på det voksne livet og det er ikke slik at man får lønn uten å jobbe for det eller fordi noen bryr seg om deg.

Man jobber og sparer.

Jeg er av den gamle skolen da, jeg synes mange av dagens foreldre undervurderer barna grovt.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordi han VIL tjene penger ( egne penger ) og han liker å hjelpe til. Han har alltid hjulpet til og nå får han lønn for det.

Jeg synes mange foreldre venter altfor lenge med å gi barna plikter jeg :P

Vi vokste opp med klare arbeidsoppgaver hjemme fra vi var ca 3-4 år , i motsetning til mange andre som ikke hadde vasket et gulv eller satt på en klesvask før de flyttet hjemmefra.

Edit: jeg synes 10 er altfor sent :| Da har de vært skolebarn i 4 år liksom :|

Jeg er enig med deg og jeg angrer på at jeg ikke slapp ungene til med oppgaver tidligere. Det var bare det at vi hadde ikke penger til overs, så det hadde ikke vært noe til belønning.

Men jeg synes lørdagsgodteri skal tas av matbusjettet, ikke av ukepengene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil bare si at jeg er veldig enig med din tankegang, @Mud :)

Hos oss har vi alltid hatt faste plikter, og fast ukelønn. Dersom vi ikke gjorde pliktene uteble ukelønnen, enkelt og greit. Vi hadde også oppgaver som genererte mer penger i kassen dersom vi gjorde dem, og vi hadde faktisk et avkryssingsskjema hvor disse oppgavene var listet opp, samt hvor mye vi kunne tjene på dem. Hver gang en av disse oppgavene var gjort, satte vi et kryss, og hver fredag talte vi og mamma opp hvor mye penger vi skulle ha.

Jeg var en grådig unge, og jobbet veldig mye :lol:

Det var ikke snakk om at vi skulle ha betaling for å rydde opp i vårt eget rot, men snarere en oppmuntring til å bidra enda mer i huset, og lære om ansvar og pengers verdi.

Det gav oss en mulighet til å spare til ting vi ønsket oss, og direkte påvirke hvor lang tid det kom til å ta før vi fikk råd til det vi ønsket oss, f.eks sykkel, rideleir, skoledagbok etc.

Klær og andre nødvendigheter fikk vi selvsagt av mamma og pappa, og de spyttet gjerne inn dersom vi hadde spart til noe "stort". Men vi lærte at alt har en verdi, og vi tok (og tar) veldig godt vare på tingene våre fordi vi visste at dersom vi ødela dem, så var det ikke bare å hyle etter en ny.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med deg og jeg angrer på at jeg ikke slapp ungene til med oppgaver tidligere. Det var bare det at vi hadde ikke penger til overs, så det hadde ikke vært noe til belønning.

Men jeg synes lørdagsgodteri skal tas av matbusjettet, ikke av ukepengene.

Jeg har bestemt meg for det egentlig :)

Lørdagsgodt ville han fått uansett, det føles "urettferdig" å kreve at han skal bruke av pengene da han selv ba om en mulighet til å tjene penger fordi han ville jobbe.

Hvis han vil ha et blad derimot, synes jeg han skal måtte bruke de.

"Utfordringen" har jo blitt at han har blitt ekstremt gjerrig på de pengene og vi kjøper jo sjelden leker annet enn til jul og bursdag.

Det utenom det "nødvendige" og godteri han får er bøker ( det budsjettet begynner å koste :| ) og den utgiften tar jeg gladelig på min kappe :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og avslutningsvis en artikkel av Jesper Juul fra FamLab.no om plikter som jeg gleder meg til å lese mer nøye enn bare skumlesing :) :

Skal barn ha plikter?
Forfatter: Jesper Juul
Foreldre er ulike. Noen er innstilt på å ta imot de ustrukturerte og spontane oppgaver barn gir dem. Andre forsøker å strukturere tingene blant annet ved å gi barna plikter.

Hvis man tilhører siste gruppe, er det en god idé å med jevne mellomrom spørre seg selv om det er barn eller servicemedarbeidere man ønsker seg.
Når vi snakker om barn og plikter, må vi først og fremst ha tre ting klart for oss:
1) For hvem sin skyld skal barn ha plikter?
2) Er det snakk om plikter eller om oppgaver?
3) Ingen mennesker trives i det lange løp med å bare motta fra fellesskapet

”ÅH, VI LEKER ISTEDET!”

I takt med at arbeidsliv og familieliv er blitt mer og mer adskilt, har mange foreldre fått idéen om at det er viktig for barnets utvikling at det får noen plikter hjemme. Begrunnelse: At det er godt og sunt for barnet.
Hvis vi ser på det vi vet om barns utvikling fra 3-4 års alderen til 13-14 års alderen, og om barns evne og vilje til å samarbeide, er det imidlertid ingenting som tyder på at denne påstanden er sann. Tvertimot vet vi at det beste barn kan foreta seg for å trives og utvikle seg, er å leke så mye som mulig. Ikke bare fremmer leken senere innlæringsprosesser, men den utvikler til og med barnet så det kan klare livets mer alvorlige sider.
At barn skal ha mulighet til å leke betyr ikke at de ikke skal utføre arbeid hjemme; men det er min erfaring at jo færre plikter barn har, jo mere hjelpsomme blir de. Hvis man er av den overbevisning at det er viktig at barn også under 13-14 års alderen har visse plikter på hjemmefronten, kan man i første omgang se på hvor mange konflikter dette synspunktet fører til mellom barn og voksne.
Hvis det ikke er konflikt om temaet, er det i og for seg ikke noen grunn til å endre på tingene. Hvis det derimot, som det ofte er tilfellet, er en del konflikter omkring barnets plikter, er det god grunn til å ta sin holdning til dette tema opp til revisjon. Der er en utbredt tendens at mange plikter gir mange konflikter.

”VI HADDE EN AVTALE!”
Mange av disse konfliktene oppstår fordi foreldrene glemmer å ta hensyn til barnets utvikling og evner. Vi glemmer for eksempel at barn opp til 9-10 års alderen ikke har et særligt velutviklet fremtidsperspektiv. Hvis et barn sier ja til å vaske opp 3 ganger i uken, tenker det ikke over at avtalen også gjelder om 3 - 4 uker eller år.
Barnets villighet til å samarbeide kommer snart i konflikt med dets manglende fremtidsperspektiv. Der foreldrene med sitt indre øye ser en årskalender med livet delt opp i timer, uker og måneder, ser barnet et ”her og nå”.
”Vi hadde en avtale, og du var selv med på å bestemme”, lyder det bebreidende fra foreldrene.
Vi uttrykker oss som om avtalen var laget mellom likeverdige partnere, hvilket langt fra er tilfellet. Barn sier ja av samme grunn som når ektefeller i forelskelsens rus utbryter ”jeg vil alltid elske deg.” Et utsagn som ikke skal betraktes som et løfte eller en kontrakt, men derimot som en spontan kjærlighetserklæring som uttrykker hvor intenst kjærligheten føles nettopp i det øyeblikket.
Hvis man er av den overbevisning at plikter er viktige for barns utvikling, må man uansett innstille seg på, at ”avtalene” skal revideres med korte mellomrom, det vil si minst tre-fire ganger i året.

”SKAL JEG HJELPE DEG?”
Når foreldre blir alene, opplever de ofte at problemene omkring barns hjelpsomhet plutselig endrer karakter.
Barna blir hjelpsomme og pliktoppfyllende simpelthen fordi det er mer meningsfylt å hjelpe til når den voksne har et reelt behov for hjelp.
Når bestefar forteller at det på hans tid ikke var noen diskusjon, man gjorde det man ble bedt om, så henger det blant annet sammen med at det den gang var bruk for alles hjelp til det daglige arbeide og i den daglige husholdning.
Det er ikke så ofte tilfellet i dag. Barn kommer gjerne de voksnes subjektive behov i møte, men nærer en sunn skepsis overfor alt det som antas å være ”godt for barn”.

”KAN DU DA IKKE GJØRE NOE AV DEG SELV?”
Når barn er i 14-20 års alderen, gjelder andre spilleregler. Nå det verdifullt for foreldrene å definere situasjonen noenlunde slik:
”Vi er 4 besetningsmedlemmer på denne skuta. Derfor må det også være 4 til å seile den, for vi er ikke villige til å seile med blindpassasjerer eller passasjerer på fribillett.” Unge som bor hjemme må ganske enkelt få vite hva som forventes av dem. Foreldrene må vite at det er de som skal ta vare på lederskapet. Hvis man hører seg selv si til sin 16-årige datter: ”Det er da jammen for galt! Her kommer jeg trett hjem fra jobb, og så står oppvasken fra i morges her ennå. Kan du ikke gjøre de mest alminnelige ting av deg selv!?” - Ja, så er det et klart signal om at man har forsømt å definere jentas oppgaver nøyaktig.
Det finnes et par andre alminnelige signaler om at oppgavefordelingen i familien er for uklar eller definert på et alt for moraliserende grunnlag.
Det gjelder f.eks. for en del unge jenter i gymnasalderen, at de får lange perioder preget av sløvhet og tretthet – perioder hvor de nesten ikke kan klare annet enn det aller nødvendigste med hensyn til skolegang og lekser. Denne altomfattende utmattelsen skyldes ofte at forventningene til deres konkrete innsats i hjemmet er for uklare.
Et annet signal er konflikter av typen: ”Hvorfor er det alltid meg!” ”Det var jo jeg som gjorde det i går! Jeg gidder snart ikke bo her mer, hvis jeg alltid skal gjøre alt!” Med eller uten konflikt er det en god idé å sette seg ned med 15-17-åringen og legge frem sine krav og ønsker så detaljert og konkret som mulig. Man kan evt. lage en liste over ting man syns det rimelig eller nødvendig at den unge tar seg av.
Den unge må ha mulighet for å få innflytelse på listen; men det er ikke ensbetydende med at oppgavene skal fordeles efter lystprinsippet. Unge som er blitt behandlet rimelig de første årene av sitt liv, er fornuftige nok til at innse dette.
Men de er også smarte nok til å forsøke å unngå de oppgavene de ikke har lyst til å påta seg. ”Jeg vil gjerne du støvsuger rommet ditt og i stuen 2 ganger i uken.”
”Det har jeg ikke lyst til.”
”Er det noe annet av samme omfang du heller vil gjøre?”
”Næh.”
I denne situationen er foreldrenes jobb utvetydig:
”Ok, hvis du finner en oppgave du gjerne vil bytte med, så si fra. Inntil da støvsuger du!”
Som omtalt i artikkelen ”Her går min grense”, er det viktig å være klar og personlig. Spesielt i forhold til unge er det viktig å unngå moraliserende kritikk. Med et halvforarget: ”Jammen, du kan da vel se...”, og ”her går vi og strever for at du skal...”, har man gravd sin egen grav.

”DA FLYTTER JEG BARE!”
Når vi som foreldre er uklare i våre krav, kan det skyldes at vi hele tiden overveier konsekvensene. For hva om hun flytter?
Vi er engstlige for den ultimate konflikt.
Hvis tenåringer eller unge setter saken på spissen og forlanger å få alt servert på et sølvfat, er det to ting å gjøre. Man kan begynne med å overveie hvor og hvordan man tidligere har vært uklar og/eller urimelig i sine krav. Finne ut hvordan man selv har lagt opp til situasjonen.
Denne etterforskningen kan være utrolig fruktbar for det videre forløp, spesielt hvis den unge selv dras inn i praten, og foreldrene er innstillt på å høre på hva som blir sagt- også mellom linjene. Hvis situasjonen blir for uholdbar, og foreldrene ikke er innstillt akseptere alt i det lange løp, må dette meddeles kjærlig - men bestemt:
”Nå skal du høre her, min venn. Hvis du tror du kan finne et sted ute i verden der du ikke behøver å levere en innsats selv, så er du velkommen til å gå ut og finne det. Her kan du ikke være på de premissene. Lykke til!”
Men la meg understreke at den ultimate skilsmisse oftest er en fantasi. Situasjonen er urealistisk, hvis man har vært bare noenlunde klar og rimelig i sine krav inntil nå.

HJELPSOMHET AV ET ANNET KALIBER
Til de foreldre som har mulighet til å starte med blanke ark, vil jeg anbefale et eksperiment: Nemlig aldri å gi barna plikter. I løpet av få år vil dere bli rikelig belønnet i form av en hjelpsomhet som er betydelig mer energisk og konstruktiv for begge parter, enn evnen til å stå i stram giv akt og gjøre sin plikt. Hvis man derimot allerede har kjørt seg fast i endeløse konflikter omkring plikter og arbeidsoppgaver, er det kun én effektiv kur: Sett dere ned med barna og si: ”Vi har i noen år trodd fullt og fast at det var sunt for dere, og godt for familien vår, at dere hadde plikter her hjemme. Men vi har erfart at det ikke fører til større glede og tilfredshet i familien, men tvertimot til mere surhet og flere konflikter. Derfor vil vi gjerne fortelle dere at vi tok feil.Fra og med i dag er dere løst fra alle plikter. Ikke fordi vi ikke gjerne vil ha hjelp fra dere her hjemme, men fordi vi har innsett at familien utvikler seg best hvis det skjer i et felles tempo.”
Det lyder nå et høyt og gledestrålende: ”Jippiiih!!”, og så kommer den egentlige prøven for foreldrene.
I de følgende måneder vil barna som reaksjon på flere års sur plikt helt slutte å hjelpe til. Hvis man kan overleve de to - tre månedene uten å kritisere barna eller hverandre sønder og sammen, vil barna ganske langsomt begynne å hjelpe til igjen - på eget initiativ - og med en helt annen kvalitet.

ATMOSFÆRE PÅ AKKORD
Foreldre knytter ofte begrepene plikter og lommepenger sammen ut fra forestillingen om at barn skal lære at ”man skal yte før man kan nyte”.
Etter min mening har barn krav på lommepenger ganske enkelt fordi de er til. Beløpet må naturligvis tilpasses foreldrenes økonomiske muligheter.
Foreldre føler seg av og til presset til å gi barna sine mer lommepenger enn de egentlig kan stå inne for, og sier derfor f.eks.:
”Ja ja, ja da, men så forventer jeg også at du hjelper mer til hjemme.”
I virkeligheten er dette en sammenstilling av to vidt forskjellige fenomen: Forretningsliv og familieliv.
Det hører mange forskjellige små og store gjøremål til det å skape en atmosfære i et hjem, og det er ikke urimelig å sette en standard der man forventer at barna i løpet av oppveksten gradvis tar en del av disse tingene på seg.
Men å forvente, eller forlange, at alle skal medvirke til å skape en atmosfære man kan holde ut å leve i, har ingenting med lønnsarbeid å gjøre.
Hvis man gjerne vil at barna utfører lønnet sarbeid på hjemmefronten, kan man f.eks. gjøre følgende:
Man kan gi barna et visst beløp i lommepenger, og i tillegg gi dem mulighet til å tjene ekstra penger ved å utføre forskjellige arbeidsoppgaver som foreldrene definerer.
Dette skaper klarhet for både barn og foreldre. Ordningen fritar barna for skyldfølelse for å få alt gratis. Det er rene linjer om oppgavens omfang, så man unngår samtidig konflikter rundt de forskjellige oppfatninger det nødvendigvis er omkring det ”å hjelpe til hjemme”. Som i de fleste andre spørsmål omkring normer og verdier i familiens liv, gjelder det også her at enhver familie må se på sine egne behov og sin egen standard, og samtidig stille spørsmålstegn ved disse hvis familielivet i altfor stor grad preges av konflikter og gjensidig kritikk. I noen familier trives man utmerket med helt andre normer enn de som er skissert her, men i alt for mange familier fører temaet for denne artikkelen til unødvendige og destruktive konflikter mellom barn og voksne.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jupp jupp..

Hvis han plutselig en dag ikke vil rydde av bordet så lover jeg å ikke kjefte :P

Det er derfor han får 5 kr per gang og ikke pengene utbetalt en gang i uka...

Jeg er forøvrig uenig i at barn som ikke har plikter blir mer hjelpsomme. Jeg har ikke sett noen real life eksempler i hvertfall, heller så til de grader det motsatte.

Foreldre som varter opp barn i skolealder som om de var slaven dems får jeg mark av og det går sjelden over "av seg selv".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt delt når det gjelder plikter og ukelønn.. Jeg syns de skal bidra til hjemmet uten å måtte kreve noe for det. for eksempel rydde opp etter seg, holde rommet i orden\rydde opp leker, legge skitne klær der de hører hjemme og sette tallerken på plass.. normale ting som de vokser på, og det trengs for at huset skal gå rundt. De må lære seg å holde orden.

Men jeg er og for at de skal få penger, slik at de lærer det å spare, ha penger og bruke penger fornuftig... Så her kommer de til å få ukelønn for de ekstra oppgavene.. For eksempel at en tar ut av oppvaskamskinen fast, mens en setter inn.. eller sånne ekstra oppgaver, som egentlig vi hadde tatt. Tenker vi innfører ukelønn når eldste begynner på skolen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jupp jupp..

Hvis han plutselig en dag ikke vil rydde av bordet så lover jeg å ikke kjefte :P

Det er derfor han får 5 kr per gang og ikke pengene utbetalt en gang i uka...

Jeg er forøvrig uenig i at barn som ikke har plikter blir mer hjelpsomme. Jeg har ikke sett noen real life eksempler i hvertfall, heller så til de grader det motsatte.

Foreldre som varter opp barn i skolealder som om de var slaven dems får jeg mark av og det går sjelden over "av seg selv".

Det er jo ikke snakk om at de slipper å gjøre noe hjemme? E hjelper til, men får ikke penger for det. Hun blir ikke "vartet opp", men hvorfor skal hun trenge penger for alt mulig? Man må gjøre akkurat som man vil altså, men jeg synes ikke noe om å starte med ukepenger til så små barn. Det er litt det samme som å putte i de lørdagsgodt fordi det er lørdag, og låse seg helt på det. Noen ganger får E godis på en tirsdag eller onsdag. Hun maser ALDRI om godteri på lørdager, men spør kanskje om en kjærlighet en annen dag. Mye går på de voksnes/foreldrenes "behov", tror jeg..
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt det er en stund til vi kommer dit. Jeg er vant med ukepenger mot "arbeid" og opplevde endel urettferdig fordelinger der og ble alltid kjeft om vi av en eller annen grunn ikke gjorde det vi "skulle" i tillegg til at vi ikke fikk penger selvsagt. Har dendel dårlige minner om "pluss og minuspoeng", jeg var svært pliktoppfyllende og fikk etterhvert veldig dårlig betalt for det, mens min bror som sluntra unna fikk penger som "motivasjon" hele tiden. Og selvsagt under unskyldninge "jammen han er eldre" :aww:

Jeg vil hun skal ha ukepenger, fordi jeg vil hun skal ha mulighet til å spare til ting hun ønsker seg selv. Og hun skal ha oppgaver hjemme, men om de blir betalte eller om hun får ukepenger uansett, eller mer betalt eller mindre betalt etter hva hun gjør, det får vi se etterhvert. Bonden fikk ikke ukepenger hjemme.

Vi fikk penger for karakterer også, det kommer nok ikke jeg til å føre videre, vi kan heller feire om det er noe spesielt hun har klart som hun har jobbet ekstra hardt for. uavhengig om det var en 3er hun jobbet steinhardt for å få eller en 6er.

Jeg kjenner jeg er skikkelig spent på hvor mange kameler jeg ender opp med å svelge etterhvert. :lol: En ting er å være bastant på at "neeehei, det skal jeg ALDRI gjøre" når hun er 1 år... spør meg igjen om en 15 - 20 år om hvordan det egentlig ble.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jupp jupp..

Hvis han plutselig en dag ikke vil rydde av bordet så lover jeg å ikke kjefte :P

Det er derfor han får 5 kr per gang og ikke pengene utbetalt en gang i uka...

Jeg er forøvrig uenig i at barn som ikke har plikter blir mer hjelpsomme. Jeg har ikke sett noen real life eksempler i hvertfall, heller så til de grader det motsatte.

Foreldre som varter opp barn i skolealder som om de var slaven dems får jeg mark av og det går sjelden over "av seg selv".

Med utgpkt i artikkelen jeg limte inn over så synes jeg at det må være et poeng å både la barna slippe til (og hjelp av dem) uten å bestikke eller presse dem eller kalle det plikter. Og jeg tror det handler mer om hvordan man ber ungene (eller legger frem forslaget om å hjelpe til). Prøver man å presse/tvinge en unge/ungdom til å hjelpe til med noe så ser jeg for meg at det fort blir konflikter. Det ser jeg med andre ting også, feks i forbindelse med de såkalte "trassperiodene". Det er ganske mye man kan gjøre for å unngå å stille ungene i situasjoner hvor de må forsvare seg istedet for å samarbeide.

Det med oppvartning som du skriver over, @Mud , er jeg helt enig i. Jeg tar meg i det ofte, både med egne unger og unger som er på besøk, at nå er det pinadø på tide at de "begynner å smøre på brødskiva sjøl" :P Det ofte så mye enklere å bare reise seg og hente det glasset med vann mens vi spiser middag eller finne frem klærne på morgenen, men på sikt så tjener man nok på å la ungene ordne opp selv. Og du verden så stas det er for dem å få greie seg selv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

[..]

Jeg kjenner jeg er skikkelig spent på hvor mange kameler jeg ender opp med å svelge etterhvert. :lol: En ting er å være bastant på at "neeehei, det skal jeg ALDRI gjøre" når hun er 1 år... spør meg igjen om en 15 - 20 år om hvordan det egentlig ble.

Aha .. dette forklarer de ekstra kiloene man får etter et par unger :ahappy::teehe:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er jeg den eneste her inne som aldri fikk ukepenger? Ble allikevel en jævel på sparing... :fear:

Jeg fikk heller aldri. Men fikk det jeg trengte da, penger til kino osv. så led absolutt ingen nød, også fikk jeg meg en vaskejobb for å tjene mine egne penger på ungdomsskolen, som jeg sparte. Tror vi prøvde ukepenger et par uker eller noe, bare for å late som vi var normale :lol: fungerte hverken for barn eller voksne :P (har forøvrig aldri hatt lørdagsgodt heller... eller sett på barne-tv.).

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er jeg den eneste som aldri fikk ukepenger her inne? Ble allikevel en jævel på sparing... :fear:

Jeg fikk ukepenger da jeg var sånn 7 år eller noe, men det varte ikke så lenge, og dessuten hadde jeg veldig spandable beste- og oldeforeldre, så jeg trengte egentlig ikke lommepenger.

Da jeg var 13-14 år hadde jeg fast "jobb" med å ta fredagsvasken, men vi var i en litt spesiell situasjon i familien vår. Men det var en jobb og ikke en plikt, og denne jobben var kun mitt ansvar. Det blir litt annerledes enn om hele familien skulle tatt hver sin uke eller en støvsuger, en vasker gulv og en tar badet, liksom. Alt det andre jeg gjorde fikk jeg selvsagt ingenting for. Situasjonen som beskrives i artikkelen til Jesper Juul, som jeg siterte over, var aktuell hos oss: "Når foreldre blir alene, opplever de ofte at problemene omkring barns hjelpsomhet plutselig endrer karakter. Barna blir hjelpsomme og pliktoppfyllende simpelthen fordi det er mer meningsfylt å hjelpe til når den voksne har et reelt behov for hjelp." Jeg måtte hjelpe til for å få ting til å gå rundt. Jeg måtte ta ansvar fra jeg var 11 år, sånn var det bare.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
    • Jeg ville ikke vært redd for mellompuddel. Ta dere en tur på puddeltreff og møt noen i ulike størrelser! Puddel er høyst undervurdert og jeg tenker det kan passe bra til kriteriene. Hundene krysses jo dessuten mellom størrelsene, og det er en del variasjon. Jeg har møtt mange fine mellompuddel de siste årene, siden jeg har veldig lyst på en selv. Det er også stor forskjell inad i kategoriene, jeg ser på mellom, men en liten storpuddel er et alternativ. Personlig har jeg dårlig erfaring med wheaten terrier. De kan være supre hunder, men de er terriere og har sterke, egne meninger, og jeg er usikker på om jeg har vært på et problemhund/passeringskurs uten en wheaten... Toller mener jeg bør brukes aktivt og det er litt mentalt rusk på dem, da ville jeg heller gått for golden eller labrador. Korthåret collie - passer kriteriene men røyter en del. Langhåret collie - må børstes. For førerorientert og samarbeidsvillig tenker jeg retriever, gjeterhund og noen typer jakthunder. Hvis det er mye unger og styr så kan gjeterhunder blir stresset. Jeg tenker litt på lagotto eller spansk vannhund - men sjekk veldig nøye gemyttet! Da jeg var aktivt var det ganske mye dårlig på dem, så mye at en aktiv lagottoeier med tre hunder advarte meg mot å vurdere det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...