Gå til innhold
Hundesonen.no

Å la et barn gå tur med hund. Forsvarlig eller uforsvarlig?


Tommy
 Share

Recommended Posts

  • Svar 215
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det er da ingen som har uttalt seg negativt om din barneoppdragelse? Tvert om, så har vi jo påpekt flere ganger at det IKKE er de som gir barna den type oppdragelse vi snakker om. Ellers ignorer j

Med 7 tantebarn har jeg alltid blitt mast ihjel om at de har lyst til å gå tur med hundene fra 8-10 årsalderen, og det kommer ikke på tale at jeg sender et barn avgårde med en av mine hunder. Ikke for

Det er ikke det det handler om for meg. Det handler om å - som voksen - gi dem et ansvar som jeg mener fort kan være destruktivt i tilfelle noe ufortusett skjer. Det er ikke frykten for at noe skal sk

Nei, for all del, sonen er full av tråder folk uttaler seg i uten å ha grunnlag for det.

Så fint da! Da burde kanskje flere begynne å holde kjeft. Det er en uting at det forventes at man bør sitte midt oppi en situasjon for å få aksept for å uttale seg.
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvordan skal det bli "folk" av barna, da - om de aldri skal få prøve seg på egenhånd???

"Før i tiden" vimset vi jo rundt med bikkjer av ymse slag. I byen og i skauen. Hvordan kunne trekkhundklubben sende 12 års gamle guttunger på tur med grøndlenderene sine ellers? Det gikk jo somregel bra, det og ;-) Og vi syntes det var helt topp - å komme oss ut på tur, og å dele turene med diverse bikkjer...

Nå for tiden må vi tuppe de overbeskyttede, dataavhengige latsekkene av noen unger ut døra for at de skal røre litt på seg. Og så er det i tillegg useriøst og ansvarsløst om vi gir dem et bikkjedyr eller to i hånda så de kan gjøre noe nytte for seg... Og kanskje få en viss glede ut av aktiviteten. Og alternativet er? At vi lar barna sitte inne? At vi fotfølger dem på tur? Når skal vi evt. slutte å fotfølge dem?

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvordan skal det bli "folk" av barna, da - om de aldri skal få prøve seg på egenhånd???

"Før i tiden" vimset vi jo rundt med bikkjer av ymse slag. I byen og i skauen. Hvordan kunne trekkhundklubben sende 12 års gamle guttunger på tur med grøndlenderene sine ellers? Det gikk jo somregel bra, det og ;-) Og vi syntes det var helt topp - å komme oss ut på tur, og å dele turene med diverse bikkjer...

Nå for tiden må vi tuppe de overbeskyttede, dataavhengige latsekkene av noen unger ut døra for at de skal røre litt på seg. Og så er det i tillegg useriøst og ansvarsløst om vi gir dem et bikkjedyr eller to i hånda så de kan gjøre noe nytte for seg... Og kanskje få en viss glede ut av aktiviteten. Og alternativet er? At vi lar barna sitte inne? At vi fotfølger dem på tur? Når skal vi evt. slutte å fotfølge dem?

Signerer.

Jeg la ut på tur med travere alene fra 10 års alder. Det er litt mer potensielt farlig enn å gå tur med hund. Jeg endte tidlig opp med å ha ansvaret for de "verste" hestene, siden jeg taklet de langt bedre enn de eldre. Jeg var for liten og sta til å bli redd. Hadde jeg begynt med det når jeg var 16 ( som man egentlig skal) hadde jeg ikke taklet

det like bra.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Herlighet, folk her inne får det til å høres ut som om det er virkelig enten eller. Enten et man en overbeskyttende skrulling eller så er man totalt ansvarsløs. Jeg er så utrolig glad for at i den virkelige verden så finnes det flere gråsoner altså. Håper jeg klarer å gå ungene mine til å ikke ende opp som ovetbeskyttet dataavhengi latsekker bare fordi jeg har store tvil når det kommer til det med å sende avgårde på egenhånd med bikkjene fra barnealder :lol:

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er også ganske irriterende å bli kalt overbeskyttende fordi man ikke slipper ungen ut alene med hund. De to trenger da ikke ha noe med hverandre og gjøre.

Selv om man er mer forsiktig enn naboen i en setting, så er det da ikke et tegn på at man er det i alle?

Barnet mitt er ikke overbeskyttet. Jeg slipper han mye og ofte. Han er en veldig aktiv, selvstendig gutt. En våghals ned stor radius og det får han også lov til å være.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror dette temaet er utrolig betent! Det er barna våre og vi lar oss lett rive med. For meg som er en av de som lar ungen rusle tur, leser jeg innlegg som klandrene og nedlatende. Mari sier at hun ikke dømmer eller ser ned på oss som lar bikkjene lufte barna, mens hun derimot ville valgt helt anderledes da hun synes det er ansvarsløst. Ergo vil jeg lese det som om hun mener at jeg er ansvarsløs. See? Jeg klarer fortsatt ikke å se at "jeg dømmer ingen" ikke er noe annet enn preik for om hun mener det er direkte ansvarsløst så dømmer hun jo både 2ne, Amnety og meg som ansvarsløse mødre.

Og motsatt; De som ikke slipper ungene sine ut med bikkjer føler seg angrepet og mistenkeliggjort for å overbeskytte ungene, ref Amnety

Jeg ser helt klart ting fra begge side, MEN jeg velger likevel å slippe Helle ut med Asti i og med at jeg kjenner området, de fleste hundene og eiere. Hun får gå i en radius av 1km altså rekker aldri bort til parken. Skulle det nå skje noe som hverken barn eller hund har skyld i ville vi ha måttet prate om det. Jeg har selv en opplevelse fra barndommen som sitter hardt i så jeg vet at slikt fester seg. Kattunge som venninne ville vise frem til meg (5år) som satt inne i hundegården med løse huskier, ikke pent og lite katt igjen etter noen minutter. Så jeg vet at slikt fester seg, MEN jeg har ikke direkte traumer av det.

En annen ting jeg ser er at de som slipper ungene ut med bikkjer faktisk har litt større unger :) Vi har litt lenger fartstid, vi kjenner barna våre og vi slapper mer av, ergo står vi mødre på hver vår kant her, flere av oss har unger som MÅ ut i verden for å klare seg selv om få år, mens andre igjen har små barn som MÅ beskyttes mot verden. Klart det er vanskelig å se at de blir store med tid og stunder (sier hun som aldri trodde barna ville huske at jeg sa det var ok å farge håret når de var 12 eller at de kunne få piercing når de var 16 *banner*). Jeg er helt enig i at de små ikke skal ut med hunder, jeg setter grensen ved 10 og aldri fremmede unger.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke sikkert jeg slipper A alene på tur med hund før han er 19 for alt jeg vet, men hvisomatte dersomatte jeg ser at han er fornuftig, hunden er fornuftig og nabolaget ikke inneholder gærne hunder med uansvarlige eiere ser jeg bare ikke at det er uansvarlig å la han ture bikkja. Det er ikke en fasit. JEG var mer enn oppegående nok til å ture både hunder og hester i småskolealder, selv om flere her inne altså mener det uansett er uansvarlig. Det var ikke det. Jeg hadde kontroll. Jeg fikk ingen varige men når en løs finsk støver fløy på boxeren jeg luftet hver dag ( jeg taklet det helt utmerket takk, men i "gamle dager" visste man at hunder kunne sloss selv fra barnsben av) eller de gangene hestene fløy ut. Jeg vokste på det.

Jeg tror ikke barn nå til dags er så veldig annerledes.. Hvis de får lov.

Noen barn er det uansvarlig å sende ut med NOEN hunder i NOEN områder. Helt klart. Men det er ikke en fasit, jeg synes det er merkelig å si at det er uansvarlig på et generelt grunnlag.

Jeg vet forøvrig om forbausende mange voksne som er langt mer tafatte enn alderen skulle tilsi når det oppstår situasjoner med hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror dette temaet er utrolig betent! Det er barna våre og vi lar oss lett rive med. For meg som er en av de som lar ungen rusle tur, leser jeg innlegg som klandrene og nedlatende. Mari sier at hun ikke dømmer eller ser ned på oss som lar bikkjene lufte barna, mens hun derimot ville valgt helt anderledes da hun synes det er ansvarsløst. Ergo vil jeg lese det som om hun mener at jeg er ansvarsløs. See? Jeg klarer fortsatt ikke å se at "jeg dømmer ingen" ikke er noe annet enn preik for om hun mener det er direkte ansvarsløst så dømmer hun jo både 2ne, Amnety og meg som ansvarsløse mødre.

Og motsatt; De som ikke slipper ungene sine ut med bikkjer føler seg angrepet og mistenkeliggjort for å overbeskytte ungene, ref Amnety

Jeg ser helt klart ting fra begge side, MEN jeg velger likevel å slippe Helle ut med Asti i og med at jeg kjenner området, de fleste hundene og eiere. Hun får gå i en radius av 1km altså rekker aldri bort til parken. Skulle det nå skje noe som hverken barn eller hund har skyld i ville vi ha måttet prate om det. Jeg har selv en opplevelse fra barndommen som sitter hardt i så jeg vet at slikt fester seg. Kattunge som venninne ville vise frem til meg (5år) som satt inne i hundegården med løse huskier, ikke pent og lite katt igjen etter noen minutter. Så jeg vet at slikt fester seg, MEN jeg har ikke direkte traumer av det.

En annen ting jeg ser er at de som slipper ungene ut med bikkjer faktisk har litt større unger :) Vi har litt lenger fartstid, vi kjenner barna våre og vi slapper mer av, ergo står vi mødre på hver vår kant her, flere av oss har unger som MÅ ut i verden for å klare seg selv om få år, mens andre igjen har små barn som MÅ beskyttes mot verden. Klart det er vanskelig å se at de blir store med tid og stunder (sier hun som aldri trodde barna ville huske at jeg sa det var ok å farge håret når de var 12 eller at de kunne få piercing når de var 16 *banner*). Jeg er helt enig i at de små ikke skal ut med hunder, jeg setter grensen ved 10 og aldri fremmede unger.

Det var veldig bra resonnert Margrete :). Du er ganske fornuftig du.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror dette temaet er utrolig betent! Det er barna våre og vi lar oss lett rive med. For meg som er en av de som lar ungen rusle tur, leser jeg innlegg som klandrene og nedlatende. Mari sier at hun ikke dømmer eller ser ned på oss som lar bikkjene lufte barna, mens hun derimot ville valgt helt anderledes da hun synes det er ansvarsløst. Ergo vil jeg lese det som om hun mener at jeg er ansvarsløs. See? Jeg klarer fortsatt ikke å se at "jeg dømmer ingen" ikke er noe annet enn preik for om hun mener det er direkte ansvarsløst så dømmer hun jo både 2ne, Amnety og meg som ansvarsløse mødre.

Hvor skrev jeg at mener det er ansvarsløst? Det er jo det jeg skriver hele tiden, at et spørsmål kan ha flere riktige svar. At jeg ikke har noe problem med at andre lar barnet gå tur med hunden så lenge det kan kontrollere den har jeg skrevet spesifikt flere ganger, det må da være essensen av at jeg ikke mener det er ansvarsløst?

Kan barnet mitt gå tur med hunden alene?

a) Ja, jeg kjenner barnet mitt, jeg kjenner hunden min og jeg kjenner omgivelsene. Sjansen for at noe skjer er minimal, og man kan ikke leve fatalistisk. God tur, Fritjof!

b) Nei, jeg vet at sjansen er veldig liten for at noe skjer, men jeg har selv opplevd det som liten og det er et sterkt minne med mange vonde følelser. Det er ikke noe jeg ønsker at barnet mitt skal erfare. Jeg har min erfaringshistorie som tilsier at barn fort tar ansvar og skyld, dermed hadde jeg ikke slappet av og syntes det var noe hyggelig når barnet og hunden var ute. Derfor tar vi hundeluftingen sammen som familie.

c) Both of the above.

Svaret er c!

A er ikke en ansvarsløs forelder og B er ikke en overbeskyttende forelder. Jeg skjønner ikke hvorfor vi må bruke disse boksene, det er jo det som fører til såre tær. Jeg vet at jeg slipper barnet mitt mye og ofte, men alikevel føler jeg at jeg må presisere det når jeg blir framstilt som en helikopterforelder som henger over ungen min, evt faktisk ikke slipper han ut (WTF?). (Han går i utegruppe på barnehagen OG vi er ute hver eneste ettermiddag året rundt,liksom)

Det er slike påstander som skaper diskusjonen, i stedet for at man bare forklarer hvorfor man selv kommer fram til den konklusjonen man gjør. Jeg synes det er helt legitimt å velge begge deler uten at det trenger å si noe om hva slags forelder man er eller hundeeier man er.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

*snip*

Ett knakende godt eksempel på det jeg skriver :)

Jeg skriver:

Tror dette temaet er utrolig betent! Det er barna våre og vi lar oss lett rive med. For meg som er en av de som lar ungen rusle tur, leser jeg innlegg som klandrene og nedlatende. Mari sier at hun ikke dømmer eller ser ned på oss som lar bikkjene lufte barna, mens hun derimot ville valgt helt anderledes da hun synes det er ansvarsløst. Ergo vil jeg lese det som om hun mener at jeg er ansvarsløs. See? Jeg klarer fortsatt ikke å se at "jeg dømmer ingen" ikke er noe annet enn preik for om hun mener det er direkte ansvarsløst så dømmer hun jo både 2ne, Amnety og meg som ansvarsløse mødre.

Jeg ser helt klart ting fra begge side, MEN jeg velger likevel å slippe Helle ut med Asti i og med at jeg kjenner området, de fleste hundene og eiere. Hun får gå i en radius av 1km altså rekker aldri bort til parken. Skulle det nå skje noe som hverken barn eller hund har skyld i ville vi ha måttet prate om det. Jeg har selv en opplevelse fra barndommen som sitter hardt i så jeg vet at slikt fester seg. Kattunge som venninne ville vise frem til meg (5år) som satt inne i hundegården med løse huskier, ikke pent og lite katt igjen etter noen minutter. Så jeg vet at slikt fester seg, MEN jeg har ikke direkte traumer av det.

Jeg skriver ikke at du sier at vi er ansvarsløse, jeg skriver at jeg LESER det som om det er det du mener. Altså mottakeren som velger å lese det på en annen måte enn det kanskje var ment. Det skjer begge veier, om man velger å la det være eller velger å gjøre det.

Barn og oppdragelse er ett betent tema og det synes godt i denne tråden.

A er ikke en ansvarsløs forelder og B er ikke en overbeskyttende forelder. Jeg skjønner ikke hvorfor vi må bruke disse boksene, det er jo det som fører til såre tær. Jeg vet at jeg slipper barnet mitt mye og ofte, men alikevel føler jeg at jeg må presisere det når jeg blir framstilt som en helikopterforelder som henger over ungen min, evt faktisk ikke slipper han ut (WTF?). (Han går i utegruppe på barnehagen OG vi er ute hver eneste ettermiddag året rundt,liksom)

Det er slike påstander som skaper diskusjonen, i stedet for at man bare forklarer hvorfor man selv kommer fram til den konklusjonen man gjør. Jeg synes det er helt legitimt å velge begge deler uten at det trenger å si noe om hva slags forelder man er eller hundeeier man er.

Enig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror dette temaet er utrolig betent! Det er barna våre og vi lar oss lett rive med. For meg som er en av de som lar ungen rusle tur, leser jeg innlegg som klandrene og nedlatende. Mari sier at hun ikke dømmer eller ser ned på oss som lar bikkjene lufte barna, mens hun derimot ville valgt helt anderledes da hun synes det er ansvarsløst. Ergo vil jeg lese det som om hun mener at jeg er ansvarsløs. See? Jeg klarer fortsatt ikke å se at "jeg dømmer ingen" ikke er noe annet enn preik for om hun mener det er direkte ansvarsløst så dømmer hun jo både 2ne, Amnety og meg som ansvarsløse mødre.

Og motsatt; De som ikke slipper ungene sine ut med bikkjer føler seg angrepet og mistenkeliggjort for å overbeskytte ungene, ref Amnety

Jeg ser helt klart ting fra begge side, MEN jeg velger likevel å slippe Helle ut med Asti i og med at jeg kjenner området, de fleste hundene og eiere. Hun får gå i en radius av 1km altså rekker aldri bort til parken. Skulle det nå skje noe som hverken barn eller hund har skyld i ville vi ha måttet prate om det. Jeg har selv en opplevelse fra barndommen som sitter hardt i så jeg vet at slikt fester seg. Kattunge som venninne ville vise frem til meg (5år) som satt inne i hundegården med løse huskier, ikke pent og lite katt igjen etter noen minutter. Så jeg vet at slikt fester seg, MEN jeg har ikke direkte traumer av det.

En annen ting jeg ser er at de som slipper ungene ut med bikkjer faktisk har litt større unger :) Vi har litt lenger fartstid, vi kjenner barna våre og vi slapper mer av, ergo står vi mødre på hver vår kant her, flere av oss har unger som MÅ ut i verden for å klare seg selv om få år, mens andre igjen har små barn som MÅ beskyttes mot verden. Klart det er vanskelig å se at de blir store med tid og stunder (sier hun som aldri trodde barna ville huske at jeg sa det var ok å farge håret når de var 12 eller at de kunne få piercing når de var 16 *banner*). Jeg er helt enig i at de små ikke skal ut med hunder, jeg setter grensen ved 10 og aldri fremmede unger.

Veldig bra skrevet. Signerer denne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor skrev jeg at mener det er ansvarsløst? Det er jo det jeg skriver hele tiden, at et spørsmål kan ha flere riktige svar. At jeg ikke har noe problem med at andre lar barnet gå tur med hunden så lenge det kan kontrollere den har jeg skrevet spesifikt flere ganger, det må da være essensen av at jeg ikke mener det er ansvarsløst?

Kan barnet mitt gå tur med hunden alene?

a) Ja, jeg kjenner barnet mitt, jeg kjenner hunden min og jeg kjenner omgivelsene. Sjansen for at noe skjer er minimal, og man kan ikke leve fatalistisk. God tur, Fritjof!

b) Nei, jeg vet at sjansen er veldig liten for at noe skjer, men jeg har selv opplevd det som liten og det er et sterkt minne med mange vonde følelser. Det er ikke noe jeg ønsker at barnet mitt skal erfare. Jeg har min erfaringshistorie som tilsier at barn fort tar ansvar og skyld, dermed hadde jeg ikke slappet av og syntes det var noe hyggelig når barnet og hunden var ute. Derfor tar vi hundeluftingen sammen som familie.

c) Both of the above.

Svaret er c!

A er ikke en ansvarsløs forelder og B er ikke en overbeskyttende forelder. Jeg skjønner ikke hvorfor vi må bruke disse boksene, det er jo det som fører til såre tær. Jeg vet at jeg slipper barnet mitt mye og ofte, men alikevel føler jeg at jeg må presisere det når jeg blir framstilt som en helikopterforelder som henger over ungen min, evt faktisk ikke slipper han ut (WTF?). (Han går i utegruppe på barnehagen OG vi er ute hver eneste ettermiddag året rundt,liksom)

Det er slike påstander som skaper diskusjonen, i stedet for at man bare forklarer hvorfor man selv kommer fram til den konklusjonen man gjør. Jeg synes det er helt legitimt å velge begge deler uten at det trenger å si noe om hva slags forelder man er eller hundeeier man er.

Det er derfor jeg skriver

Enhver mor og far er i sin fulle rett til å ta de valg som de mener er best for DERES barn og deres hunder.

Samtidig syne jeg det er helt greit å sette ting på spissen noen ganger, for å provosere litt. For også foreldre tar ofte valg basert på egne følelser, ev angst for barna (som er helt normalt), uten å være klar over det. (uten at jeg sier at DU gjør det, så det er ikke rettet mot deg spesifikt). Og jeg ser eksempler hver dag, på besøk i mitt eget hjem, barn som er overbeskyttet, som er kronisk engstelige for ALT, og der jeg VET at dette stammer fra foreldrenes tilnørming til ting. Bla hunder. Og jeg hadde IKKE sendt mine hunder ut med en av disse ungene - for de aner jo ikke hvordan de skal håndtere en hund i ulike settinger. De har ikke LÆRT.

Og jeg har altså født 5 barn, ett av dem lever ikke lenger, så per i dag har jeg 4. Så vedr erfaringshistorie: en slik erfaring gjør at man mer enn annet ønsker å ha full kontroll på ungene sine for å beskytte dem og unngå flere smertefulle tap. Og det er da man MÅ jobbe med seg selv og innse at ens egne vonde erfaringer ikke skal få prege livet til barna man har igjen og hemme dem i deres muligheter for livsutfoldelse og å gjøre seg en del - mulig også noen ubehagelige - erfaringer.

Jeg har en som nå er 19 som reiste på egen hånd rundt i Norge og Europa da han var 14 år. Flynerd. Og jeg valgte å slippe taket litt i han, for å ikke begrense livet hans. Vi gjorde klare avtaler - alltid gyldig pass, tlf som virket, jeg hadde alle adresser på overnattingssteder osv. Ingen alkohol. Ikke gå ute i lugubre strøk og holde seg innendørs på hotellrom etter kl 20. Og han skulle ringe hjem om noe kom på.(Og jeg var innstilt på å kaste fra meg alt og ta første fly hvor som helst). To ganger i løpet av de 5 årene som har gått har han trengt å ringe hjem etter hjelp. Noen syns sikkert at jeg er uansvarlig som har latt han styre på slik. Men jeg KJENNER ungen og jeg vet hva jeg har lært han og hva han har forstått. Og samme tilnærming har jeg hatt ift hund og ungene mine: de har blitt sendt på kurs fra barnsben av, med en av hundene i huset (i kveld startet 9-åringen på sitt første kurs), og de har blitt sendt ut av dørene hjemme med hundene (ikke hvilken som helst av hundene - et par har ikke vært mulig for barn å håndtere overhodet), på turer, på aktiviteter. Selv hadde jeg med to store vorsteh på turdager på skolen da jeg var barn - 12 år gammel….

Herlighet, folk her inne får det til å høres ut som om det er virkelig enten eller. Enten et man en overbeskyttende skrulling eller så er man totalt ansvarsløs. Jeg er så utrolig glad for at i den virkelige verden så finnes det flere gråsoner altså. Håper jeg klarer å gå ungene mine til å ikke ende opp som ovetbeskyttet dataavhengi latsekker bare fordi jeg har store tvil når det kommer til det med å sende avgårde på egenhånd med bikkjene fra barnealder :lol:

Du har ennå ikke barn eldre enn 3 år. Og å sende barn i den alderen alene med hund er ikke det problemstillingen dreier seg om. Ting endrer seg, også hvordan man opplever egne barn og grenser, når barna blir eldre. Som Margrete skrev:

de som slipper ungene ut med bikkjer faktisk har litt større unger :) Vi har litt lenger fartstid, vi kjenner barna våre og vi slapper mer av, ergo står vi mødre på hver vår kant her, flere av oss har unger som MÅ ut i verden for å klare seg selv om få år, mens andre igjen har små barn som MÅ beskyttes mot verden.

Det er en av de tingene jeg tror man må erfare for faktisk å se.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, så er alle enige da? Yay!

Det er ikke bra å være overbeskyttende. Å ikke la barn gå alene med hund er ikke nødvendigvis et tegn på å være overbeskyttende.

Det er ikke bra å være ansvarsløs. Å la barn gå alene med hund er ikke nødvendigvis et tegn på å være ansvarløs.

Omtrent sånn?

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel. Jeg syns svært lite om å bli kategorisert som uansvarlig av folk som har hatt hund i en håndfull år og ikke har barn.

Det er ingen som har kategorisert akkurat deg som uansvarlig, men jeg må si meg enig med andre ovenfor. Folk må få lov til å synes det kan være uansvarlig å sende små barn på tur med hunder uten at folk kommer med 10 spydige og småfrekke innlegg i etterkant... JEG må få lov å si at det kan være uansvarlig, det er ikke retta mot enkeltpersoner fordi. Det er jo dette vi diskuterer er det ikke?? Så hvorfor bli fornærma da. Jeg kan jo bli fornærma over at folk synes min mening er krisemaksimering, mas, overdriving osv...

Jeg har dårlig erfaring med barn jeg møter på tur. selv om jeg synes hund og barn er knall, og at man selvsagt bør se an barnet! Og så er det den delen med at det ikke nødvendigvis barnet som er problemet men realistiske faktorer utenfra som barnet ikke bør komme opp i?? Man ser jo an alt :) Jeg gikk også tur alene med rottweileren når jeg var 13 år, men dette var i privat skog og privat skogsvei som oftest. Problemet er mer bar under 13-15 år som går i områder som er mer utsatt? f.eks populære turstier i byområdet, boligområder o.l.

Jeg lar som sagt mine tantebarn gå med mine hunder men KUN om jeg er med :) De har hverken kontroll ellet krefter til å holde igjen hundene mine, og det er rett og slett ikke ansvarlig å sende dem alene vil jeg si. Det er MIN vurdering og tror foreldrene av mine tantebarn hadde blitt mindre fornøyd om jeg sendte de ut alene.

Gjør det meg til overbeskyttende og hysterisk så får det bare være!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, så er alle enige da? Yay!

Det er ikke bra å være overbeskyttende. Å ikke la barn gå alene med hund er ikke nødvendigvis et tegn på å være overbeskyttende.

Det er ikke bra å være ansvarsløs. Å la barn gå alene med hund er ikke nødvendigvis et tegn på å være ansvarløs.

Omtrent sånn?

Aner ikke om vi alle er enig eller ikke. Og det er heller ikke det viktige med å diskutere slik jeg ser det

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som blir problemet med slike diskusjoner er ikke selve uenigheten om hvorvidt man lar barn gå tur med hund eller ikke. Det er den implisitte hentydningen hvor de man er uenig med blir stemplet - enten det er som ansvarsløs eller overbeskyttende. Diskusjoner på sonen hadde vært mye mer interessante, og mye mer hyggelige, om man slapp alle disse hentydningene om ansvarsløshet, "vent til dine barn blir større og du forstår litt mer", overbeskyttende, mangel på forståelse/kunnskap osv.

Kan man ikke bare ha ulike oppfatninger uten å måtte stemple motdebattatene som det ene eller andre? Det er jo disse små hintene som fyrer folk opp og som gjør at diskusjonene blir utrivelige og betente, ikke nødvendigvis de ulike meningene om temaet i seg selv.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ingen som har kategorisert akkurat deg som uansvarlig, men jeg må si meg enig med andre ovenfor. Folk må få lov til å synes det kan være uansvarlig å sende små barn på tur med hunder uten at folk kommer med 10 spydige og småfrekke innlegg i etterkant... JEG må få lov å si at det kan være uansvarlig, det er ikke retta mot enkeltpersoner fordi. Det er jo dette vi diskuterer er det ikke?? Så hvorfor bli fornærma da. Jeg kan jo bli fornærma over at folk synes min mening er krisemaksimering, mas, overdriving osv...

Så, det er greit å kalle andres valg enten uansvarlig eller krisemaksimering, men man kan ikke forsvare sitt valg i tilfelle noen blir såret av at man er sarkastisk?

Jeg har forøvrig ikke kritisert andres valg, jeg har kritisert folk som uttaler seg om mine valg fordi det ikke passer overens med deres egne valg og erfaringer. Jeg forbeholder meg retten til å forsvare mine valg, når andre fordømmer dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En annen ting jeg ser er at de som slipper ungene ut med bikkjer faktisk har litt større unger :)

Tenkte akkurat det, ja - når jeg leser en del innlegg her. Nå er ungene deres to-tre år gamle. Og det er selvsagt ikke noe tema å sende dem ut på tur hverken alene eller med hund. Men de vokser jo til. Om noen år må dere kanskje gjøre noen grep for å lokke dem vekk fra pc-skjermen. Eller de er aktive og fornuftige friluftsbarn, som gjerne tar med seg bikkja på tur. Hvem vet? De gror jo til, disse små. Og de skal helst blir voksene og selvstendige en gang :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er heller ikke fan av foreldre som polstrer ungene sine så til de grader. Jeg har en stemor som er slik med sønnen sin og det blir jeg GAL av.. Han er 9 år og fikk nylig LOV til å se den siste Harry Potter filmen fordi den "kan være skummel". Da snakker vi overbeskyttende.. Anyways.. Jeg mener ikke at foreldre som lar ungene sine gå tur med hundene i familien nødvendigvis er ansvarsløse. De tar bare andre valg og risikovurderinger - og baserer avgjørelsen på hvor trygt det er, på dette. Og det er ikke nødvendigvis dumt eller idioti.

Om en forelder ikke lar ungene gå tur med bikkja, så betyr det ikke nødvendigvis at denne forelderen polstrer ungen. Men at man i akkurat i en slik situasjon ikke vil utsette barnet sitt for en eventuell ubehagelig hendelse med bikkja. Det betyr ikke at ungene ikke får være ute, leke, gå alene til og fra skole + + Det er ikke enten eller.

At enkelte personer velger å ta utsagn fra folk som er uenige, personlige, det får så være. Det går an å snakke generelt om norges befolkning uten at man nødvendigvis mener noen her inne. Det handler om ens eget syn på ting, og hva man SELV ville gjort basert på erfaringer og forventninger. Man forventer jo at en tur med bikkja i nabolaget skal gå bra, men man er aldri 100% sikker, og derfor velger man som forelder å IKKE ta den sjansen/risikoen/whatever. Og en slik mening går ikke personlig utover noen som mener noe annet. Da er det den selv som VELGER å ta det personlig, fordi man føler at man må forsvare sine egne valg, ovenfor en annens persons syn på ting.

Jeg er vel mest enig med Mari her. Hun sier det ganske så godt.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg mener det er så uforsvarligt av voksne å la arn gå med hund på tur... om hunden er liten og lett, eller snill, så spiller det ingen rolle, for arn kan komme i situvasjoner der de møter en hund som er løs, eller en mye større hund som som vil angripe den lille hunden, og hva vil da barnet gjøre? er det verdt å risikere noe? Nei, det synes jeg ikke...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker ikke å møte barn med hunder. Jeg føler meg i en utrygg situasjon da, for jeg aner ikke om denne ungen er ansvarsfull, dyktig, fornuftig, flink, hundeverdenens Jesus osv., eller om det er en som slipper bikkja i det øyeblikk det blir press i båndet, løfter den etter halen og forventer at den skal kunne lese latin.

Kjempeflott at unger får være med dyr og oppleve ansvar, men jeg er mest komfortabel med at dette skjer under voksne øyne. Dette gjelder alle dyr. Det betyr ikke at den voksne skal holde i båndet til hunden hele tiden, nekte ungen sin å ri på hest uten leier, eller aldri la ungen mate katten, men for alle involverte parter er det en trygghet at barnet ikke er helt alene med dyret.

Akkurat nå kommer jeg definitivt ikke til å la unger gå tur med valpen min. De kan få kose med han og leke med han om jeg kjenner barna, og barnas foreldre og jeg selv eller samboeren min er med. Når valpis blir voksen kan det hende jeg lar barn gå tur med han, men aldri alene. Det skal alltid være med et voksent menneske som jeg stoler på i nærheten.

Forøvrig har jeg ikke barn og valpen jeg har nå er min første hund. Da jeg selv var barn gikk jeg tur med naboens avls-sheltie og puddelgreia til ei gammel dame. Med førstnevnte måtte jeg lete bygda rundt etter løs hund etter hver tur, og med puddelgreia gikk det helt fint.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...