Gå til innhold
Hundesonen.no

Voksne folk og hunder - si ifra?


Recommended Posts

Skrevet

Èn ting er å si ifra når barn oppfører seg på en måte hunden ikke liker, og så forklare den hvordan den heller skal gå frem. Så lenge det gjøres pent og ordentlig, så vil vel de fleste se på det som naturlig og forståelig.

Men hva når voksne folk gjør det? Jeg har et par-tre venninner som ikke helt forstår dette med hundespråk, og oppfører seg mot Ozu som om han skulle vært en teddybjørn. Han er jo "sååå søt" (og det er jeg egentlig helt enig i), og dermed så er det klemmer, de legger armen rundt han og presser ham inntil seg, holder hodet hans med hendene for å kysse ham på snuten og presser seg på ham altfor tett uten å ense hans signaler.

Jeg ser at han tydelig misliker det, og jeg krymper meg innvendig når jeg ser det. Men jeg sliter med å si fra, for jeg tror ingen av dem ville tatt det så veldig bra. Antagelig ville jeg blitt sett på som en overanalyserende "know-it-all". (Ironisk nok - alle venninnene jeg har som oppfører seg slik har, eller har hatt, hund selv).

Hva gjør dere i slike situasjoner? Hvordan si ifra på en måte som ikke oppfattes negativt?

Guest Snusmumrikk
Skrevet

Sier hvordan hundene liker å bli kost med istedenfor å si at sånn som de gjør ikke er bra.

Skrevet

jeg sier "drit i det der a, du må jo se at bikkja hater det der?!" - med litt humoristisk tone. De som kjenner meg vet at jeg ikke pakker inn ting i silkepapir :P De som ikke kjenner meg eller er helt blanke på hund får en forklaring på hvordan de kan kose eller få hundene til å gjøre triks. Ellers herjer jeg så mye med hundene selv at de tror røff håndtering er en lek. Jo hardene klem - jo deiligere.

Skrevet

Min erfaring er at voksne gjerne er sårere på dette enn hva barn er, men, man må bare gi dem det med t-skje.
Da jeg hadde med hunder opp på skolen til guttungen, forklarte jeg barna hvordan hunden ville bli klappet, at den ble skremt om man holdt rundt den osv. Barna tok det med e eneste gang.
Men, da lærerene kom, så skjønte de det ikke, og ded skjønte faktisk ikke det jeg hadde forklart barna.
En av ungene viste læreren akkurat hva jeg forsøkte forklare:

Den hunden liker ikke at du går så nærme, sa hun, og gikk da helt innpå læreren.
Den liker heller ikke at du tar tak i hodet dens, sa hun, og tok tak i hodet på læreren.
Den liker heller ikke at du brummer og knurrer til den, sa hun, og brummet til læreren - det var en rekke andre lyder også.
Og han liker ikke at du klememr og koser og sånn på den!
Du må la han hilse på deg først og så kanskje, bare kanskje, du kan klappe pent på den!
Sa jenta og klemte hardt på læreren sin.

Skal si læreren tok hinet og fulgte jentas formaniner.

Det skal sies at jenta da først hadde forsøkt vise læreren hvordan man skulle kose med hunden.

Da jeg sa i ra til læreren at Vennligst la være, så ble denne snurt.
Da jenta "tegnet og forklarte", bl læreren flau og skjønte poenget.

  • Like 8
Skrevet

Hvordan jeg sier ifra kommer an på hvem det er (tilpasser meg kanskje litt) og dagsformen min. Det skjer også at jeg bare avbryter ved at jeg ber bikkja om å for eksempel legge seg på plassen sin hvis noen gjør noe som irriterer meg eller ikke er kult for hunden. Jeg har blitt veldig mye flinkere til å sette grenser med tida.

Skrevet

Jeg pleier å "snakke" humoristisk som "hundens stemme". f.eks.. "vilikkevilikkevilikke" Dette gjør jeg i flere situasjoner sånn at det ikke blir kleint, f.eks om han greier å tigge før jeg får sett det "matmatmat, haaaar du noe mat til meg?! Seeee så søt jeg er'a" Før jeg ber hunden gå å legge seg.

Kanskje litt snålt, men det lyser virkelig av bikkja mi når han mener noe, så de fleste syns det er morsomt samtidig som de får et innblikk i hva han kommuniserer med kroppsholdningen sin.

Ellers sier jeg bare at, " det der liker han ikke" f.eks.

Skrevet

Jeg har en hund som er ganske pinglette, så jeg pleier å bruke det som "unnskyldning". Som Malamuten sa, at jeg fokuserer på at hunden ikke liker det, og ikke at de gjør feil. Eks kan jeg si: "Hun liker det ikke så røft, for hun er litt pinglette". Og da sier jeg det gjerne med litt oppgitt tone, som at jeg skulle ønske hun ikke var pinglette, men det er hun desverre. Det tar de fleste.

Skrevet

Har hatt noen som oppfører seg slik og f.eks løfter Ozzy opp hele tiden og da sier jeg bare noe sånt som: "Du, selv om han er søt er det faktisk en HUND, ikke en bamse! Han har fire bein altså".

Jeg gidder ikke si ting på en humoristisk måte så de ikke blir støtt når de ikke greier å oppføre seg. :P

Skrevet

Jeg sier rett og slett at bikkja ikke liker det og at vedkommende må holde opp.

Folk må tåle det og hundeeiere spesielt bør ha forståelse for at hunder er forskjellige.

Skrevet (endret)

Meg: "Jeg ville ikke gjort det der om jeg var deg"

Person: "å??"

Meg: "Du ender med å få vondt"

Funker med mine. :lol:

Edit: Så helt snålt ut etter lagt det inn med mob.

Endret av Jonna
Skrevet

Jeg er ganske direkte av meg og hadde sagt:

"Hunden liker ikke å bli klemt på den måten."

Punktum!

Og hadde de ikke kuttet ut da, hadde jeg lagt til:

"Så ikke klem han på DEN måten, selv om jeg forstår at det er fristende, så pen som han er:"

Skrevet

Her legges det aldri noe imellom, og det er flere som har fått høre (på en hyggelig måte) at hun ikke liker ditt eller datt. Selv om folk har hund selv så kjenner de ikke nødvendigvis akkurat denne hunden, og jeg føler at jeg skylder både bikkja og vedkommende såpass at jeg sier det rett ut :)

Skrevet

Jeg hadde bare sagt det som det var. "Ikke gjør det, hunden liker det ikke."

Boris ble mer "glad" hvis han havnet i situasjoner han ikke trivdes i med folk, så da fortalte jeg bare at han ble stressa av det. Han havnet innimellom i sånne situasjoner, for han klarte ikke vise at han var ukomfortabel. (Evt. ikke alle klarte å se det.)

Kuma havner egentlig ikke i sånne situasjoner, for hun har et veldig tydelig språk. Men jeg forteller at hun ikke er så glad i folk hun ikke kjenner hvis noen blir for intense.

Skrevet

Takk for mange svar. Tror rett og slett jeg må være direkte, uten å være ufin. Så får de ta det som de vil. Synes bare det det er litt synd at folk som selv har - eller har hatt - hund ikke har kjennskap til så grunnleggende ting.

Skrevet

Jeg sier det som det er. Hva de gjør feil, hvorfor det er feil og hvordan de skal gjøre det. Om folk blir fornærmet så er ikke det mitt problem.

Faren min er fullstendig håpløs. Han er glad i dyr, men har en så dårlig måte å tilnærme seg på at jeg blir dårlig. Står over hunden og stirrer på den. Bøyer seg ned og klasker den på hodet med håndflaten. Det er bare ett eksempel. Han må læres opp med jevne mellomrom.

Sent from my iPhone using Tapatalk Pro

Skrevet

Jeg sier det som det er. Hva de gjør feil, hvorfor det er feil og hvordan de skal gjøre det. Om folk blir fornærmet så er ikke det mitt problem.

Faren min er fullstendig håpløs. Han er glad i dyr, men har en så dårlig måte å tilnærme seg på at jeg blir dårlig. Står over hunden og stirrer på den. Bøyer seg ned og klasker den på hodet med håndflaten. Det er bare ett eksempel. Han må læres opp med jevne mellomrom.

Sent from my iPhone using Tapatalk Pro

Kjenner til den. Pappa klemmer jo Khela flat, jo. Sier jeg i fra sier han bare "Neisj, det er så kos så" .. Da går jeg og tar Khela ut av hendene hans :P

Jeg sier det også som det er, blir folk fornærma så får dem bare bli det. Pleier som regel å si at de ikke liker at du gjør sånn og sånn fordi det og det, andre ganger er jeg litt mer brutal. Kommer helt an på dagsformen og hvilke personer det er.

Skrevet

Nesten sånn er min far også, men han å bikkja har en utrolig god "tone" og bikkja tar det i 90% av tilfellene som lek. De resterende 10% så gir jeg beskjed om at nå er det nok el.

Skrevet

Jeg har også erfaring med at det er MYE lettere å lære opp barn, enn å lære opp voksne... Spesielt dersom det er voksne som har hatt hund før... :/

Jeg har blitt mye flinkere å sette grenser når det gjelder hundene nå enn jeg var før, men jeg syns det kan være vanskelig dersom jeg ikke når igjennom.

Skrevet

Jeg tar på meg alvorlighetsmaska når folk oppfører seg mot mine husregler når det kommer til dyrene, og de aller fleste blir litt runde i øynene, men de forstår det. Det er tross alt jeg som skal bo og leve med hunden, ikke de som er på besøk :)

Det synes jeg ikke man skal være redd for - ærlighet varer lengst heter det. Jeg sier klart ifra om hvordan jeg ønsker at dyret mitt skal hilses på, og at jeg ikke ønsker at det skal overkjøres på noen som helst måte - bikkja må få fred til å bli kjent og få lov til å si ifra om den ønsker å bli håndtert eller ei.

Du kan også be de om å stoppe, og se hva som skjer. Går hunden vekk er jo svaret ganske klart.. :)

Skrevet

Du kan også be de om å stoppe, og se hva som skjer. Går hunden vekk er jo svaret ganske klart.. :)

Min ene blir veldig smiskete dersom hun ikke liker seg. Så hun kommer gjerne opp på fanget, og helt opp i fjeset på folk hun ikke er trygg på. Som da igjen blir tolket som "åå, hun elsker meg!"... :sleep:

Men dersom voksne (eller barn) ikke hører på hva jeg sier ang hundene, så pleier jeg rett og slett å ta hunden på et annet rom. Heldigvis er de aller fleste ok. Jeg har en i familien som aldri lærer, så jeg pleier å sette hundene bak grind når den personen kommer på besøk. Kjipt, men orker ikke ta den praten hver gang, når det bare går inn det ene øret og ut det andre. :P

Guest Klematis
Skrevet

Han liker ikke voldsomme, overentusiastiske mennesker som kommer løpende mens de roper åååååh, så søøøøt, mens de veiver med hendene over hodet på han, klapper han voldsomt på hodet, svinger han opp på armen som om han var en baby og knuger han tett inntil seg.

Når det er temmelig åpenbart at vedkommende som behandler han slik ikke forstår, og jeg ser at bikkja har lyst til å glefse etter dem fordi han ikke slipper løs,så sier jeg først at han liker litt roligere bevegelser, og han liker ikke å bli båret av mennesker han ikke kjenner. Hører de ikke på det, sier jeg rett ut at nå biter han deg snart.

Bikkja er ikke særlig glad i barn, han erfarer jo stadig at de er for voldsomme.

Så når det kommer noen bort og spør om de kan få hilse, så pleier jeg å si at han er litt redd for barn, så det er viktig at de setter seg rolig ned, og lar han få snuse på hånda.

Han synes vanligvis ikke så mye om fremmede.

De gangene jeg ikke sier noe, går det helt fint hvis barna er rolige og lar han velge om han vil snuse i eget tempo, og ellers hvis de bare begynner å klappe han voldsomt på hodet, så prøver han å snappe etter dem.

Han biter ikke, han bare advarer om at dette liker han ikke.

De fleste tar poenget rimelig kjapt da, og lar han være i fred.

Skrevet

Har gitt opp jeg, er to personer som bare overhodet ikke evner å skjønne minstehunden her, svigerfar og en til, Svigerfar vil så gjerne løfte, ha kasko på fanget, holde fast og koooooooooooose. Kasko vil gjerne prate med han og gjerne koses med, men kasko vil IKKE holdes fast. Det går ikke inn, ikke tale om... så jeg fjerner kasko. Sier at det er fordi kasko blir fort sur, men er jo fordi svigerfar bare MÅÅÅ ta tak i han og holde han fast, eller prøve å løfte/dytte han inn på fanget og holde han der :gaah:

Samme er en nabo, kasko liker ikke han, har i grunnen aldri gjort det - og han bare MÅÅÅ pushe kasko og få han til å knurre (han gjør ikke noe mer, men jeg syns ikke det er rett heller). Løfte han, lene seg over han, sjekke tenner osv. Jeg har bedt han la være ørten ganger, men får bare "biter han så er det min feil" tilbake. Hunden min skal ikke bite, uansett hvem sin feil det er... Så han får ikke hilse på kasko mer.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...