Gå til innhold
Hundesonen.no

tips til overtaling av foreldre


siljebg
 Share

Recommended Posts

fyller 17 i år og har veldig lyst på egen hund! har en familiehund men den er så knyttet til moren min at gleden blir ikke like stor som å ha en helt egen :-) lurer på om noen har noen brae og oppfinnsomme metoder til å overtale foreldre? noen historier de vil dele angående overtaling av foreldre e.l. :-)

har planlagt å få de overtalt til neste sommer, og jeg har allerede angrepet stabelen vi har av hundebøker. jeg har alle rede postet et bilde av meg, hunden vår og en påtegnet puddel (som er rasen jeg vil ha) på facebook profilen til moren min, hvor jeg skrev ''OII! se så fint, mamma. sånn skulle det ha vært!''. har planer om å skrive en laaang stil om hvorfor jeg burde få hund når vi begynner på igjen til høsten, og deretter få en lærer til å gi den gode tilbakemeldinger og en god karakter, så skal jeg legge den i post kassen. Hver dag synger jeg ''jeg vil ha en liten hund'' ganske nøytralt. Som dere skjønner trenger jeg flere oppfinnsomme metoder. unngår det direkte spørsmålet ''kan jeg få egen hund'' til jeg har fått de litt på riktig kurs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det viktigste for å overtale foreldre tror jeg nok er å vise dem at du virkelig har tenkt gjennom valget om å skaffe deg hund. Har du økonomi til det? Hva skjer om du plutselig må betale for en dyr operasjon eller noe? Har du penger til mat og utstyr til hunden? Hva skjer når du flytter ut og du ikke finner leilighet hvor det er lov med hund? Hva om noe uforutsett skjer? Forklar hva du vil med hunden, hvorfor du har valgt rasen, hva planen din er om noe skjer osv. Hvor skal du studere, kan hunden være med der?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker det at når du skal overtale foreldrene dine til å få hund er det lurt som laikamor sier og vise at du har tenkt nøye igjennom dette.

Ta og snakk ordentlig med foreldrene dine og legg frem argumenter for hvorfor du skal få deg din egen hund, og vis at du er klar for det :-)

Tenk nøye igjennom dette selv også, du er bare 17, og det skjer mye igjennom de neste årene i livet ditt :-)

Om du er helt sikker på at det er dette du ønsker og kan ha hunden i flere år gjennom flytting og alt slik, så forteller du foreldrene dine dette og dine tanker :-) bedre å si det rett fram til dem :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel. Jeg tenkere jo kanskje at den letteste måten å bli overtalt for meg, ville vært om avkommet viste at den tok ansvar over tid. Som i å f.eks gå tur med familiehunden fast, alltid gjøre husarbeidet, lage middag en dag i uka osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg maste i 19 år :innocent: Viste de masse bilder av hunder hele tiden det siste året jeg aktivt jobbet for å få lov til å kjøpe hund (bodde hjemme). Snakket om hund. Hadde hundeblader liggende over alt og særlig på dass. Leste høyt fra rasebøker og spurte hva de syntes. Holdt på å gjøre pappa gærn tror jeg :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel. Jeg tenkere jo kanskje at den letteste måten å bli overtalt for meg, ville vært om avkommet viste at den tok ansvar over tid. Som i å f.eks gå tur med familiehunden fast, alltid gjøre husarbeidet, lage middag en dag i uka osv.

Dette er jeg også helt enig i! Nevnte det ikke selv fordi jeg egentlig tar det som en selvfølge.. Er jo bare 19 selv, men har alltid hjulpet til hjemme og tatt ansvar.

Jeg var vel 13 når jeg fikk min egen hund. Da var mine foreldre forberedt på å betale for mat og veterinær til hunden. Selve hunden var blanding og vi fikk henne gratis. Jeg kjøpte det meste av utstyr til henne. De var også hele tden innstilt på at jeg skulle etter hvert begynne på videregående og kanskje ikke fikk ha henne med meg. De hadde mye ansvar for henne hele tiden, men det var meg som sto for trening, og det var meg hun var mest knyttet til, selv om jeg etter hvert flyttet til Bergen og bare traff henne noen helger og ferier. Har aldri fått vite grunnen til jeg plutselig fikk lov til å få egen hund (de hadde nektet i lange tider, før mamma plutselig viste meg en annonse i lokalavisen og ba meg ringe der), men jeg mistenker det hadde mye å gjøre med det 2ne skriver. Jeg trente med familiehunden, lærte han noe triks osv, jeg gikk tur med han, og generelt sett viste jeg mye ansvar hjemme med å lage middag og hjelpe til med daglige gjøremål.. Jeg var også veldig opptatt av allslags dyr og kunne sitte lenge å lese om hund på nett og i bøker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Overtaling er vanskelig. Men jeg ville helt klart tatt mye ansvar for familiehunden, om du ikke allerede gjør det da :)

Min første hund fikk jeg da jeg var 14 og min andre hund fikk jeg i fjor og da var jeg 20. Har egentlig aldri brukt så mye tid på overtaling selv om foreldrene mine sa at det aldri skulle noen hunder inn i huset.

Snakket selvfølgelig mye sammen med dem om det og vi snakket mye om hvem som skulle ha ansvar, hva slags ansvar det er å ha hund osv. Men det vet dere vel ganske godt fra før siden dere har en :)

Det beste er vel å snakke sammen og ikke krangle, men la dem få vite hvor mye du har lyst til det. Kanskje låne en hund en gang sånn at dere ser hvordan det er å ha to?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er jeg også helt enig i! Nevnte det ikke selv fordi jeg egentlig tar det som en selvfølge.. Er jo bare 19 selv, men har alltid hjulpet til hjemme og tatt ansvar.

Jeg var vel 13 når jeg fikk min egen hund. Da var mine foreldre forberedt på å betale for mat og veterinær til hunden. Selve hunden var blanding og vi fikk henne gratis. Jeg kjøpte det meste av utstyr til henne. De var også hele tden innstilt på at jeg skulle etter hvert begynne på videregående og kanskje ikke fikk ha henne med meg. De hadde mye ansvar for henne hele tiden, men det var meg som sto for trening, og det var meg hun var mest knyttet til, selv om jeg etter hvert flyttet til Bergen og bare traff henne noen helger og ferier. Har aldri fått vite grunnen til jeg plutselig fikk lov til å få egen hund (de hadde nektet i lange tider, før mamma plutselig viste meg en annonse i lokalavisen og ba meg ringe der), men jeg mistenker det hadde mye å gjøre med det 2ne skriver. Jeg trente med familiehunden, lærte han noe triks osv, jeg gikk tur med han, og generelt sett viste jeg mye ansvar hjemme med å lage middag og hjelpe til med daglige gjøremål.. Jeg var også veldig opptatt av allslags dyr og kunne sitte lenge å lese om hund på nett og i bøker.

det er nesten som om jeg leser om meg selv, hehe. jeg aner ikke hvor mange forum jeg har vært akrive i; hesteforum, kaninforum, rotteforum, hamsterforum,fiskeforum, ja til og med et froskeforum. spradet desperat rundt på biblioteket for å rappe med meg alle dyrebøker jeg fant. satte oppe til 3 om nettene fordi at jeg ble så oppslukt i kaninbøkene. Jeg har lært hunden vår mange triks og tar henne ofte med ut på tur. jeg har tatt meg av støvsugingen og prøver ellers å rydde litt her og der :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Overtaling er vanskelig. Men jeg ville helt klart tatt mye ansvar for familiehunden, om du ikke allerede gjør det da :)

Min første hund fikk jeg da jeg var 14 og min andre hund fikk jeg i fjor og da var jeg 20. Har egentlig aldri brukt så mye tid på overtaling selv om foreldrene mine sa at det aldri skulle noen hunder inn i huset.

Snakket selvfølgelig mye sammen med dem om det og vi snakket mye om hvem som skulle ha ansvar, hva slags ansvar det er å ha hund osv. Men det vet dere vel ganske godt fra før siden dere har en :)

Det beste er vel å snakke sammen og ikke krangle, men la dem få vite hvor mye du har lyst til det. Kanskje låne en hund en gang sånn at dere ser hvordan det er å ha to?

ja krangling nytter ikke, heller ikke masing. da blir det bare et nei som svar, men om man hinter til det i ny og ned tror jeg de tenker seg om. Jeg har hatt som sommerjobb å passe hunder, og passet opp til tre hunder en sommer.. det var egentlig en positiv opplevelse for både meg og foreldrene mine, men om de vil ha to i hus konstant er jeg mer usikker på

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er 17, så da er det sikkert ikke så mange år til du skal flytte ut? Jeg ville definitivt ventet, kanskje vil du gå på folkehøyskole, reise, eller gjøre noe annet som ikke passer med å ha ansvaret for en hund. Finner du derimot ut at du skal leve et liv med en gang (når du er ferdig med vgs) som er forenelig med hundehold kan du jo bare kjøpe deg en, er ikke lenge til du ikke trenger foreldrene dines tillatelse lenger:-)

Jeg hadde også fryktelig lyst på hund da jeg var på din alder, vi hadde ikke familiehund heller, så savnet var veldig stort. Men likevel er jeg utrolig glad for at jeg ikke fikk kjøpe min egen hund, for da hadde jeg gått glipp av mye etter videregående.

Skjønner godt foreldre er skeptiske jeg, ofte ender de jo opp med en hund ekstra når ungdommen flytter ut.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg maset og gnog i mange år, til jeg ble 18 år, hadde bestemt meg for å gå på universitet, hvilket universitet, hadde fått lappen og "hadde en klar plan" for livet mitt framover. Da var jeg myndig, ansvarlig for meg selv og gjorde alt med hundekjøpet selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er 17, så da er det sikkert ikke så mange år til du skal flytte ut? Jeg ville definitivt ventet, kanskje vil du gå på folkehøyskole, reise, eller gjøre noe annet som ikke passer med å ha ansvaret for en hund. Finner du derimot ut at du skal leve et liv med en gang (når du er ferdig med vgs) som er forenelig med hundehold kan du jo bare kjøpe deg en, er ikke lenge til du ikke trenger foreldrene dines tillatelse lenger:-)

Jeg hadde også fryktelig lyst på hund da jeg var på din alder, vi hadde ikke familiehund heller, så savnet var veldig stort. Men likevel er jeg utrolig glad for at jeg ikke fikk kjøpe min egen hund, for da hadde jeg gått glipp av mye etter videregående.

Skjønner godt foreldre er skeptiske jeg, ofte ender de jo opp med en hund ekstra når ungdommen flytter ut.

skjønner godt hva du mener, og det er nok i mange tilfeller at det ender opp slik! De tre første åra (minst) skal jeg gå toppidrett som vil si at det blir veldig mye fritid og tid til hund(det er et fireårig løp). etter det skal jeg studere, og hva, er jeg ikke hundre prosent sikker på enda. Jeg har lest mye om det å ha hund i studietiden, og har lest mye positivt om det.

Nå har jeg hest, og det er mye av det livet mitt går ut på. når jeg flytter og skal studere, må jo hesten selges og hva i all verden skal man finne på da? er jo så vandt til å omgå hester og andre dyr til en hver tid, og jeg kan ikke tenke meg noe annet. Mange sier at ting fort kan endre seg og det er sant, men dyre-galskapen, den forsvinner ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

skjønner godt hva du mener, og det er nok i mange tilfeller at det ender opp slik! De tre første åra (minst) skal jeg gå toppidrett som vil si at det blir veldig mye fritid og tid til hund(det er et fireårig løp). etter det skal jeg studere, og hva, er jeg ikke hundre prosent sikker på enda. Jeg har lest mye om det å ha hund i studietiden, og har lest mye positivt om det.

Nå har jeg hest, og det er mye av det livet mitt går ut på. når jeg flytter og skal studere, må jo hesten selges og hva i all verden skal man finne på da? er jo så vandt til å omgå hester og andre dyr til en hver tid, og jeg kan ikke tenke meg noe annet. Mange sier at ting fort kan endre seg og det er sant, men dyre-galskapen, den forsvinner ikke.

Hund i studietiden er ikke noe problem, synes jeg iallefall. Har vært student av og på siden jeg kjøpte meg hund for 5 år siden :-) Det er liksom litt "verre" med den tiden rett etter vgs, hvor verden er helt åpen og det er så mange muligheter. Men virker som du har planen klar og har tenkt å følge den, så da blir det jo litt annerledes :-) Du er sikker på at det er lov med hund der du skal bo? Eller skal du bo hjemme?

Snakk med foreldrene dine, hør hva de bekymrer seg over, hvorfor de ikke ønsker en hund til osv, kanskje de egentlig ikke er så vanskelige å overtale?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Denne mammaen er nok ei myk ei :) Alle som var med til/på Rena da vi reiste dit med Tesh (en annen historie :) ), så at Ia og Tinka var en perfekt match. Det tok vel en ukes tid før hunden var i hus. Vi hadde to hunder fra før, hvorav den ene var rimelig krevende, men altså, litt sonenovertaling og mammahjerte, så var hun her.

Jeg visste at jeg måtte være innstilt på å ha hovedansvaret for hunden i kortere og lengre perioder. Jeg visste at det ville være dårlig gjort av meg å stole på en 16 årring som lover dyrt og hellig å ta alt ansvaret for en hund i 15 år framover. Ikke det at en tenåring ikke mener det med hele seg der og da, men når du står i startgropen av livet ditt, kan du ikke forutse russetider, folkehøyskoler, kjipe hybelutleiere etc. Som voksen og mamma ser jeg det som en av mine oppgaver å forutse disse tingene, uten å tre det over hodet på tenåringen.

Det samme gjelder økonomien. Hun har da ingen egne penger. Selvfølgelig betaler jeg det det måtte koste å holde hunden.

Når tiden er inne og livet hennes er slik at det passer, tar hun med seg hunden sin og flytter. Men i enda et år eller to, er det best for både Ia og Tinka at hun bor her med Scilos og meg der dagene er ganske hverdagslige og like og livet rimelig stabilt. Så får hun bare finne seg i at jeg lærer hunden hennes teite ting som å knurre når jeg spør om hun savner Enebakk. Litt pinlig når hun finner ut at hun kjeder seg på T-banen og setter i gang med logre-knurre-nyseshow :wub:

Jeg er ingen supermamma som lever i en rosa harmonisky med hunder og tenåringer, altså. Vi har våre krangler om både det ene og det andre, men når det kommer til dyr, tar jeg aldri inn flere dyr i huset enn jeg er innstilt på å ta meg av selv. Det sparer meg for mye frustrasjon :D

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge man bor hjemme, bestemmer mor og far. For uansett er det de som sitter med det endelige ansvaret. Og ellers enig i alt ida skriver over her. :)

Og på meg nytter det ikke med hinting fra ungene. Jeg forstår bare direkte klare spørsmål. Som jeg enten svarer ja eller nei på.

Den dagen du flytter ut hjemmenfra, er valget ditt. Og kanskje du da velger å utsette hundekjøp...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, jeg forstår dine foreldre jeg. Å gi en 17-åring egen hund vil jo si at de må innstille seg på å kanskje ha en ekstra hund når du flytter ut om få år. Du er i en periode av livet som gjerne er preget av forandringer. Flytting, studier etc.
Selv ville jeg ventet til du har flyttet ut og har forsøkt å bo litt for deg selv. Da er det lettere å se om det er rett tidspunkt for deg å kjøpe hund.
Jeg har vært i en lignende situasjon og jeg valgte å kose meg med familiehundene når jeg er hjemme, og å utsette eget hundekjøp til jeg er ferdig med studiene. Jeg hadde forøvrig planen klar da jeg var ferdig på gymnaset. Skulle studere i Norge, og utveksling til utlandet var heeelt utelukket. Jeg endte opp med et femårig studium i Storbritannia, og er veldig glad for at jeg ikke skaffet meg hund rett etter VGS.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan bare snakke av egen erfaring, jeg flyttet ut 18 år gammel for å få meg hund. Altså hovedgrunnen til min utflytting var for å kunne skaffe meg hund uten å få nei fra foreldrene mine.

Jeg angrer ikke et sekund den dag i dag, MEEEN jeg måtte droppe folkehøyskole, utdannelsen min er satt 3 år på vent fordi jeg ikke fant leilighet med tillatelse til hund der jeg ønsket å studere.

Det er lite sydenturer og reising utenlands, de siste 5 årene har jeg vært en uke i Portugal liksom. Men igjen, dette plager ikke meg nevneverdig, jeg trives med en uke på hytta i kjære Norge. Dog er det noe å tenke på, for man binder seg veldig mye når man skaffer seg sin helt egne hund.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Denne mammaen er nok ei myk ei :) Alle som var med til/på Rena da vi reiste dit med Tesh (en annen historie :) ), så at Ia og Tinka var en perfekt match. Det tok vel en ukes tid før hunden var i hus. Vi hadde to hunder fra før, hvorav den ene var rimelig krevende, men altså, litt sonenovertaling og mammahjerte, så var hun her.

Jeg visste at jeg måtte være innstilt på å ha hovedansvaret for hunden i kortere og lengre perioder. Jeg visste at det ville være dårlig gjort av meg å stole på en 16 årring som lover dyrt og hellig å ta alt ansvaret for en hund i 15 år framover. Ikke det at en tenåring ikke mener det med hele seg der og da, men når du står i startgropen av livet ditt, kan du ikke forutse russetider, folkehøyskoler, kjipe hybelutleiere etc. Som voksen og mamma ser jeg det som en av mine oppgaver å forutse disse tingene, uten å tre det over hodet på tenåringen.

Det samme gjelder økonomien. Hun har da ingen egne penger. Selvfølgelig betaler jeg det det måtte koste å holde hunden.

Når tiden er inne og livet hennes er slik at det passer, tar hun med seg hunden sin og flytter. Men i enda et år eller to, er det best for både Ia og Tinka at hun bor her med Scilos og meg der dagene er ganske hverdagslige og like og livet rimelig stabilt. Så får hun bare finne seg i at jeg lærer hunden hennes teite ting som å knurre når jeg spør om hun savner Enebakk. Litt pinlig når hun finner ut at hun kjeder seg på T-banen og setter i gang med logre-knurre-nyseshow :wub:

Jeg er ingen supermamma som lever i en rosa harmonisky med hunder og tenåringer, altså. Vi har våre krangler om både det ene og det andre, men når det kommer til dyr, tar jeg aldri inn flere dyr i huset enn jeg er innstilt på å ta meg av selv. Det sparer meg for mye frustrasjon :D

Veldig off topic, men du er veldig, veldig søt! :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Denne mammaen er nok ei myk ei :) Alle som var med til/på Rena da vi reiste dit med Tesh (en annen historie :) ), så at Ia og Tinka var en perfekt match. Det tok vel en ukes tid før hunden var i hus. Vi hadde to hunder fra før, hvorav den ene var rimelig krevende, men altså, litt sonenovertaling og mammahjerte, så var hun her.

Jeg visste at jeg måtte være innstilt på å ha hovedansvaret for hunden i kortere og lengre perioder. Jeg visste at det ville være dårlig gjort av meg å stole på en 16 årring som lover dyrt og hellig å ta alt ansvaret for en hund i 15 år framover. Ikke det at en tenåring ikke mener det med hele seg der og da, men når du står i startgropen av livet ditt, kan du ikke forutse russetider, folkehøyskoler, kjipe hybelutleiere etc. Som voksen og mamma ser jeg det som en av mine oppgaver å forutse disse tingene, uten å tre det over hodet på tenåringen.

Det samme gjelder økonomien. Hun har da ingen egne penger. Selvfølgelig betaler jeg det det måtte koste å holde hunden.

Når tiden er inne og livet hennes er slik at det passer, tar hun med seg hunden sin og flytter. Men i enda et år eller to, er det best for både Ia og Tinka at hun bor her med Scilos og meg der dagene er ganske hverdagslige og like og livet rimelig stabilt. Så får hun bare finne seg i at jeg lærer hunden hennes teite ting som å knurre når jeg spør om hun savner Enebakk. Litt pinlig når hun finner ut at hun kjeder seg på T-banen og setter i gang med logre-knurre-nyseshow :wub:

Jeg er ingen supermamma som lever i en rosa harmonisky med hunder og tenåringer, altså. Vi har våre krangler om både det ene og det andre, men når det kommer til dyr, tar jeg aldri inn flere dyr i huset enn jeg er innstilt på å ta meg av selv. Det sparer meg for mye frustrasjon :D

Så ikke dette før nå! Hjertet mitt smelter hver gang jeg hører den historie der :) Jeg blir inderlig glad langt inni meg. Jeg får lyst å si at jeg er glad for valget jeg tok, men det var nok Ia og Tinka som tok det valget :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var ganske heldig der, med at broren min startet med hundekjøring (han er 11 år eldre og bor i eget hus på gården), og for å bevise at jeg kunne ta meg av en hund fikk jeg kjøpe meg en alaska husky som uansett kom til å bli broren min sin om det skar seg. Nå visste nok foreldrene mine at jeg er flink med mitt dyreansvar da jeg tidligere har hatt hest og kanin som var mitt ansvar (dvs, pappa "stjal" hestene mine fra tid til annen :lol:) og jeg har hatt mye med familiehundene å gjøre før det. Nå lever jeg i lykkelig harmoni med mine hunder, har delansvar for hele huskykennelen og helansvar for papillonen min. Men jeg er også heldig med at jeg har en pensjonert tante som bor i et annet hus her på gården som passer papillonen min hvis jeg skal bort. Jeg er ikke spesielt glad i å reise, så det er sjeldent et problem. Du må tenke på hvordan du ca planlegger at dine 10-15 år fremover skal være. Jeg har tatt risken med at det blir vanskeligere å finne sted å bo, men det er fordi jeg har fungerende backupordninger. Hadde jeg ikke hatt en familie som er villige til å kunne passe papillonen min over kortere eller lengre tid ville jeg ikke skaffet meg hund før etter endt studietid/raseframeg-tid. Og det hender seg at jeg tar meg selv i å angre på at jeg har låst meg til dette ansvaret til tross for hvor fantastisk mye hjelp jeg kan få her hjemme.

Hinting fungerer ofte dårlig, jeg har spurt rett ut og tatt diskusjonene på saklig vis - det viser mer ansvar, tillit og voksenhet. Jobb med familiehunden og kanskje lån en hund for en lengre periode hvis noen er villige til det. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg klarte å Mase meg til hund :cool:

Når vi var med valpene hos onkelen min en gang i året viste jeg at jeg kunne hund.

Onkelen min sa at jeg var flink med hund. og tilslutt sa de

at jeg kunne få meg hund da jeg ble 15. Nå er jeg 14 og har

en hund som er 1 år, siden mine foreldre ble forelsket i den rasen

jeg ville ha, MEN det tok LANG tid :banana:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og min mor gikk til anskaffelse av hund når jeg var 14, det har stort sett gått veldig bra, utenom at rasen er veldig feil for meg. Men så ble det skilsmisse mellom mine foreldre, jeg og min mor flyttet på andre kanten av vestlandet, jeg flyttet etterhvert på folkehøyskole og rett på hybel i samme by som min mor etter endt folkehøyskole år. Så valgte jeg å flytte ned til min far igjen da jeg ikke trivdes der jeg bodde, de 3 siste plassene da uten hund (folkehøyskole, hybel og hos min far). Så fant jeg meg en type og flyttet inn hos ham, og der fikk jeg den triste beskjeden. Min mor er blitt uhelbredelig syk og kan ikke ha hunden lenger. Så da flyttet pøbeldyret ned til meg igjen, en 6år gammel hannhund som jeg egentlig ikke passer sammen med. Så her sitter jeg da, 20år gammel, med en hund jeg ikke er sikker på hva jeg egentlig skal gjøre med. Beholde, omplassere, få en deleier/forvært/avlastningsavtale med noen. Studieplaner er lagt på hylla og ferieplaner må nøye tenkes gjennom og økonomien er stram.


Mitt tips er:
Sett deg ned og tenk GODT igjennom dette. Lag backuplaner på ALT, undersøk hvilken type hund som passer til deg osv og sett deg ned med foreldrene dine og diskuter på en saklig måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...