Gå til innhold
Hundesonen.no

Å miste en valp


Spazmo
 Share

Recommended Posts

Nå vet jeg ikke om dette blir postet i riktig del av forumet. Har ikke vært så aktiv siden jeg registrete meg her inne, men nå trenger jeg virkelig noen trøstende ord selv om dere ikke kjenner meg godt enda.

Min lille Boston-frøken har blitt 9 måneder nå og livet hennes har såvidt kommet igang. Men hun ble ganske stiv i bakbeina for noen måneder siden. Hun har aldri likt å gå på tur noe særlig, men siden hun er vintervalp tenkte jeg bare at det hang sammen med årstiden og at det kom bli å bli mye bedre når våren satte igang. Der tok jeg feil, og hun ble bare mer og mer vrang når det gjaldt turgåing. Jeg var heldig om jeg fikk henne rundt blokken uten at hun strittet imot.

Så lang historie kort - Vi dro avgårde til dyrelegen for å se om hun hadde vondt i beina. Dyrelegen trykket rundt omkring på henne og da hun kom til korsryggen falt hele bebisen sammen, det var der smertene lå. Prøvde en runde med smertestillende/betennelsesdempende før vi tok røntgen, men disse gjorde ikke noe annet enn å gjøre magen hennes ordentlig sur. Resultat av røntgen var absolutt ikke noe bra greier, hun har tre deformerte ryggvirvler og har begynt å vise nevrologiske skader (hun går plutselig sidelengs).

Hun har det virkelig ikke noe bra, ligger ofte og piper på et annet rom mens hun stirrer i luften. Piper i situasjoner der hun normalt sett er helt rolig og virker generelt sett ganske nedstemt mesteparten av tiden. Stresset er hun også, har begynt å bite seg fast i skoene mine igjen når vi er ute, og glefser etter alt hun får tak i når jeg skal stoppe henne. Hun lever absolutt ikke livet sitt sånn som hun burde, og dette kommer bare til å bli verre etterhvert som tiden går. Både meg og dyrelegen mente det samme, at hun skal få slippe...

Datoen er satt til mandag, og jeg gruer meg sånn. Dette blir den andre hunden jeg må avlive på under ett år. Den forrige var greit - en eldre omplasseringshund der hele kroppen begynte å svikte etter et liv i forhold som ikke har vært optimale. Men han fikk iallefall et kjempefint år sammen med meg før ting ble alt for galt. Det gjorde utrolig vondt det også, savner han hver dag, men dette føles bare helt grusomt. Nå var jeg jo så innstilt på å ha klovnen min rundt meg til jeg nærmet meg 40!

Noen andre her som har opplevd å miste hunden/valpen sin alt for tidlig?

Elektroniske klemmer mottas med takk :'(

Utrolig vanskelig avgjørelse å ta, men jeg kan ikke være egoistisk heller. Hun har det bedre slik. Jeg har iallefall ikke tenkt å gi opp hele hundeholdet enda, klarer ikke å forestille meg selv uten hund i nærheten. La oss bare krysse fingrene for at jeg er hakket heldigere med framtidige hunder, for om dette skjer igjen på kort tid så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre...

IMG_9475.jpg

Verdens søteste og fineste snorkefrøken!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi er desverre en ganske stor gjeng her inne som har mistet hundene sine så alt for tidlig. Har ikke noen trøstende å ord å komme med, men kan sende deg en diger klem. :hug: Er ikke slik det skal være... :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den vonde delen av å ha dyr.

Man kan ikke si stort, men måtte si farvel til hesten min så alt for tidlig for 4 år siden, og det er vondt, så uendelig vondt. Men til tross for smerten, så er vissheten om å ta det riktige valget utrolig godt.

Jeg husker dagen som det var i går, men ettersom tiden har gått så er ikke smerten like intens - men jeg tenker på han hver dag, og ikke minst at vi ses igjen en dag.

Så vil bare gi deg en stor klem, og si at jeg tenker på deg, og jeg vet hvordan du har det :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for støtte og klemmer alle sammen, det varmer veldig oppi det hele. Hadde ikke sett for meg at denne dagen skulle komme igjen på maaange år, men er jo ikke stort å gjøre med det akkurat nå. Bortsett fra å kose oss ordentlig de to siste dagene nå, har tatt ut en liten sykemelding for å kunne være sammen med henne så mye som mulig og skjemme henne ordentlig bort (som om hun ikke er bortskjemt nok fra før, hehe).

Har fått time så sent som mulig på mandagen, og det er meldt godt vær - så tenker vi pakker sekken og stikker langt bort fra alle og bare koser oss i solen sammen til tiden er inne. Det blir en veldig bittersøt ting. Hun har iallefall brakt utrolig mye glede de 7 månedene jeg har hatt henne. Tatt imot alt av utfordringer på strak arm omtrent, omfavnet alle fremmede som har ville hilse på som om de var bestevennene hennes og generelt sett vært et helt utrolig herlig vesen å ha rundt seg. Kommer til å leve lenge på gode minner selv om ting ender alt for brått :')

e7edea16-18c1-42a4-96f8-fe8721a52eaa.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, så trist å lese.

Dessverre skjer det fra tid til annen at noen ikke får noe langt og lykkelig liv - og det er jo ingenting annet enn trist for alle parter. Måtte selv avlive en 13 mnd gammel hund pga dårlige albuer. Tre gangen ble han operert for å prøve å løse dette - så stort sett hele hans liv var en eneste lang smertetrip. Tenker stadig vekk på min lille "Smule" og skulle ønske man hadde avlivet han når det først ble oppdaget når han var 4-5 mnd..

Men de fortjener såklart at man gjør det man kan for dem - men de fortjener jo at livet hovedsakelig er smertefritt og at de skal kunne utfolde seg og leve slik de selv ønsker. Og en boston SKAL være hopp og sprett, aktiv, løpe, leke, klatre og klenge - der liksom bare sånn de er..

Så det er klart at du har tatt den eneste mulige avgjørelsen, og selv om det er bortimot umulig å tenke slik nå, så får kanskje trøsten være at hun har hatt et flott liv til nå. Og du har forstand til å avslutte dette før hun blir nødt til å gå i lengre tid i smerter.

Gi henne en herlig siste tid, bruk det du har av smertestillende (hvis de funker), gi henne masse kos og få det hun liker aller, aller best her i verden. En verdig og fin avslutning er de siste vi kan gi dem - og det fortjener dem!

Masse trøsteklemmer herfra også! Min bostonfrøken skulle sikkert gjerne ha nusset deg og gryntet og snøftet på deg som trøst også!

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det du går gjennom nå er virkelig bakdelen med å ha dyr i livene våre. Så vondt det enn gjør, så er det dessverre en del av å ha dyr. Ta med deg hundekjærligheten og de fine minnene videre :heart:

Når du ikke lenger kan gjøre noe for henne for at hun kan få et verdifullt hundeliv, da er det beste du kan gjøre å la henne slippe den hverdagen med sterke og begrensende smerter som du beskriver. Tøft valg for det å gjennomføre, men nødvendig :(

Stor elektronisk trøsteklem sendes også herfra!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet min sjelevenn og store håp, bare 11 mnd gammel, i februar.

Orker ikke ta hele historien her, det er fremdeles for rått og vondt, men det er bare å sende en pm dersom du trenger prate(om du vil ringe, kan vi utveksle tlf der)

Jeg hentet en ny valp i midten av mai, og han er hjerteplaster av ypperste kvalitet :wub:

Men han er ikke Tassen (heldigvis) og jeg sørger fremdeles over ham.

Han tok med seg halve hjertet mitt når han dro, og lille Linus har tatt bolig i den biten som er igjen... det er en rar og litt vanskelig følelse. Men det er godt å ha Linus her, ville ikke byttet ham for noe, han er en fantastisk liten kar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
    • Jeg er ganske forelska om dagen 😂❤️    Vi har jo 3 tisper også - Utrolig morsomme og herlige vesen! Men hannhund er virkelig noe for seg selv! ❤️   Nils hadde en strålende valpekarriere, til helga skal han til Nkk Sandefjord og prøve seg som junior - Vi er forberedt på at alt kan skje 😂
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...