Gå til innhold
Hundesonen.no

Vil hun glemme meg?


Mackenzie
 Share

Recommended Posts

Hei alle sammen! Her er det utrolig lenge siden jeg har vært noe aktiv, men har jo hatt fullt opp med vgs egentlig. Som noen av dere kanskje (og kanskje ikke) vet, så flytter jeg til USA om et par måneder, for et utvekslingsår.

Det jeg gruer meg kanskje aller mest til er å måtte forlate Spès hos foreldrene mine. Hun er helt og holdent min hund, og det er meg hun holder seg nær til. Her om dagen kom jeg til å lure på; hvor god hukommelse har egentlig hunder? Hvordan er evnen deres til å kjenne igjen mennesker og relasjoner? Vil hun stå meg like nær når jeg kommer tilbake etter et år, eller vil hun ha glemt meg? (satt litt på spissen, men dog)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, hun glemmer nok ikke!

Jeg har bodd hjemmefra i 3 år, og hver gang jeg møtte igjen hundene (kunne gå måneder) var de like glade for å se meg, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke var den de foretrakk til slutt (3 år er noe annet enn 1 år). Det er de som tar seg av hundene mest som blir favoritten her, nå er jeg selvfølgelig nummer 1 igjen, så det var ikke noe problem sånn sett :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oppdretterne til jämttispa vår var på besøk, og det var første gang hun så dem på 3 år siden vi hentet henne, og hun var i ekstase! Kjente tydelig igjen oppdretterne selv etter 3 år uten kontakt, så jeg er veldig sikker på at Spès kjenner igjen deg om et år også :D Kos deg i USA! :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun vil helt sikkert huske deg, men hun vil nok ikke være like knyttet til deg, med en gang, når du kommer hjem igjen. Det kan det hende at du må bruke litt tid på, uten at jeg tror det vil by på noen problemer :)

Da vi traff Elin, som hadde hatt Supra fra hun var valp, var det tydelig at hun husket Elin og det var et gledelig gjennsyn, men det var også veldig klart hvem hun tilhørte.

Nå kan det jo være litt andreledes i din situasjon, i.o.m at hunden bor hjemme hos foreldrene dine og ikke vil få andre forandringer i livet enn at du er borte en periode, så jeg ville ikke bekymret meg så mye for det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun husker deg ja. Beinet han klikker i vinkel hver gang han møter igjen hundepasser. Han elsker henne over alt på jord, blir helt fra seg. Det kan gå måneder mellom hver gang de ser hverandre. Samme med Lillen han kom tilbake til oppdretter i vinter en tur, og han skle raskt inn der igjen :)

Ikke bekymer deg så mye over det. Det går nok bra :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var selv et år i England da jeg gikk på vgs.
Opplevde det slik flere skriver. Hun ble utrolig glad når jeg kom hjem, men tok litt tid før jeg var den kuleste i verden igjen. Foreldrene mine hadde tross alt tatt vare på henne i nesten 10 mnd. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ei venninne som har vært endel borte fra sin hund gjennom årene, hun fikk ham når hun var 14. Hun var på utveksling på vgs (slik som du skal), hun har også vært et halvt år i Asia for et par år siden og er nå i vår igjen i Asia for å jobbe. Hunden hennes har alltid huska henne og vært helt fra seg når hun kommer tilbake, og hun sier at han har ula og pipi av glede når han har fått høre stemmen hennes på telefonen og sånn :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En av Birk sine favorittpersoner er min pappa. Jeg bor et godt stykke unna min familie, og det er gjerne jeg som drar på besøk, uten hunder. Så Birk ser ikke pappa så veldig ofte (kan ofte gå halvannet år mellom hver gang). Alikevel hyler han av glede hver gang pappa kommer på besøk, ingen tvil om at den gutten veit hvem som kommer på besøk da :lol:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aiko, min eldste hund, så igjen sin "tante" (ei venninne som eier kullbroren til Aiko, og som vi var sammen med omtrent døgnet rundt det første leveåret til bikkjene) for første gang på nærmere 2 år for noe tid tilbake. Hun jamra seg av glede og kunne ikke få klatra høyt nok opp for å susse og være god. :wub: De husker, altså. Til sammenligning var jeg borte fra Aiko i 8 dager sommeren 2011, og da var det ikke mye gjensynsglede, men bare torden i blikket. :D Det gikk heldigvis fort over.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Marvin kjente igjen oppdretteren sin med en eneste gang han så henne og mannen hennes igjen etter at han kom til meg. Jeg husker ikke om det gikk ett eller to år, siden hun bor veldig langt unna, men han hylte av lykke.

Hun vil garantert kjenne deg igjen! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har kun vært borte fra han i kortere perioder, og da er han mer fornærmet ;) Men han husker folk uten tvil. Møtte igjen esken min etter å ikke ha sett han på et år eller noe og der var det hyling, skriking, piping og litt hilsebiting bare for at man skal huske han liksom ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forresten - noen nevnte skype. Det gjorde vi da min samboer var på turne i over to måneder i høst. Vi kobla opp skype og da satt jeg og Beinet benka foran og snakket med han. Vet ikke om han skjønte så mye av det, men han reagerte på bildet og stemmen hans. Det var veldig komisk. Vi er litt rare sånn ;P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forresten - noen nevnte skype. Det gjorde vi da min samboer var på turne i over to måneder i høst. Vi kobla opp skype og da satt jeg og Beinet benka foran og snakket med han. Vet ikke om han skjønte så mye av det, men han reagerte på bildet og stemmen hans. Det var veldig komisk. Vi er litt rare sånn ;P

jeg sier hei til hunden som bor hos mamma på skype, så bjeffer hun og løper for å se etter meg :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
jeg sier hei til hunden som bor hos mamma på skype, så bjeffer hun og løper for å se etter meg :P

Skype funker fint, jeg skyper med Lyng når jeg er i Trondheim :P Han blir like glad og forvirret hver gang og må se bak laptopen - kanskje jeg sitter der, liksom? :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...