Flere grunner for å være feit?

[KarpeSkrotum]

I forbindelse med annen tråd her, så ser jeg man har kommet inn på grunner til at man er feit. For ikke å gå helt off-topic der, så starter jeg tråden her.

Er det egentlig så mange grunner til at man er feit?

Personlig tror jeg ikke det er så mange som sliter med vekta pga sykdom. Jeg tror de fleste bruker det som en unnskyldning. (de med sykdomsårsaker tror jeg kan telles i promille)

Ser man på slankekrigen, kari jaquesson mm, der personene må følge program og rette maten, og der personene ikke kan stikke av og lure seg selv, så blir det resultater hos 100% av deltagerne. Deltagere som har 'prøvd alt' før.

[SiriEveline]

For min del er den største grunnen til at jeg har vært overvektig for mye mat og usunne valg som mye cola og godteri.

Ved å skjerpe inn på kostholdet så har jeg oppnådd gode resultater. Sammen med trening er jeg dermed på god vei dit jeg ønsker.

[Kiyomi]

Jeg har inntrykk av at dette med mat kan være en avhengighet på samme måte som alkohol, nikotin, narkotika. Husker ikke hvor jeg leste at sukker faktisk er VELDIG langt oppe på lista og trumfer flere narkotiske stoffer.

I tillegg har jeg inntrykk av at det ofte ligger noe bak denne fråtsingen, noe psykisk. Mange finner trøst i mat, meg selv inkludert.

Men i det store og hele tror jeg det veldig ofte handler om at folk enten ikke vet hvordan eller ikke klarer å endre livsstilen sin. Det handler ikke bare om å gå ned i vekt, men å bli der. Det handler om en enorm mengde motivasjon og ikke minst - dette er enormt vanskelig å gjøre helt alene, selv om det stort sett er en selv som må gjøre jobben.

[KristinR]

Forbrenningen min er i dag en helt annen enn den var for få år siden. En kombinasjon av økt alder og det at jeg sluttet å røyke har skrudd ned forbrenningen min. I tillegg har jeg "trøstespist" mye etter røykeslutt for halvannet år siden. Dermed la jeg på meg 12 kilo og er i dag i kategorien overvektig.

Jeg går mye i skog og mark, men intensiteten er ikke høy nok. Jeg sliter meg liksom ikke dødsens ut selv om jeg går mye. Skal jeg ned i vekt nå må jeg spise mindre + trene ordentlig.

Jeg er forferdelig glad i Cola og søtsaker og sliter med å holde meg vekk fra det.

Så for min del så spiser jeg mer enn jeg forbrenner. Da jeg var litt yngre hadde jeg en super forbrenning og kunne raskt ta av meg noen kilo uten problemer. I dag føler jeg at jeg må kjempe for hvert gram. Og det orker jeg ikke/klarer jeg ikke rett og slett.

[Tabris]

Det er enkelt som er overvektige pga sykdom eller medisiner som går utover forbrenningen eller annet. Eventuelt har de en sykdom som gjør at de kan bevege seg veldig lite. De kan ikke for sin egen overvekt. Men jeg våger å påstå at av andelen overvektige så er prosentandelen som har en slik sykdom svært få.

Jeg er selv overvektig, og jeg kan gjerne finne årsaker for å rasjonalisere min overvekt. Min mor var svært streng på søtsaker hjemme, noe som gjorde at jeg gikk litt amok når jeg ble gammel nok til å bestemme selv. Jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen, og det var derfor lettere å trøstespise hjemme enn å gå ut...

Jeg kan finne på så mange unnskyldninger jeg bare vil. Til syvende og sist så er jeg overvektig fordi jeg spiser for mye søtsaker og beveger meg for lite. Punktum.

[Guest Yellow]

Synes selv det er helt utrolig hvor stor forskjell på forbrenning og utgangspunkt en har.

Jeg selv har alltid vært veldig storspist, trener ikke annet enn å gå turer med hunden, men alltid vært slank. Andre jeg kjenner spiser mye mindre enn meg (og like sunt eller ikke skeier ut like ofte som meg) og atpåtil er mer aktive, men veier mye mer.

Så at enkelte må jobbe VELDIG mye mer for å holde seg slanke er jo en selvfølge. Og jeg dømmer ingen som ikke har det så "enkelt" som meg, men at det er umulig for noen (med veldig mye slit og kontroll) å bli slanke/normalvektige, nei, det er det ikke.

[Malamuten]

Det spørs hvordan du definerer sykdom, isåfall.. Jeg vet at mange overvektige sliter med angst/depresjon som gjerne fører til trøstespising osv, i slike tilfeller er det jo ikke noe fysisk galt som gjør at man er overvektig, men jeg vil absolutt fortsatt definere personen som syk, vertfall i en del tilfeller. Hvor mange som faktisk har noe fysisk galt som gjør at de lettere legger på seg/ikke går ned i vekt, aner jeg ikke, men jeg kjenner to stk uten og ha en veldig stor omgangskrets så at det finnes noen, det gjør det helt sikkert.

[Justisia]

Vel, jeg vet hvorfor jeg er feit, det er rett og slett fordi jeg bruker mat til å dempe sosial angst og depresjon. Jeg gikk for et par år siden ned 50 kilo, men, så skjedde det noe som førte til at stresset hos meg økte, depresjonen kom tilbake og jeg begynte spise. De 50 kiloene jeg gikk ned sitter på kroppen igjen.

Jeg vet det er mange fler der ute som meg, og saken er, vi er ikke dårlige mennesker med lav eller liten moral. men vi er faktisk pr definisjon syke, da depresjon og sosial angst er å regne som sykdom. Og ofte får man ikke bukt med det ene før man får bukt med det andre.

På min everste dager kan jeg sitte og spise, bli så full av avsky og bli så langt nede fordi jeg har spist, og så demper jeg dette med å spise enda mer. Det sier seg vel i grunnen selv det, at et normalt skrudd sammen menneske ikke gjør det?

Overspising/tvangsspising er også en spiseforstyrrelse, noe mange later til å glemme for når de ser feite folk tenker de bare total mangel på selvkontroll og usunn mat. Og, det er jo "bare å trene og å eta mindre, så går det så bra atte ..." Si til en anorektiker at det bare er å slutte sulte seg, spise mer og ikke stikke fingeren i halsen.

Har ikke tall på hvor mange ganger jeg skulle ønske jeg var feit bare fordi jeg elsket mat og spiste det fordi jeg var så glad i det fremfor å være feit fordi jeg bruker mat som trøst, stresslindring, angstdemping mm. Det artige er jo at vi kan få medisin da, antidepressiva, greia der er bare at den vanligste bivirkningen ved de fleste slike midler er økt matlyst og vektøkning.

Så, det kommer jo litt an på hva man definerer som sykdom da. Og hva som er en "godkjent" avhengighet. Jeg mener, tørrlagte alkoholikere og nyktre narkomane, de har jo den fordelen at man hverken trenger alkohol eller narkotiske midler for å overleve. Mat der i mot ...

Og vel, så lenge psykisk lidelse er definert som sykdom, så er det mange som er feite pga sykdom. Jeg vet ike hvor lettvint det er å skylde på det jeg, jeg pleier normalt ikke å fortelle kreti og pleti at jeg har sosial angst og depresjon liksom. Men merker at jeg for tiden er ørlitte granne sår på akkurat dette punktet om dagen. Kanskje fordi jeg føler meg som en verdiløs dritt som ikke klarer få bukt på overspisinga mi, angsten og fordi jeg aller helst vil ligge under dyna og grine. Men, c'est la vie. Bare meg selv å skylde på

[SiriEveline]

Det spørs hvordan du definerer sykdom, isåfall.. Jeg vet at mange overvektige sliter med angst/depresjon som gjerne fører til trøstespising osv, i slike tilfeller er det jo ikke noe fysisk galt som gjør at man er overvektig, men jeg vil absolutt fortsatt definere personen som syk, vertfall i en del tilfeller. Hvor mange som faktisk har noe fysisk galt som gjør at de lettere legger på seg/ikke går ned i vekt, aner jeg ikke, men jeg kjenner to stk uten og ha en veldig stor omgangskrets så at det finnes noen, det gjør det helt sikkert.

Jeg har selv slitt med angst og depresjon, og det økte vekta grunnet trøstespising. Men det er fortsatt trøstespisinga som er grunnen til vektøkningen, ikke angsten og depresjonen i seg selv. Det var ikke før jeg selv innså at kun meg selv kan endre på vekta at det faktisk skjedde noen endring hos meg.

[Malamuten]

Jeg har selv slitt med angst og depresjon, og det økte vekta grunnet trøstespising. Men det er fortsatt trøstespisinga som er grunnen til vektøkningen, ikke angsten og depresjonen i seg selv. Det var ikke før jeg selv innså at kun meg selv kan endre på vekta at det faktisk skjedde noen endring hos meg.

Det kommer jo an på hvordan man ser det. Selvfølgelig er det jo spisinga som fører til økt vekt, men om spisinga er noe man omtrent ikke rår over selv pga omfattende psykiske plager så er man jo syk. Men jeg skiller på fysiske og psykiske plager altså, det var bare definisjonen av syk jeg ville frem til.

[KristinR]

Jeg syns det er nærmest umulig å ta av meg de 10-15 kiloene jeg skulle hatt vekk. Hvordan det da må være å skulle ta av 50 klarer jeg nesten ikke forestille meg. Men jeg kjenner meg veldig godt igjen i det at når jeg først er blitt tjukk så kan jeg da bare spise mer og bli enda tjukkere. Lite attraktiv er jeg uansett liksom.

Jeg har ikke noe sunt forhold til mat, det tror jeg aldri jeg har hatt. Jeg har null problemer med å spise 25 store hjemmelage pikekyss på 10 min. Samboeren min ble kvalm av en. Det er ikke normalt. I perioder overspiser jeg og det er vel et spiseproblem vil jeg tro. Overvekt går raskt ut over selvtilliten. Med lav selvtillit følger det med ekle teite tanker om en selv og hvor lite verdt man er. Og da spiser man litt til.

Overvekt er vanskelig. Hadde det vært så enkelt å bare spise mindre og trimme mer så hadde jeg gjort det. Jeg gjør det i perioder, men faller raskt tilbake til gamle synder.

Alt sitter mellom øra på samme måte som med det å slutte å røyke. Hadde jeg bare klart å skru hjernen over på rett spor når det gjelder mat slik jeg gjorde det med røyken så hadde jeg blitt glad.

[Hampus]

Har ikke så mye å tilføre debatten egentlig.

Men jeg lo godt da jeg så at det dagen etter at det kom en tråd hvor røykere fikk litt pepper, dukket opp ikke mindre enn 2 tråder hvorvidt feite folk bør ha retten til å ha hund, og om de er selvforskyldt i sin overvekt...

Overvekt er jo noe som alltid blir dratt fram når noen sier noe negativt om de allerede så uthengte røykerne.

[SiriEveline]

Det kommer jo an på hvordan man ser det. Selvfølgelig er det jo spisinga som fører til økt vekt, men om spisinga er noe man omtrent ikke rår over selv pga omfattende psykiske plager så er man jo syk. Men jeg skiller på fysiske og psykiske plager altså, det var bare definisjonen av syk jeg ville frem til.

Jeg er absolutt enig i at man kan være så psykisk syk at man rett og slett ikke klarer å gjøre noe med spiseproblemet. Og er det en ting jeg vet med meg selv, så er det at det ikke hjalp å prøve halvhjerta. Når jeg så begynte å telle kalorier så det det etterhvert hysteri rundt det, jeg ble dårlig av å vite hvor mye kalorier det faktisk var i et glass cola.

Det har tatt lang tid, men jeg tror endelig jeg har klart å finne en løsning for meg selv. Som da er å passe på inntaket av mat, spise sakte, og holde meg unna brus og godteri (ihvertfall på hverdagene). Men dette er nok noe jeg må passe på resten av livet, om det glipper så detter kiloene raskt tilbake. Det tror jeg også kan være en medgrunn til at det er så vanskelig å gå ned i vekt. Selve vekttapet er jo nesten en lek i forhold til kampen om å holde kiloene vekke, det er jo utrolig demotiverende...

Også er det jo ingen som kan gjøre jobben for en, man må gjøre absolutt alt selv. Et dårlig selvbilde blir heller ikke nødvendigvis bedre av å gå ned i vekt, det er jo noe man må reparere på innsiden.

Nå babler jeg fælt, og tror jeg er litt usikker på hva jeg egentlig mener. Men poenget er vel at det ikke er bare bare å slanke seg, for ikke å snakke om å holde kiloene av kroppen.

[KarpeSkrotum]

Jeg tenkte egentlig mest på fysiske årsaker til overvekt. Altså slik det kommer fram i start innlegg: "der alt er prøvd".

Men helt klart at mye av overvekten dreier seg om mentale ting, det er jeg enig i - det er mye der det sitter. Både for de som sliter mentalt, men også for de som ikke gjør det.

Men ofte i slike diskusjoner, eller når tema kommer opp, så unnskyldes det i fysiske årsaker syns jeg.

[Zitka]

Fysiske årsaker til overvekt kan være leddplager, sykdommer som går på hormonproduserende kjertler i kroppen, muskelplager osv. Det er mange årsaker.. Bare kroniske smerter kan være en årsak..

[Malamuten]

Jeg tenkte egentlig mest på fysiske årsaker til overvekt. Altså slik det kommer fram i start innlegg: "der alt er prøvd".

Men helt klart at mye av overvekten dreier seg om mentale ting, det er jeg enig i - det er mye der det sitter. Både for de som sliter mentalt, men også for de som ikke gjør det.

Men ofte i slike diskusjoner, eller når tema kommer opp, så unnskyldes det i fysiske årsaker syns jeg.

Jeg skjønte egentlig at det var det du mente, bare greit og få klarhet i at det kan være forskjell på syk og syk også. Men ja.. Jeg aner ingen tall, men viss det ikke er helt tilfeldig at jeg i min omgangskrets har to stk (som jeg vet av) som sliter med vekta pga fysiske ting så finnes det en del av de. Men jeg personlig tror vell at psykiske problemer er et større problem enn fysiske når det kommer til overvekt, men det er ikke bare det heller.

Ei jeg jobbet med, tipper hun kanskje veide 150+ kg når jeg jobbet med henne og var 155cm høy, og det er ganske mye bare det, men hun hadde da allerede tatt av 70 kg. Hun har slitt hele livet med vekta, til tross for at hun alltid har vært aktiv, og livet hennes ble virkelig snudd på hodet da hun fikk bekreftet et eller annet fysisk problem, fikk medisin, og gikk fra og legge på seg til og rase av kg, uten og gjøre noen andre forandringer i livet sitt.

En annen venninde går opp i vekt til tross for at hun lever på bare sunn mat, teller kalorier og er veldig aktiv, jeg hadde gitt opp for lenge siden, og er så imponert over at hun klarer og holde motivasjonen. Jeg håper hun får et gjennombrudd snart slik at hun kan få et litt lettere liv etterhvert

[Synnikken]

Jeg er småfeit fordi jeg spiser feil og altfor skjeldent.

[Guest Michellus]

Altså, jeg er feit. Veldig feit.

Siden alltid har jeg vel egentlig vært overvektig. Jeg kan ikke huske en eneste gang jeg var normalvektig. Jeg var alltid den feite, stygge jenta i klassen som ble mobbet ganske hardt, og det var tøft. Det var en stund jeg "bare" veide mellom 60-70 kilo og var egentlig ganske fornøyd med tilværelsen, men så klarte jeg på ett ***** år og gå opp 40 kilo og nå sitter jeg her med 110 da. Det er virkelig ikke gøy å veie seg og få bekreftelsen på at jeg virkelig er ei dundre. Strekkmerkene mine har jeg sluttet å se på, de har jeg over hele kroppen min.

Så var det årsaken da, hvorfor er jeg feit? Vel, jeg tror ikke det er så veldig mange årsaker for meg annet enn at jeg ikke klarer å se på mat som bare en ressurs. Jeg synes mat jeg godt og jeg spiser fordi det er godt, og da spiser jeg MYE mat. Jeg liker egentlig ikke godteri og brus er veldig kjedelig å drikke nå synes jeg. Min overvekt kommer av at jeg ikke kjenner mine egne grenser og bare eter til jeg er stappmett (og det tar jo lang tid da jeg spiser fort og ikke gidder å kjenne etter når jeg er ferdig). Så handler også mye om at jeg er litt sånn snedig lat. La oss ta pausa på jobb som et eksempel. Vi har en halvtimes pause og må stemple oss ut før vi henter det vi eventuelt skal spise. Min opprinnelige plan var å lage meg en salat eller en kyllingwrap (med grillet kylling) til lunsj og det er ting som alltid på lages, men siden jeg er en dritt som ikke vil gå glipp av pausa mi tar jeg bare det som er klart og stikker.

For min del er det jo veldig innlysende at dette handler om min tankegang og holdninger og ikke så veldig mye mer. Det er meg selv, og som regel ikke maten jeg må endre. Jeg må slutte å være lat, slutte å ete så ***** mye og ikke før jeg gjør det vil jeg se resultater.

Fader, dette ble jo nesten en liten novelle

[Nirm]

Vi har alle våre utgangspunkt genetisk sett. Dvs noen kan spise nærmest ubegrensa med kalorier uten å legge på seg, mens andre nesten går opp av å lukte på maten (satt på spissen). Men det er vel få sykdommer som forårsaker at du blir tykk (slik som lavt stoffskifte kan), men at "bivirkningene" på sykdommen gjør at kaloriinntaket blir større enn kaloriforbruket. Man beveger seg rett og slett for lite i forhold til hva man spiser. Eller spiser for mye i forhold til hva man beveger seg. Nå trur jeg ikke alle har genetikken og kroppsfasongen til å kunne bli "size 0" (ikke at det er et mål), men jeg trur de aller fleste vil kunne oppnå en normal kroppsvekt.

Med tanke på hvor mye genetikken vår bestemmer på andre ting, så trur jeg ikke man skal avfeie den totalt i dette spørsmålet heller. Men så trur jeg at riktig kosthold for den enkelte person, fysisk aktivitet og riktig kaloribalanse vil gjøre at folk tikker nedover. Genetikken avgjør eksempel om du vil bli en maratonstjerne eller en sprintstjerne, så at den kan være med på å legge hindringer eller fordeler når det kommer til lagring av fett på kroppen, trur jeg ikke man skal blåse helt av. Hormoner er jo med på å bestemme hvor man langrer fettet også eksempel. Start å pøs i østrogen i en mann, så ser du at fettet starter å legge seg med på bl.a. hofter, rumpe og lår. Gjør det samme med en kvinne (men da med tesosteron), og da legger det seg på magen...

Nå har jeg hatt flere venner og klassekamerater gjennom årene mine som har veid en god del for mye, og jeg har vel ikke vært overrasket over hvorfor de veier for mye. Både med tanke på hva de spiser, og hvor mye aktivitet de er i. Mine tynne venner har et helt annet kosthold. Min kusine har eksmpel vært aktiv med sport hele livet sitt, og er både slank og meget god form. Og hun har et helt annet kosthold igjen, enn mine venner som veier noen få kg for mye. Så nøkkelen ligger mer i kostholdet enn man ønsker å tru.

Jeg veier for mye selv, og veit jo hvorfor jeg la på meg i min tid. Jeg har gått opp og ned gjennom livet mitt, og la på meg nesten 10 kg da jeg fikk hjerneslaget. Grunnen var jo at jeg ikke reduserte kaloriinntaket med tanke på at jeg var sengeliggende en stund, for så og starte opptrening igjen. Og jeg holdt et kosthold som tilsa at jeg skulle gå 1.5 mil hver natt på jobb, samt lange turer med hundene flere ganger i uka. Jeg brukte en halv time på å gå 400 meter... Det sier seg selv at jeg overhode ikke forbrukte det samme som før da, men likevel reduserte ikke inntaket. Ergo +10 kg.

Jeg har vært igjennom alle disse forklaringene (og bortforklaringene). Men jeg har kommet nå til det punkt at jeg må bare innrømme med meg selv at grunnen til at jeg har for mange kg på kroppen, er at kaloribalansen min har vært i ubalanse store deler av livet mitt. For meg er mat knyttet til mye følelser, så det er mye som skal "bygges om" i hodet også. Jeg lurer kun meg selv om jeg later som jeg enten er mer aktiv enn det jeg er, eller spiser mindre/sunnere enn det jeg gjør tross alt.

[Raksha]

Altså - teoretisk sett så er jo hele fedmeproblematikken superenkel. Mer kalorier inn enn ut = overvekt. *dukke for spark og slag*

Det er så enkelt, og så uendelig vanskelig. Stoffskifte, søvnproblemer, stress, fysisk og psykisk sykdom samt genetisk grunnlag danner basen for hva som utgjør summen som gir likevekt i balansen mellom kalorier inn og ut.

[SiriEveline]

Altså - teoretisk sett så er jo hele fedmeproblematikken superenkel. Mer kalorier inn enn ut = overvekt. *dukke for spark og slag*

Det er så enkelt, og så uendelig vanskelig. Stoffskifte, søvnproblemer, stress, fysisk og psykisk sykdom samt genetisk grunnlag danner basen for hva som utgjør summen som gir likevekt i balansen mellom kalorier inn og ut.

Det er "dessverre" så enkelt ja, men som du sier også vanskelig.

Jeg har hatt store problemer med å telle kalorier, og oppdaget det heldigvis før det gikk for langt (retning spiseforstyrrelse). Men jeg lærte mye om ca hvor mye mat jeg skal spise om dagen om jeg skal ligge på ca 1800kcal, jeg har også lært mer om kroppen min og dens signaler i forhold til hva som trengs av mat og når.

Men der er veldig lett å glemme å ordne matpakke, og så kjøpe seg lunsj på bensinstasjonen.. da er det fort vanskelig å tenke sunt for meg. Dessuten føler jeg ikke at jeg vet om det er best med en baguett eller en hamburger osv.

[simira]

Altså - teoretisk sett så er jo hele fedmeproblematikken superenkel. Mer kalorier inn enn ut = overvekt. *dukke for spark og slag*

Det er så enkelt, og så uendelig vanskelig. Stoffskifte, søvnproblemer, stress, fysisk og psykisk sykdom samt genetisk grunnlag danner basen for hva som utgjør summen som gir likevekt i balansen mellom kalorier inn og ut.

Jeg har motbevist det der!

Jeg har riktignok ME, som jeg ikke er sikker på har noen innvirkning og evt hvordan. Men jeg er testet for alt annet, går ikke på medisiner. Det er ingen åpenbar grunn til at jeg ikke skulle kunne gå ned i vekt etter den vanlige oppskriften. Likevel har jeg gått fra null til tre ganger i uka med trening og ned fra over 2000 kcal i snitt daglig til rundt 1700, uten noen nevneverdig effekt. Det er ikke snakk om voldsomme tiltak, men det burde gjøre en stor forskjell utgangspunktet tatt i betraktning. Jeg kan sikkert trene mer og spise sunnere/mindre, men neppe uten å gå sulten og overanstrenge meg. Så her står jeg da... målet er 6 kg ned i år (jeg har gått ned 3-4 kg totalt på 2,5 år), så dette blir interessant.

[Raksha]

Jeg har motbevist det der!

Jeg har riktignok ME, som jeg ikke er sikker på har noen innvirkning og evt hvordan. Men jeg er testet for alt annet, går ikke på medisiner. Det er ingen åpenbar grunn til at jeg ikke skulle kunne gå ned i vekt etter den vanlige oppskriften. Likevel har jeg gått fra null til tre ganger i uka med trening og ned fra over 2000 kcal i snitt daglig til rundt 1700, uten noen nevneverdig effekt. Det er ikke snakk om voldsomme tiltak, men det burde gjøre en stor forskjell utgangspunktet tatt i betraktning. Jeg kan sikkert trene mer og spise sunnere/mindre, men neppe uten å gå sulten og overanstrenge meg. Så her står jeg da... målet er 6 kg ned i år (jeg har gått ned 3-4 kg totalt på 2,5 år), så dette blir interessant.

Med mindre du har dokumentert hva "stillestående" forbrenning for din kropp er, så har du jo ikke motbevist det? Nå vet jeg ikke hvordan ME fungerer, men skulle det fungert på noe der, så må det være å sette ned den naturlige forbrenningen, eller samle vann i kroppen?

[SiriEveline]

Jeg har motbevist det der!

Jeg har riktignok ME, som jeg ikke er sikker på har noen innvirkning og evt hvordan. Men jeg er testet for alt annet, går ikke på medisiner. Det er ingen åpenbar grunn til at jeg ikke skulle kunne gå ned i vekt etter den vanlige oppskriften. Likevel har jeg gått fra null til tre ganger i uka med trening og ned fra over 2000 kcal i snitt daglig til rundt 1700, uten noen nevneverdig effekt. Det er ikke snakk om voldsomme tiltak, men det burde gjøre en stor forskjell utgangspunktet tatt i betraktning. Jeg kan sikkert trene mer og spise sunnere/mindre, men neppe uten å gå sulten og overanstrenge meg. Så her står jeg da... målet er 6 kg ned i år (jeg har gått ned 3-4 kg totalt på 2,5 år), så dette blir interessant.

Nå ble jeg nysgjerrig. Du har altså gjort dette over en periode, uten noen forskjell? Kroppsmål?

Isåfall fortstår jeg utrolig godt frustrasjonen ja.

[bikkjene]

Jeg er veldig overvektig og jeg sliter mye med angst og depresjon. Jeg trøstespiser og mat er en god venn og jeg tenker omtrent på mat hele tiden. I perioder overspiser jeg og legger på meg og da blir jeg enda mere depremert siden jeg ikke klarer å gå ned i vekt. Jeg har også lavt stoffskifte men går på medisiner men forbrenninga er vell ikke bra fordet tror jeg. Da jeg var barn og ungdom var jeg normalvektig men jeg følte meg smellfeit og jeg var ulykkelig siden jeg var sikker på at jeg var enorm. Men når jeg nå ser på bilder fra den tida ser jeg jo at jeg var normalvektig. Jeg elsker mat og spiser mye mat men rett etter jeg har spist for jeg dårlig samvittighet fordi jeg nok en gang spiste for mye. Men alikevell klarer jeg ikke å begrense matinntaket. Jeg er avhengig av sukker og sjokolade og det er ikke bra. På ett år gikk jeg opp 50 kilo og det var etter at jeg begynte på antidepressivia og jeg kjente ikke meg selv igjen i speilet og jeg ble enda mere depremert siden jeg måtte kjøpe nye klær omtrent hver måned fordi de andre klærne ikke passa. Nå har jeg prøvd å gå ned i vekt i ca. 15 år og det er omtrent umulig for meg. Jeg har klart å gå ned fem kilo, så gikk jeg opp ti kilo rett etterpå. Jo jo slanker. Og da ble jeg enda mere trist og lei meg og føler meg misslykka og udugelig siden jeg ikke får til å gå ned i vekt. Jeg går heldigvis mye turer med bikkja hver dag ellers hadde jeg sikkert vært enda tyngre tror jeg. Det er ikke så lett å spise mindre når jeg alltid er så sulten og lysten på mat og da spiser jeg da, dessverre. Jeg hater den smellfeite kroppen min, og vet at det er min skyld.