Gå til innhold
Hundesonen.no

Si noe positivt om schæferen!


Margrete
 Share

Recommended Posts

Guest Gråtass

Den mest allsidige hunden som kan brukes til absolutt alt. At den er atletisk, vakker, funksjonell og har et fantastisk temperament har aldri vært noen ulempe heller.

Dette er min drømmehund, heldigvis bor han her også..

38717_147296361948339_5453368_n.jpg

Vakker er han!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 60
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Synes dette videoklippet av Pernille på 5 som leker med 14 schäferhunder er en fin reklame for rasen http://www.youtube.com/embed/ofCZNgnPtqU

De er så skrullette, koselige og herlige

Når Zelda var valp i verste "ta meg om du kan"-perioden, var jeg så dum at jeg slapp henne fri i skogen uten bånd på. Mens jeg var i gang med å prøve å få tak i henne, kom en dame med en schvæææær sch

Posted Images

Jeg vokste opp med ei nydelig og god schæfertispe.

Hun ga meg (som valp, og jeg var bare "valp" selv) et smilehull som minne og påminnelse om å respektere hunder som sier fra at de vil ha fred :ahappy:

Vi ble sluppet ut sammen, og hun passa på at jeg ikke stavra meg ned på veien.

Hun var sinnsykt glad i å kjøre snøscooter, og da min teite onkel satte meg på akebrett bak en overivrig jente, og bare kjørte avgårde...

vel, jeg fikk en helsikes kjapp tur, og endte med å seile gjennom lufta og gå på trynet i snøen (og etter dette nekta jeg å kjøre hund og akebrett :lol: )

Hun kunne kommandoen "ta lappen" :D (noe som innebar å løpe etter samene og reinsdyra når de kom pløyende gjennom eiendommen).

Vil bare legge til at det nok er litt "lapp" i familien min, så det var ment mer som moro enn alvor gitt (pleide å hjelpe til med reindrifta).

Dyret overlevde et fall fra 2. etg. en gang en påseila gjest sa "hopp" ute på verandaen.

Hun var en fantastisk familiehund, og litt for lydig kanskje...

Hun ble importert fra Tyskland, og deler av stamtavlenavnetvar Quayo ("kvajo"), noe vi kalte henne til daglig :wub:

Ifht. dagens schæfer så hun mer ut som en bruks enn en utstillingsvariant, men hun var litt lita og spe (så dagens synes jeg er noen store drog til tider :P )

Den vakreste schæferen jeg noensinne har sett :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Schäferhund har vært min rase siden jeg var 14 år. Og uansett hva jeg kommer til å ha i framtiden, er det ingen som kan måle seg med schäferen. Det er overhode ingenting som slår en god schäferhund. Og hos en god schäferhund, så elsker jeg ALT. Veldig kort oppsumert. Men det er min drømmerase arbeidsmessig, mentalt og eksteriørt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vakker, allsidig, brukbar og veldig god. Jeg drømte om min egen schäfer i mange år. Min første forelskelse var det en venn av familien som hadde. En vakker og godhjerta schäferblanding. Han så akkurat ut som en sort schäfer. Han var det flotteste jeg visste og vi lekte alltid i familieselskap, og jeg var mer opptatt av å kose med han enn å spise kaker.

Jeg var også på hundeleir to år på rad, der jeg krevde å få schäfer. Snakk om snille og tolmodige hunder. Vakre tvers gjennom. Gode barndomsminner.

Jeg gikk bort fra shcäfer når jeg omsider skulle få min egen, men de står som nr2 på lista etter belger. Det ble en schäfer-light liksom. Jeg vil ha en, en gang, men jeg er litt redd for at de blir for sterke for meg.

Nå fikk jeg lyst til å lete etter bilder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Schäfer har vært en av mine absolutt yndlingsraser så lenge jeg kan huske. Utrolig vakre, intelligente, lojale og utrolig søte!

Jeg passet i flere år en schäfertispe som hadde førerfokus, tempo og jobbevilje som en BC. Sa jeg dekk så smalt hun i bakken så du kunne høre det. Jeg måtte slutte med innkalling på grus, fordi hun snudde så på en femøring at det gjorde vondt å høre labbene på grusen. Hun kunne alltid være løs, var alltid glad og øynene glitret av glede når vi var på tur. Jeg var med på utstilling med henne en gang. Hun kom sist i sin klasse, men fikk rød sløyfe. Jeg knyttet sløyfen rundt båndet og gikk rundt på utstillingen med henne så stolt som om jeg hadde vunnet BIS.

En helt uforglemmelig hund som har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den mest allsidige hunden som kan brukes til absolutt alt. At den er atletisk, vakker, funksjonell og har et fantastisk temperament har aldri vært noen ulempe heller.

Dette er min drømmehund, heldigvis bor han her også..

38717_147296361948339_5453368_n.jpg

Vakker er han!

åååh, jeg smelter hver gang jeg ser bilde av han :-D

men jeg må si at jeg ofte har drømt litt om å ha en god bruksschæfer i hus :-D de er bare lekre!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vokste opp med en langhåret schæfer, Micos. Vi hadde mye moro sammen og han er en av grunnene til at jeg kjente savn etter en hund som er mer førerorientert enn whippet. Han kunne gå løs uten å tenke tanken på å dra mer enn 20m fra oss og var alltid oppmerksom.

Vi ungene hadde han alltid med oss ut da vi lekte på hytta. Han var pinnegal så vi pleide å kaste pinner langt avgårde før vi gjemte oss så han måtte lete oss opp. Han syntes det var stor stas :)

På skitur dro han oss da vi ble slitne. Sparkturer i full fart ble det mange av. Magen hans var en fin hodepute når man trengte litt pelsterapi. Han var rett og slett litt som en ekstra storebror om man kan si det kleint :P

Nå ble jeg nesten litt småtrist her. Han ble gammel da og vi fikk 12 fine år sammen og mange gode minner.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Sheik :heart: Jeg vil ha en Sheik altså.

Jeg har fått mer og mer sansen for disse dyrene. Det verdige uttrykket er det ingen annen rase som kan matche. En god schäfer er noe alle burde ha i livet sitt :heart:

Svigerfar hadde en schäfer som virkelig fikk meg til å få sansen for rasen. Han var så utrolig god på alle måter :heart: Dessverre døde han i fjor, men han fikk meg til å bestemme meg for at vi definitivt skal ha en schäfer i hus en gang o fremtiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg elsker med rasen er allsidigheten. Jeg kan bruke mine til alt jeg har lyst til og alt finnes liksom i en og samme hund. Mine er supre trekkhunder som både har utholdenhet og styrke. Jeg snørekjører, de trekker saccovogn/pulk/spark, de bærer kløv på lange turer, vi runderer, vi går spor, vi trener bitearbeid, vi går lydighet, de er "gårdshunder" som holder seg i nærheten når vi jobber i skogen eller i hagen, de er lojale familiehunder, rolige inne i hus. De tåler forandringer godt og takler både rolige og super aktive dager. De har en pelskvalitet som gjør at det både takler kulde, regn og varme godt. Rett og slett den optimale rasen for meg :wub:

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er så godt å lese om alle barndomsminnene om schæferen :wub: Tror nok mine barn også kommer til å huske hannhundene mine med glede da de alle tre har vært suverene barnehunder. Quando som hjalp Mads og meg gjennom harde og tøffe tider i småbarnsperioden. Når Quando var i nærheten ble Mads rolig. Faro fordi han var slik en god gutt som de kunne ligge inntil og bare være. Asti fordi han er fjollete, men samtidig en enormt støtte for Helle.

For min del er det ingen andre raser som kan matche dem. De er så allsidige, du får alt fra hardbarka brukshunder til rolige familie hunder, er rett og slett en stor potet. Så når jeg skal over på liten hund, får jeg litt problemer kjenner jeg. Da må jeg nok over på den andre siden og leke i selskapshundgruppa :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er så godt å lese om alle barndomsminnene om schæferen :wub: Tror nok mine barn også kommer til å huske hannhundene mine med glede da de alle tre har vært suverene barnehunder. Quando som hjalp Mads og meg gjennom harde og tøffe tider i småbarnsperioden. Når Quando var i nærheten ble Mads rolig. Faro fordi han var slik en god gutt som de kunne ligge inntil og bare være. Asti fordi han er fjollete, men samtidig en enormt støtte for Helle.

For min del er det ingen andre raser som kan matche dem. De er så allsidige, du får alt fra hardbarka brukshunder til rolige familie hunder, er rett og slett en stor potet. Så når jeg skal over på liten hund, får jeg litt problemer kjenner jeg. Da må jeg nok over på den andre siden og leke i selskapshundgruppa :P

Da kan vi ha samme fjollerase, hurra :) Det blir nok en brukanes minihund på deg og, vil jeg tru :) Men altså, Nix :heart:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må jo fortelle schæfer-historie jeg også. Når Boxeren Tinka ( som var min bestevenn) måtte avlives pga HD måtte jeg over på ny nabohund og det var en schæfertispe som het Hera. Hun var en fantastisk turkamerat. Hun var bare "ulydig" en gang og det var når hun fant ei dø høne i nærheten av en hønsefarm. Jeg fikk pokker ikke tak i bikkja før høna var spist og jeg gruet meg som en hund (mohaha) til å måtte fortelle det når jeg leverte.

Desverre bodde hun nok ikke i det beste hjemmet, det var mye fyll og spetakkel der. En dag hadde hun "flyttet på landet" , så vi fikk ikke så mye tid sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde schæfer i oppveksten min. Hun kunne være litt nervøs, men var en veldig snill og fin turkamerat. Jeg husker godt alle de fine fjellturene vi hadde, der hun løp rundt, fjaset, og ikke minst: passet på at flokken var samlet. Dessverre hadde hun mye helseproblemer, så hun ble barer 2,5 år gammel.

Red: Det ble visst indirekte litt om dårlig helse. Så for å veie opp får jeg si at de er vakre, trivelige og morsomme hunder:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har blitt mata med gode schæferhistorier fra jeg var helt liten, og har så lenge jeg kunne huske vært helt sikker på at schæfer er rasen min, selv om det var hadde Engelsk Settere jeg vokste opp med hjemme.

Min morfar hadde nemlig schæferhunder, og jeg har hørt uttalige historier om særlig en av dem, Kero. Han var godkjent redningshund både på tørmark og som lavinehund og han jobbet som ettersøkshund i politiet. Morfar var politi og hadde godkjente tjenestehunder også før Kero. Men de historiene jeg husker er for eksempel om en gang morfar var på vei vei ut på tur, og hadde glemt fiskestanga. De hadde gått et stykke, blant annet gjennom en ganske tett bjørkeskog. Morfar sendte Kero tilbake til hytta etter fiskestanga, som mormor ga ham for hun skjønte at det var derfor hunden kom. Så bar han fiskestanga gjennom den tette skogen og avleverte den.

Kero var den første hunden jeg møtte i hele mitt liv. Da var jeg liten baby og Kero var gammel. Vi har film av det, han var så snill og rolig. Jeg husker jo desverre ikke Kero. Men da jeg ble stor nok til å krabbe og holde meg i vinduskarmen lot Kero meg klarte på han for å se ut vinduet. Tror han generelt tolererte det meste.

Samt utallige historier om hvor flink han var på jobb under sporarbeid, fant sporet igjen på andre siden av elven, jobbet tett ved siden av sin egen erkefiende (også en schæfer) da de gikk søk uten å engang gidde å se på hverandre osv.

Jeg har alltid elsket å se på bilder av schæferne morfar har hatt. Når jeg så i album pleide jeg å være mest interessert i å studere hundene enn å se på menneskene. Jeg har alltid visst at det var schæfer jeg vil ha og nå ligger det ei jente på snart 9 måneder her på gulvet ved siden av meg! Hun er fantastisk. Selv om hun er særdeles oppfinnsom og skrullete og ELSKER alle hun møter og blir helt mo i beina om hun tror noen vil hilse på henne og helt fra seg om det faktisk skjer. Hun har helt fra hun var valp vært utrolig miljøsterk, hun liksom bare takler alt hun, hun er leken, hun elsker drakamp, hun elsker alle andre hunder (der har du også et problem vi har da... hehe) og ikke minst er hun jo seff vakker:

post-11181-0-32827800-1364674751_thumb.j

post-11181-0-47219100-1364674753_thumb.j

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...