Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg hadde en diskusjon ista angående avliving og kom etterhvert inn på hva som skulle til. Da jeg fortalte at jeg ville ha avlivet hunden min om den skadet et av beinene sine og måtte amputere, så fikk jeg høre at jeg var ekstremt kaldhjertet og lite forståelsesfull.

Så da lurer jeg på, hva hadde du gjort i en situasjon hvor hunden måtte amputere hele beinet?

*Bare for å understreke det med engang, hunden min har ikke skadet beinet og spørsmålet er ikke stilt utifra en faktisk situasjon*

  • Svar 118
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Avlivet. Så jeg er nok kaldhjertet, lite følsom og alt det der. Grunnlaget er bl.a. belastningsproblemer ellers i kroppen, og at hunder ikke kan fortelle om fantomsmerter som garantert kan være plagso

For en rar måte å bruke et slippery slope-argument på. Vi har alle en grense. Selv om man tillater en ting betyr det ikke at man blir helt revet med og aldri vil stoppe, eller at man driter i hundens

Tja, kommer kanskje litt an på hunden? Det vil jo koste en del av både muskler og balanse til å ta seg fram på tre bein tenker jeg. Er den ellers frisk, og mentalt sterk nok til å takle en slik utford

Skrevet

Tja, kommer kanskje litt an på hunden? Det vil jo koste en del av både muskler og balanse til å ta seg fram på tre bein tenker jeg. Er den ellers frisk, og mentalt sterk nok til å takle en slik utfordring, så ser jeg ingen grunn til avlivning. Men er den gammel, eller har andre problemer med muskler eller ledd som samlet sett vil bli "for mye", så ville jeg latt den slippe.

  • Like 4
Skrevet

Da må jeg svare ut i fra de to hundene jeg har nå, for det er nok mulig dette er individuelt. Hadde en av de måttet amputere et ben, hadde jeg avlivet. Hadde en av de blitt blinde f.eks, hadde jeg også avlivet. Jeg tror ikke de ville hatt et bra liv etter noe slikt. Men igjen, det gjelder mine hunder, det kan være annerledes med andre.

Skrevet

Kommer ann på hvilket ben det er snakk om, hvor stor skaden er, og hvordan hundens form er ellers.

Jatzy er såpass sterk, ung og frisk, at jeg hadde ikke avlivet henne om prognosene ved amputering hadde vært gode.

Skrevet

Jentene hadde jeg ikke avlivet, de er sterke og friske, både fysisk og mentalt. Men jeg har avlivet en annen hund istedenfor å amputere, han hadde ikke mentaliteten til å ha et så stort fysisk handicap.

Skrevet

Kommer an på om det er fram- eller bakbein for min del. Frambeina bærer mer vekt enn bakparten, og hadde nok avlivet hunden dersom det var tilfellet. Ellers kommer det an på individet, og evnt andre problemer hunden måtte ha.

Guest Jonna
Skrevet (endret)

Alt for mange faktorer til å være bastant.

Men jeg har avlivet en valp der alternativet var det, og med de to jeg har nå hadde det aldri heller vært ett alternativ. De to tibbene jeg har hatt tror jeg faktisk ikke det hadde vært ett "problem".

Men belastningsmessig så skal det være en VELDIG sund og frisk hund, for det kommer til å blir belastingskader.

Antagelivis hadde svaret mitt vært å avlive, men samtidig igjen: veldig mange faktorer spiller inn.

Endret av Jonna
Skrevet

I tillegg til hundens form, mentalitet/personlighet og alder så kommer det litt an på evt annet omfang enn bare amputasjonen også for min del. Er det snakk om lang periode med holde i ro, smerter osv så er det også en faktor jeg ville tatt hensyn til. Feks ser man jo hester henge i boksen sin i flere mnd etter benbrudd, der hadde jeg avliva, uansett hvor bra hesten kunne fått det etter denne perioden. Mange hunder lever bra med 3 bein, så heller ikke utelukkende mot avliving, jeg.

  • Like 1
Skrevet

Vanskelig situasjon. Føler at her til lands er det lite "akseptert" å amputere lemmer på dyr. Vet at mange har sterke meninger om slikt på hunder feks. Hadde det vært et frambein : NEI. Det er for stor belastning og hemmende. Et bakbein, TJA. Jeg vet at mange hunder klarer seg tilnærmet normalt med ett bakbein, så ville nok ha vurdert det.

Men det er vanskelig. Tror faktisk at reaksjonene blandt folk rundt meg gjør dette enda mer vanskelig for meg. Vet at dette er eget, personlig valg, men det er ikke ikke lett å bli "dømt" for å være dyreplager, når man prøver å ikke være det.

Skrevet

Jeg tenker som så at en sunn hund - fysisk og mentalt- fint kan klare seg med 3 bein. Jonas (jrt) hadde neppe lagt merke til det en gang ..

Skrevet

Blondie brakk foten for 2 år siden og fungerte helt fint på 3 bein de månedene hun måtte det, så jeg tror hun hadde fungert helt fint. Men det hadde jo blitt et dilemma i hverdagen. Man kan ikke drive med alt som man en gang drev med, ikke kan man gå turer på de og de stedene for det blir bli en alt for stor utfordring på hunden.

Jeg syns ikke det finnes noe fasit svar, det kommer an på veldig mye. Eneste jeg kan si er at man kjenner hunden sin best selv og man vet selv hva den vil takle og ikke og når det er nok for hunden :)

Skrevet
Alt for mange faktorer til å være bastant.

Men jeg har avlivet en valp der alternativet var det, og med de to jeg har nå hadde det aldri heller vært ett alternativ. De to tibbene jeg har hatt tror jeg faktisk ikke det hadde vært ett "problem".

Men belastningsmessig så skal det være en VELDIG sund og frisk hund, for det kommer til å blir belastingskader.

Antagelivis hadde svaret mitt vært å avlive, men samtidig igjen: veldig mange faktorer spiller inn.

Du ang den korsbåndskaden som kom på den hannhunden fra første kull, siden jeg sitter oppi korsbånd og menisk-******* - hva var det som gjorde at det ikke gikk bra med operasjon der? Ble det forsøkt TTA/TPLO eller var det noe helt annet? Hvis det er noe du er åpen for å snakke om altså, jeg vet ikke om det er et sårt / hemmelig emne eller noe, just let me know :P

Hvis ikke foten ble bra på Luna måtte jeg avlivd, fordi en Labrador ikke kan leve et liv på 3 bein. Bakfoten som hadde blitt igjen får bank nok som det er med 4 bein, på 3 bein hadde det antakeligvis gått ca 6-12 mnd før korsbåndet hadde ryki så det hadde SMELT i neste bein. Det er noe med personlighet, rase, aktivitetsnivå og måte å bevege seg på. Ergo stiller jeg meg i rekka på "det er individuelt". Som det meste innen hundeverdenen :P

Skrevet

Avlivet. Så jeg er nok kaldhjertet, lite følsom og alt det der. Grunnlaget er bl.a. belastningsproblemer ellers i kroppen, og at hunder ikke kan fortelle om fantomsmerter som garantert kan være plagsomt.

  • Like 10
Guest Belgerpia
Skrevet

Jeg er nok kaldhjertet og kynisk - men hadde en av mine hunder skadet seg så voldsomt at amputasjon var eneste løsning så hadde de blitt avlivet. For meg så går grensa der rett og slett.

Skrevet

Synes at det er vanskelig å svare bastant på noe slikt, men når det gjelder de hundene jeg har nå så hadde jeg nok helt mot avlivning. Et bakben, kanskje, forben nei. Tror nok at jeg hadde valgt avlivning ja. :aww:

  • Like 1
Guest Jonna
Skrevet
Du ang den korsbåndskaden som kom på den hannhunden fra første kull, siden jeg sitter oppi korsbånd og menisk-******* - hva var det som gjorde at det ikke gikk bra med operasjon der? Ble det forsøkt TTA/TPLO eller var det noe helt annet? Hvis det er noe du er åpen for å snakke om altså, jeg vet ikke om det er et sårt / hemmelig emne eller noe, just let me know :P

Hvis ikke foten ble bra på Luna måtte jeg avlivd, fordi en Labrador ikke kan leve et liv på 3 bein. Bakfoten som hadde blitt igjen får bank nok som det er med 4 bein, på 3 bein hadde det antakeligvis gått ca 6-12 mnd før korsbåndet hadde ryki så det hadde SMELT i neste bein. Det er noe med personlighet, rase, aktivitetsnivå og måte å bevege seg på. Ergo stiller jeg meg i rekka på "det er individuelt". Som det meste innen hundeverdenen :P

Nå gikk jo ikke den første operasjonen til helevete (var ikke den jeg snakket om her, men det var min første AK som delte kneskålen sin i to ved 4 mnd og var igjennom 3 operasjoner uten at det hjalp. Hun ble avlivet ved 8 mnd).

Men tilbake til han i første kullet, første operasjonen gikk ikke til helvet, den gikk ok. Problemet var at belatninger gjor at han tok den andre foten FØR den første var helet. Så antagelivis hadde han da måtte gå igjennom en operasjon av det første benet som hadde ført til at det andre gikk til ******* pga belastningen den ikke skulle ha enda også hadde det fortsatt i en ond sirket.

Skrevet
Nå gikk jo ikke den første operasjonen til helevete (var ikke den jeg snakket om her, men det var min første AK som delte kneskålen sin i to ved 4 mnd og var igjennom 3 operasjoner uten at det hjalp. Hun ble avlivet ved 8 mnd). Men tilbake til han i første kullet, første operasjonen gikk ikke til helvet, den gikk ok. Problemet var at belatninger gjor at han tok den andre foten FØR den første var helet. Så antagelivis hadde han da måtte gå igjennom en operasjon av det første benet som hadde ført til at det andre gikk til ******* pga belastningen den ikke skulle ha enda også hadde det fortsatt i en ond sirket.
Skjønner, det er det jeg har vært livredd for... men en voksen "rolig" hund har nok hjulpet det andre beinet. Jeg ser jo hvordan det andre benet ofte er i schæfer-knestående.
Skrevet

Vanskelig å si på forhånd synes jeg. Jeg hadde nok lest meg skikkelig opp og tatt en prat med minst en vet, gjerne flere, for å finne ut mest mulig om eventuelle plager etterpå. Så hadde jeg vel prøvd en stund for å se om hunden fikk et ok liv. Det ville vel vært litt avhengig av alder også, vet ikke om jeg hadde betalt en haug med tusenlapper for operasjon og opptrening av en tolv år gammel hund.

Skrevet

Jeg er nok kald og kynisk, for jeg syns ikke det er så vanskelig å svare på det. Det skulle ha vært en svært spesielt hund til (mentalt) for at jeg skulle synes det var en bedre ide å amputere enn å avlive.

Skrevet

Kaldhjertet og lite forståelsesfull? Det samme kan du si til de du diskuterte med, for det er mange argumenter som kan brukes 'imot' det å amputere og la hunden leve.

Til syvende og sist tror jeg det er hva man mener er best for hunden som bør være det viktigste for hva man avgjør i en slik sak. Tror de fleste tar avgjørelse som de tror er best for hunden. (håper jeg)

Skrevet

Jeg ville selvsagt sett an hunden... men jeg ville ikke avlivd min unge friske hund pga en amputering. Jeg ville ihvertfall gitt det en sjanse :)

Jeg er overbevist om at nærmest alle levende skapninger vil leve, selv om ikke alt er 100% perfekt bestandig.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Skriver litt i frustrasjon og oppgitthet. Vi har verdens fineste valp og morsom å trene, men… han er en liten nøtt. Dette er en jakt cocker og bare for å informere så får vi veiledning fra oppdretter og atferdsspesialist. Men vi føler vi stanger hode i veggen. Valpen vår finner ikke roen når vi andre er hjemme, står kun å bjeffer og blir til slutt desperat og løper i ring mens han bjeffer. Han har ikke seperasjonsangst da han fint klarer å være alene hjemme 4-5 timer på dagtid og ligger da stille i buret sitt som han kan gå fritt inn og ut av(vi følger med på kamera). I tillegg så kan han angripe oss med biting når han kjeder seg eller blir frustrert på tur. Sitter da fast i armer og ben og det er ikke napping, men biting på høyt nivå og kraft. i samråd med veterinær og adferdsspesialist har han fått sitt eget rom slik at han kan være i fred fra ro og mas og slippe å mase på oss om at det skal skje noe hele tiden. Dette er prøvd i 2 uker uten hell. Vi har også prøvd både mer og mindre hjernetrim, uten at det gir effekt.   hverdagen hans ser ellers slik ut: på morgen får han en tissetur før han få leke og tygge litt. Så får han en lengre tur 20-35min hvor han får halve frokosten sin i søk og trening. Så når vi kommer inn går han resten av frokosten sin før han er alenehjemme fra ca 07:45- 12/12:30. han får da en snusetur på 15-20min og en kong fylt med mat før han er alene hjemme igjen til 15/15:30. og det er nå problemene starter. Når vi kommer hjem får han den lengste turen 40min ca. Den består i lek, søk og trening, før han får litt middag. Og etter dette er det bjeffing og biting både inne, i bilen og på kurs(går nosework og unghundkurs) han blir frustrert hvis han ikke får oppgaver og lar det da gå utover oss med å angripe. Han er høyt i stress og klarer ikke å roe ned, selv om dette er trent mye på. Han blir svart i øynene og umulig å avlede med godbiter, leke eller kommandoer.    etter at han får kveldsmaten sin ca kl 20, så slokner han og er da veldig medgjørlig på alt. Men da kommer problemet om natten, han sover kun til kl 04-05 og så er dagen igang igjen med bjeffing som varer i evigheter til vi står opp.    Noen som har noen tips? Vi holder på å bli gale og har prøvd mye hittil, men er åpne for forslag og er villig til å prøve det meste!
    • Takk! Vi har vurdert Toller, Flatcoated Retriever og husky faktisk! Synes selv at huskyer er så fantastiske, men ville ha noe litt mer førerorientert. Tror selv at en flat og belgisk fårehund blir for mye hund igjen. Men tusen takk for gode tips! Og når det kommer til røyting har vi tatt dette i betraktning ja! Fordelen med husky er jo at de har røyte perioder! Så satser på at robotstøvsugeren vår får kjørt seg!
    • Tydeligvis. Har snakket med mange som har blitt "tvunget" til å kjøpe hund.  Personlig så ble jeg paff, og skuffet- fra en seriøs oppdretter som kydde så og vær så imøtekommende til skikkelig skarp sur stemme...    
    • Så bra du tenker på økonomien før du skaffer hund! Det koster en del, og som du har erfart kan det fort komme på ekstra kostnader. Når det gjelder timing så er det noen faktorer. Hvis du ikke allerede har vært i kontakt med oppdrettere så kan det ta tid å finne et valpekull med leveringsklare valper. Noen oppdrettere har reservert alle valpene før de er født. Så start med å kontakte ulike oppdrettere og sjekke tid for valpekull, om foreldrene oppfyller avlsrådene til raseklubben osv. Hvis dere skal flytte, slik jeg forstår det, så kan det være greit å ha kommet noenlunde i orden før en valp kommer i hus. Er huset "valpesikkert"? Er det hage/uteområde som er inngjerdet, er dette noe dere tenker å gjøre eller ha på plass før valpen kommer? Er det noen store oppussingsprosjekter i ny bolig som kan være greit å ha unnagjort før man får en nysgjerrig og aktiv krabat i hus? Personlig foretrekker jeg å få valp i sommerhalvåret, når man uansett er mye ute. Det gjør dotreningen så mye enklere enn å måtte pine seg ut i -15 annenhver time, og stå og vente på at valpen skal gjøre fra seg. Siden du kommer til å være hjemme så er ikke alenetrening et stort problem, men en valp er aktiv, så det kan være greit å få valp i en rolig periode, kanskje ikke rett før eksamensperioden f.eks. Når det er sagt så kommer jo alt an på når den rette valpen fra den rette oppdretteren er leveringsklar. Når valpen først er i hus så må man tilpasse seg det, men det virker jo som dere har gode forutsetninger tenker jeg.
    • Jeg synes golden virker som et bra alternativ for dere. Siden du er vant til husky så er du vant til høyt aktivitetsnivå, og det virker som du er forberedt på og klar over at golden trenger litt mer mental aktivisering, men også er mer førerorientert og lettere å trene. Den store negative faktoren for min del med golden er at de røyter MYE. Her er det enten mye børsting og støvsuging og/eller ofte bading. Men hvis dere fikser det synes jeg det høres ut som en golden vil trives hos dere. Det er mange raser som kunne passet, jeg tenker flatcoated retriever, belgisk fårehund, finsk lapphund eller setter. Men jeg synes golden virker som et veldig godt alternativ for dere.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...