Gå til innhold
Hundesonen.no

Samlivsbrudd - hvem beholder hunden?


Recommended Posts

Skrevet

Merk: Jeg er ikke ute etter at noen skal bestemme for meg og jeg tror ikke jeg finner noen magisk løsning her, men jeg vil veldig gjerne ha noen andres tanker og innspill.

Vi har tre valg, omplassering, bli hos S eller komme til Norge og meg.

Omplassering:

- redd for å ikke klare å finne "riktig" eier, selv om oppdretter sikkert kan hjelpe.

- har ikke lyst til å gi han vekk, han er jo vår/min hund og jeg kommer til å savne han voldsomt.

Bli hos S:

- han har mindre erfaring med hund enn meg, men jeg tviler ikke på at han får det bra sammen med S.

- familien til S er ikke hundevant og det er stressende å ha Marvel der (for S som må passe på konstant).

- de har nok penger til at jeg vet han kommer alltid til å ha det bra og få det han trenger av tilsyn/utstyr/behandlinger osv. (edit: misforstå rett da, han får det med meg også, men det er hvertfall ikke noe jeg bekymrer meg for når jeg drar)

Bli hos meg:

- må få han til Norge på et vis, og det tror jeg er hovedbekymringen. Altså transport.

- min familie er mer hunde/dyrevant og kan hjelpe til med turer/pass innimellom.

- mer plass utendørs, men han kan nok uansett ikke rase rundt uten langline og tilsyn.

Jeg tror vi begge er enige om at hvis det hadde vært veldig enkelt å få han til Norge så hadde han kommet etter meg. Problemet er vel evt. flytur (må vel mellomlande, eller kan man sende stor hund direkte?) eller at noen må kjøre hele veien.

Et annet problem er at S kommer til å måtte bo hos familien sin for en periode, han vet ikke hvor lenge det blir og jeg tror det kommer til å tære veldig på dem alle sammen å ha Marvel boende der også (selv om det kanskje går seg til, men det vet vi jo ikke).

Syns dette er veldig vanskelig altså :( .

  • Svar 54
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Tror vi er nesten konkludert med at han kommer til Norge med meg, at S kjører ham (vet ikke når enda, er for tidlig). Det blir nok ikke det letteste i verden, men gjennomførbart.

Ja, det ble litt helomvending . Mamma og stefaren min var ikke så begeistret allikevel for å ha ham der, og etter mye tenking selv følte jeg det veldig usikkert mtp. bosituasjon, skole til høsten, jo

Det du må kjenne etter i magen din om er: Vil du ha Marvel? Hvis svaret er ja, uten tvil, så ordner transport seg på et eller annet vis.

Skrevet

Du får fraktet Marvel uten prob med fly til Norge, men det blir DYRT.

Om han har rabiesvaksine osv i orden, kanskje du får sendt han sammen med noen fra Skandinavia som kjører hjem fra Crufts som er nå i helga? Utrolig kort tid å fikse ting på, men det kan nok la seg gjøre. Manger soniser kjenner folk som er der og de er nok behjelpelige med å formidle budskapet/kontakt om du ønsker det.

  • Like 2
Skrevet

Uansett om det er mye jobb å få ham transportert til Norge, så er det jo kun 1 gang du trenger å gjøre det. De neste 10-12 årene slipper du å tenke på noe sånt. Jeg vil tro det er verdt den lange kjøreturen. MEN hvis du føler at du ikke kan ha det hundeholder du ønsker med en sånn type hund i Norge (fordi du da kanskje vil ha en hund du kan ha mer fritt), så er det kanskje bedre å la ham bli.

  • Like 1
Skrevet

Det å frakte ham til Norge er jo bare ett engangsproblem? Hvis du har lyst til å beholde ham burde jo ikke det være så mye å tenke på egentlig :-)

Utifra dette synes nå jeg det høres best ut for Marvel å komme til deg jeg da, forutsatt at du virkelig har lyst på ham? vet ikke hvem av dere som ville ha hund mest jeg?

  • Like 6
Guest Gråtass
Skrevet

Ut ifra de problemstillingene du skisserer så hadde jeg levert han tilbake til oppdretter, om du ikke kan frakte han til Norge.

Skrevet
Uansett om det er mye jobb å få ham transportert til Norge, så er det jo kun 1 gang du trenger å gjøre det. De neste 10-12 årene slipper du å tenke på noe sånt. Jeg vil tro det er verdt den lange kjøreturen. MEN hvis du føler at du ikke kan ha det hundeholder du ønsker med en sånn type hund i Norge (fordi du da kanskje vil ha en hund du kan ha mer fritt), så er det kanskje bedre å la ham bli.

Nei, ooo, jeg tror jeg kanskje formulerte meg litt feil. Det jeg mente er at selv om det er mer plass i Norge så blir det ikke sånn "win til Norge", for f. eks mamma har jo hester så han kan ikke bare slarve rundt akkurat som han vil hele dagen og boltre seg i hele kommunen, og pappa bor i boligfelt så vi må uansett gå ut av boligfeltet for å komme til jorder/skog. :)

Crufts har jeg ikke tenkt på, nei. Jeg er noe skeptisk til å sende han med folk med mindre de har erfaring med lignende rase da, og hva HVIS noe skjer på veien.. grøss.

Skrevet
Crufts har jeg ikke tenkt på, nei. Jeg er noe skeptisk til å sende han med folk med mindre de har erfaring med lignende rase da, og hva HVIS noe skjer på veien.. grøss.

Jeg skjønner skepsisen din, men det er mange molosser/mastiffolk der.

EDIT:

Har du undersøkt hva det koster transport til Norge (med fly, omså via via).

Rundt 10-15000 med kjøp av bur. Ble undersøkte i mai da det var snakk om å sende en voksen GD til UK.

Skrevet

Hmmm, jeg tror det hele kommer an på din motivasjon til å ville ha ham eller ikke. Du er glad i ham og vil savne ham, det skjønner jeg, det er vondt med adskillelser og det blir antakelig ekstra emosjonelt nå midt i et samlivsbrudd. Jeg tror du må tenke igjennom hvilket hundehold du vil ha hjemme i Norge, hva du vil. Det er helt lov og forståelig å la ham bli igjen/levere ham tilbake til oppdretter, du må gjøre det som vil være best for deg. Om du vil ha ham til Norge, så ordner det praktiske seg :)

:heart:

  • Like 6
Skrevet
Jeg skjønner skepsisen din, men det er mange molosser/mastiffolk der.

EDIT:

Rundt 10-15000 med kjøp av bur. Ble undersøkte i mai da det var snakk om å sende en voksen GD til UK.

Spirit cargo, da? Hvem har Norwegian avtale med? British Airways?

Skrevet

Litt usikker på kva som eigentleg er saka her. Er det snakk om om du skal ha hunden eller ikkje, eller er det snakk om kven som skal få hunden? Vil S ha hunden?

I resten av innlegget tek eg som utgangspunkt at han seier frå seg hunden, så du kan velje fritt. Då er det nok lurt som Line seier å tenkje grundig på om du faktisk vil ha han. Det er lov å svare nei på dette utan at nokon skal skulde deg for ikkje å vere glad i Marvel, eller at du er ein dårleg hundeeigar! Om svaret er nei, er sikkert tulip sitt forslag det beste (om det er eit aktuelt alternativ).

Om du endar på eit ja uansett korleis du snur og vender på det, er det ikkje meir å lure på. Du får han med deg til Noreg. Ja, det kostar, og ja, det blir jobb, men som andre har sagt, det skal du gjere ein gong. Det er ikkje nokon grunn til at du ikkje skal ha han (igjen, om det verkeleg er det du vil).

Lukke til i ein forferdeleg kjip situasjon :console: .

  • Like 5
Skrevet

Da det ble slutt mellom meg og eksen, så var det ingen tvil om hvem som skulle ha hundene. Det var mine hunder. :)

Følg magefølelsen, om det kjennes som at han hører til hos deg, så ordner det seg med transport. :)

  • Like 3
Skrevet

Tror vi føler like mye begge to at han er begges hund. Jeg gjør kanskje litt mer, men jeg føler ikke at jeg har noe mer eller mindre rett på Marvel enn det S har. Det var en veldig samstemt avgjørelse å kjøpe hund og vi har klart å være enige om det meste.

For å være litt brutal med meg selv kan jeg jo si at jeg syns det kanskje er urettferdig for Marvel å måtte reise til Norge når situasjonen er som den er, hvis det finnes et sted i England han kan bo og ha det fint. Meeeen.....hunder da, de bærer liksom ikke så mye nag og takler jo det meste (tenker på en eventuell reise). Sukk.

Forresten, kan jo nevnte at S sa at dersom det er garantert best for Marvel at han får det best hos meg så kunne han kanskje kjøre han. Jeg bare syns det kanskje er litt urettferdig at han må kjøre hele veien alene (eller med fetteren sin), men kanskje jeg er for snill.

Skrevet
Da det ble slutt mellom meg og eksen, så var det ingen tvil om hvem som skulle ha hundene. Det var mine hunder. :)

Følg magefølelsen, om det kjennes som at han hører til hos deg, så ordner det seg med transport. :)

Samme her. Og det var jeg klar på med en gang.

Ellers tenker jeg som flere anre her. Hvis du virkelig vil ha han med deg, så tar du han med.

Håper du finner ut av det, lykke til :)

Skrevet
Tror vi føler like mye begge to at han er begges hund. Jeg gjør kanskje litt mer, men jeg føler ikke at jeg har noe mer eller mindre rett på Marvel enn det S har. Det var en veldig samstemt avgjørelse å kjøpe hund og vi har klart å være enige om det meste.

For å være litt brutal med meg selv kan jeg jo si at jeg syns det kanskje er urettferdig for Marvel å måtte reise til Norge når situasjonen er som den er, hvis det finnes et sted i England han kan bo og ha det fint. Meeeen..hunder da, de bærer liksom ikke så mye nag og takler jo det meste (tenker på en eventuell reise). Sukk.

Forresten, kan jo nevnte at S sa at dersom det er garantert best for Marvel at han får det best hos meg så kunne han kanskje kjøre han. Jeg bare syns det kanskje er litt urettferdig at han må kjøre hele veien alene (eller med fetteren sin), men kanskje jeg er for snill.

Det høyrest ut som det er greit for S at du skal ha hunden. Eg er kanskje kynisk, men eg synst ikkje det er noko som helst urettferdig i at han køyrer hunden til deg om han tilbyr seg å gjere det. Kan nok godt tenkjast at det er ein tur han uansett kunne tenkje seg. Guttetur med ein kompis / fetter treng slett ikkje vere så ille ;) .

  • Like 11
Skrevet
Forresten, kan jo nevnte at S sa at dersom det er garantert best for Marvel at han får det best hos meg så kunne han kanskje kjøre han. Jeg bare syns det kanskje er litt urettferdig at han må kjøre hele veien alene (eller med fetteren sin), men kanskje jeg er for snill.

Du er for snill. La han kjøre Marvel hjem for deg, det er ikke urettferdig i det hele tatt, og som Olav Emil skriver, så kan det hende det er en tur han kunne tenkt seg uansett.

Skrevet

Jeg vet ikke hva som er riktig, men jeg synes du skal ha ham om det er noe du ønsker selv. Logistikken ordner seg, det faller alltids på plass. Men mest av alt vil jeg bare gi deg en klem. Samlivsbrudd suger. Du har investert mye i forholdet og hvor enn riktig bruddet evt er, så er det tøft å gå hvert til sitt. :console:

  • Like 1
Skrevet

Hvorfor skulle det være så ille for Marvel å flytte til norge fremfor å bli boende i england?

Enig med det som er sagt over - følg hjertet ditt, sier det at det blir for tøft å bli alene med marvel, så la S ha han eller gi han til oppdretter/omplasser. Men dersom det bare er fordi du gruer deg til reisen, og ikke føler han er mer din hund enn S sin, så syns jeg fint du kan ta han med deg.

  • Like 1
Skrevet

Da det ble slutt mellom meg og eksen, hadde vi hver vår hund. Så saken ble jo da ganske enkel, han tok sin hund, jeg tok min. Men hadde vi bare hatt Jatzy, hadde han aldri i livet fått henne uansett. Det er jeg som kjøpte henne, og hun står i mitt navn, og hun er min hund. Om det skulle bli slutt mellom meg og min nåværende kjæreste, hadde jeg beholdt henne selv, fordi hun er min hund.

Om du kan få fraktet Marvel til Norge, så ser jeg ikke problemet, så sant som at du vil ha ham uansett hva det måtte medføre :)

Skrevet

Etter hvordan du har beskrevet Marvel så tror jeg ikke du behøver å bekymre deg for at han ikke skal takle flyturen/reisen, hvis det er det du tenker på. Jeg reiste jo selv med hund på fly for litt siden og det var (tilsynelatende) null problem for hunden.

  • Like 1
Skrevet

Før jeg og samboer fikk vår første hund ble det avklart hvem som skal ha hunden ved et evt brudd. Det er mine hunder, selv om han er like glade i dem. Jeg tar jobben, ansvaret og kostnadene og de står selvfølgelig i mitt navn.

Jeg tenkte også nøye igjennom om jeg hadde klart å ha hundene hvis jeg ble alene etterhvert.

Du må tenkte igjennom om du vil ha hunden, hvis svaret er ja, så ordner alltid det praktiske seg :)

Lykke til :)

Skrevet

Takk for alle svar og tanker så langt, dere er gode å ha altså :heart: .

Vi krangler heldigvis ikke om det! Mer pønsker på hva som er det beste. Jeg tror vi egentlig tenker at det er best han kommer til meg, er bare hvordan som er det kjedeligste å finne ut av og om vi klarer (går vel kanskje på vilje). Det blir en voldsom overgang uansett.

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...