Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund fra uerfaren oppdretter?


Recommended Posts

Skrevet (endret)

Har gjort grundig research rundt portogisisk vannhund og sett på flere oppdrettere. Vurderer denne oppdretteren, men er usikker pga det er deres første kull som oppdretter. Hundene som har parret seg er fòrhunder fra en Ke nnel som har drevet med oppdrett siden 1992, og de har vært med på å velge hvilken hann som egnet seg til tispa, men det er de nye oppdretterene som skal ta seg av valpene uten hjelp fra kennelen. Valper skal jo utsettes for veldig mange forskjellige situasjoner før de fyller 8 uker, så er vel derfor jeg er litt usikker når noen skal prøve seg med sitt første hundekull. Er det noen grunn til å være bekrymet skulle jeg velge å gå for denne løsningen?

Endret av SoppenCamilla
Tatt vekk linker til oppdrettere, diskusjonen fortsetter på sak, ikke spesifikke personer.
Skrevet

Jeg ville tatt en prat med dem, for da får man et bedre inntrykk av personene. Man kan spørre mye om deres mål og tanker om avelen og hva de ønsker i ett kull, ja få en feeling på hvor seriøse dem er. Det er alltid en første gang for alle, og det trenger ikke å bety at det er dårlig. Det virker som om at de har erfarne folk i ryggen, og det er viktig. Det viktigste er hundene de skal bruke i avelen. Undersøk dem best. Og så bli litt kjent med personene :)

Lykke til!

  • Like 2
Skrevet

Det som er viktig her er jo hvem foreldrene til valpene er og hvilke kvaliteter de har(evt ikke har) og hva oppdretter gjør med valpene frem mot salg, ikke hvor mange kull de har hatt før. Snakk med dem, spør hva de har gjort osv, sjekk hundene og høres det bra ut så er det nok helt greit. :)

  • Like 3
Skrevet

Jeg kjøpte fra noen som hadde sitt første kull, og angrer ikke. Jeg var i kontakt med oppdrettere som hadde hatt mange kull med denne rasen, og som hadde hatt mange kull på annen rase og nå skulle ha med denne rasen. De vi kjøpte av var så definitivt de som ga best inntrykk av tanker rundt kombinasjonen som hadde blitt gjort og opplegget for valpetida. Jeg angrer ikke, har fått en strålende hund og har veldig god kontakt med oppdretter per i dag. De andre er nok også flinke, men det var med disse uerfarne vi fikk best kontakt og viktigst av alt, det var her vi likte foreldredyrene best. Og det gjør jeg fortsatt :) Er flere ting som teller inn på om oppdretter er seriøse og flinke enn antall tidligere kull :)

  • Like 1
Skrevet

Vel.. I utgangspunktet er ikke det i seg selv et problem at noen er "nye i gamet". Men jeg, som antakelig er den største raseentusiasten på dette forumet, har nå mine meninger om hva jeg liker og ikke, og det avhenger vel så mye av holdninger, hunder osv. En som er ny kan like godt ha bra hunder som noen annen.

Jeg velger å ikke uttykke hva jeg synes om den ene eller den andre i pos eller neg forstand her. Du må gjerne sende meg en PM om du lurer på noe eller om du vil ha innspill... jeg har i alle fall vært aktiv i miljøet i nærmere 9 år nå og er lidenskapelig opptatt av rasen. :)

På et generelt grunnlag vil jeg si at jeg personlig foretrekker at en oppdretter har mål og fremtidsvisjoner for sitt oppdrett. Å bare ha ett kull er ikke helt min stil. Jeg ville drevet oppdrett for å kunne være med å forme rasen i henhold til hvordan jeg tolker rasestandarden og hva jeg liker. Det er ikke gjort med ett, to eller tre kull, men krever en langsiktig plan. Men sånn er jo folk ulike. Et kull fra kjøkkenoppdrett kan og få fine valper, ingen tvil om det. Men det ligger mer bak i forhold til det jeg tenker på. Man må vurdere hva man ønsker fra oppdretter og av valpekullet som planlegges. Det som fungerer for en fungerer ikke nødvendig vis for en annen, uten at noe er "feil". Ellers er jeg i prinsippet enig med malamuten. Sosialiseringen og oppfølging er vel så viktig som antall kull for deg som valpekjøper!

Beklager mye bla bla.. jeg er ikke så god på multitasking!

Skrevet

Jeg tenker at alle må jo begynne et sted. Det er ingen som starter med 10 års erfaring med oppdrett, selv om noen er så heldige å få være med på fødsel, valpestell osv. hos oppdrettere de kjenner før de evt. starter selv.

Som flere her sier, det viktige er valg av foreldrehunder, og hvilken kunnskap og holdninger oppdretter sitter inne med. Disse har jo åpenbart en mer erfaren oppdretter i ryggen, noe som for meg ihvertfall ville vært en trygghet.

Uten at jeg vet noe overhodet om denne oppdretteren så ville jeg i utgangspunktet ikke hatt noe problem med å kjøpe hund fra en som hadde sitt første kull, selv om jeg nok hadde vært nøyere med å stille spørsmål om planer for valpetiden, tankene bak osv.

Skrevet

Jeg hadde besøkt dem, og spurt og gravd om alt mulig. Da vil du garantert få god eller dårlig magefølelse på dem etter hvert :)

Skrevet
Jeg tenker at alle må jo begynne et sted. Det er ingen som starter med 10 års erfaring med oppdrett, selv om noen er så heldige å få være med på fødsel, valpestell osv. hos oppdrettere de kjenner før de evt. starter selv.

Som flere her sier, det viktige er valg av foreldrehunder, og hvilken kunnskap og holdninger oppdretter sitter inne med. Disse har jo åpenbart en mer erfaren oppdretter i ryggen, noe som for meg ihvertfall ville vært en trygghet.

Uten at jeg vet noe overhodet om denne oppdretteren så ville jeg i utgangspunktet ikke hatt noe problem med å kjøpe hund fra en som hadde sitt første kull, selv om jeg nok hadde vært nøyere med å stille spørsmål om planer for valpetiden, tankene bak osv.

Men det er forskjell på om man definerer seg som oppdretter som skal ha sitt første kull og på "kjøkkenoppdretter". Synes jeg, da. Enig i at alle må begynne et sted, men NÅR det er greit å begynne og andre spørsmål er allikevel med på å utgjøre ulike typer "oppdrett", og om det er okey, synes jeg..

Men jeg synes forsåvidt ikke det burde vært linket til oppdretter i denne tråden, da det gjør dette vanskelig å diskutere på generelt grunnlag.

Skrevet

Jeg har kjøpt en hund fra en oppdretters 2. kull. Denne oppdretteren har jeg veldig god kontakt med og absolutt ikke noe å utsette på. Det har jeg heller ikke på mine andre hunders oppdretter altså, men han har hatt et aktivt oppdrett av rasen i 17 år så er neppe uerfaren ;)

Selv har jeg bare hatt et valpekull, men har hatt rasen i 19 år, interesse for rasen ennå lenger og interesse for hund så lenge jeg kan huske. Jeg har oppdrettet ca 40 kull med kattunger (rasekatter) og vil vel ikke akkurat kalle meg uerfaren fordi om jeg bare har hatt 1 kull valper. Men selvsagt er det forskjell på hund og katt, så all "kattekunnskap" er ikke direkte overførbar til hund. Og uansett hvor lenge man har holdt på vil man alltid ha mer å lære.

En uerfaren oppdretter kan være en veldig bra oppdretter, men det er alltid en fordel om de har et nettverk rundt seg av en/noen erfarne. For spørsmål VIL dukke opp i hopetall for alle uerfarne, og innimellom for de erfarne. Spesielt dersom de ønsker å gjøre dette så bra som mulig.

Jeg ville gått frem som med en hvilken som helst oppdretter, spurt og gravd om alt mulig for å danne meg et bilde av de som oppdrettere. Dersom de ikke kan svare på spørsmål som JEG mener enhver oppdretter bør kunne svare på, ja så utgår vedkommende. Et par slike spørsmål er f.eks. hva som er målet med kombinasjonen og hvorfor de mener at nettopp de hundene er en god kombinasjon. Det er overraskende mange - både erfarne og uerfarne - som enten ikke kan svare eller kommer med overflatisk pjatt som at hunden har x antall titler av ymse slag.

Skrevet

Det er noen oppdrettere som har lang erfaring som ikke er dyktige og som avler over lav sko. Og du har de som er ferske, som har satt seg godt inn i avl og som gjør det rett fra starten av. Men alle må jo begynne en plass og man er jo mer uerfaren i startfasen. Ville ikke avskrivd en oppdretter bare pga det er første kull men om de ikke kan svare for seg på helse, kombo og generelle spm ville jeg vel begynt å lure :) Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

  • Like 1
Skrevet

Det spørs jo egentlig helt på hvor mye erfaring man har selv og ikke minst hva man legger i hundekjøp. Er man i stand til å sile på en måte man selv kan gå god for, så blir oppdretter sekundært i jakten etter den hunden man har de beste forutsetninger med. Forutsetningen er at det drives på en etisk måte man er trygg på å støtte med sine penger.

  • Like 1
Skrevet

Det fins folk som har holdt på med en hund i 10-30 år og har sitt første kull, og folk som er på sitt 5 kull etter 1 år med hund (bare til å kjøpe en haug med voksene hunder så blir man fort "erfaren".)

Snakk heller med personen, hør på kunnskapen, hvilken planer de har, hva slags kontrakt de tenker bruke/utforme, evt hva de tenker stille opp med av hjelp osv osv.

Guest Belgerpia
Skrevet
Har gjort grundig research rundt portogisisk vannhund og sett på flere oppdrettere. Vurderer denne oppdretteren, men er usikker pga det er deres første kull som oppdretter. Hundene som har parret seg er fòrhunder fra en Ke nnel som har drevet med oppdrett siden 1992, og de har vært med på å velge hvilken hann som egnet seg til tispa, men det er de nye oppdretterene som skal ta seg av valpene uten hjelp fra kennelen. Valper skal jo utsettes for veldig mange forskjellige situasjoner før de fyller 8 uker, så er vel derfor jeg er litt usikker når noen skal prøve seg med sitt første hundekull. Er det noen grunn til å være bekrymet skulle jeg velge å gå for denne løsningen?

Nå er jeg av den oppfatningen at svært mange starter oppdrett altfor tidlig. De kjøper seg hund, av en eller annen rase (den biten er jo ofte relativt tilfeldig), og så finner de ut at de skal bli oppdrettere. Tispa runder to, blir paret og så legges det ut i det vide og det brede om hvor flott og fantastisk denne kombinasjonen er uten at de egentlig har filla peiling på hva de snakker om. Fordi rasekunnskapen mangler, og den mangler ofte fullstendig - spør du de om linjer så kan de kanskje klare å gjengi det "mentor" har sagt, men spør du inngående om dette og hint så blir de ofte helt blanke i blikket og får noja.

Skal man drive oppdrett så skal man som ett minimum ha god kunnskap om rasen generelt og om linjene man avler på - etter min mening så bør man ha litt mer enn ett par års erfaring med rasen også (og da mener jeg at to år på utstillinger er ikke nok).

Men det er meg.

Jeg hadde forøvrig min rase i ti år før jeg hadde mitt første kull, og selv da følte jeg at jeg langtfra visste nok - selv etter over tjue år med rasen føler jeg at jeg ikke har den fulle og hele oversikt selv om jeg er (eller var inntil for ett par år siden) langt over gjennomsnittlig interessert i rasen.

Så nei - det er ikke alltid noe pluss å kjøpe valp fra førstegangsoppdrettere.

Jeg ville sjekket rundtom i rasemijøet om linjene fra kombinasjone, good and bad - og så ville jeg utsatt de for tredjegradsforhør i forhold til hvilken kunnskap de har om rasen og linjer. Får du ikke svarene du leter etter - rygg unna.

Skrevet

De to vi har i hus nå, er fra oppdretterenes 1 og 2 kull, så vi er tydeligvis ikke så nøye på akkurat den biten her i huset.

Skal man drive oppdrett så skal man som ett minimum ha god kunnskap om rasen generelt og om linjene man avler på - etter min mening så bør man ha litt mer enn ett par års erfaring med rasen også (og da mener jeg at to år på utstillinger er ikke nok).

Men det er meg.

Med sånne kriterier, kan jeg bare skrinlegge planene om å ha et kull på Leah, vi har hatt mellompuddel i 10 mnd nå vi. Det blir rett nok en 3 år med rasen innen hun pares, men allikevel.

Guest Belgerpia
Skrevet
De to vi har i hus nå, er fra oppdretterenes 1 og 2 kull, så vi er tydeligvis ikke så nøye på akkurat den biten her i huset.

Med sånne kriterier, kan jeg bare skrinlegge planene om å ha et kull på Leah, vi har hatt mellompuddel i 10 mnd nå vi. Det blir rett nok en 3 år med rasen innen hun pares, men allikevel.

Nå nevner jeg vel "litt over gjennomsnittlig interessert" også eller? Det er forskjell på noen som bare skaffer seg en hund og skal bli oppdretter og folk som deg som finner hannhunder og sjekker linjer før valpen man skal ha i hus er født liksom.

Skrevet
Nå nevner jeg vel "litt over gjennomsnittlig interessert" også eller? Det er forskjell på noen som bare skaffer seg en hund og skal bli oppdretter og folk som deg som finner hannhunder og sjekker linjer før valpen man skal ha i hus er født liksom.

Hmm.. Mulig jeg ser dårlig (brillene ligger på soverommet :P ), men nei.. Ikke som jeg kan se?

Nå er jeg av den oppfatningen at svært mange starter oppdrett altfor tidlig. De kjøper seg hund, av en eller annen rase (den biten er jo ofte relativt tilfeldig), og så finner de ut at de skal bli oppdrettere. Tispa runder to, blir paret og så legges det ut i det vide og det brede om hvor flott og fantastisk denne kombinasjonen er uten at de egentlig har filla peiling på hva de snakker om. Fordi rasekunnskapen mangler, og den mangler ofte fullstendig - spør du de om linjer så kan de kanskje klare å gjengi det "mentor" har sagt, men spør du inngående om dette og hint så blir de ofte helt blanke i blikket og får noja.

Skal man drive oppdrett så skal man som ett minimum ha god kunnskap om rasen generelt og om linjene man avler på - etter min mening så bør man ha litt mer enn ett par års erfaring med rasen også (og da mener jeg at to år på utstillinger er ikke nok).

Men det er meg.

Jeg hadde forøvrig min rase i ti år før jeg hadde mitt første kull, og selv da følte jeg at jeg langtfra visste nok - selv etter over tjue år med rasen føler jeg at jeg ikke har den fulle og hele oversikt selv om jeg er (eller var inntil for ett par år siden) langt over gjennomsnittlig interessert i rasen.

Så nei - det er ikke alltid noe pluss å kjøpe valp fra førstegangsoppdrettere.

Jeg ville sjekket rundtom i rasemijøet om linjene fra kombinasjone, good and bad - og så ville jeg utsatt de for tredjegradsforhør i forhold til hvilken kunnskap de har om rasen og linjer. Får du ikke svarene du leter etter - rygg unna.

Jeg uthever jeg, og jeg syns du er ganske tydelig på at man ikke burde ha et kull på ei tispe så fort hun er gammel nok (nå planlegger ikke jeg noe kull på Leah før i 2015, da vil hun være 3 år, men allikevel), uten å ha gjennomgående kjennskap til linjer og rasen. Jeg skal ikke skryte på meg å ha noe av det, men jeg regner med å ha Malin i ryggen (som til nå har oppdrettet 2, straks 3 kull, og som kanskje rekker et par til før den tid). Jeg kan dog ikke garantere at jeg ikke vil gjengi hva mentor (Malin) har sagt, eller at jeg blir blank i øya om noen spør inngående om dette og hint.

Og før noen (nevner ingen navn) mener atter en gang at jeg alltid må gjøre diskusjoner personlige, så nei.. Jeg tar det ikke spesielt personlig, jeg bruker meg og mine hunder som et eksempel på at ting nødvendigvis ikke er sort/hvitt. Jeg tør til og med å hevde at jeg har ganske mye erfaring, helt uten å ha avlet et kull enda, med oppdrett, selv om jeg ikke nødvendigvis veit alt jeg bør vite om mellompudler enda..

Skrevet
Og før noen (nevner ingen navn) mener atter en gang at jeg alltid må gjøre diskusjoner personlige, så nei.. Jeg tar det ikke spesielt personlig, jeg bruker meg og mine hunder som et eksempel på at ting nødvendigvis ikke er sort/hvitt. Jeg tør til og med å hevde at jeg har ganske mye erfaring, helt uten å ha avlet et kull enda, med oppdrett, selv om jeg ikke nødvendigvis veit alt jeg bør vite om mellompudler enda..

Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Generaliseringer vil aldri stemme. Det er bra påpeke det, for avl, oppdrett og oppdrettere vil alltid være et skjønnsspørsmål og det er få ting som konsekvent skiller de useriøse fra de seriøse. Dessverre og heldigvis.

Jeg husker en gang at en oppdretter her inne skrev at valpekjøpere var et nødvendig onde, og jeg skjønner den innmari godt faktisk. jeg kunne godt ha kjøpt valp fra en oppdretter som tenker slik, selv om det på papiret ser ganske stygt ut.

Jeg personlig tenker at oppdretter er ikke så innmari viktig for min egen del, jeg kan selv noen ganger tenke at oppdretter er et nødvendig onde som jeg må forholde meg til for å få det jeg ønsker meg. Det ser jo stygt ut det også, men det er ikke ment sånn. Jeg er jo takknemlig at de gjør den jobben for meg også, men jeg trenger dem ikke til mer enn det.

Det kriterie jeg setter høyest er å tenke gjennom hva slags type oppdrett er det jeg ønsker å støtte med mine penger. Hvilke oppdrettere vil jeg sponse slik at de kan fortsette å produsere valper? Om det er første, andre eller søttiåttende kull er litt sekundært, det blir et litt tilfeldig kriterie som aldri kan belyse helheten.

Skrevet
Det kriterie jeg setter høyest er å tenke gjennom hva slags type oppdrett er det jeg ønsker å støtte med mine penger. Hvilke oppdrettere vil jeg sponse slik at de kan fortsette å produsere valper? Om det er første, andre eller søttiåttende kull er litt sekundært, det blir et litt tilfeldig kriterie som aldri kan belyse helheten.

Nettopp dette er i alle fall mitt poeng. Jeg er såpass teit at jeg vil påstå at den dagen jeg velger å ha mitt første portiskull er jeg erfaren med rasen, har klare mål og avler med en mening i bakhodet. Så selv om det blir mitt første kull betyr ikke det at jeg er nybegynner. MEN det er noen som klassifiserer seg selv som "kjøkkenoppdrettere" og som vil "prøve seg som oppdretter". Den type formuleringer indikerer en mangel på genuin raseinteresse og ordentlige mål med oppdrettet i mine øyne. Selv om hundene som brukes av slike oppdrettere kan være gode ville allikevel ikke JEG ha kjøpt valp fra en slik oppdretter, som driver en type oppdrett jeg ikke er spesielt begeistret for, spesielt i teorien. Og om man er ny i gamet med det å ha hund og kjøper valp fra slikt oppdrett - hvem skal følge opp, svare på spm, hjelpe med pelsen osv? For meg er ikke det så nøye nå som jeg kan en del om rasen min, men den oppfølging jeg har fått fra "min" oppdretter opp gjennom har vært gull verdt!

Om det gir mening?

Skrevet
Nettopp dette er i alle fall mitt poeng. Jeg er såpass teit at jeg vil påstå at den dagen jeg velger å ha mitt første portiskull er jeg erfaren med rasen, har klare mål og avler med en mening i bakhodet. Så selv om det blir mitt første kull betyr ikke det at jeg er nybegynner. MEN det er noen som klassifiserer seg selv som "kjøkkenoppdrettere" og som vil "prøve seg som oppdretter". Den type formuleringer indikerer en mangel på genuin raseinteresse og ordentlige mål med oppdrettet i mine øyne. Selv om hundene som brukes av slike oppdrettere kan være gode ville allikevel ikke JEG ha kjøpt valp fra en slik oppdretter, som driver en type oppdrett jeg ikke er spesielt begeistret for, spesielt i teorien. Og om man er ny i gamet med det å ha hund og kjøper valp fra slikt oppdrett - hvem skal følge opp, svare på spm, hjelpe med pelsen osv? For meg er ikke det så nøye nå som jeg kan en del om rasen min, men den oppfølging jeg har fått fra "min" oppdretter opp gjennom har vært gull verdt!

Om det gir mening?

Jeg tenker at det finnes marked for mange forskjellige typer oppdrettere og at det er helt greit. Jeg trenger ikke en oppdretter til å svare på spørsmål, jeg trenger ikke en som er tilgjengelig, jeg trenger kun en oppdretter som produserer det jeg vil ha og ellers lar meg være stort sett i fred. Andre trenger andre ting, eller rett og slett ønsker helt andre ting fra en oppdretter om det så er første eller femte gang se kjøper seg valp, og det er helt greit det også.

Markedet er altfor stort til at det kan dekkes av oppdrettere som f.eks JeanetteH (for å ta et eksempel vi alle kjenner til), som er nøye, gjennomtenkt, pertentelig, perfektsjonist og in it for the long run. Det er for få slike oppdrettere til at de klarer å produsere nok valper. Så jeg tror faktisk vi trenger kjøkkenoppdretterne også, som produserer bra nok hunder til at gjennomsnittseiere er fornøyde med dem. For husk også at vi har veldig forskjellige krav vi hundenerder, sammenlignet med familiehundeierne som det tross alt finnes mange mange flere av. Våre krav er hverken bedre eller mer riktige enn naboens, de er bare annerledes.

Klart at det store målet bør være at det alltid blir produsert rasehunder av god kvalitet, men vi kommer neppe dit noen gang. Et mer realistisk mål må være å produsere hunder som kjøperne og resten av samfunnet kan trives med.

Det siste klarer ofte en førstegangsoppdretter uten den brennende interessen like godt som den har drevet i tiår.

Så jeg tenker at vi kan ha plass til mange typer oppdrettere i Norge, ikke bare de som er aller best, strengest og mest erfarne. Jeg tror vi er helt avhengig av det, for vi vil jo alle at vi skal ha et utbredt og harmonisk hundehold her i landet.

Det vi ikke har plass til er valpefabrikker som produserer på profitt og ikke har god kvalitetssikring på plass i det de produserer.

Jeg tenker at vi hundenerder har innmari høye krav og det er selvsagt veldig bra og flott, for håpet er jo at det er med å høyne standarden innen rasene vi velger oss. Men vi kan ikke forvente at alle andre rundt oss har de samme kravene.

Hm. Jeg er usikker på om jeg er on topic eller way off nå, så jeg tror jeg stopper der.

  • Like 2
Guest Belgerpia
Skrevet

Vel - 2ne - du er ikke så kørka at du ikke skjønner hva jeg mener så jeg gidder bare ikke å diskutere det mer. Om du velger å tro at jeg mener du er inkompetent så får får du jo bare tro det.

Skrevet
Vel - 2ne - du er ikke så kørka at du ikke skjønner hva jeg mener så jeg gidder bare ikke å diskutere det mer. Om du velger å tro at jeg mener du er inkompetent så får får du jo bare tro det.

Søte Belgerpia, as I said, jeg tar det ikke spesielt personlig, jeg bare sier at det er ikke nødvendigvis sort/hvitt. Man må ikke være uerfaren selv om man har ei ung tispe i en ny rase og ikke hatt valper før, liksom.

--

Jeg tenker forøvrig at målet mitt er å bli en sånn oppdretter jeg kunne tenkt meg å kjøpe valp fra selv, og de kullene jeg kommer til å produsere er for min del - valpekjøpere blir et "nødvendig onde" jeg må forholde meg til fordi det sjeldent det kommer bare en valp i et kull.

Skrevet
Jeg tenker forøvrig at målet mitt er å bli en sånn oppdretter jeg kunne tenkt meg å kjøpe valp fra selv, og de kullene jeg kommer til å produsere er for min del - valpekjøpere blir et "nødvendig onde" jeg må forholde meg til fordi det sjeldent det kommer bare en valp i et kull.

Jepp, det er akkurat det. Noen må ta seg av biproduktene liksom. :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
    • Hei! Etter å ha kranglet med vår golden retriever hanhund nesten hver dag i ett år så oppdaget jeg dette forumet! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi har en golden gutt på 14 mnd som vi plages med. Han er en nydelig hund på alle mulige måter men siden vi fikk han har vi slitt med et og samme problem. Han klikker totalt på tur. Å ikke sånn "han biter i båndet å bjeffer på hunder osv" men ut av det blå så ser han totalt svart å flyr på oss i full kraft. Vi kan gå en kort tur, lang tur, sent eller tidlig, spiller ingen rolle. Ca 85% av turene våre ender i ganske heftige basketak. Vi har vært på valpekurs og grunnkurs og i tillegg hatt 3 ulike hundetrenere hjemme hos oss for å prøve å hjelpe oss. Ingen av de har klart det. Instruktørene på hundekursene fikk også sett noe av adferden hans å mente de kjente det igjen men at han ville vokse det av seg. Trenerne vi har hatt på hjemmebesøk har hatt forskjellige teorier om hvorfor og hvordan det kan løses men ikke noe som har løst problemet.  Vi har forsøkt en hver korrigering vi kan komme over. Vi har avledet, flyttet fokus, godbit søk, distrahere han med leker for å få han til å snappe ut av det. You name it, we've tried it. Vi har også forsøkt å "ta han" ved å fysisk sette han mellom beina våre å holde han fast, men han legger seg ned å biter oppover. Vi har tatt han i nakken, vi har nesten satt oss på han. Ikke for å skvise han men for å få kontroll på han. Vi ser at alle fysiske metoder gjør bare vondt verre. Han eskalerer å blir verre. Problemet er at vi ser ingen mønster i angrepene hans, vi kan gå på fine turer å tro at dette blir en vellykket tur men på 0,5 sekunder så snur han å flyr på oss. Han er 40kg å biter oss i armer, bein, hetten på jakken oppi nakken. Vi har prøvd å stå på båndet men til ingen nytte, han hugger tak i legger og ankler. Den eneste metoden som "funker" er å få bindt han i en lyktestolpe og skape avstand melllom oss å bli stående. Der kan vi bli stående lenge. Til vi tror han har roet seg, forsøker å gå videre å så begynner han igjen å vi binder han på nytt. Har vi ikke en stolpe tilgjengelig så har vi et større problem. Vi har tatt opp dette med flere og de fleste svarer at han vil vokse det av seg å vi må være tålmodige osv, og det kan jeg forstå og være enig i til en viss grad. Men ingen har egentlig sett hvor ille det er til tider. Kan forstå at mye av tullet en unghund gjør er pga alder og umodenhet, men dette er et ekstremt nivå. Å vi kan nesten ikke forstå at dette skal gå over med alderen da det ikke har blitt noe endring i oppførselen hans på ett år, det har bare blitt verre etterhvert som han har blitt eldre. Vi får nye blåmerker å skader på hud og klær hver dag å har ikke "tid" til å vente han ut mer - vi er desperate etter noe som funker kvikt. Det eneste "verktøyet" vi har som faktisk snapper han ut av anfallet er en kompostgrind som han fikk respekt for da han var liten, fordi den veltet. Så om han klikker inne så trengs ikke mer enn å ta i den før han snapper ut av det. Men kan naturligvis ikke gå rundt med den på tur..   Nå ble dette veldig langt, å jeg vet at det er mange ting og detaljer som kunne vært med, men da blir dette en liten novelle. Det vi lurer på er om noen har opplevd lignende å har råd å komme med? Eller eventuelle adferdskonsulenter å anbefale som har ordentlige metoder og erfaringer med denne typen oppførsel? Det er helt tydelig at positiv forsterkning ol. ikke har noen effekt i dette tilfellet. Her må det til en metode som trenger igjennom utbruddet hans.  Håper med dette at noen har kan dele erfaringer eller råd, eller bare en dialog. Å spørr gjerne om noen tenker at detaljer som ikke er med i teksten min er relevant 🙂 Som sagt kunne teksten vært x5 så lang, men frykter at folk ikke gidder å lese da   Legger til at han har vært til flere vetrinærtimer, både kontrolltimer og øvrig, ingenting å bemerke. Vi har begge vokst opp med Golden Retriever og ingen av oss (eller familiene våre) har vært borti den samme adferden. Ikke i denne graden i hvertfall. 
    • Ja, ingen av de du nevner er spesielt enkle å trene eller har lite lyd ihvertfall. Med unntak av whippet og basenji som ikke bjeffer mye, men basenji har ulingen sin. Spanieler luker nok mer hund, og de fleste hunder med underull vil lukte mer enn en puddel. Du kan jo se på de andre vannhundene? Lagotto har hatt mye dårlig gemytt, men portugisisk vannhund er en av mine favoritter som jeg så en del av da jeg drev aktivt med hundesport.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...