Gå til innhold
Hundesonen.no

Friske hunderaser?


Sunnivamb
 Share

Recommended Posts

SH har jeg alltid syntest virker som noen fantastiske vesen, også er de veldig fine. Men jeg er redd at jeg ikke er rette person til å ha en slik hund (gjelder dessverre for mange av spisshundene). De krever rett og slett for mye, og det er ikke gøy å være verken hund eller eier om det har gått skeis med hundens oppdragelse og videre mosjon osv. av hund!

Da gjentar jeg mitt tips om JS. Det er en sunn, energifull og glad rase som er langt fra så krevende som en polarhund. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 58
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Du, jeg har hatt begge deler, både valp og voksen. Man knytter ikke mindre bånd til hunder man får som voksne. Ikke i det hele tatt.

Det finnes jo massevis av raser som ikke har noen gjennomgående og faretruende helsestatus. Noe "rusk" finnes på de fleste, og er man uheldig så er ingen levende vesen immun for sykdommer, så alle kan

Mange mynder sies å være ganske friske.

Rasene har jo alltid hatt sykdommene, de spontanmuterer ikke fordi populæriteten øker ;)

Men med flere hunder blir det mere avl, og mange tror på hypen om at rasen er frisk, og sjekker derfor ikke det som sjekkes bør på forhånd, ergo går individer i avl som andre hadde utelukket pga kunnskap om rase/sykdom/bakgrunn.

Ja det var d jeg tenkte på. At populariteten gjør at flere og flere folk vil avle mye og så har de ulikt syn/skylapper på sykdommer og testing, noen tenker bare penger osv osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

SH har jeg alltid syntest virker som noen fantastiske vesen, også er de veldig fine. Men jeg er redd at jeg ikke er rette person til å ha en slik hund (gjelder dessverre for mange av spisshundene). De krever rett og slett for mye, og det er ikke gøy å være verken hund eller eier om det har gått skeis med hundens oppdragelse og videre mosjon osv. av hund!

De ER fantastiske hunder, men de kan også bli en "pest og plage" om du ikke trives med en sånn type hund. Så nei, det er absolutt ikke en hund for alle. Ingen raser er jo det.

Men tror ikke terriere er så dumme heller når det kommer til helse. De er ialle fall ikke "verst i klassen"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes jo massevis av raser som ikke har noen gjennomgående og faretruende helsestatus. Noe "rusk" finnes på de fleste, og er man uheldig så er ingen levende vesen immun for sykdommer, så alle kan teoretisk få hva som helst...

Men derifra til å velge de "sykeste" er jo et stort steg. Man skal ha rimelig uflaks hvis man greier å få en seriøst syk hund hvis man kjøper en av de kjente gjeterhundrasene (sheltie, australian shepherd, kelpie, border og bearded collie, briard, etc).

De aller fleste spisshunder er jo også regnet for å være normalt friske, det samme med massevis av miniatyrhundene (er jo en grunn for at mange av dem lett blir både 15 og 16 år gamle, liksom).

Terriere er en "brokete" forsamling - mange forskjellige raser, selv om alle kalles terriere.. Skotske kan ha ryggproblemer, west highland og sealyham har endel hudproblemer, skye har sin halting i oppveksten, staffene har endel "popularitetsproblemer" (alt for mye blir avlet på), kerryene kan være skikkelig skarpe (ikke noe med sunnheten å gjøre, men likevel), cairn har man vel oppdaget endel HD på, osv.osv. Men likevel er det raser som ofte lever lenge og vel. Det er ikke alle sykdommer som er dødelige heller, så f.eks. HD på en lett og smidig hundetype vil du kanskje aldri engang oppdage, mens en allergi eller hjertefeil vil stoppe enhver..

Så velg først hundetype, så sånn ca rase, så ser du etter oppdrettere som du kan stole på. Når alt det er i "boks" så er det bare å håpe på din flaks! :yes:

Susanne

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle raser har sitt å stri med, enten fysisk eller mental helse. Man må rett og slett gjøre et godt forarbeid og sjekke oppdrettere grundig, og selv da kan man få en mandagshund... Er det rasesykdom, dvs at sykdommen eksisterer kun i den rasen, er det vel forsket nok på til at den er lett å unngå?

Blandingshunder kan få nesten alle sykdommene foreldrene kan få, så man kan risikere en valp med to rasesykdommer, for å si det enkelt.

Men er ikke del sykdommer knyttet til innavl? I så fall er jo blandingshunder et resultat av utavl, og det burde jo være et pluss, sånn statistisk sett. Nå skal jeg ikke påberope meg noe særlig kunnskap innenfor tema, men det er dette flere veterinærer har sagt til meg, blandingshunder er generelt sett friskere. Så er det helt på jordet? Just wondering.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men er ikke del sykdommer knyttet til innavl? I så fall er jo blandingshunder et resultat av utavl, og det burde jo være et pluss, sånn statistisk sett. Nå skal jeg ikke påberope meg noe særlig kunnskap innenfor tema, men det er dette flere veterinærer har sagt til meg, blandingshunder er generelt sett friskere. Så er det helt på jordet? Just wondering.

*litt tankeknot fra meg* Ser for meg at det kan ha noe med at sjangsen for at to individer med samme "sykdom" eller som er utsatt for samme sykdom genetisk sett møtes og produserer syke avkom er mye mindre? (f.eks en rase som er utsatt for patella møter en hvor patella er veeeeldig sjeldent, så vil sjangsene for patella være mindre? Eller i hvert fall mindre enn for en renaset av den rasen som er utsatt for patella?)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men er ikke del sykdommer knyttet til innavl? I så fall er jo blandingshunder et resultat av utavl, og det burde jo være et pluss, sånn statistisk sett. Nå skal jeg ikke påberope meg noe særlig kunnskap innenfor tema, men det er dette flere veterinærer har sagt til meg, blandingshunder er generelt sett friskere. Så er det helt på jordet? Just wondering.

Nei det er ikke helt på jordet, men det er et "forenklet" syn på saken og ikke helt korrekt heller.

Svært få sykdommer skyldes innavl i seg selv, med annet man snakker om veldig høye innavkoefisienter og innavl gjennom mange generasjoner. Det kan da gi utslag i symptomer som generelt kalles "innavlsdepresjon" dette er ting som ikke er forankret i mutasjoner i genene, men et resultat av at individene har blitt for homozygote. Typiske uttrykk er svekket immunforsvar, lav fødselsvekt, små kull (i forhold til normalen for rasen/evt det som var normalen) osv.

Innavl, linjeavl, matadoravl og alle andre begreper som er mer eller mindre synnonyme med dette øker homozygositeten hos individene i en rase. Dersom det ligger noen mutasjoner i rasen så vil disse mutasjonene (og de er som regel skadelige, fordi om noen også er fordelaktige) bli vanligere og vanligere. Du ender opp med en sykdom som er "rasetypisk" og har blitt et problem. Noen ganger en sykdom, noen ganger en hel bøtteballet.

Når det gjelder blandingshunder så vil som regler resultatet av en rasekrysning fra to totalt ubeslektede raser med ingen kjente felles sykdommer som er rasetypiske (f.eks. en Labrador med en Schnauzer) gi friskere avkom som ikke vil uttrykke noen av de rasetypiske sykdommene.

MEN idet du avler 2. generasjons blandingshund, eller krysser tilbake på en av foreldre rasene så øker du sjansene for at disse rasetypiske sykdommene skal komme til uttrykk for hver generasjon. Gitt at opphavet kanskje ikke var helsetestet, blandingshundene var i alle fall ikke det. Så vil man ikke ende opp med noen friskere individ. Men svært få og ingen statistikker er ført på blandingshunder, så det er mye synsing og lite fakta å komme med. Bortsett fra hvordan "gensamensetninger" funker på et helt generelt grunnlag.

Min veterinær er en av de som IKKE har inntrykk av at blandingshunder er generelt friskere. Han har sett mye rart på blandingshunder og lite kunnskaper hos de som avler på disse. Selv har han ingen rasedyr og har derfor ingen egeninteresse av å fremme "godt avlede rasehunder" som det beste valget.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes jo massevis av raser som ikke har noen gjennomgående og faretruende helsestatus. Noe "rusk" finnes på de fleste, og er man uheldig så er ingen levende vesen immun for sykdommer, så alle kan teoretisk få hva som helst...

Men derifra til å velge de "sykeste" er jo et stort steg. Man skal ha rimelig uflaks hvis man greier å få en seriøst syk hund hvis man kjøper en av de kjente gjeterhundrasene (sheltie, australian shepherd, kelpie, border og bearded collie, briard, etc).

De aller fleste spisshunder er jo også regnet for å være normalt friske, det samme med massevis av miniatyrhundene (er jo en grunn for at mange av dem lett blir både 15 og 16 år gamle, liksom).

Terriere er en "brokete" forsamling - mange forskjellige raser, selv om alle kalles terriere.. Skotske kan ha ryggproblemer, west highland og sealyham har endel hudproblemer, skye har sin halting i oppveksten, staffene har endel "popularitetsproblemer" (alt for mye blir avlet på), kerryene kan være skikkelig skarpe (ikke noe med sunnheten å gjøre, men likevel), cairn har man vel oppdaget endel HD på, osv.osv. Men likevel er det raser som ofte lever lenge og vel. Det er ikke alle sykdommer som er dødelige heller, så f.eks. HD på en lett og smidig hundetype vil du kanskje aldri engang oppdage, mens en allergi eller hjertefeil vil stoppe enhver..

Så velg først hundetype, så sånn ca rase, så ser du etter oppdrettere som du kan stole på. Når alt det er i "boks" så er det bare å håpe på din flaks! :yes:

Susanne

Trodde egentlig at flere av miniatyr/småhundene: pomeranian, chihuahua, mops, fransk bulldog, boston terrier ++ hadde mye helseproblemer? Selv om de kan bli rundt 15 år gamle er min erfaring at fryktelig mange ikke blir det? Det er jo vertfall veldig stor etterspørsel etter disse hundene, og de er veldig dyre.. Derav masseproduksjon og dårlig avl. Det var vertfall min oppfatning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trodde egentlig at flere av miniatyr/småhundene: pomeranian, chihuahua, mops, fransk bulldog, boston terrier ++ hadde mye helseproblemer? Selv om de kan bli rundt 15 år gamle er min erfaring at fryktelig mange ikke blir det? Det er jo vertfall veldig stor etterspørsel etter disse hundene, og de er veldig dyre.. Derav masseproduksjon og dårlig avl. Det var vertfall min oppfatning.

Fordi du ikke kan putte alle selskapshundene inn i en svær gruppe.... Papillon og mops er svært forskjellige hunder, men temmelig forskjellig helsestatus...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder blandingshunder så vil som regler resultatet av en rasekrysning fra to totalt ubeslektede raser med ingen kjente felles sykdommer som er rasetypiske (f.eks. en Labrador med en Schnauzer) gi friskere avkom som ikke vil uttrykke noen av de rasetypiske sykdommene.

I dette tilfellet er jo HD/AD en reell mulighet på avkommet..

Man må heller ikke glemme det mentale, helse inkluderer dette, og det er endel "artig" ute å går både på stort og smått, som slett ikke trenger å forbedres ved å blande raser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn utifra det jeg ser på intensivavdelinga på uni-hospitalet i Ungarn, så er det ca. like mye blandingshunder som rasehunder, så at blandingshunder generelt er friskere tror jeg overhodet ikke noe på.

Shibaen går for å være en ganske så frisk rase (se, jeg følger sonenreglene og anbefaler egen rase - finnes en første gang for alt!), men den er jo på alle måter en spisshund/urhund. Så om man ikke trur den kategorien passer så er man jo like langt :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn utifra det jeg ser på intensivavdelinga på uni-hospitalet i Ungarn, så er det ca. like mye blandingshunder som rasehunder, så at blandingshunder generelt er friskere tror jeg overhodet ikke noe på.

Shibaen går for å være en ganske så frisk rase (se, jeg følger sonenreglene og anbefaler egen rase - finnes en første gang for alt!), men den er jo på alle måter en spisshund/urhund. Så om man ikke trur den kategorien passer så er man jo like langt :P

Spørsmålet er jo bare da om 50% av hundene i Ungarn er rasehunder og 50% blandingshunder. Viss kun 10% av hundene i Ungarn er enten rase eller ikke og står for 50% av det du føler er ca halvdelen av behandlingen er det jo skeivt.

Tenk også på at mange blandingshundseiere har ofte et annerledes dyrehold enn de med rasehunder, spesielt i en del andre lanfd enn Norge. Med det tenker jeg da at de som har en blanding boende ute i skuret ikke nødvendigvis går til vet med hunden før det er så alvorlig at en må på hospitalet, mens en som utstiller en rasehund har en tendens til å ha en lavere terskel for å gå til vet og dermed ikke må innlegge hunden.

Bare et par tanker i randen av margen for å si at det ikke er så enkelt å konkludere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dette tilfellet er jo HD/AD en reell mulighet på avkommet..

Man må heller ikke glemme det mentale, helse inkluderer dette, og det er endel "artig" ute å går både på stort og smått, som slett ikke trenger å forbedres ved å blande raser.

Enhver rasekrysning vil ha muligheter for å få noe selvsagt. Selv ting som evt er svært sjelden på den ene rasen. De to rasene var bare brukt for å nevne to relativt ubeslektede raser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rasene har jo alltid hatt sykdommene, de spontanmuterer ikke fordi populæriteten øker ;)

Men med flere hunder blir det mere avl, og mange tror på hypen om at rasen er frisk, og sjekker derfor ikke det som sjekkes bør på forhånd, ergo går individer i avl som andre hadde utelukket pga kunnskap om rase/sykdom/bakgrunn.

Nå er det ikke bare en hype. Ekstørielt er mynder friskere (jeg snakker ikke i absolutt kategorier her, men relative) enn de fleste andre selskapshunder. Unntakene er dvergrasen italiensk mynde og giganten irsk ulvehund.

Men jeg kommer likevel til å være enda nøyere før vår neste whippet evt. kommer i hus, men det er likevel vanskelige å vite hva man skal være obs på fordi det er ikke noe spesielt rasen lider av. Jeg ville kanskje vært enda mer opptatt av gemytt, da en usikker, puslete whippet ikke er noe kjekt. Når det gjelder saluki er det noen ting man skal være obs på, særlig hjerte, som virker å være en ting som er noe utbredt i rasen (og som det dertil forskes mye på).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det ikke bare en hype. Ekstørielt er mynder friskere (jeg snakker ikke i absolutt kategorier her, men relative) enn de fleste andre selskapshunder. Unntakene er dvergrasen italiensk mynde og giganten irsk ulvehund.

Men jeg kommer likevel til å være enda nøyere før vår neste whippet evt. kommer i hus, men det er likevel vanskelige å vite hva man skal være obs på fordi det er ikke noe spesielt rasen lider av. Jeg ville kanskje vært enda mer opptatt av gemytt, da en usikker, puslete whippet ikke er noe kjekt. Når det gjelder saluki er det noen ting man skal være obs på, særlig hjerte, som virker å være en ting som er noe utbredt i rasen (og som det dertil forskes mye på).

Nå har jeg ikke påstått at myndene er sjuke, men jo, hypen er at de er friske raser, men alle har noe, om enn i lite omfang. En rase som jeg kaller frisk og uten lyter er en der du kan gå til hvilken som helst oppdretter, enten det er kjøkken, storoppdrett, bruks eller show og ha minimal sjans for at valpen utvikler mentale eller fysiske feil/lyter. Og på whippet har jeg lært ila det sista halvåret at det er mye rusk på gemyttet, bla svake hunder med mye ressursforsvar og skarphet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Whippet har gått i bølger gemyttmessig. Det vil ikke overraske meg om flere ustødige whippeter viser seg nå som det er blitt så mange oppdrettere av rasen (det har tatt helt av, og er veldig kritikkverdig). De fleste whippetene jeg kjenner er temmelig sosiale og stabile, men det finnes et og annet unntak også her.

EDIT: Finnes det noen friske hunderaser utifra en slik definisjon du legger opp til?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Whippet har gått i bølger gemyttmessig. Det vil ikke overraske meg om flere ustødige whippeter viser seg nå som det er blitt så mange oppdrettere av rasen (det har tatt helt av, og er veldig kritikkverdig). De fleste whippetene jeg kjenner er temmelig sosiale og stabile, men det finnes et og annet unntak også her.

EDIT: Finnes det noen friske hunderaser utifra en slik definisjon du legger opp til?

Jepp, ting går i bølgedaler for de fleste raser, men det dårlige gemyttet/helsa er jo der i de gode tidene også, for det kommer ikke ut av det blå, liksom.

Nei, dessverre. For alle raser har sitt, og man må sjekke rundt for å få det man ønsker, og selv da kan man være uheldig. Jeg sier ikke at alle raser er syke, men det at det bare er å gå å kjøpe rase X hvorsomhelst fordi de er så friske, DET er jeg ikke med på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jepp, ting går i bølgedaler for de fleste raser, men det dårlige gemyttet/helsa er jo der i de gode tidene også, for det kommer ikke ut av det blå, liksom.

Nei, dessverre. For alle raser har sitt, og man må sjekke rundt for å få det man ønsker, og selv da kan man være uheldig. Jeg sier ikke at alle raser er syke, men det at det bare er å gå å kjøpe rase X hvorsomhelst fordi de er så friske, DET er jeg ikke med på.

Men det er jo forskjell på sansynligheten for å få en frisk hund i de forskjellige rasene? Du kan da ikke mene at det er like stor sansynlighet for å få en frisk hund som lever lenge om du kjøper en engelsk bulldog og en siberian husky? All statistikk sier at huskyen er en mye friskere rase enn bulldogen. Det er også ganske stor forskjell på levealdern på de forskjellige rasene.

Garantier får man aldri så lenge man snakker om levende dyr, men noen raser er definitivt mer plaga av sykdom enn andre og jeg syns det er et viktig kriterie å ha når man leter etter en ny rase jeg. Men ikke som eneste kritere selvfølgelig. Det finnes raser jeg liker og som kunne passet meg godt, men som jeg aldri kunne funnet på å kjøpe pga sannsynligheten for helseproblemer.

TS: jeg ville snudd litt på tankerekken og heller sett meg ut noen raser som passer deg og det livet du vil ha med hunden, og så skjekka helsestatusen (ikke bare hos raseblinde raseentusiaster) og heller luka vekk igjen de rasene det er mye sykdom på som du ikke tror du får god nok oversikt over til å få en frisk valp. Det er også veldig varierende hvordan type sykdommer vi snakker om og hvor lett det er å teste for dem og unngå dem i avl. Det er viktig at du trives med den friske hunden din også :)

Plutselig popularitet er skjelden positivt for en rases helsestatus, men det er ikke noe bedre å velge en supersjelden rase med veldig få individer og liten genetisk variasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det er jo forskjell på sansynligheten for å få en frisk hund i de forskjellige rasene? Du kan da ikke mene at det er like stor sansynlighet for å få en frisk hund som lever lenge om du kjøper en engelsk bulldog og en siberian husky? All statistikk sier at huskyen er en mye friskere rase enn bulldogen. Det er også ganske stor forskjell på levealdern på de forskjellige rasene.

Selvsagt, jeg har da ikke sagt at det ikke er forskjeller?

Men det finnes heller ingen rase uten rusk, slik at man ikke trenger å sjekke noe som helst. Og kan kjøpe valp fra enhver oppdretter. Uansett rase, så må man sjekke opp mental og fysisk helse i slekta. Noen ting er som du sier lett dokumenterbart, annet er mer diffust.

Og da kan man jo spørre seg, er en rase der sykdommer er vel dokumentert og kjent sykere enn en der det sjeldent dokumenteres noe som helst? Er hele forskjellen at man sjekker mer i rase A enn B, eller er virkelig B friskere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har selv undret litt på dette med at raser som er så veldig friske, er raser som det ikke testes noe særlig på. Noen raser får etterhvert krav/ønske om testing når man ser mange tilfeller av ett eller annet.

På en måte er det "tryggere" å da få en rase hvor man vet om all "dritten" hvor man selv kan se etter diverse resultater osv osv, enn en rase som ikke testes noe som helst på som folk bare sier er friske. Men samtidig har jeg det svært vanskelig med å kjøpe hund av en rase som plages med mye, fordi jeg hadde vært usikker på hvor ærlige folk er, om jeg kan nok selv i forhold til undersøkelser osv. Det er en risk å ta å velge en "syk" rase syns jeg. På dobermann feks. hadde jeg faktisk talt hatt null peiling på hvor jeg ville kjøpt hund ifra. Null peil! Risken blir da for stor for meg.

På greyhound er det ikke like ille, slik det fremstår, så da velger jeg å tro at rasen er jevnt over gangske grei. Det er jo umulig for meg å være dektektiv ellers, når ingenting testest eller noe legges ut offentlig verken sykdom eller mentalitet. Da må man nesten kjenne alle linjene og historiene personlig, og det er ikke mange som gjør det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Unntakene er dvergrasen italiensk mynde og giganten irsk ulvehund.

IM er vel ingen dvergrase, men en miniatyr? Jeg tenker på dvergraser som raser som har chondrodystrofisk dvergvekst; f.eks dachs, corgie, basset, (rett meg gjerne om jeg tar feil :) ).

I tillegg kan vel annen type dvergvekst plutselig forekomme på alle raser.

Hva er grunnen til at det er mer sykdom på IM? Og hva er de plaget av?

Dvergpinscher og pinscher er også frise raser, som lever lenge. På dp må foreldredyr øyelyses og kneleddsjekkes, men de fleste er heldigvis friske. Det er også annet rusk som kan dukke opp, selvsagt.

Det er masse friske hunderaser å velge mellom. Vær nøye med linjer og foreldredyr, så kommer man langt. Jeg er enig i at en god regel kan være å styre unna ekstremavlede hunder, men om man ønsker en slik hund gjelder det bare å være ekstra nøye med forarbeidet, og så kanskje være innstilt på at det kan dukke opp en del problemer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

IM er vel ingen dvergrase, men en miniatyr? Jeg tenker på dvergraser som raser som har chondrodystrofisk dvergvekst; f.eks dachs, corgie, basset, (rett meg gjerne om jeg tar feil :) ).

I tillegg kan vel annen type dvergvekst plutselig forekomme på alle raser.

Hva er grunnen til at det er mer sykdom på IM? Og hva er de plaget av?

Det er mange iggies med dvergpreg. Hva de kaller det vet jeg ikke, men det finnes forskjellige linjer, med og uten dvergpreget.

Det er mye dårlig bein. De får lett skader. Hva som ligger bak vet jeg ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår ønsket om å ha en frisk hund som lever lenge - men jeg kan ikke tenke meg å leve med en hund i 15 friske år, om den ikke passer meg og mine behov, interesser og ønsker. Jeg vet for eksempel at min egen rase statistisk sett har en lavere levealder enn ønsket - men den passer meg så godt ellers, at jeg er villig til å ta sjansen, kombinert med å være kritisk til hvor jeg henter nytt blod, og å gjøre en innsats gjennom min oppdrettergjerning for å forbedre dette. Den siste vi måtte si farvel til var over 12 år, men vi har også måttet si farvel til ei som skulle fylt tre år dagen etter.

I tillegg til helsebildet, må en jo også se på NÅR hunden dør og HVA den dør av. Det er for eksempel de som mener at vi har mye HD på berner, med 20-25 prosent (halvparten av dette svak grad). Men de færreste dør av nettopp det. Er da HD et alvorlig helseproblem på rasen? En kan ha noe uten å være rammet av det. Det er faktisk flere sykdommer som ikke er til plage, og som ikke fratar hunden leveår.

Så er ikke det et argument for å ignorere HD i avlen, en kan ha to tanker i hodet samtidig.

Poenget mitt er at jeg tviler på at jeg ville vært lykkelig med en shiba eller greyhound eller en annen "etablert sannhet-frisk" rase, framfor min rase som sliter med et dårlig rykte (et rykte flere lignende raser hadde delt, tør jeg påstå, om de hadde gjort like grundige helse- og levestatistikker vi gjorde i sin tid). Jeg vil heller finne rasen som matcher meg, og deretter granske oppdrettere og linjer for å få et best mulig utgangspunkt.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår ønsket om å ha en frisk hund som lever lenge - men jeg kan ikke tenke meg å leve med en hund i 15 friske år, om den ikke passer meg og mine behov, interesser og ønsker. Jeg vet for eksempel at min egen rase statistisk sett har en lavere levealder enn ønsket - men den passer meg så godt ellers, at jeg er villig til å ta sjansen, kombinert med å være kritisk til hvor jeg henter nytt blod, og å gjøre en innsats gjennom min oppdrettergjerning for å forbedre dette. Den siste vi måtte si farvel til var over 12 år, men vi har også måttet si farvel til ei som skulle fylt tre år dagen etter.

I tillegg til helsebildet, må en jo også se på NÅR hunden dør og HVA den dør av. Det er for eksempel de som mener at vi har mye HD på berner, med 20-25 prosent (halvparten av dette svak grad). Men de færreste dør av nettopp det. Er da HD et alvorlig helseproblem på rasen? En kan ha noe uten å være rammet av det. Det er faktisk flere sykdommer som ikke er til plage, og som ikke fratar hunden leveår.

Så er ikke det et argument for å ignorere HD i avlen, en kan ha to tanker i hodet samtidig.

Poenget mitt er at jeg tviler på at jeg ville vært lykkelig med en shiba eller greyhound eller en annen "etablert sannhet-frisk" rase, framfor min rase som sliter med et dårlig rykte (et rykte flere lignende raser hadde delt, tør jeg påstå, om de hadde gjort like grundige helse- og levestatistikker vi gjorde i sin tid). Jeg vil heller finne rasen som matcher meg, og deretter granske oppdrettere og linjer for å få et best mulig utgangspunkt.

Ja, dette er jeg enig i. Å ha en hund i maange år er ikke nødvendigvis det viktigste, en hund kan godt bli opp til ti år, så lenge den holder seg stort sett frisk frem til da. Alle hunder dør jo til slutt, men det som har vært veldig negativt med vår hund er alle de tingene underveis. Betennelser, hjertemedisin, tannproblemer, tarmsystem ++, Alt mulig har vært feil. Disse har ikke vært dødsårsaker, men har tilsammen hopet seg opp og blir til plage for hund og eier. Er ikke noe gøy å stadig vekk ha syk hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...