Borte, men ikke glemt

[Wanderlust]

Familiehunden Rocky

Rex

I disse juletider:

[Guest 2ne]

Snart 11 mnd siden, og det er fortsatt så tomt uten henne..

Min egen Gubbelille, min første hund, prøvekluten, og den eneste av mine som faktisk har fått bli gammel hund. Nesten 13 år ble han. En utmerket hund for barn å vokse opp med, snill, rolig og unormalt tolerant (både ovenfor to- og firbeinte).

Herverket mitt 2005 var ikke et godt hundeår for meg, mistet Hero i februar og Tommy i mars. En hund som hadde potensiale til å bli så mye mer enn det han ble, og det er fortsatt vanskelig å ikke tenke "hvis bare"..

Zarten, B-varehunden eller problembarnet. Grunnen til at jeg ble enda mer interessert i avl og mentalitet enn jeg var i utgangspunktet, for han skulle ikke ha blitt sånn. Lille raringen min

[Lola Pagola]

Storm, min aller første hund, eller familiens første hund da. Naboen hadde valper på blandingstispa si for andre gang (uhell), og ante ikke hvem faren var. Jeg og søsteren min var ofte og lånte moren til Storm og halvbroren hans for å gå på tur (alt for ulydige, sterke hunder til to små barn, men vi klarte det vi, og jeg er innmari glad for at naboene stolte nok på oss til å få lov.) Så de lånte vi titt og ofte. Så da Sussi fikk valper, tre små sorte knøtt som ikke lignet på henne i det hele tatt, sa naboen at nå var det bare å legge seg ned og hamre i gulvet foran mamma og pappa, og bruke alle triks i boken :lol:/> og det virket det, da lille Storm kom på besøk som en bitteliten deigklump var nok alle like solgt som jeg og søsteren min. Så da flyttet han inn da. Og han ble verdens snilleste hund. Man kunne gjøre alt med ham, det fantes virkelig ikke noe vondt i ham i det hele tatt. Alle hunder var kule og lekekamerater, selv om de gav tegn på at de hadde mest lyst til å drepe Storm.

Husker forresten at jeg og søsteren min fikk ta med oss alle tre valpene på tur, og da må de ha vært under 8 uker gamle altså langs fortauet uten bånd, de gjemte seg under ting for å sove og i det hele tatt... men vi fikk da lempet dem med oss bort til læreren min, som jeg ville vise valpene til. Sånn godt gammeldags hundehold dette, ikke akkurat i sonen stil

Da han var noen år gammel begynte bakparten hans å svikte, og han sjanglet. Han hadde gode perioder og dårlige, de første årene gikk han stort sett normalt. Pappa kjørte rundt med ham, til NVH og diverse dyrleger, men ingen fant ut av hva det var. Da han var 6 år var han blitt så dårlig at han nesten ikke klarte å holde seg på beina, og da var det tid for ham å slippe... dyrlegen kom hjem til oss, og han sovnet inn i pappa sitt fang ute i hagen ved favorittplassen sin. Den ene søsteren hans (de var 3 valper) døde også av det samme, skulle gjerne visst hva det var...

Mor var blanding av dachs og noe annet snask, og Storm en enda mer mystisk blanding. Fantes ikke førerorientert på tur, og stakk av så fort han fikk sjangsen, til tross for pappa sine iherdige forsøk med hundekurs og diverse :P/>

Av Storm har jeg forresten lært at jeg aldri skal høre på mine barn når de lover at de skal gå tur med hunden hver dag bare vi kjøper en, for det gjorde ikke jeg iallefall, enda så dyrt og hellig jeg lovte det.

Dessverre levde han i en tid da digitalkamera var helt nytt for vanlige folk, så har ikke så mange bilder av ham digitalt, og de jeg har er ikke særlig bra...

Storm i hillbilly-hangaren sin som han elsket

Storm spiste Snögg og Pedigree pal :lol:/> (og likte å søle). Også hadde han tidenes haleknekk.

Verdens snilleste barndomshund det der, synd han ikke fikk bli gammel.

Disse dårlige bildene gjør ham jo ikke rettferdighet, han var virkelig en skikkelig søt hund.

[Djervekvinnen]

Hera

Min første hund. Mitt første alt egentlig. Fikk oppleve så mye med henne, fra aktiviteter, hundeting, utfordringer og skader. Jeg ble så innmari glad i henne og knyttet til henne. Så da hun ikke ble bra etter kneoperasjonen var det noen veldig tøffe valg vi måtte gjøre. Det å skulle bestemme seg for at nok var nok, var helt jævli. Jeg gråt i flere dager da hun ble avlivet og jeg tok det veldig tungt etterpå. Hun var ikke "once in a lifetime hunden", men hun var alikevel en utrolig flott og nydelig hund. Savner henne fortsatt!

Chanti

Chanti fikk en ny sjangs hos oss etter at hun trengte et nytt hjem. Hun var en veldig trivelig hund, veldig snill og vennlig. Men hun hadde flere utfordringer som vi jobbet med. Jeg fikk aldri noe nært forhold til henne, følte mest at hun var på "besøk" hos oss de årene hun bodde her. Det var veldig trist å ta valget om å la henne få slippe, da hun fikk kneproblemer. Jeg ville ikke la henne gå igjennom det samme som Hera gjorde. Mye pga den type hund hun var og ulike årsaker. Det var trist å ta farvel. Jeg gråt mye dagene før og dagen jeg dro med henne. Men da jeg hadde vært med henne, var jeg tom og jeg har ikke felt en tåre siden. Det tror jeg nok er fordi jeg aldri fikk et så nært bånd med henne og fikk ikke de nære følelsene. Men jeg minnes alle de gode stundene vi hadde.

[Lola Pagola]

Også må jeg jo ta med Pan da. Han var ikke min, men så var han det på en måte likevel. Etter Storm ville ikke foreldrene mine ha en ny hund. Litt fordi jeg og søsteren min sjeldent hjalp til med å gå tur med ham, og litt fordi de bare ikke hadde lyst til å ha hund lenger.

Men jeg hadde nå vært noen år uten hund, og gikk vel siste året på ungdomskolen. Mitt mas hadde nådd sin topp, og jeg gråt meg ofte i søvn fordi jeg aldri trodde jeg kom til å få meg hund

Til tross for at mamma og pappa sa nei så ringte jeg rundt og sendte mailer... herregud, når jeg tenker tilbake på det... de jeg ringte til syntes jo jeg hørtes veldig ung ut, og syntes jeg skulle vente. Men neida, jeg fortsatt jeg, tittet rundt på omplasseringsider osv. Også dukket Pan opp, på Canis tror jeg. En 6 år gammel gordon setter, der eierene skulle flytte til utlandet noen år og trengte langtidspass. Midt i blinken tenkte jeg! Også spurte jeg mamma. Og hun sa ja med en gang! Jeg ble helt satt ut faktisk, husker det enda. Men det var en veldig god løsning, i ferier tok de ham, også hadde jeg egen hund ellers, uten å binde meg til noe.

Han var en fantastisk hund, vi hadde mange fine turer sammen, og han var en skikkelig kosegutt. Men han lærte meg også mye om hva jeg ikke ønsket i en hund, og det har hjulpet meg senere. For på den tiden visste jeg egentlig ikke så mye om hvor forskjellige raser faktisk er fra hverandre, jeg tenkte at det var mest utseende. Men nei. Han var en setter han, en uoppdragen en som sådan. Stakk av så fort han fikk sjangsen og måtte fanges igjen på ninja-vis, dro som et ******* i båndet, og gikk tur alene helst med meg slepende etter. Men han var en skikkelig flott og god hund, selv om jeg fant ut av at jakthund ikke var noe for meg. Selv om han nok heller ikke var et helt typisk eksemplar for rasen, han var veldig rolig og bedagelig anlagt, ikke en vimsete setter-spirrevipp. Vi gjorde mye gøy sammen, og mye dumt... som feks å dra på sykkeltur med flexibånd festet i halsbåndet... det resulterte i endel skrubbsår fordi vi var uenige om retningen.

I tillegg til at jeg fant ut av at jakthund nok ikke var for meg, har jeg funnet ut av at jeg kanskje ikke kan ha langhåret hund heller... for han ble skamklipt til tider altså... noen ganger så han ut som en rottweiler...

Uansett, Pan gav meg absolutt mersmak på hundehold, og jeg var veldig heldig som fikk ha ham på denne måten, helt uforpliktende med likevel med fullt ansvar i lange perioder av gangen.

Pan døde i fjor, 15-16 år gammel.

Pan siklet...

[Gjest]

Totto-gutten vårs, er vel 5 år siden han tok farvel med oss allerede. Tårer felles enda for han.

[Stine]

Vi hadde jo en familiehund som jeg vokste opp med også, Tina var blanding av Gordon Setter og Leonberger, vi fikk hun fra FOD når hun var 3 mnd, moren hennes og søsknene hennes var blitt forlatt i et hus... Hun ble nesten 9 år, hjertet sviktet.

[monica_n]

Tassen, eller Gofs som jeg kalte han, fikk jeg på 13 årsdagen min. Hadde drømt lenge om hund, men "visste" at jeg ikke kom til å få tillatelse til å få en selv så jeg spurte aldri om det. Onkelen min syntes det var for dumt at jeg tvang med meg kaninene mine og kattene mine på tur i bånd rundtom i nabolaget. Da en venn av han skulle få et kull på tispen sin, så gav han meg gavekort på valgfri valp, helt uten tillatelse fra mine foreldre. *knegge*

Han ble avlivet tidligere i år, og det er fortsatt veldig sårt. Han var en fin hund før han ble syk, og jeg skulle ønske jeg kunne få tilbake en trygg frisk versjon av han.

[Lemen]

Min once in a lifetime var Sophus. Jeg elsket den hunden. Det er 5 år siden han døde nå og tårene spretter bare jeg ser på bilder av han. Sophus ble bare 5 år gammel pga IBD. Jeg savner han masse.

[Djervekvinnen]

Koselig å lese om deres venner som har vært. Kjenner jeg blir varm om hjertet.

Husker spesiellt godt Mona, Diego og Rex. De var liksom der i begynnelsen av forumstiden.

Trist å miste vennene våre. Jeg gruer meg så forferdelig til jeg mister Nitro. (fortrenge tanken) Jeg håper det blir lenge, lenge til. Jeg skal bare nyte tiden jeg har sammen med han. Det er det beste med å ha hund. Den tiden man får med dem!

[Bellare]

Bestefars Islender, Trally

Bestefars BC/Collie blanding, Tinka

Tinka og Trally

Beste godgutten!

[Guest Ulla-Britt]

Min første egne hund var Vesla. 30 kilo sammensurium av SH, AH og Østsibirsk Laika. En real Ferdinand som aller helst ville ligge i gresset og lukte på blomstene. Trekke skulle hun i alle fall ikke. Jeg forstod virkelig ikke hvor eksepsjonelt snill, tålmodig, vennlig, avbalansert, likefram, grei, behagelig og spesiell hun var før jeg fikk Ulla (som bortsett fra spesiell ikke kan kalles noen av delene ).

Snille, fine kalven min.

Vesla var skyggen min i 7 år. Herregud, som jeg savner den hunden.

[Mirai]

Koselig å lese om deres venner som har vært. Kjenner jeg blir varm om hjertet.

Husker spesiellt godt Mona, Diego og Rex. De var liksom der i begynnelsen av forumstiden.

Trist å miste vennene våre. Jeg gruer meg så forferdelig til jeg mister Nitro. (fortrenge tanken) Jeg håper det blir lenge, lenge til. Jeg skal bare nyte tiden jeg har sammen med han. Det er det beste med å ha hund. Den tiden man får med dem!

Jeg tenkte det samme da jeg så Hera, Rex og Diego (og flere andre!) De "gamle" forumhundene. Man blir jo kjent med dem selv om man ikke møtte alle sammen i virkeligheten.

Mange fine historier i denne tråden, og mange hunder som var veldig spesielle for eierne sine .

[Mud]

Jeg har ingen bilder av Loke tilgjengelig digitalt , men det henger et bilde av han med tørkede roser ved siden av i stua. Jeg har flere englehunder, men han var noe helt spesielt for meg. Som de fleste bør ha fått med seg ;-)

[Red Merle]

Geisha, årsaken til at jeg har blitt den jeg har blitt på hundefronten. Vi fikk henne da jeg var 11 år, vi skulle jo ikke ha hund engang.. Men når min farmors nabo tispe hadde vært på vift, og resultatet ble 9 nydelige små, ja da var ikke min far vond å be. Ingen ville ha Geisha, hu var blandings hund, og tispe. Det var nok det som gjorde at pappa tok henne med hjem. Mora hennes var en blandings tispe mellom rottweiler, labrador og flatcoated retriever. Faren var ukjent, men pga utseendet antok vi at det var en schæfer som hadde vært på date.

Snillerer og godere hund, ja det kan man lete lenge etter. Tålmodig med barn, ikke minst med andre hunder. Så konfliksky, så var på språk, men samtidig dominant og sjefen i flokken -uten bruk av 'makt' tronet hun over de fleste. En ekte dronning.

Jeg husker alle turene vi gikk, og at vi var på hundetrening på Horten Hundeklubb. Kontakt var ikke eksisterende, men pølsa jobba hu jo for. Et matvrak til tusen. Jeg husker hun hadde egen tråd på dyrenett.no sitt gamle forum, og hun har da vært presentert på sonen mang en gang. Noen

soniser har jo faktisk møtt henne også. For Geisha var med på de første sonentreffene som var i Tønsberg.

Geisha var min læremester, min aller beste og mest trofaste venn. Nå er det 2 mnd siden Geisha fikk slippe. Det gjør enda vondt, men samtidig så godt å vite at hun ikke lenger lider.

Gammelt dårlig scannet bilde. Her var Geisha mor ca 3 mnd tenker jeg.

Geisha elsket pinner. På dette bildet var hun 11 år.

Hun hadde de mykeste og snilleste øynene i verden

Misty da, lille skrulla mi. Misty var min første helt egene hund. Hun var en antatt blanding av border collie, siberian husky og golden retiever. Selv antar jeg at det var noe amstaff inne i bildet også. Men det vet ingen med sikker het. Misty hentet vi i Vikersund. Så lenge som jeg hadde mast om å få en egen hund! Rase og slikt var jo ikke viktig, jeg ville ha en hund å trene med. En å ha med på lange turer og treff.

Vel, slik ble det ikke. Fra dag en var Misty redd, og hun var redd alt. I begynnelsen var det bare panikkanfall, hun skulle løpe hjem. Hun skulle ikke være med på tur, og ikke skulle hun hilse på noen, fremmende mennesker var skummelt, og fremmende hunder skulle angripes. Og, ja de var skummlere enn skumlest!

Jeg lærte ekstremt mye av denne hunden, og jaggu var hun ikke meget intelligent også! Dennne hunden lærte fort. Hvilket triks kunne ikke Misty mestre? Trass i at hun var så redd, så kunne hun gå løs hvor som helst, hun hadde en bombesikker innkalling! Og hun elsket å ligge under dyna, helt inntil kroppen min. Jeg husker den første natten vår sammen, hun lå i senga, under dyna mens hun suttet på fingrene mine hihi.. Misty var en vanvittig vakker hund. Så atletisk og sprek! Hun kunne hoppe to meter rett opp i lufta, og hun løp i fra travhestene på gården jeg jobba på. Hun hadde kondisjon som en hest, stryke som en okse og elegansen til en antilope. En meget velbyget hund, om jeg må si det selv.

Pga hennes ekstreme redsel, valgte vi å ha henne slippe et liv i frykt. Hun ble kun 2 år gammel. Og aldri har det vært så vondt å gi slipp på noe. En 100% fysisk frisk unghund, som pga mentaliteten fikk slippe så alt for tidlig - det er grusomt. Jeg savner henne hver eneste dag. Det er takket være henne at jeg fikk sansen for gruppe 1 hunder, deres spenst og intelligens, og krevende være måte.

2 mnd gammel baby Misty

Visst var hun lekker!

Det siste bildet. Min læremester som lot meg lære mye av det som kan være vanskelig med å ha hund. Uansett så elsket jeg henne høyt, og det gjør jeg enda

Begge jentene

Oi, ble litt mye dette her..

[Gåsa]

Som mange her inne startet jeg passe alle hundene i nabolaget da var ung;) Som 9 åring ble jeg "fast passer" til en Finsk Støver som ikke akkorat kunne gå i bånd! Husker jeg snurret fleixi båndet rundt lyktestolper da det kom hunder!

Alle hundene jeg og venner passet var middels store og vi slapp nå løs alle untatt Finsk Støveren,var ingen problem nei! Hoho andre tider gitt;)

Jeg maste nå lenge på foreldrene mine om hund men,de ville ikke ha. Etter passet Støveren i mange år fikk jeg endelig kjøpe hund for komfirmasjons pengene.

Hvilken hund var ikke så farlig ville bare ha hund å det i sommerferien pga lenge fri. Alt jeg visste var at tispe måtte jeg ha siden hadde passet så mange sure hannhunder!

Jakthund skulle jeg ikke ha da driver jo ikke med jakt( Tatt seg ut vært vegetarianer i 17 år) en bekjent drev hundepensjonat å var en fuglehund mann. De hadde et kull med Engelsk Settere, en tispe gjenn som han mente var yperlig! Jeg var skeptisk da det var jakthund men,han oppdretteren mente det var ingen problem kjøpe selv om ikke gikk på jakt.

Ikke helt seriøst akkorat men,jeg hadde jo ikke peiling! Så da kom Vanja hjem i en alder av 12 uker;) kommer aldri til få en sånn hund gjenn hun er dypt savnet av veldig mange.

Fantastisk første hund,utrolig klok fra var ung,skummelt klok når ble gammel skjønte jo alt vi sa. Veldig bra språk selv om hun på gamle dagene ikke tålte så mye av andre hunder et blikk fra hun var nok gitt! Passet på hunde vennene sine og meg som en smed også. Der jeg var var Vanja;)

På Setters vis da for hun nå flakset i sin egen verden i høyden når var løs,elsket løpe i høyden selv når slet med beina når var gamel måtte hun opp de faste plassene. For ikke snakke om hager kom hun seg løs i nærheten av hager tok det sin tid før fikk fanget hun om det ikke var inngjerdet altså!

Veldig stor personlighet på hun er glad hun jeg har nå vokste opp i 10 mnd med Vanja så hun preget hun. Tross i masse sykdom fra var ung ble hun faktisk 12 år og 3 mnd. 5 år i sommer siden hun måte avlives.

Tenker på hun hver dag hun var jo med meg fra jeg var å ung å med bo så mange plasser osv.

[Tabris]

Mange nydelige hunder og vakre historier her. Her er mitt bidrag - Vinnie, min første hund. Hun var en skikkelig gladhund helt til det siste. Hun vil alltid ha en helt spesiell plass i hjertet mitt.

[13de]

Et dypt savnet fjollete vesen! Elsket å løpe i den frie natur, elsket å møte andre hunder og leke med dem! Verdensmester i sniffing! Halen var den største trommestikk som gjorde hver dør til en pauke så det ikke var tvil i nabolaget når jeg kom hjem;-)

Glemmer deg aldri!

[Maren]

Alex

Han skulle blitt 11 år bare dager etter at han gikk fra oss

Barn og hund, meg og Alex

meg og Alex på sommerleir

[Maria]

For en koselig tråd

Husker veldig godt flere av hundene som er nevnt her. Mona, Diego, Hera, Rex osv. Også husker jeg selvsagt Maren og Alex fra NKKUs sommerleir!

Disse englehundene altså... Flott at vi kan minnes dem på en sånn fin måte som dette

[Martine]

Doffen Verdens beste venn. Snill mot alt og alle! Det aller beste han visste var seigmenn. Var det seigmenn i nærheten, gjorde han alt han kunne for å få en. Vi fikk han da jeg var 7 år gammel, og 12,5 år senere måtte han avlives pga kreft i hele kroppen. Det er halvannet år siden nå, men savnet er fortsatt like stort.

[trevi]

Tråden som river og sliter i hjerterota

Jeg har 2 gutter som fremdeles kan få frem tårer i øynene... Tar ikke med de gamle familiehundene, ettersom jeg knapt husker dem annet enn bilder jeg har sett og historier jeg har blitt fortalt.

Trevi... Min første , han ble 11,5 år og forlot denne verden i oktober 2006... Han var min første egne, hunden med stor H, og den som fikk meg hodestups forelsket i rasen. Jeg gjorde alle feil i boken , men likevel så var han helt fantastisk med det meste. Det beste med han var hans selvsikkerhet med andre hunder, og han var den ubestridte "Kongen i gata".

Han lærte meg så ufattelig mye, og jeg er takknemlig over å ha fått ha denne hunden i livet mitt.

Bravo, min førstefødte fra mitt første kull... han ble ikke 3 år en gang... 28.februar i år måtte jeg si at nok var nok... Han hadde en nakkeskade som gjorde at han var veldig humørsyk... Enkelte dager var alt tipp topp, og andre dager så var alt bare trist og leit...

Det var den tyngste avgjørelsen jeg noen sinne måtte gjøre, å ta farvel med en så ung og herlig kar.

Jeg kommer til å merke at han er borte, når jeg skal ha mitt neste kull... For ingen var så god som han med valpene.... De kunne rive og slite i alle ender og bauger, og han var med på leken

Såret på sjelen er enda stort, og det er enda vanskelig å snakke om det (gutten har sin egen tråd her på sonen også)...

Savner deg lille svartbjørnen min

[Kaja]

Sukk <3

På tross av alle dikkediller, så var han helt perfekt. Jeg hadde bedre kontakt med han enn noen av de jeg har nå. Selvom han ikke var den enkleste, for å si det mildt. Men det er ikke lett å være syk her og der å være blid hele tiden

Gasellen min

[shira]

Her er Topsy. en blandingshund æ fikk da æ va litta. fikk besteme navn sjøl. æ va vel 13 år da hun døde

Lille vakkre Diva som bare blei 3 år

Så våres sean gutt. det er bare 3 uker siden vi mistet han. savnet er utrolig stort. min førse egene hund. min datters beste venn. han var 5 år da hun blei født. Hun var så sint på oss da han døde, at hun knuste farn sin mobil. I dag sier hun at Sean er reist til lillebror. så når vi er på grava til lille bror, kjøper hun en ekstra blomster til sean. At man kunne savne barte kos så mye

[Wanderlust]

Jeg syns også det er koselig å se igjen de gamle sonenhundene det er fler av de man husker veldig godt! Så koselig med en liten minne-tråd.