Gå til innhold
Hundesonen.no

Borte, men ikke glemt


Mirai
 Share

Recommended Posts

  • Svar 56
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Sitter og mimrer litt og tenkte en minnetråd kunne være hyggelig For de hundene som ikke er hos oss lengre... Mona! Jeg savner henne ofte! Ett og et halvt år siden er det nå siden hun døde, og det

2.5 år siden du fikk slippe. Frøya gullet mitt

Så flott hun var Kan du fortelle mer om hvorfor hun var "DEN" hunden for deg, eller orker du kanskje ikke? Min Casper, 10 år gammel på første bildet, frisk og i god form helt til han plutselig fik

Posted Images

Snart 11 mnd siden, og det er fortsatt så tomt uten henne.. :heart:

minnetommy.jpg

Min egen Gubbelille, min første hund, prøvekluten, og den eneste av mine som faktisk har fått bli gammel hund. Nesten 13 år ble han. En utmerket hund for barn å vokse opp med, snill, rolig og unormalt tolerant (både ovenfor to- og firbeinte).

minnehero.jpg?w=640

Herverket mitt :heart: 2005 var ikke et godt hundeår for meg, mistet Hero i februar og Tommy i mars. En hund som hadde potensiale til å bli så mye mer enn det han ble, og det er fortsatt vanskelig å ikke tenke "hvis bare"..

minnezar.jpg?w=640

Zarten, B-varehunden eller problembarnet. Grunnen til at jeg ble enda mer interessert i avl og mentalitet enn jeg var i utgangspunktet, for han skulle ikke ha blitt sånn. Lille raringen min :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Storm, min aller første hund, eller familiens første hund da. Naboen hadde valper på blandingstispa si for andre gang (uhell), og ante ikke hvem faren var. Jeg og søsteren min var ofte og lånte moren til Storm og halvbroren hans for å gå på tur (alt for ulydige, sterke hunder til to små barn, men vi klarte det vi, og jeg er innmari glad for at naboene stolte nok på oss til å få lov.) Så de lånte vi titt og ofte. Så da Sussi fikk valper, tre små sorte knøtt som ikke lignet på henne i det hele tatt, sa naboen at nå var det bare å legge seg ned og hamre i gulvet foran mamma og pappa, og bruke alle triks i boken :lol:/> og det virket det, da lille Storm kom på besøk som en bitteliten deigklump var nok alle like solgt som jeg og søsteren min. Så da flyttet han inn da. Og han ble verdens snilleste hund. Man kunne gjøre alt med ham, det fantes virkelig ikke noe vondt i ham i det hele tatt. Alle hunder var kule og lekekamerater, selv om de gav tegn på at de hadde mest lyst til å drepe Storm.

Husker forresten at jeg og søsteren min fikk ta med oss alle tre valpene på tur, og da må de ha vært under 8 uker gamle altså :lol: langs fortauet uten bånd, de gjemte seg under ting for å sove og i det hele tatt... men vi fikk da lempet dem med oss bort til læreren min, som jeg ville vise valpene til. Sånn godt gammeldags hundehold dette, ikke akkurat i sonen stil :lol:

Da han var noen år gammel begynte bakparten hans å svikte, og han sjanglet. Han hadde gode perioder og dårlige, de første årene gikk han stort sett normalt. Pappa kjørte rundt med ham, til NVH og diverse dyrleger, men ingen fant ut av hva det var. Da han var 6 år var han blitt så dårlig at han nesten ikke klarte å holde seg på beina, og da var det tid for ham å slippe... dyrlegen kom hjem til oss, og han sovnet inn i pappa sitt fang ute i hagen ved favorittplassen sin. Den ene søsteren hans (de var 3 valper) døde også av det samme, skulle gjerne visst hva det var...

Mor var blanding av dachs og noe annet snask, og Storm en enda mer mystisk blanding. Fantes ikke førerorientert på tur, og stakk av så fort han fikk sjangsen, til tross for pappa sine iherdige forsøk med hundekurs og diverse :P/>

Av Storm har jeg forresten lært at jeg aldri skal høre på mine barn når de lover at de skal gå tur med hunden hver dag bare vi kjøper en, for det gjorde ikke jeg iallefall, enda så dyrt og hellig jeg lovte det.

Dessverre levde han i en tid da digitalkamera var helt nytt for vanlige folk, så har ikke så mange bilder av ham digitalt, og de jeg har er ikke særlig bra...

Storm i hillbilly-hangaren sin som han elsket

Storm-2000-05-25-002_01.jpg

Storm spiste Snögg og Pedigree pal :lol:/> (og likte å søle). Også hadde han tidenes haleknekk.

Storm-2000-05-25-005_01.jpg

Storm-2000-05-25-004_01.jpg

Verdens snilleste barndomshund det der, synd han ikke fikk bli gammel.

:wub:

Disse dårlige bildene gjør ham jo ikke rettferdighet, han var virkelig en skikkelig søt hund.

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hera

portrett-2.jpg

hera07.jpg

Min første hund. Mitt første alt egentlig. Fikk oppleve så mye med henne, fra aktiviteter, hundeting, utfordringer og skader. Jeg ble så innmari glad i henne og knyttet til henne. Så da hun ikke ble bra etter kneoperasjonen var det noen veldig tøffe valg vi måtte gjøre. Det å skulle bestemme seg for at nok var nok, var helt jævli. Jeg gråt i flere dager da hun ble avlivet og jeg tok det veldig tungt etterpå. Hun var ikke "once in a lifetime hunden", men hun var alikevel en utrolig flott og nydelig hund. Savner henne fortsatt!

Chanti

forum4.jpg

aug8.jpg

Chanti fikk en ny sjangs hos oss etter at hun trengte et nytt hjem. Hun var en veldig trivelig hund, veldig snill og vennlig. Men hun hadde flere utfordringer som vi jobbet med. Jeg fikk aldri noe nært forhold til henne, følte mest at hun var på "besøk" hos oss de årene hun bodde her. Det var veldig trist å ta valget om å la henne få slippe, da hun fikk kneproblemer. Jeg ville ikke la henne gå igjennom det samme som Hera gjorde. Mye pga den type hund hun var og ulike årsaker. Det var trist å ta farvel. Jeg gråt mye dagene før og dagen jeg dro med henne. Men da jeg hadde vært med henne, var jeg tom og jeg har ikke felt en tåre siden. Det tror jeg nok er fordi jeg aldri fikk et så nært bånd med henne og fikk ikke de nære følelsene. Men jeg minnes alle de gode stundene vi hadde.

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Også må jeg jo ta med Pan da. Han var ikke min, men så var han det på en måte likevel. Etter Storm ville ikke foreldrene mine ha en ny hund. Litt fordi jeg og søsteren min sjeldent hjalp til med å gå tur med ham, og litt fordi de bare ikke hadde lyst til å ha hund lenger.

Men jeg hadde nå vært noen år uten hund, og gikk vel siste året på ungdomskolen. Mitt mas hadde nådd sin topp, og jeg gråt meg ofte i søvn fordi jeg aldri trodde jeg kom til å få meg hund :lol:

Til tross for at mamma og pappa sa nei så ringte jeg rundt og sendte mailer... herregud, når jeg tenker tilbake på det... de jeg ringte til syntes jo jeg hørtes veldig ung ut, og syntes jeg skulle vente. Men neida, jeg fortsatt jeg, tittet rundt på omplasseringsider osv. Også dukket Pan opp, på Canis tror jeg. En 6 år gammel gordon setter, der eierene skulle flytte til utlandet noen år og trengte langtidspass. Midt i blinken tenkte jeg! Også spurte jeg mamma. Og hun sa ja med en gang! Jeg ble helt satt ut faktisk, husker det enda. Men det var en veldig god løsning, i ferier tok de ham, også hadde jeg egen hund ellers, uten å binde meg til noe.

Han var en fantastisk hund, vi hadde mange fine turer sammen, og han var en skikkelig kosegutt. Men han lærte meg også mye om hva jeg ikke ønsket i en hund, og det har hjulpet meg senere. For på den tiden visste jeg egentlig ikke så mye om hvor forskjellige raser faktisk er fra hverandre, jeg tenkte at det var mest utseende. Men nei. Han var en setter han, en uoppdragen en som sådan. Stakk av så fort han fikk sjangsen og måtte fanges igjen på ninja-vis, dro som et ******* i båndet, og gikk tur alene helst med meg slepende etter. Men han var en skikkelig flott og god hund, selv om jeg fant ut av at jakthund ikke var noe for meg. Selv om han nok heller ikke var et helt typisk eksemplar for rasen, han var veldig rolig og bedagelig anlagt, ikke en vimsete setter-spirrevipp. Vi gjorde mye gøy sammen, og mye dumt... som feks å dra på sykkeltur med flexibånd festet i halsbåndet... det resulterte i endel skrubbsår fordi vi var uenige om retningen.

I tillegg til at jeg fant ut av at jakthund nok ikke var for meg, har jeg funnet ut av at jeg kanskje ikke kan ha langhåret hund heller... for han ble skamklipt til tider altså... noen ganger så han ut som en rottweiler...

Uansett, Pan gav meg absolutt mersmak på hundehold, og jeg var veldig heldig som fikk ha ham på denne måten, helt uforpliktende med likevel med fullt ansvar i lange perioder av gangen.

Pan døde i fjor, 15-16 år gammel.

Barnehagen-29-mars-2007-182-1024x768.jpg

Barnehagen-29-mars-2007-037-1024x971.jpg

P%C3%A5sken-2007-292-1024x856.jpg

Pan siklet...

P%C3%A5sken-2007-095-768x1024.jpg

pan-juni2-068.jpg

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde jo en familiehund som jeg vokste opp med også, Tina var blanding av Gordon Setter og Leonberger, vi fikk hun fra FOD når hun var 3 mnd, moren hennes og søsknene hennes var blitt forlatt i et hus... Hun ble nesten 9 år, hjertet sviktet.

skann0003.jpg

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tassen, eller Gofs som jeg kalte han, fikk jeg på 13 årsdagen min. Hadde drømt lenge om hund, men "visste" at jeg ikke kom til å få tillatelse til å få en selv så jeg spurte aldri om det. Onkelen min syntes det var for dumt at jeg tvang med meg kaninene mine og kattene mine på tur i bånd rundtom i nabolaget. Da en venn av han skulle få et kull på tispen sin, så gav han meg gavekort på valgfri valp, helt uten tillatelse fra mine foreldre. *knegge*

Han ble avlivet tidligere i år, og det er fortsatt veldig sårt. Han var en fin hund før han ble syk, og jeg skulle ønske jeg kunne få tilbake en trygg frisk versjon av han.

post-179-0-19074200-1354544780.jpg

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Koselig å lese om deres venner som har vært. Kjenner jeg blir varm om hjertet.

Husker spesiellt godt Mona, Diego og Rex. De var liksom der i begynnelsen av forumstiden.

Trist å miste vennene våre. Jeg gruer meg så forferdelig til jeg mister Nitro. (fortrenge tanken) Jeg håper det blir lenge, lenge til. Jeg skal bare nyte tiden jeg har sammen med han. Det er det beste med å ha hund. Den tiden man får med dem! :heart:

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Ulla-Britt

Min første egne hund var Vesla. 30 kilo sammensurium av SH, AH og Østsibirsk Laika. En real Ferdinand som aller helst ville ligge i gresset og lukte på blomstene. Trekke skulle hun i alle fall ikke. Jeg forstod virkelig ikke hvor eksepsjonelt snill, tålmodig, vennlig, avbalansert, likefram, grei, behagelig og spesiell hun var før jeg fikk Ulla (som bortsett fra spesiell ikke kan kalles noen av delene :teehe:).

291800x602.jpg

Snille, fine kalven min.

294800x602.jpg

Vesla var skyggen min i 7 år. Herregud, som jeg savner den hunden.

312602x8002.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Koselig å lese om deres venner som har vært. Kjenner jeg blir varm om hjertet.

Husker spesiellt godt Mona, Diego og Rex. De var liksom der i begynnelsen av forumstiden.

Trist å miste vennene våre. Jeg gruer meg så forferdelig til jeg mister Nitro. (fortrenge tanken) Jeg håper det blir lenge, lenge til. Jeg skal bare nyte tiden jeg har sammen med han. Det er det beste med å ha hund. Den tiden man får med dem! :heart:

Jeg tenkte det samme da jeg så Hera, Rex og Diego (og flere andre!) :) De "gamle" forumhundene. Man blir jo kjent med dem selv om man ikke møtte alle sammen i virkeligheten.

Mange fine historier i denne tråden, og mange hunder som var veldig spesielle for eierne sine :) .

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Geisha, årsaken til at jeg har blitt den jeg har blitt på hundefronten. Vi fikk henne da jeg var 11 år, vi skulle jo ikke ha hund engang.. Men når min farmors nabo tispe hadde vært på vift, og resultatet ble 9 nydelige små, ja da var ikke min far vond å be. Ingen ville ha Geisha, hu var blandings hund, og tispe. Det var nok det som gjorde at pappa tok henne med hjem. Mora hennes var en blandings tispe mellom rottweiler, labrador og flatcoated retriever. Faren var ukjent, men pga utseendet antok vi at det var en schæfer som hadde vært på date.

Snillerer og godere hund, ja det kan man lete lenge etter. Tålmodig med barn, ikke minst med andre hunder. Så konfliksky, så var på språk, men samtidig dominant og sjefen i flokken -uten bruk av 'makt' tronet hun over de fleste. En ekte dronning.

Jeg husker alle turene vi gikk, og at vi var på hundetrening på Horten Hundeklubb. Kontakt var ikke eksisterende, men pølsa jobba hu jo for. Et matvrak til tusen. Jeg husker hun hadde egen tråd på dyrenett.no sitt gamle forum, og hun har da vært presentert på sonen mang en gang. Noen

soniser har jo faktisk møtt henne også. For Geisha var med på de første sonentreffene som var i Tønsberg.

Geisha var min læremester, min aller beste og mest trofaste venn. Nå er det 2 mnd siden Geisha fikk slippe. Det gjør enda vondt, men samtidig så godt å vite at hun ikke lenger lider.

76645_10151248703125091_815545280_n.jpg

Gammelt dårlig scannet bilde. Her var Geisha mor ca 3 mnd tenker jeg.

550361_10151248698885091_57442303_n.jpg

Geisha elsket pinner. På dette bildet var hun 11 år.

302854_10151248698425091_1533312807_n.jpg

Hun hadde de mykeste og snilleste øynene i verden :heart:

Misty da, lille skrulla mi. Misty var min første helt egene hund. Hun var en antatt blanding av border collie, siberian husky og golden retiever. Selv antar jeg at det var noe amstaff inne i bildet også. Men det vet ingen med sikker het. Misty hentet vi i Vikersund. Så lenge som jeg hadde mast om å få en egen hund! Rase og slikt var jo ikke viktig, jeg ville ha en hund å trene med. En å ha med på lange turer og treff.

Vel, slik ble det ikke. Fra dag en var Misty redd, og hun var redd alt. I begynnelsen var det bare panikkanfall, hun skulle løpe hjem. Hun skulle ikke være med på tur, og ikke skulle hun hilse på noen, fremmende mennesker var skummelt, og fremmende hunder skulle angripes. Og, ja de var skummlere enn skumlest!

Jeg lærte ekstremt mye av denne hunden, og jaggu var hun ikke meget intelligent også! Dennne hunden lærte fort. Hvilket triks kunne ikke Misty mestre? Trass i at hun var så redd, så kunne hun gå løs hvor som helst, hun hadde en bombesikker innkalling! Og hun elsket å ligge under dyna, helt inntil kroppen min. Jeg husker den første natten vår sammen, hun lå i senga, under dyna mens hun suttet på fingrene mine hihi.. Misty var en vanvittig vakker hund. Så atletisk og sprek! Hun kunne hoppe to meter rett opp i lufta, og hun løp i fra travhestene på gården jeg jobba på. Hun hadde kondisjon som en hest, stryke som en okse og elegansen til en antilope. En meget velbyget hund, om jeg må si det selv.

Pga hennes ekstreme redsel, valgte vi å ha henne slippe et liv i frykt. Hun ble kun 2 år gammel. Og aldri har det vært så vondt å gi slipp på noe. En 100% fysisk frisk unghund, som pga mentaliteten fikk slippe så alt for tidlig - det er grusomt. Jeg savner henne hver eneste dag. Det er takket være henne at jeg fikk sansen for gruppe 1 hunder, deres spenst og intelligens, og krevende være måte.

558539_10151168097610091_300611380_n.jpg

2 mnd gammel baby Misty :heart:

304329_10151168088105091_698999874_n.jpg

Visst var hun lekker!

223988_10151168089075091_497328622_n.jpg

Det siste bildet. Min læremester som lot meg lære mye av det som kan være vanskelig med å ha hund. Uansett så elsket jeg henne høyt, og det gjør jeg enda :heart:

Begge jentene

394413_10151168098685091_252884580_n.jpg

:cry:

Oi, ble litt mye dette her..

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som mange her inne startet jeg passe alle hundene i nabolaget da var ung;) Som 9 åring ble jeg "fast passer" til en Finsk Støver som ikke akkorat kunne gå i bånd! Husker jeg snurret fleixi båndet rundt lyktestolper da det kom hunder!

Alle hundene jeg og venner passet var middels store og vi slapp nå løs alle untatt Finsk Støveren,var ingen problem nei! Hoho andre tider gitt;)

Jeg maste nå lenge på foreldrene mine om hund men,de ville ikke ha. Etter passet Støveren i mange år fikk jeg endelig kjøpe hund for komfirmasjons pengene.

Hvilken hund var ikke så farlig ville bare ha hund å det i sommerferien pga lenge fri. Alt jeg visste var at tispe måtte jeg ha siden hadde passet så mange sure hannhunder!

Jakthund skulle jeg ikke ha da driver jo ikke med jakt( Tatt seg ut vært vegetarianer i 17 år) en bekjent drev hundepensjonat å var en fuglehund mann. De hadde et kull med Engelsk Settere, en tispe gjenn som han mente var yperlig! Jeg var skeptisk da det var jakthund men,han oppdretteren mente det var ingen problem kjøpe selv om ikke gikk på jakt.

Ikke helt seriøst akkorat men,jeg hadde jo ikke peiling! Så da kom Vanja hjem i en alder av 12 uker;) kommer aldri til få en sånn hund gjenn hun er dypt savnet av veldig mange.

Fantastisk første hund,utrolig klok fra var ung,skummelt klok når ble gammel skjønte jo alt vi sa. Veldig bra språk selv om hun på gamle dagene ikke tålte så mye av andre hunder et blikk fra hun var nok gitt! Passet på hunde vennene sine og meg som en smed også. Der jeg var var Vanja;)

På Setters vis da for hun nå flakset i sin egen verden i høyden når var løs,elsket løpe i høyden selv når slet med beina når var gamel måtte hun opp de faste plassene. For ikke snakke om hager kom hun seg løs i nærheten av hager tok det sin tid før fikk fanget hun om det ikke var inngjerdet altså!

Veldig stor personlighet på hun er glad hun jeg har nå vokste opp i 10 mnd med Vanja så hun preget hun. Tross i masse sykdom fra var ung ble hun faktisk 12 år og 3 mnd. 5 år i sommer siden hun måte avlives.

Tenker på hun hver dag hun var jo med meg fra jeg var å ung å med bo så mange plasser osv.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

mobilbilder460.jpg

mobilbilder431.jpg

mobilbilder427.jpg

Et dypt savnet fjollete vesen! Elsket å løpe i den frie natur, elsket å møte andre hunder og leke med dem! Verdensmester i sniffing! Halen var den største trommestikk som gjorde hver dør til en pauke så det ikke var tvil i nabolaget når jeg kom hjem;-)

Glemmer deg aldri!

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en koselig tråd :yes:

Husker veldig godt flere av hundene som er nevnt her. Mona, Diego, Hera, Rex osv. Også husker jeg selvsagt Maren og Alex fra NKKUs sommerleir!

Disse englehundene altså... Flott at vi kan minnes dem på en sånn fin måte som dette :)

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Doffen :heart: Verdens beste venn. Snill mot alt og alle! Det aller beste han visste var seigmenn. Var det seigmenn i nærheten, gjorde han alt han kunne for å få en. Vi fikk han da jeg var 7 år gammel, og 12,5 år senere måtte han avlives pga kreft i hele kroppen. Det er halvannet år siden nå, men savnet er fortsatt like stort.

217294_10150564128025553_284183_n.jpg

205724_10150555817350175_3838171_n.jpg

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tråden som river og sliter i hjerterota :wub:

Jeg har 2 gutter som fremdeles kan få frem tårer i øynene... Tar ikke med de gamle familiehundene, ettersom jeg knapt husker dem annet enn bilder jeg har sett og historier jeg har blitt fortalt.

Trevi... Min første , han ble 11,5 år og forlot denne verden i oktober 2006... Han var min første egne, hunden med stor H, og den som fikk meg hodestups forelsket i rasen. Jeg gjorde alle feil i boken , men likevel så var han helt fantastisk med det meste. Det beste med han var hans selvsikkerhet med andre hunder, og han var den ubestridte "Kongen i gata".

Han lærte meg så ufattelig mye, og jeg er takknemlig over å ha fått ha denne hunden i livet mitt.

skog.jpgtrevitull.jpgromaogtrevi1.jpg

Bravo, min førstefødte fra mitt første kull... han ble ikke 3 år en gang... 28.februar i år måtte jeg si at nok var nok... Han hadde en nakkeskade som gjorde at han var veldig humørsyk... Enkelte dager var alt tipp topp, og andre dager så var alt bare trist og leit...

Det var den tyngste avgjørelsen jeg noen sinne måtte gjøre, å ta farvel med en så ung og herlig kar.

Jeg kommer til å merke at han er borte, når jeg skal ha mitt neste kull... For ingen var så god som han med valpene.... De kunne rive og slite i alle ender og bauger, og han var med på leken :wub:

Såret på sjelen er enda stort, og det er enda vanskelig å snakke om det (gutten har sin egen tråd her på sonen også)...

Savner deg lille svartbjørnen min :wub:

IMG_4509.jpg

bravo_070910-4.jpg

IMG_3976.jpg

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sukk <3

På tross av alle dikkediller, så var han helt perfekt. Jeg hadde bedre kontakt med han enn noen av de jeg har nå. Selvom han ikke var den enkleste, for å si det mildt. Men det er ikke lett å være syk her og der å være blid hele tiden :heart:

207439_10150468953085311_5345894_n.jpg

Gasellen min

251343_10150644977880311_6555637_n.jpg

250007_10150722464945311_8134390_n.jpg

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er Topsy. en blandingshund æ fikk da æ va litta. fikk besteme navn sjøl. æ va vel 13 år da hun døde

26511_1250254655718_1682919_n.jpg

Lille vakkre Diva som bare blei 3 år

2622_73630991275_7410523_n.jpg

5254_132130421275_340143_n.jpg

5254_132130511275_7326712_n.jpg

Så våres sean gutt. det er bare 3 uker siden vi mistet han. savnet er utrolig stort. min førse egene hund. min datters beste venn. han var 5 år da hun blei født. Hun var så sint på oss da han døde, at hun knuste farn sin mobil. I dag sier hun at Sean er reist til lillebror. så når vi er på grava til lille bror, kjøper hun en ekstra blomster til sean. At man kunne savne barte kos så mye

2622_73630996275_7463202_n.jpg

197610_10150177309871276_6109827_n.jpg

19656_262598956275_6024454_n.jpg

19656_262598996275_8198970_n.jpg

13746_241494431275_6159348_n.jpg

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...