Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Sitter og mimrer litt og tenkte en minnetråd kunne være hyggelig :) For de hundene som ikke er hos oss lengre...

Mona! Jeg savner henne ofte! Ett og et halvt år siden er det nå siden hun døde, og det er fortsatt vanskelig å se på videoer av henne. Bilder går bedre og bedre og det er enklere å smile når jeg ser på dem :) .

Jeg tror hun alltid kommer til å være "DEN" hunden for meg :heart::wub: .

mona2011.jpg

mona11.jpg

IMG_5976.jpg

  • Like 16
  • Svar 56
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Sitter og mimrer litt og tenkte en minnetråd kunne være hyggelig For de hundene som ikke er hos oss lengre... Mona! Jeg savner henne ofte! Ett og et halvt år siden er det nå siden hun døde, og det

2.5 år siden du fikk slippe. Frøya gullet mitt

Så flott hun var Kan du fortelle mer om hvorfor hun var "DEN" hunden for deg, eller orker du kanskje ikke? Min Casper, 10 år gammel på første bildet, frisk og i god form helt til han plutselig fik

Posted Images

Skrevet

Så flott hun var :D Kan du fortelle mer om hvorfor hun var "DEN" hunden for deg, eller orker du kanskje ikke?

Min Casper, 10 år gammel på første bildet, frisk og i god form helt til han plutselig fikk beinkreft og hoftekulen var spist opp av kreft :( Bare på noen uker gikk jeg fra å ha en frisk venn til å miste han :(

Han har vært med meg fra jeg var tenåring, til jeg flyttet i kollektiv og til jeg flyttet sammen med min første samboer.

Han var litt Gandalf, en veldig klok type. De to siste dagene jeg hadde med han gråt jeg i pelsen hans over det som skulle skje :(

129.jpg

IMG_3247.jpg

Et par mnd før han ble borte :(

376copy.jpg

296copy.jpg

  • Like 10
Skrevet

Hmm, jeg vet ikke! Jeg tror kanskje fordi hun var min første hund og utviklet seg til å være akkurat sånn jeg hadde sett for meg at hun skulle være. Hun var ikke overdrevent hengiven med alt og alle, men det var små ting man så når man kjente henne. At hun logret kun med haletippen hvis hun ble litt glad, eller når hun stod med nesa på kjøkkenbenken og ville ha ost rett fra ostehøvlen.

Hun var aldri slem eller aggressiv, ikke engang når hun var redd eller i ekle situasjoner. Pga. beinet hun brakk da hun var liten måtte vi jo litt ekstra til veterinær og ta røntgen osv. Er ikke så kjekt å bli løftet på bord når man er en diger ulvehund, og hun prøvde alltid å kjempe imot, men aldri med munnen eller knurring. Tvers gjennom god! Hun var uhøflig og busete med andre hunder før hun ble "gammel", men aldri noe slemt ment.

Hun fikk aldri nok kos, og da hun ble voksen og vi begynte å slakke litt på reglene fikk hun lov til å ligge i senga mi. Dele enkeltseng med ulvehund var interessant! Hun fikk også komme inn på stua fra kjøkkenet...og tigge ved bordet...og ligge i sofaen....og og og :lol::) .

  • Like 8
Skrevet

rusken19-3.gif

Rusken

Han kommer aldri til å bli glemt, hverken av meg eller familien. Han kom til familien da jeg var 12 år. Han ble 13 år og var med meg på mye rart, samboerskap, flyttinger og tok alt med stor ro. Snill "storebror" for Toya.

Han hadde sine greier, men en uforglemmelig hund.

Hele familien snakker fortsatt ofte om han. Han fikk sove inn i 2005.

Kunne skrevet en hel bok om den hunden.

:wub:

  • Like 7
Skrevet

Huff :cry: Fine hundene... :wub:

Har noen å bidra med jeg og...

Rikkemor, min "once in a lifetime" hund, hun var med på mye rart hun, søteste lille Rikke. Den første jeg måtte ta farvel med, og den desidert verste.

385717440_4b98bf7a02.jpg

385408466_829e15ceb8.jpg

Og så Aro da, min lille løvetannhund. Hunden som klarte seg mot alle odds. Rare, fine, milde, autistiske Aro.

430202098_1c1dda0fd6.jpg

414725427_34dcbc38ab.jpg

Rexie, min barndoms bestevenn. Du fulgte meg gjennom tykt og tynnt i mange år. Det var bittersøtt å ta farvel med deg. Du hadde levd lenge, var sliten, og i det heletatt. Men samtidig, hvordan sier man farvel til en venn gjennom 12 år? Vi minnes dine nevroser og særheter med smil og latter nå, men savnet forsvinner aldri helt.

860273483_64e2a5eceb.jpg

860061911_1057ac9924.jpg

Og sist, og minst i størrelse, men ikke i kjærlighet, Knøttisen min, min lille lykkepille. Vår tid ble så altfor kort. Jeg var så lykkelig da jeg henta deg, og så innmari knust da jeg måtte ta farvel med deg bare et år etter.

480098607_4940e9ede0.jpg

2062772915_2ab5a9ef54.jpg

443959712_774a8911e3_z.jpg

Heldigvis har det gått såpass med tid at jeg kan minnes dem uten tårer, men savnet er der enda. :wub:

  • Like 10
Skrevet

Bonnie, min "lille" prøvekanin på eget hundehold. Ble bare 5 pga voksende hjerte. Hunden som ble med på alt, og som fant seg i alle mine påfunn. Kunne ikke fått en bedre førstehund.

001+(2).JPG

Ailo, mitt store håp. Ble bare tre år gammel pga HD. Lærte vannvittig mye av den hunden.

004.JPG

Begge disse to har sin egen spesielle plass i hjertet mitt, blir aldri glemt. Selv om det er over fire år siden Bonnie ble avlivet, triller fortsatt tårene når eg ser på bilder av henne. Ailo var min egen gullgutt, og måtte få slippe i sommer, da ble livet for tungt for han.

  • Like 9
Skrevet

Min fantastiske læremester:

4445_180762720153_21999_n.jpg

Tassa, min "once in a lifetime" hund. Min første hund som jeg fikk som 11 åring, etter mye mas :) En fantastisk hund med en utrolig flott personlighet :heart:

Det nærmer seg 2 år siden hun brått gikk bort. Hun etterlatet seg et enormt tomrom hos familien. Det er vel ingen som klarer å snakke om henne enda, uten at det renner noen tårer :cry:

9428_258900890153_5673285_n.jpg

Gobben, nok en fantastisk hund :heart:

  • Like 8
Skrevet

Min første hund gikk vekk i sommer, 16 år gammel. Bastian var en sånn hund som jeg bare håper å få oppleve en gang til i livet; 100% snill og grei, aldri så mye som knurret eller løftet på leppen, og som den gode border collien han var; alltid eager to please! Som 13-åring med null erfaring med hund laerte jeg han kjapt å rulle rundt på kommando, og samme ettermiddagen som vi hadde begynt å øve på trikset, rullet han tvers gjennom stuen i full fart for en liten, tørr godbit. Har jeg noensinne sjangs til å få hendene mine på en så rolig, trygg og enkel border collie som Bastian, så er jeg garantert bc-eier igjen! Har ikke så mange bilder av han her på pc'en, men har et par:

Dette er et gammelt bilde, vil tippe åtte-ti år, da var han jo bare en ungfole :ahappy: Koser seg i sengen min.

bastian.jpg

Tolv år gammel, begynner å bli litt grå

bastian2.jpg

Tretten år gammel, med en ung fjottjypling og en anonym meg :zorro:

bastian4.jpg

  • Like 7
Skrevet

Trist men koselig tråd.

Verdens beste Leela valgte jeg å la sovne inn, alt for tidlig, pga alvorlige forkalkninger i ryggen. Hun var min første hund, og en STOR utfordring. Men jeg lærte utrolig mye pga henne. Hun var alltid superglad, arbeidsvillig, hadde masse energi og tok alle utfordringer på strak arm, på tross av smertene hun må ha hatt. Også var hun en skikkelig "mammadalt" <3 <3

Kvelden før hun skulle avlives ga jeg henne litt mer smertestillende enn vanlig, og lot henne løpe løs i snøen (etter at vi oppdaga forkalkningene fikk hun kun lov til å gå rolig tur i bånd). Hun løp som en gaaaaal rundt i den dype snøen, fikk endelig litt utløp for all energien, og kosa seg skikkelig. <3

056.jpg

032-1.jpg

IMG_0482.jpg

  • Like 9
Skrevet

Lille Belle som fikk så alt for kort tid her hos oss! Omtrent akkurat rundet året da vi fant ut at hun gikk med kronisk ørebetennelse og sopp i øret som hadde ødelagt hørselen hennes selv om vi hadde hatt henne gjentatte ganger hos veterinæren :(

IMG_2850.jpg

Øyenstenen min Aiko! Verdens beste venn!

018-8.jpg

  • Like 6
Skrevet

Huff, dette minner meg bare om at jeg har mistet altfor mange hunder. :cry:

Diego, min "once in a lifetime" hund, han var på alle måter en perfekt hund i mine øyne.

Han er hunden jeg aldri glemmer, og aldri slutter å tenke på.

Dessverre fikk han ikke mer enn 3 år og 3 mnd, og det er den helvetes dårlige avlen på rasen som er skylden. :cry:

036Diego_lite.jpg

062_Diego_lite02.jpg

Emma; hun var ikke en enkel hund, men man lærer masse av de som er en utfordring.

Men hun var en herlig hund som jeg savner dypt, hun hadde en personlighet som veide opp for mange av dillene sine.

Hun hadde HD:E, og måtte dessverre få slippe når hun var 3 år og 8 mnd.

348_Emma_lite_2.jpg

Khal, han ble bare 1 år, og jeg føler ikke jeg fikk opplevd han som han, da han store deler av livet sitt hadde smerter. HD'en formet og preget han nok veldig mye, men det fantes ikke en smule vondt i han, han var bare ikke sånn anlagt. Han var en "happy go lucky" hund på alle måter.

IMG_2461_Khal_lite.jpg

IMG_0233_Valpen_lite.jpg

Jeg har mistet flere hunder, men man får ikke samme forholdet til en hund man bare har noen få måneder. Så da tror jeg at jeg velger å ikke nevne de her, selv om de aldri blir glemt de heller.

  • Like 9
Skrevet

Khal, han ble bare 1 år, og jeg føler ikke jeg fikk opplevd han som han, da han store deler av livet sitt hadde smerter. HD'en formet og preget han nok veldig mye, men det fantes ikke en smule vondt i han, han var bare ikke sånn anlagt. Han var en "happy go lucky" hund på alle måter.

IMG_2461_Khal_lite.jpg

IMG_0233_Valpen_lite.jpg

Jeg har mistet flere hunder, men man får ikke samme forholdet til en hund man bare har noen få måneder. Så da tror jeg at jeg velger å ikke nevne de her, selv om de aldri blir glemt de heller.

Wow, hvilken rase (evt blanding) er dette...

Skrevet

Ja, det var det første jeg tenkte, men visste ikke de var så kraftige og tettpelsete... Må vaere den flotteste ACD'en jeg har sett, har ikke syntes de var saerlig pene å se på, men Khal var flott!

Takk. :wub:

Savner han. :cry:

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...