Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet (endret)

Jeg har en omplasseringshund, som har byttet hjem 4 ganger. Som følge av dette har han utviklet separasjonsangst - som er forsøkt behandlet uten hell. Et år har gått, med trening og det siste halve året også med bruk av Clomicalm. Treningen har vært i samarbeid med veterinær, hundeakademiet og med tips fra Gry Løberg - så jeg er ikke ute etter flere tips for å bli kvitt angsten (jeg har også lest det meste som er å lese på dette forumet).

Til nå har jeg hatt en fast familie som har passet ham når jeg er på jobb, men av ulike årsaker kan disse ikke lenger passe ham. Det tok over seks uker å få tak i denne familien sist, og jeg vet at det er forferdelig vanskelig og tidkrevende å få stablet en sånn ordning på plass. Jeg har nå en uke på meg til å finne en løsning. Å ta meg fri fra jobb e.l. er ikke en mulighet.

Det jeg lurer på er; er det riktig å omplassere en hund som har byttet hjem så mange ganger (han er tre år)? Det er vel en fare for at han går helt tilbake til scratch i forhold til den treningen vi har gjort til nå?

Jeg vurderer å avlive ham, men det føles ikke helt riktig når han ellers er frisk og rask.

Så hva ville dere gjort? Omplassert eller avlivet?

Jeg setter stor pris på alle innspill!

OBS: INNLEGGET ER SKREVET FRA FEIL PROFIL, TRÅDSTARTER SKAL VÆRE "MARJEA" OG IKKE TAFFEL.

Endret av IW
Feil trådstarter
Skrevet

jeg hadde avlivet hunden jeg. Helt greit at du kan klare å finne noen som ikke jobber og stort sett er hjemme MEN de blir uansett begrenset av hunden. Skal de på ferie, i selskap, til lege, butikk el. så står de med et problem hvis de ikke kan ta med seg hunden og ha den med seg hele tiden. Hunden har byttet nok hjem synes jeg...

Ja jeg er veldig hardt på det viset. En død hund lider faktisk ikke. Det er mer en nok av hunden som ikke har store problemer som ønsker nye hjem.

  • Like 3
Skrevet

Sjansen for at du finner et perfekt hjem til en hund med kraftig seperasjonsangst på en uke, ser jeg som veldig liten. Så der er det nok mulig jeg hadde avlivet altså - jeg har seperasjonsangsthund selv og vet hvor utrolig frustrerende og vanskelig det er. Men så avhenger det av hvaslags type hund det er da, om det er en hund som kan trives i flokk foreksempel, eller om det er en hund "hvemsomhelst" kan ha om man bare tar hensyn til seperasjonsangsten.

  • Like 3
Skrevet

Med tanke på alle omplasseringene som hunden allerede har vært gjennom og som er medvirkende til dens sterke separasjonsangst, så virker det nesten blodig urettferdig å skulle omplassere hunden igjen. Det blir den jo ikke bedre av akkurat...

Men for å gi den en aller siste sjanse;

skriv en Finn gi-bort-annonse og vær dønn ærlig. Skriv at hunden overhodet ikke kan være hjemme alene, men at den definitivt trenger en person som enten er hjemmeværende eller som kan ta med hunden på jobb hver dag så lenge den lever. Skriv at alle metoder er brukt for å lære den å være hjemme alene, men at det ikke fungerer. Sånn at hunden ikke ender hos noen idioter som tenker "pøh, jeg bare tar meg fri en uke jeg, så skal det vel ordne seg, det gjorde jo det med Fido vi hadde da jeg var liten...." :P

Får du ikke svar i løpet av de dagene som er igjen av fristen du satte, så ville jeg latt turen gå til veterinæren for siste gang...

Dessverre - men da lider den i det minste ikke mer.

  • Like 3
Skrevet

Terskelen min for å avlive er veeeldig høy, så jeg ville nok gjort alt i min makt for å finne et hjem til denne friske og gode hunden. Han kan med den rette eieren få et langt og kjempefint liv :-) Men jeg forstår at du er i en kjip situasjon, og om du gjør det du kan og du ikke finner en løsning, så støtter jeg selvfølgelig valget om å avlive.

  • Like 3
Skrevet

Man er alltid litt påvirket av sin egen situasjon og jeg har akkurat avlivet et kjært dyr selv, så jeg er litt farget av det.

Men jeg sier, ikke avliv. Prøv alt du kan først. Det er så forferdelig vondt å avlive for oss eiere. For dyret er det jo det beste i mange situasjoner, men i dette tilfellet kan det jo gå helt fint for hunden OM du finner en løsning.

Hvis det ikke går så er jeg enig i at avlivning er det beste, så hunden slipper å være alene.

Skrevet

Øhm..først av alt; startinnlegget er skrevet på feil profil. Opprettet en profil for ei venninne, og trodde jeg logget ut av hennes da jeg skulle skrive mitt eget. Moderatorer, hjelp??

Til dere andre, tusen takk for svar. Det er virkelig ikke lett dette her. Har skrevet annonse, og håper at jeg får tak i noen snille, flinke folk som har mulighet til å ta over. Men samtidig så kjenner jeg at jeg har store tvil i forhold til å finne de "perfekte" menneskene på så kort tid (om de finnes i det hele tatt..). Og jeg vet nesten ikke om jeg tør å si det høyt eller skrive det, men tanken på å sende ham avgårde til fremmede folk er rett og slett mer skremmende enn å ta den tunge turen til veterinæren..

Dette er helt forferdelig, jeg skulle så ønske at det ordnet seg! :(

Guest Gråtass
Skrevet

TS: Hunden din er jo ikke frisk. En hund som har så store problemer kan ikke kalles frisk og rask. Jeg personlig ville ha avlivet en hund som hadde det så vanskelig med seg selv. Både fordi du har ingen garantier for hva som skjer med han senere ved omplassering og da vet du med sikkerhet hva som faktisk har skjedd. Selv om det er fælt og trist, så er faktisk verden full av nye ukompliserte hunder som trenger ett godt hjem. Det er ikke så mange som ønsker å ta på seg en hund med masse issues på kort varsel.

Skrevet

Å omplassere hunder med slike problemer er i utgangspunktet ikke lett. Hvis den i tillegg er på vei til sitt femte (?) hjem eventuelt, så tror jeg heller jeg hadde latt den slippe. Eller, jeg er egentlig helt sikker på at jeg personlig, hadde satt punktum for denne hunden.

  • Like 2
Skrevet

Jeg heller også mot avliving. Det som ev har kunne endret dette er hvis du hadde noen klar til å ta over den, som har 100% tid og kompetanse til å ta den til seg. Men skulle man først ha gjort det, så må de ha gått inn 100% for det og for resten av hundens liv. Jeg betviler at du vil klare å hoste opp noen slike med det første, så da tror jeg det er like greit den får slippe. Slik det høres ut, så har den det ikke så godt

Skrevet

Jeg avlivde selv en hund som hadde hatt flere hjem for 1 1/2 år siden. Jeg prøvde først å omplassere til folk jeg visste kunne takle han , når det ikke gikk valgte jeg å avlive heller enn å sende han til noen jeg ikke kunne gå 100% god for. Han ville fått sitt 6 hjem hvis jeg omplasserte , og selv om han ikke bar noe særlig preg av å ha hatt flere hjem følte jeg at 7 ville blitt for mye.

Han fungerte flott i det daglige da , men han hadde noen issues som jeg jobbet mye med når jeg fikk han og som kunne dukke opp hos ' feil type ' eiere og også noen ganger dukket opp rundt feil folk selv når jeg hadde han. Jeg hadde det under god kontroll , og mulig ny eier også ville hatt det , men jeg tok rett og slett ikke sjansen.

Det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv , og jeg har mått tåle pepper for det av folk som bare så den ' snille ' siden av han uten å forstå hvor mye jobb som lå bak ( en hund blir sjelden kasteball uten grunn ) , men jeg ville gjort det igjen.

Det er noe som føles grunnleggende galt i å avlive en frisk hund, spesielt når hunden muligens kunne fått en mulighet for et langt liv , men noen ganger er jeg sikker på at det er det rette. Heller enn å sende ' problemet' videre..

Guest Kåre Lise
Skrevet

Veldig å enkelte skal krisemaksimere det at hunden har problemer med å være alene. Lar det seg gjøre å omplassere til noen som kan ta hensyn til dette så er det vel greit. Forrige hunden min ble omplassert til en familie som gikk hjemme på trygd, den var bare ikke vant til å være alene og jeg ønsket ikke at han sku bli det på sine gamle dager heller. Vinn-vinn for begge da også de som overtok han følte at det passet dem godt med en hund som var ønsket å komme til ett hjem hvor folk gikk hjemme. Så jeg ville gjort som flere foreslår, gjør ett siste forsøk på å finne ett passende hjem og vær ærlig på problemet som ikke nødvendigvis trenger være så stort problem utifra det lille som beskrives her.

Skrevet

Og jeg vet nesten ikke om jeg tør å si det høyt eller skrive det, men tanken på å sende ham avgårde til fremmede folk er rett og slett mer skremmende enn å ta den tunge turen til veterinæren..

Jeg synes dette i grunnen taler for seg selv jeg ...

Det er sikkert flere som kontakter deg ang hunden, fordi de tror de kan hjelpe den og de vil jo ikke at den skal dø. Men fakta er at folk som vil kunne takle en slik hund som oftest ikke er interessert i en slik hund. De vet fra før av hvor mye det krever. Og hva vil du føle/tenke om du etter noen månder leser en annonse på finn hvor hunden du omplasserte igjen skal videre? For selv om du skriver kontrakt med overtager om at hunden ikke skal ditt og datt, så er det desverre ikke så mange som respekterer det heller.

Men igjen, uttalelsen din som jeg har sitert her, den synes jeg taler for seg selv og hva du selv mener er det beste for hunden.

Skrevet

Jeg har også en hund med seperasjonsangst og vet hvor ekstremt vanskelig det er...

Likevel...jeg ville aldri avlivd en frisk hund, og hunden er jo frisk selv om den har ET psykisk problem. For meg står verdien av et liv svært høyt, men selvfølgelig ikke for en hver pris.

Har du tatt kontakt med et seriøst omplasseringsfirma? som Charlottes, eller solsiden? de er profesjonelle og kan kanskje hjelpe deg. I tillegg ville jeg som andre nevner inn en siste annonse på finn. no

Jeg håper det løser seg!

Skrevet

Jeg hadde selvfølgelig omplassert om muligheten var der, men da kun omplassert om jeg hadde følt meg 100% sikker på at her får han det bra og her blir han værende. Viss ikke, da hadde jeg avlivd.

Skrevet

Takk for at dere deler meningene deres. Jeg er både enig og uenig i noe av det som skrives, og selv om en liten del av meg håpet at ALLE ville mene det samme - så er det godt å se at dere har ulike meninger. Da er det kanskje ikke så rart at jeg synes valget er vanskelig heller.

Det er allerede noen som har tatt kontakt, og som ikke har skjønt alvoret ift. hvor mye som kreves. Da de fikk det inn med teskje, takket de pent nei og ønsket meg lykke til. Magefølelsen skal være bedre enn god før jeg evt. omplasserer, så han gis absolutt ikke bort til hvem som helst. I annonsen har jeg ikke skrevet "haster" eller "avlives dersom ingen tar ham", nettopp for å unngå dem som Justisia nevner.

OM jeg skulle finne noen som jeg tror kunne passe, - er det virkelig sånn at en eventuell kontrakt ikke betyr en dritt? Da tenker jeg på forhold som at hunden skal tilbake til meg dersom de ikke vil ha ham lenger osv. Noen som vet?

Skrevet

Kontrakter har lite og si ja, mtp slike ting. Om du gir han vekk så er han jo ikke din lengre.. Men det finnes personer der ute som alikevell synes slike ting er greit og som forstår det. Det gjelder bare og finne dem.

Skrevet

Jeg syns det er veldig vanskelig å gi råd vedrørende en slik problemstilling over nett. Jeg vet ingenting om deg, hunden eller hundens historie. Er han perfekt på alle andre måter? Er han stor, liten? Kan ligge i bilen uten å frike ut? Er han en dilter, eller kan du gå på do i fred? Roer han seg med andre hunder?

Vi hadde hørt en haug av skrekkhistorier om gatehunder som gikk berserk når de ble innestengt i hus og forlatt. Dagen etter at Scilos kom hjem, dro vi på jobb og skole og han har aldri vist noe som helst tegn på seperasjonsangst. Jo, han får panikk av å bli bundet til et tre i skogen i tussmørket. Noe jeg forsøkte da jeg kombinerte hundelufting og hestefôring i Østmarka. Rimelig lett å unngå den fadesen igjen. Men han er svært skjelden helt alene, for vi har jo flere hunder. Ikke at han bryr seg de gangene han har vært alene, men det kan jo være fordi det ikke pleier å være sånn. Hva vet jeg?

Men er hunden rolig om den får være sammen med andre hunder eller om den får ligge i bilen, åpner det seg straks flere muligheter. Kan du gå fra den en liten stund, hvis den er mett og sliten, eller ikke i det hele tatt?

Jeg kjenner at jeg trenger et mye mer nyansert bildet av hunden for i det hele tatt synse noe som helst :)

  • Like 1
Skrevet

Han er ikke roligere selv om han er sammen med andre hunder, og er heller ikke rolig i bilen. Jeg kan være ute av leiligheten en halvtime før han setter i gang, men når han ser meg gå nedover gata starter han med en gang - og holder på nonstop til jeg kommer tilbake. Om han er mett eller sulten spiller ingen rolle, og han lar seg ikke distrahere av mat av noe slag. Muskler, fylte konger osv. blir ikke rørt.

Han er en dilter, men er ikke lenger fanatisk. Han er forholdsvis stor, parogtredve kilo. Veldig rolig og lydig inne. Har ting å trene på ute, men det er bagateller i forhold. Han er tross alt i sin "verste" alder, hvor hormoner har styrt det meste. Største problemet hans er at han er dominant, men så lenge han ikke slippes løs med ukjente hunder går det forsåvidt helt greit.

Skrevet

Så at FOD har lagt ut annonsen din, allerede blitt delt 20ganger, så kanskje noen seriøse i en fin situasjon tar kontakt :)

Ja, de FOD-tilhengerne er flinke til å dele. Krysser fingrene! :)

  • Like 1
Skrevet

TS: Hunden din er jo ikke frisk. En hund som har så store problemer kan ikke kalles frisk og rask. Jeg personlig ville ha avlivet en hund som hadde det så vanskelig med seg selv. Både fordi du har ingen garantier for hva som skjer med han senere ved omplassering og da vet du med sikkerhet hva som faktisk har skjedd. Selv om det er fælt og trist, så er faktisk verden full av nye ukompliserte hunder som trenger ett godt hjem. Det er ikke så mange som ønsker å ta på seg en hund med masse issues på kort varsel.

Hunden trenger jo ikke å være syk fordi den har seperasjonsangst? Det handler jo om hundens erfaringer tidligere i livet vil jeg tro. Og "masse issues" er vel litt overdrivelse når TS sier at hunden er frisk og fin ellers?

Jeg kjenner hverken TS eller hunden, så jeg skal ikke komme med noen råd om hva som er best i denne situasjonen. Men fint om det likevel ordner seg da :)

  • Like 1
Skrevet

Hunden trenger jo ikke å være syk fordi den har seperasjonsangst? Det handler jo om hundens erfaringer tidligere i livet vil jeg tro. Og "masse issues" er vel litt overdrivelse når TS sier at hunden er frisk og fin ellers?

Selv jeg som har vært hjemmeværende i ganske mange år nå, hadde slitt med å ha en hund som aldri kunne være hjemme alene, så jo, jeg ville kalle seperasjonsangst "masse issues".

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Man må såklart ikke, men det kan ofte være greit å utelukke fysisk ubehag ved aggressiv adferd. Når det er sagt høres dette ut som et adferdsproblem. Uavhengig av alder så er det ikke bare å "vente til de vokser det av seg". Hvis en unghund starter med problematisk adferd er det utrolig viktig å jobbe med det, nettopp for å forme den hunden skal bli som voksen. Sånn umiddelbart høres det ut som hunden kan være overstimulert og at dette er et utslag av stress i møte med andre hunder. Hvis dette skjer i hilsesituasjoner eller løs lek med andre hunder så høres det ut som dere må ta ham ut av situasjonen og holde avstand lenge før han når det punktet at dette skjer.
    • Må man alltid ta med hund som ypper til bråk på noen hunder til veterinæren for ekstra sjekk om det er noe galt fysisk? Det er ikke alle hunder den ypper til å slåss. Er en unghund på 2 år. Hunden hopper opp på ryggen til de som hun skal yppe med og når jeg da tar den ned så blir den sint og flyr på enda mere. Vi hadde håpet det skulle bli bedre etter at hunden var fylt 2 år. Men man sier at de ikke blir voksne før 3-4 årsalderen.
    • Så fint at dere allerede har veileder og atferdsspesialist på laget, og at dere har testet både mer og mindre aktivitet. Det dere beskriver høres ut som en valp som ligger så høyt i grunnstress at han ikke klarer å regulere seg ned igjen. Da hjelper det sjelden med mer trening, for problemet er ikke mangel på aktivitet, men at nervesystemet aldri får landet. Det jeg ville prøvd: senk totalbelastningen kraftig i 10–14 dager. Korte, kjedelige turer, ingen søk, ingen kurs. Bytt aktiviteten mot ting som nedregulerer: tygging, slikkematter, snacks strødd i gresset. Og når han faktisk ligger rolig av seg selv, legg en godbit stille mellom labbene hans uten å si noe. Ro som blir belønnet, kommer oftere. At han blir «svart i øynene» og umulig å avlede tyder på at han er langt over terskel, og da lærer han ingenting. Nevn gjerne smerteutredning for veterinæren også, mage og ledd kan gi akkurat dette bildet. Jeg har skrevet mer om ro-trening her om dere vil ha en konkret plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/
    • Godt tenkt å forberede seg før katten kommer, det er da du har mest påvirkning på resultatet. Det viktigste er ikke utstyret, men introduksjonen. Planlegg at de to første ukene skjer bak grind eller lukket dør: la dem lukte på hverandre gjennom døra, bytt tepper mellom dem, og belønn hunden hver gang den er rolig i nærheten av kattelukt og kattelyder. Først når hunden kan se katten uten å låse seg fast, tar dere korte, rolige møter med hunden i bånd. Katten trenger alltid en fluktvei: høyder, hyller og minst ett rom hunden ikke har tilgang til. Kattedoen løser du enklest med en barnegrind hunden ikke kommer forbi, eller en hevet plassering katten lett når. Og følg med på hunden din underveis: stirring, stivhet og jaging betyr at dere har gått for fort frem, ikke at det er umulig. Gjør det kort og gøy, og gi det uker heller enn dager. De fleste hunder kan lære å leve fint med huskatten sin.
    • Gratulerer med valp på vei! I stedet for å anbefale en bestemt skole vil jeg gi deg spørsmålene jeg selv ville stilt før påmelding, for det varierer mer mellom instruktører enn mellom skoler. Spør konkret: Hvilke metoder bruker instruktøren, og brukes det noen form for korreksjon eller «konsekvens»? Du vil ha et tydelig ja til kun belønningsbasert trening, ikke et vagt «vi tilpasser oss hunden». Hvor mange valper er det per instruktør? Seks er mye bedre enn tolv. Og handler kurset om hverdagen (ro, håndtering, alenetrening, trygg sosialisering) eller mest om sitt og dekk? For en setter-valp er det første langt viktigere. Be gjerne om å få se på en kurstime før du melder deg på. En seriøs instruktør sier ja til det. Jeg jobber selv som hundetrener i Oslo, så jeg lar andre svare på de konkrete skolene, men jeg har skrevet om hva god sosialisering faktisk er, om du vil lese mer: https://oslohundetrener.no/hva-er-sosialisering-og-hvorfor-er-det-viktig-for-valpen/
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...