Fryktaggresjon - en utbredt diagnose?

[julnil]

Jeg forstår hva du skriver, men jeg er nok mer "leder-orientert" i min tenkemåte, til tross for at jeg har motstridende tanker.

Mange ganger så tror jeg egentlig ikke hunder ser på oss som ledere, altså som en lederhund, men de vet at vi bestemmer og at vi sitter på alle ressursene (mat, soveplass, innetid/utetid, goder etc), og vi blir dermed i en lederposisjon.

Men i mange tilfeller så ser hunden på det som sitt ansvar å passe flokken (være leder).

Vanskelig å definere, forklare..mange av oss er nok på samme gren når det kommer til hvordan man tenker om hund, men definerer oss forskjellig, og også ER litt forskjellig.

Men du Mari, er en type som jeg ville kalt en leder, iallefall slik jeg tolker deg i det du skriver. Du er en naturlig leder, som ikke trenger å bosse frem at du er en leder. Du bestemmer, ferdig med det.

[Mari]

Jeg forstår hva du skriver, men jeg er nok mer "leder-orientert" i min tenkemåte, til tross for at jeg har motstridende tanker.

Ja, jeg tror vi har forskjellig utgangspunkt rett og slett. Men det er jo greit tenker jeg, det er jo ikke noe riktig og galt annet enn at både hund og eier skal trives i relasjonen.

Mange ganger så tror jeg egentlig ikke hunder ser på oss som ledere, altså som en lederhund, men de vet at vi bestemmer og at vi sitter på alle ressursene (mat, soveplass, innetid/utetid, goder etc), og vi blir dermed i en lederposisjon.

Men i mange tilfeller så ser hunden på det som sitt ansvar å passe flokken (være leder).

Ja, vi har mye makt, det er jeg helt enig i. Hundens rolle med oss mennesker er på mange måter veldig parasittisk, jeg tror også derfor at hundens valg vil i all hovedsak være å gjøre oss til lags og ikke gå inn i konflikter med oss. De er helt avhengig av å blidgjøre oss, det har vært hundens største evolusjonære flaskehals tror jeg.

Jeg er veldig leder schmeder og tenker heller på relasjoner. Fyda kan være leder over meg i alle situasjoner for alt jeg bryr meg. Det viktigste er at vi har en dynamikk som fungerer, om hun føler hun bestemmer så er det a-ok for meg. Det er uviktig rett og slett.

Men jeg tror egentlig ikke at hunder tenker sånn, jeg tror ikke de kan begreper som å bestemme. Jeg tror de opplever situasjoner der og da. Jeg tror at begrep som tillitt er mye viktigere i hundeholdet, at hunden stoler på eieren sin. Det er også et mye mindre ladet begrep synes jeg, lettere å prate om uten at folk går i forsvar.

Men du Mari, er en type som jeg ville kalt en leder, iallefall slik jeg tolker deg i det du skriver. Du er en naturlig leder, som ikke trenger å bosse frem at du er en leder. Du bestemmer, ferdig med det.

Oj! Jeg ser ikke meg selv slik i det hele tatt. Jeg synes jeg er ganske wishywashy jeg, og har meninger som kan være forskjellig fra dag til dag egentlig. Men jeg tar uansett det som et kjempekompliment, så tusen hjertelig takk for det!

[Shlush]

Nummer 1, det er ikke enkelt å avle hund. Det er ikke slik at folk ønsker hundeaggresjon, heller ikke oppdrettere. Men et ønske om endring, ei heller et forsøk på endring, betyr ikke automatisk endring. Mentalitet er et nettverk av atferder og egenskaper som henger sammen og som har innvirkning på hverandre. Det er vanskelig rett og slett, og ting blir ikke bedre av avl på gode intensjoner alene.

Nummer 2, sterkere mentalitet betyr ikke nødvendigvis mindre hundeaggresjon. Ja, den motiveres av andre ting, territorie, konkurranse, etc, og ikke frykt, men resultatet kan være det samme. Det er ikke noen automatikk i at en mentalt sterk hund går overens med alt av andre, det er rett og slett ikke en automatikk i at noen hunder går overens med andre. Det er heller ingen automatikk i at en svak hund viser aggresjon.

Jeg tror ikke ting nødvendigvis var så himla mye bedre før jeg. Jeg tror hundeholdet var annerledes, men jeg tror hundene generelt var like kjipe, eller like snille for den saks skyld.

Jeg hopper iallfall ikke på the bandwagon om at alt er så mye verre nå fordi folk er idioter, hundene er vrak, oppdrettere er ingorante/useriøse. Det blir for kategorisk, og for å være helt ærlig, litt selvhevdende.

Jeg tror hunder er hunder, noen er veldig sosiale, noen er mindre sosiale. Av og til oppstår det konflikter, men det er relativt sjelden målt opp mot antallet hundemøter som skjer daglig. Tja, det er vel ikke så utrolig annerledes enn hos oss folk?

Og hvorfor dette store behovet for å sette hundene i kategorier og definere de? Kan ikke en hund være dynamisk, gjøre en ting en dag, og en annen ting den neste? Min hund kan vise fryktaggresjon i møte med andre hunder om de kommer brått på og er intense, men hun kan også være ei bølle mot hunder hun føler for å bølle med.

Alt er jo situasjonelt, og ting endrer seg hele tiden. Gjennom hele livet til hunden endrer den seg, den modnes, lærer, erfarer og gjør. Et møte som gikk dritt går plutselig bra, en hund som var vennlig blir plutselig sur, eller ei som var redd kan plutselig være høflig og stabil. Dette er jo bare flott synes jeg, å se at individet er dynamisk.

Vi legger så mye verdier i disse kategoriene, reduserer hundene til ditt og datt. Jeg har vært der selv, skal observere og tolke. Nå bare aksepterer jeg, og ser at min tidligere angrepsvinkel handlet like mye om mine egne greier som om hundens. Javel, så er du en dritt i den situasjonen, big whoop, så tar vi heller konsekvensen og forsøker å se framover. Det er egentlig ganske befriende.

Jeg tror jeg er enig med deg i mye av det du skriver. Man kan ikke forvente at hunden går over ens med alt og alle, oppdrett og avl er kompliserte saker Noe jeg ikke har planer om å prøve meg på selv med det aller første for å si det slik med tanke på alt arbeid, kunnskap og innsats som ligger bak! Beundrer dem som driver oppdrett

Og jeg tror du har mye rett i at ting er annerledes nå, enn i gamle dager. Ikke at hundene i seg selv var så mye bedre før, men at ting var annerledes helhetlig. Du sier mye klokt og du får det frem på en god måte også, hehe

[SandyEyeCandy]

Jeg vil tru at "diagnosen" fryktaggresjon er viktigere for eier enn for hund (doh). Jeg møter mange mennesker som har "drittbikkjer", som påstår at hunden deres oppfører seg sånn den gjør fordi den er fryktaggresiv. Hvorfor er det så viktig å katagorisere atferden? Er det lettere å leve med at hunden din er sinna på alt og alle fordi den har dårlig avreagering og såpass med sosiale brister at den ikke klarer å riste av seg en kjip hendelse (eller to)? Eller kan det kanskje være like greit å stikke fingrene i jorda og si at hunden din er sinna på andre, ferdig med det? Når jeg passerer hunder som utagerer, er det meg riv ruskende likegyldig om den står i enden av båndet og brøler fordi den er redd for jentene, eller fordi den bare har dårlig oppdragelse. Men for eier er det kanskje lettere å leve med førstnevnte?

Jeg har en hund som til tider er ganske umulig, og javisst, hun kan være aggresiv til tider, spesielt med yngre tisper som oppsøker henne. Aiko er ikke redd, hun er bare atal, fordi hun føler hun kan. De gangene Aiko blir engstelig i lek med andre hunder arter det seg veldig annerledes, og hun blir ynkelig og prøver å skåne ryggen sin. Imouto er ikke så førerhund-miljøsterk som søstra, men volder meg aldri noen bekymringer når vi møter hunder på tur og hun er løs. Problemet med henne er at hun er ekstremt territorial. Hun er heller ikke redd, men blir aggresiv til tider fordi hun tar ansvar for flokken sin. Dette er ikke ting jeg prøver å bortforklare, jeg prøver bare å legge til rette for situasjoner hvor ekstremitetene ikke trenger å boble til overflata. Mange som har truffet mine hunder i mindre heldige øyeblikk vil sikkert si at de er aggresive, og noenganger er de jo nettopp det. For meg personlig er det lettere å leve med tanken på at bikkjene mine er idioter fra tid til annen, enn at de er så skjøre i skolten at de ikke takler verden.

Edit: En annen ting jeg har bitt meg merke i, er at de som trener fryktaggresive hunder svært ofte står og venter ut bikkjene, fordi de "trener positivt". Det gjør jeg også, men det betyr ikke at jeg ikke snakker til jentene når de monger seg. Det er jo et poeng å huske på at du faktisk belønner det som skjer før det ønskelige inntreffer også... Jeg har også hatt med meg såkalt fryktaggresive hunder på tur, og har bedt om kontakt og bedt dem skjerpe seg under passering i stedet for å vente på at katastrofen inntreffer, og jaggu har ikke bikkjene klart å gå forbi uten å kødde. Upedagogisk som jeg til tider kan være, trur jeg faktisk at en del av disse utageringsbikkjene hadde hatt godt av å få beskjed om at de ikke trenger å bære seg, fordi det rett og slett ikke er sånn en oppfører seg.

Endret 27. September 2012 av SandyEyeCandy

[simira]

For meg er diagnosen "viktig" fordi det sier meg noe om hvordan det er best å håndtere det, og et håp om at folk skal forstå hvorfor hunden gjør som den gjør, og kanskje tilogmed ta hensyn til det (yeah, right). Dessverre synes en del folk at det er en grei unnskyldning uten å ta med "håndtere"- og "hensyn"-delen, og går og lufter hunden i flexibånd og mobilen i den ene hånda og sneipen i den andre, og når bikkja tar et jafs av nabovalpen unnskylder seg med "den er fryktaggressiv skjønner du"...

[SandyEyeCandy]

Dessverre synes en del folk at det er en grei unnskyldning uten å ta med "håndtere"- og "hensyn"-delen, og går og lufter hunden i flexibånd og mobilen i den ene hånda og sneipen i den andre, og når bikkja tar et jafs av nabovalpen unnskylder seg med "den er fryktaggressiv skjønner du"...

Ja, det er jo akkurat det...

[Mari]

For meg er diagnosen "viktig" fordi det sier meg noe om hvordan det er best å håndtere det

Akkurat dette har jeg tenkt endel på i det siste, og selv om jeg skjønner tankegangen så vet jeg ikke om jeg er enig lenger. Det er andre ting enn motivasjonen bak aggresjonen som er viktigere når man velger fremgangsmåte.

[simira]

Akkurat dette har jeg tenkt endel på i det siste, og selv om jeg skjønner tankegangen så vet jeg ikke om jeg er enig lenger. Det er andre ting enn motivasjonen bak aggresjonen som er viktigere når man velger fremgangsmåte.

Jeg er enig i at det er andre ting som er viktige i treningen, men mener også at det er viktig å forstå motivasjonen bak. For oss er ihvertfall det som har hjulpet mest det å ta hensyn til at Odin faktisk er utrygg og ikke ønsker å ha fremmede hunder tett innpå seg, ved å holde avstand i situasjoner med andre hunder (kurs, treninger osv.) og unngå "møljetreff" og situasjoner han ikke takler. Dersom han bare var mongo eller territorial ville jeg antageligvis lagt opp ting på en annen måte.

[SandyEyeCandy]

For oss er ihvertfall det som har hjulpet mest det å ta hensyn til at Odin faktisk er utrygg og ikke ønsker å ha fremmede hunder tett innpå seg, ved å holde avstand i situasjoner med andre hunder (kurs, treninger osv.) og unngå "møljetreff" og situasjoner han ikke takler. Dersom han bare var mongo eller territorial ville jeg antageligvis lagt opp ting på en annen måte.

Men jeg gjør jo akkurat det samme med mine. Hvilke alternativer ser du for deg at du hadde tatt i bruk om du ikke opplevde at han var redd?

[Mari]

For oss er ihvertfall det som har hjulpet mest det å ta hensyn til at Odin faktisk er utrygg og ikke ønsker å ha fremmede hunder tett innpå seg, ved å holde avstand i situasjoner med andre hunder (kurs, treninger osv.) og unngå "møljetreff" og situasjoner han ikke takler. Dersom han bare var mongo eller territorial ville jeg antageligvis lagt opp ting på en annen måte.

Hva hadde du gjort annerledes om han hadde en annen motivasjon bak sin aggresjon?

Jeg sier ikke at motivasjon er irrelevant, jeg bare tror andre faktorer er viktigere.

[Guest 2ne]

Jeg er muligens mer bløt enn jeg prøver å gi inntrykk av, men for meg så ligger forskjellen i hvordan jeg håndterer en redd hund og en hund som bare "monger seg". En redd hund blir utsatt for litt mildt press med støtte, en mongo-hund får bare beskjed om å skjerpe seg og gjøre som jeg sier. Om man skal ta det helt sånn svart/hvitt.

[simira]

Men jeg gjør jo akkurat det samme med mine. Hvilke alternativer ser du for deg at du hadde tatt i bruk om du ikke opplevde at han var redd?

Det kommer jo litt an på adferden, men hvis han var territorial eller beskyttet meg ville jeg ikke jobbet helt på samme måten. Selvfølgelig ville jeg jobbet med avstand, for hans og andre sikkerhet, men ikke med det formål å "beskytte" ham fra de andre, og lagt opp arbeid med passeringstrening ganske annerledes.

Edit: Litt som Tone sier.

[Mari]

Jeg er muligens mer bløt enn jeg prøver å gi inntrykk av, men for meg så ligger forskjellen i hvordan jeg håndterer en redd hund og en hund som bare "monger seg". En redd hund blir utsatt for litt mildt press med støtte, en mongo-hund får bare beskjed om å skjerpe seg og gjøre som jeg sier. Om man skal ta det helt sånn svart/hvitt.

Om tilliten mellom hund og eier er på plass så vil ikke en redd hund falle sammen selv om den får en korreksjon. I min erfaring da.

[simira]

Om tilliten mellom hund og eier er på plass så vil ikke en redd hund falle sammen selv om den får en korreksjon. I min erfaring da.

Du kan jo godt si det på den måten, for den tilliten til at jeg ikke lar andre hunder komme bort til Odin har vi jobbet MYE med. Men det handler jo ikke bare om hvordan man håndterer situasjonen der og da, men om hva slags trening man legger opp til. For min del ihvertfall.

[Mari]

Jeg tror relasjonen mellom hund og eier er viktigere for valg av fremgangsmetode. Jeg tror også hundens generelle mentalitet er viktigere, ikke bare motivasjonen bak hundeaggresjonen, og ikke minst eiers komfortnivå, kompetanse og helt enkelt evner, er viktigere enn aggresjonens motivasjon.

[simira]

Jeg sier ikke at diagnosen er den eneste viktige faktoren her, for meg er det en viktig faktor for hvilken fremgangsmåte jeg velger, men langt fra den eneste. Jeg har ikke målt viktigheten av de ulike faktorene opp mot hverandre.

[Mari]

Du kan jo godt si det på den måten, for den tilliten til at jeg ikke lar andre hunder komme bort til Odin har vi jobbet MYE med. Men det handler jo ikke bare om hvordan man håndterer situasjonen der og da, men om hva slags trening man legger opp til. For min del ihvertfall.

Jeg mener at det er flere veier til Rom. Samme hund kan få samme resultater med forskjellige metoder med forskjellige førere.

Metodevalg er kanskje viktigst for fører når det kommer til resultatene, da det er fører som skal utføre de og man er avhengig av at fører mestrer metoden, ikke så mye for hunden.

[Zitka]

Jeg vil tru at "diagnosen" fryktaggresjon er viktigere for eier enn for hund (doh). Jeg møter mange mennesker som har "drittbikkjer", som påstår at hunden deres oppfører seg sånn den gjør fordi den er fryktaggresiv. Hvorfor er det så viktig å katagorisere atferden? Er det lettere å leve med at hunden din er sinna på alt og alle fordi den har dårlig avreagering og såpass med sosiale brister at den ikke klarer å riste av seg en kjip hendelse (eller to)? Eller kan det kanskje være like greit å stikke fingrene i jorda og si at hunden din er sinna på andre, ferdig med det? Når jeg passerer hunder som utagerer, er det meg riv ruskende likegyldig om den står i enden av båndet og brøler fordi den er redd for jentene, eller fordi den bare har dårlig oppdragelse. Men for eier er det kanskje lettere å leve med førstnevnte?

Jeg har en hund som til tider er ganske umulig, og javisst, hun kan være aggresiv til tider, spesielt med yngre tisper som oppsøker henne. Aiko er ikke redd, hun er bare atal, fordi hun føler hun kan. De gangene Aiko blir engstelig i lek med andre hunder arter det seg veldig annerledes, og hun blir ynkelig og prøver å skåne ryggen sin. Imouto er ikke så førerhund-miljøsterk som søstra, men volder meg aldri noen bekymringer når vi møter hunder på tur og hun er løs. Problemet med henne er at hun er ekstremt territorial. Hun er heller ikke redd, men blir aggresiv til tider fordi hun tar ansvar for flokken sin. Dette er ikke ting jeg prøver å bortforklare, jeg prøver bare å legge til rette for situasjoner hvor ekstremitetene ikke trenger å boble til overflata. Mange som har truffet mine hunder i mindre heldige øyeblikk vil sikkert si at de er aggresive, og noenganger er de jo nettopp det. For meg personlig er det lettere å leve med tanken på at bikkjene mine er idioter fra tid til annen, enn at de er så skjøre i skolten at de ikke takler verden.

Edit: En annen ting jeg har bitt meg merke i, er at de som trener fryktaggresive hunder svært ofte står og venter ut bikkjene, fordi de "trener positivt". Det gjør jeg også, men det betyr ikke at jeg ikke snakker til jentene når de monger seg. Det er jo et poeng å huske på at du faktisk belønner det som skjer før det ønskelige inntreffer også... Jeg har også hatt med meg såkalt fryktaggresive hunder på tur, og har bedt om kontakt og bedt dem skjerpe seg under passering i stedet for å vente på at katastrofen inntreffer, og jaggu har ikke bikkjene klart å gå forbi uten å kødde. Upedagogisk som jeg til tider kan være, trur jeg faktisk at en del av disse utageringsbikkjene hadde hatt godt av å få beskjed om at de ikke trenger å bære seg, fordi det rett og slett ikke er sånn en oppfører seg.

Jeg er så enig

Jeg er muligens mer bløt enn jeg prøver å gi inntrykk av, men for meg så ligger forskjellen i hvordan jeg håndterer en redd hund og en hund som bare "monger seg". En redd hund blir utsatt for litt mildt press med støtte, en mongo-hund får bare beskjed om å skjerpe seg og gjøre som jeg sier. Om man skal ta det helt sånn svart/hvitt.

Enig her også

[simira]

Jeg mener at det er flere veier til Rom. Samme hund kan få samme resultater med forskjellige metoder med forskjellige førere.

Metodevalg er kanskje viktigst for fører når det kommer til resultatene, da det er fører som skal utføre de og man er avhengig av at fører mestrer metoden, ikke så mye for hunden.

Vil det si at du vil velge metode og fremgangsmåte uavhengig av årsak til hundens adferd?

[Guest 2ne]

Om tilliten mellom hund og eier er på plass så vil ikke en redd hund falle sammen selv om den får en korreksjon. I min erfaring da.

Nei, men det er grader av korreksjon, og hvilken grad man bruker kommer an på hvordan hunden tåler det, og hvordan den responderer på det.

Herverket f.eks, var mongo fordi han var dårlig oppdratt og dårlig miljøtrent, men han hadde ingen større redsler, og heller ingen større aggresjon mot andre hunder når vi møtte de, selv om han sto på to bein og bjeffa i vilden sky fordi han gira seg opp et hakk eller fem for mye. Han fikk ganske kontant beskjed om å skjerpe seg. Halvbroren Zarten derimot, var redd for andre hunder og lekte fullblodshingst med brunstig merr i nesa når vi passerte - han fikk egentlig ikke beskjed om noe annet enn at vi går forbi, og du kommer til å overleve. Hadde jeg gått inn like hardt mot Zarten som jeg gjorde mot Herverket, så ville det neppe vært noe særlig tillit mellom han og meg

[Mari]

Jeg sier ikke at diagnosen er den eneste viktige faktoren her, for meg er det en viktig faktor for hvilken fremgangsmåte jeg velger, men langt fra den eneste. Jeg har ikke målt viktigheten av de ulike faktorene opp mot hverandre.

Jeg får lyst til å smake på muligheten for at forståelse for motivasjon er irrelevant for metodevalg, om ikke annet fordi innsikt i motivasjon er umulig å kvalitetssikre. Resultatene derimot.

Eier er det avgjørende for metodevalg.

Vil det si at du vil velge metode og fremgangsmåte uavhengig av årsak til hundens adferd?

Det er det jeg sitter og tenker på. Når det kommer til hundeaggresjon iallfall. Jeg klarer ikke se for meg at jeg hadde håndtert Fyda annerledes om hennes atferd var motivert annerledes. Vi hadde jobbet mye med relasjonen uansett for den er essensiell å ha i bunnen, jeg hadde holdt henne unna andre hunder og jobbet med lydighet, jeg hadde sakte og forsiktig startet eksponering når tillit og lydighet var på plass. Jeg har ikke vært redd for å straffe, men det har aldri vært planlagt. Det kommer spontant i de tilfellene det kommer, så spontant at jeg vil nesten si det ikke er viljestyrt.

Nummer en fordi det er dette som føles riktig for meg, nummer to fordi det føles riktig å behandle Fyda på denne måten, nummer tre fordi det er metoder jeg gjennom erfaring med andre hunder vet jeg mestrer, og nummer fire fordi vi ser resultater.

Å basere treningen på klikker hadde ikke fungert. Å basere den på straff hadde heller ikke fungert. Men ikke på grunn av Fyda, det er på grunn av meg og mine mangler. Jeg tror begge deler hadde fungert på Fyda med en god fører som mestrer de metodene.

Jeg må innrømme at jeg jo ikke vet om jeg har diagnosisert henne riktig, det er tross alt tolking gjort gjennom mine briller, de er farget av min historie, erfaring og meninger. Hun er ikke en redd hund i det hele tatt og har en veldig solid mentalitet, kanskje jeg tar helt feil. Jeg tror alle som har møtt Fyda vil være enig med meg i det, hun er ingen redd hund. Det er kun i brå og uventede hundemøter jeg synes å ha sett frykt. Men hvilken rolle spiller det egentlig om jeg har rett eller tar feil? Det spiller ingen rolle, og det hadde uansett aldri spilt noen rolle. Tror jeg. I andre tilfeller med andre hunder kan det være viktigere, men fortsatt ikke viktigst.

Nei, men det er grader av korreksjon, og hvilken grad man bruker kommer an på hvordan hunden tåler det, og hvordan den responderer på det.

Ja, nemlig, dette er jeg enig i. Jeg mener bare at dette går på hele hundens mentalitet, ikke kun på motivasjonen bak den ene spesifikke aggresjonen. At helheten er viktigere enn motivasjonen bak enkeltatferden. Pluss relasjonen! Kjemien mellom hund og fører, tilliten man har eller ikke har. Det er så mange ting.

Jeg vet ikke om jeg har rett i noe av dette altså, men det er jo veldig moro å spekulere i da!

[spot]

Du forstår meg rett. Jeg vil alikevell kalle det fryktaggresjon, for den er redd(=frykt) og den utagerer (=aggressiv handling) selv om den ikke er sint. Uansett hvilken følelse som ligger bak så er utagering en aggressiv type adferd.

Ok, nå har jeg skjekket opp litt. Slik jeg forstod min kilde så menes det at redsel kan utløse et angrep (naturligvis), men da er ikke hunden redd lenger. Da har den blitt sint. Hvis den bare er redd, vil den flykte, trekke seg unna, "fryse". Men for å angripe må hunden gå i fra å være redd (hvis den var redd da) til å bli sint. (Mulig klønete forklart, og jeg har heller ikke lest alle innleggene)

[simira]

Jeg skjønner tankegangen, Mari. Og håper du vil tenke videre høyt når du kommer lengre med den. Jeg ser noe av poenget ditt, men selv tror jeg ikke at jeg kan legge bort den årsaksdelen i min tankegang, og det stemmer med mine erfaringer og det jeg har lært av mange gode trenere. At det ikke nødvendigvis er alfa og omega for hvordan man velger å håndtere problemet kan så være, og det er, som vi er enige om, flere andre faktorer å ta i betraktning.

[Mari]

Ok, nå har jeg skjekket opp litt. Slik jeg forstod min kilde så menes det at redsel kan utløse et angrep (naturligvis), men da er ikke hunden redd lenger. Da har den blitt sint.

Aggresjon motivert av frykt = fryktaggresjon. Aggresjon er av natur "sint", det er implisitt. Det er årsaken bak aggresjonen vi prater om.

Er ute i skogen. Sonen er dårlig idé.

[spot]

Aggresjon motivert av frykt = fryktaggresjon. Aggresjon er av natur "sint", det er implisitt. Det er årsaken bak aggresjonen vi prater om.

Er ute i skogen. Sonen er dårlig idé.

Vel, nå kan jo årsak til aggresjon komme av flere ting. Det jeg påpekte var kun det at Abrantes mente at hunder ikke kan være både redde, og sinte samtidig. Kun en ting av gangen.