Gå til innhold
Hundesonen.no

Fryktaggresjon - en utbredt diagnose?


julnil
 Share

Recommended Posts

Ja, nemlig, dette er jeg enig i. Jeg mener bare at dette går på hele hundens mentalitet, ikke kun på motivasjonen bak den ene spesifikke aggresjonen. At helheten er viktigere enn motivasjonen bak enkeltatferden. Pluss relasjonen! Kjemien mellom hund og fører, tilliten man har eller ikke har. Det er så mange ting.

Ja, det er klart man ser på helheten, fordi alt henger sammen. Det at de er litt sarte i hodet sitt bør jo tas hensyn til, da får man jo en begrensning i hunden på hvor langt man kan pushe den, ikke sant?

Jeg vet ikke om jeg har rett i noe av dette altså, men det er jo veldig moro å spekulere i da! :)

Spekulering er kjempegøy, syns jeg :ahappy: Jeg tipper vi driver med såkalt kvalifisert gjetting jeg ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 98
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I min verden så er fryktaggressiv nettopp det. En hund som blir aggressiv pga frykt.. Rart, nei det synes jeg ikke. Alle vi møter på tur er ikke flokk. Dessuten så er jo vi mennesker med og legger oss

Redsel og sinne er ikke to atferden, men to følelser. Og det går helt fint å være redd og sloss samtidig, men det går ikke an å flykte og sloss samtidig.

Adferd er det hunden gjør, og følelse er det hunden føler(sove er noe man gjør, ikke noe man føler, ergo er det selvfølgelig en adferd). Dvs at utagering er en adferd og redsel er en følelse. Hverken

Mange ganger så tror jeg egentlig ikke hunder ser på oss som ledere, altså som en lederhund, men de vet at vi bestemmer og at vi sitter på alle ressursene (mat, soveplass, innetid/utetid, goder etc), og vi blir dermed i en lederposisjon.

Men i mange tilfeller så ser hunden på det som sitt ansvar å passe flokken (være leder).

Jeg er i det hele tatt litt kritisk til tanken om lederskap mellom arter. Vi er ikke samme art som hund, det er svært unaturlig å vise lederskap ovenfor en annen art. Hunder gjør det heller ikke. Å tro dette er bare tull, alvorlig talt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, nå kan jo årsak til aggresjon komme av flere ting. Det jeg påpekte var kun det at Abrantes mente at hunder ikke kan være både redde, og sinte samtidig. Kun en ting av gangen.

Dette blir jo bare semantikk og flisespikkeri. Du sier selv at frykt kan utløse aggresjon, det er altså det vi snakker om når vi snakker om fryktaggresjon. Ingen er uenige.

Ja, det er klart man ser på helheten, fordi alt henger sammen. Det at de er litt sarte i hodet sitt bør jo tas hensyn til, da får man jo en begrensning i hunden på hvor langt man kan pushe den, ikke sant?

Ja, absolutt. Det er derfor jeg tenker at sånn sett så spiller motivasjonen ingen rolle. Om Zart var aggressiv pga av frykt eller ikke, han var fortsatt ikke en hund du kunne brukt den samme metoden som fungerte bra på Herverket.

Jeg tenker litt videre at det samme gjelder instruktører, de skal ikke være flinke til å lære bort en metode, de skal være flinke til å lære folk å trene hunden sin. Det er jo en forskjell på de to.

Spekulering er kjempegøy, syns jeg :ahappy: Jeg tipper vi driver med såkalt kvalifisert gjetting jeg ;)

Det er nerding over en lav internettsko. Gotta love it! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er i det hele tatt litt kritisk til tanken om lederskap mellom arter. Vi er ikke samme art som hund, det er svært unaturlig å vise lederskap ovenfor en annen art. Hunder gjør det heller ikke. Å tro dette er bare tull, alvorlig talt.

Det kommer helt an på hvordan du velger å definere lederskap. Jeg mener det er helt opplagt at hunden ledes av oss, eller i hvert fall bør ledes av oss. Men hunden ser så klart ikke på oss slik sett som en del av flokken. De forstår jo at vi ikke er hunder. Men likevel skal vi være klar over mennesket og hundens meget tette samspill i løpet av svært mange år, og at hunden har utviklet en meget god evne til å kommunisere og forstå oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes motivasjonen bak er svært viktig for den sier noe om hvor hardt man kan presse/insistere. Bommer man på det, kan man gjøre situasjonen uendelig mye verre - og fjerne enhver tillit hunden måtte ha til deg.

Nå har jeg en fantastisk uredd liten fyr, skulle han utagere mot en annen hund ville jeg, erkepositivisten, gå inn ganske hardt altså, for han ville ikke være redd. Et par ting er han litt engstelig for/synes er intenst ubehagelig,feks å gå inn i trange dusjen, og da har jeg hatt den enorme gleden av å kunne være kontant og bestemt og bare kjørt han inn i dusjen uten dikkedarer, effektivt! Nå går han inn i dusjen selv, slukøret og med halen mellom beina, men han går inn selv og står som en lidende statue under seansen.

Men så har jeg hatt kjære lille basenji - og hun var fryktaggressiv. Det er en himla forskjell. Jeg ville aldri drømt om å behandle henne som Strider, ikke da - og selv ikke nå som jeg får oppleve en "du kan forklare hvor skapet skal stå" hund, jeg mener fremdeles at min dilling med basenjien var riktig å gjøre for henne. Hun var helt håpløs med andre hunder, de skulle jo drepes. Etter 8 år med utagering uansett hva man gjorde, så tok jeg som et siste forsøk henne opp på armen. Og bannet over at jeg ikke hadde gjort det før, for DA slappet hun av, lå som et slakt i armene mine og tittet bare på den andre hunden. For meg bekreftet det simpelthen min teori at hvert hundemøte for henne var en "kamp om livet", men kom hun opp på arm da følte hun seg trygg.

Jeg ser at man heller til den der litt barske tilnærmingen uansett, ikke være den svake eieren som diller med hunden, men jeg er 100 % sikker på at bildet er mer nyansert enn som så. Selv Millan (ja, jeg ser mye på han om dagen.. har en parabolboks som kan ta opp programmer..) skiller på usikker/engstelig aggresjon og "ordentlig" aggresjon (merkelig nok regner han ikke territoriell adferd som aggresjon..!) og han er vel den en av de største forfekterne for bestemt håndtering.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først vil jeg bare si at jeg snakker generelt og ikke om hunden din ;)

Men en hund har andre muligheter.. Og du har helt riktig, bånd gjør noe med hunden. Spesielt hvis hunden står oppbundet. Går man med hunden i bånd, får man ikke helt den samme effekten som når hunden står oppbundet, men en hund vil absolutt føle seg en del større og tøffere ved stramt bånd fordi da er jo flokken rett bak han og støtter han..

Som du sier at de blir værre når båndet er stramt. Det er derfor man ikke skal holde på å stramme båndet og dra i hunden når man har passeringsproblemer. Be hunden om å gå ved siden av deg og "krev" at han skal følge deg. Den typiske feilen som blir gjort der er at når de ser en annen hund, nøster de opp båndet, nærmest løfter hunden opp slik at han ikke rekker nedi med frembeina og så prøver så godt man kan å dra hunden ifra situasjonen. I tillegg er man selv mega stressa fordi hunden er så "teit". Det man egentlig sier til hunden er at "herregud, dette er mega skummelt". drar hunden inn i flokken og viser med hele kroppen at dette er skummelt og bare overbeviser hunden at det den gjør er helt rasjonelt, fordi det er faktisk en fare der.

Nå skal det jo sies at ikke alle hunder har passeringsproblemer fordi de er usikre, redde eller lignende. Men det er derfor det er litt greit å se hele hunden i sin helhet og se hva hunden gjør. Det igjen som går igjen er at det hjelper ikke å stramme båndet, stresse osv. Slapp av, pust, gå heller en liten omvei og be hunden om å bli me deg..

En hund som faktisk er redd, og det er det som er hovedgrunnen til fryktagressive hunder også, så vil det ikke være naturlig for de å gå imot faren. For at en hund er fryktaggressiv, så er det ikke nok at en hund er usikker, men skal være ordentlig redd. Men man har også de usikre hundene som tror virkelig at angrep er det beste forsvar. Men der igjen er det litt falsk pondus ute å går også. De vil så veldig gjerne herr tøff i gata, og blåser seg opp. Og for å holde imaget må de prøve å "skremme" andre hunder, markere masse og virkelig styre på. En ekte dominant hund har jo ikke noe behov for å vise hvor tøff han er.

Så derfor sier at en hund som står i enden av båndet og brøler fordi den ser en annen hund, er ikke nødvendig og som oftes ikke, bare fryktaggressiv. For er hunden trygg og normal i alle andre settinger, så er ikke fryktaggresivitet noe som han kler på seg når dere går i bånd.

Så for å komme til en konklusjon på hele tråden: ja, det er veldig mange som har "diagnosen" uten å egentlig ha problemet. Veldig mange har sin egen tolkning på hva fryktaggressiv er, og dermed blir det veldig vanskelig å holde det ordet "ren". Men at avl har noe å si, defintivt. Men igjen, ikke alle usikre hunder er fryktaggressive..

Jeg er både enig og uenig. Og jeg snakker også generellt, det er bare greit og bruke eksempler fra mitt eget hundehold, men min oppfattning er at dette er ting som går igjen hos flere.

Altså, i dagens bysamfunn så er det helt umulig og skjerme hundene helt på tur. Det er masse bebyggelse og andre ting som hindrer sikt og plutselig så kommer det noen rundt en sving. Da er vi kanskje allerede for nert. Da har jeg iallefall bare et valg og det er og dra med meg apen i motsatt retning eller over på andre siden av gaten, alt etter som. Når den hunden er kommet innenfor en viss radius så får jeg ikke kontakt samma søren. Er det mer åpent derimot så er første reaksjon at halen går ned, han synker sammen, reiser bust og liker seg tydelig ikke i situasjonen, her er det enda mulig for meg og lokke han med meg med godbit evt 'ta' han med i båndet på en grei måte om han ikke responderer på stemme.

At det er værre og stå bundet er jeg ikke i tvil om, men i bånd så har de heller ikke allverdens med flukt muligheter og som jeg nevnte ang dagens bysamfunn og omgivelser så er det ikke så lett og sørge for og holde seg på en tålelig avstand til alle vi møter. Ergo er jeg og båndet med på og fører han opp i situasjoner han ikke liker, og det er absolutt ikke alltid det er mulig og komme seg ut av situasjonen. Utover det så er jeg ikke i tvil om at utagering fort kan bli en innlært vane, ref eksempel lengre opp her. Hunden utagerer andre hunden forsvinner = lærte at det virket.. Har de i tillegg opplevd og bli flydd i mens de går i bånd og ville stikke av, men ikke hadde mulighet så lærer de nok noe av det også. Det angrepet som gjorde utslag hos Kodak var hverken det første eller det andre, men det som skjedde da han ikke fikk respons på sine signaler.

At vi mennesker påvirker både med kroppsspråk og adferd er jeg helt sikker på at vi gjør.

Mulig vi legger forskjellige ting i ordet men for min del er det så enkelt som at aggresjon pga frykt er fryktaggresjon, også finnes det helt sikkert forskjellige grader av det. Et annet eksempel her er et hus vi går forbi ganske ofte hvor det bor en parson russel terrier som ofte er løs i hagen og springer og kjekker seg langs gjerdet. Kodak utagerer ikke, selv om vi går helt oppi nettinggjerdet, men reiser bust og 'sutrer' mens han går videre. Når vi går forbi uten at hunden er ute så går han fortsatt og reiser bust forbi dette huset og synes tydelig at det er ekkelt. Og det jeg finner litt rart er at han er veldig trygg og velfungerende i mange andre sammenhenger som også inkluderer hunder. Type utstilling, trening og konkurranse settinger er ikke noe stort problem, han er litt stressa og urolig det første minuttet helt til han skjønner at det er jo ingen som flyr på meg jo, og da er det greit. Så får vår del er det veldig situasjonsbettinget, men det er kanskje logisk nok ettersom det er kunn på tur det har vært uhell, men han er en godt stablet hund egentlig og jeg tror absolutt det er løsbart og ikke sitter så dypt som det kan virke innimellom. Om jeg forstår deg rett da så ville du kalt det usikker og ikke fryktaggressiv? Ikke at det spiller noen rolle egentlig, for min del er det bare og vite at det er en eller form for usikkerhet og ikke bare høy apefaktor, nettopp fordi jeg ville behadlet dette på to forskjellige måter.

Jeg er muligens mer bløt enn jeg prøver å gi inntrykk av, men for meg så ligger forskjellen i hvordan jeg håndterer en redd hund og en hund som bare "monger seg". En redd hund blir utsatt for litt mildt press med støtte, en mongo-hund får bare beskjed om å skjerpe seg og gjøre som jeg sier. Om man skal ta det helt sånn svart/hvitt.

Word.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes motivasjonen bak er svært viktig for den sier noe om hvor hardt man kan presse/insistere. Bommer man på det, kan man gjøre situasjonen uendelig mye verre - og fjerne enhver tillit hunden måtte ha til deg.

Nei, jeg tror ikke det er så viktig som jeg tidligere har trodd. Det er relasjonen mellom hund og fører som sier noe om hvor hardt man kan presse, og hundens generelle temperament. Ikke enkeltsituasjonen.

Nå har jeg en fantastisk uredd liten fyr, skulle han utagere mot en annen hund ville jeg, erkepositivisten, gå inn ganske hardt altså, for han ville ikke være redd. Et par ting er han litt engstelig for/synes er intenst ubehagelig,feks å gå inn i trange dusjen, og da har jeg hatt den enorme gleden av å kunne være kontant og bestemt og bare kjørt han inn i dusjen uten dikkedarer, effektivt! Nå går han inn i dusjen selv, slukøret og med halen mellom beina, men han går inn selv og står som en lidende statue under seansen.

Men så har jeg hatt kjære lille basenji - og hun var fryktaggressiv. Det er en himla forskjell. Jeg ville aldri drømt om å behandle henne som Strider, ikke da - og selv ikke nå som jeg får oppleve en "du kan forklare hvor skapet skal stå" hund, jeg mener fremdeles at min dilling med basenjien var riktig å gjøre for henne. Hun var helt håpløs med andre hunder, de skulle jo drepes. Etter 8 år med utagering uansett hva man gjorde, så tok jeg som et siste forsøk henne opp på armen. Og bannet over at jeg ikke hadde gjort det før, for DA slappet hun av, lå som et slakt i armene mine og tittet bare på den andre hunden. For meg bekreftet det simpelthen min teori at hvert hundemøte for henne var en "kamp om livet", men kom hun opp på arm da følte hun seg trygg.

Men det du beskriver her er to veldig forskjellige typer hund som du generelt behandler forskjellig, og du forteller også at du med Strider i en situasjon hvor han er redd går fram ganske direkte.

Jeg synes for å være helt ærlig at du bekrefter poenget mitt med dette, at det er helheten som teller, ikke motivasjonen bak en enkelt atferd. Helheten i hunden, helheten i relasjonen og helheten også i eier. Vi skal ikke glemme det siste når det kommer til metodevalg, at eier er avhengig av å bruke metoder h*n evner, har troen på og mestrer. Jeg er veldig overbevist om at det finnes flere veier til rom med samme hund, uansett motivasjon.

Vi ser det i diskusjoner her inne hele tiden, hvordan vi angriper samme problem helt forskjellig, og vi lykkes og feiler om hverandre.

Det hadde aldri vært riktig av meg å plukke Fyda opp på armen selv om (jeg tror) hun også er motivert av frykt. Jeg har fått med meg at belgere skal man ikke styre så mye med om de får nervøse diller for seg, for da befester det seg mere, selv om reaksjonen først var motivert av frykt. Her har vi tre forskjellige angrepsvinkler, alle på hunder som viser aggresjon pga frykt, metodevalget er alikevel forskjellig. Motivasjon er kun en liten faktor når man skal ta for seg problematisk atferd, det er andre ting som er mye viktigere. Jeg er absolutt med på at motivasjonen gjerne henger sammen med resten av mentaliteten på hunden.

Jeg ser at man heller til den der litt barske tilnærmingen uansett, ikke være den svake eieren som diller med hunden, men jeg er 100 % sikker på at bildet er mer nyansert enn som så. Selv Millan (ja, jeg ser mye på han om dagen.. har en parabolboks som kan ta opp programmer..) skiller på usikker/engstelig aggresjon og "ordentlig" aggresjon (merkelig nok regner han ikke territoriell adferd som aggresjon..!) og han er vel den en av de største forfekterne for bestemt håndtering.

Jeg snakker ikke om dill eller barsk altså. Ikke i det hele tatt. Milan eller Canis, ain't no different egentlig. De mener alle de har riktig metode som kan fikse alle problemer på alle hunder. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er både enig og uenig. Og jeg snakker også generellt, det er bare greit og bruke eksempler fra mitt eget hundehold, men min oppfattning er at dette er ting som går igjen hos flere.

Altså, i dagens bysamfunn så er det helt umulig og skjerme hundene helt på tur. Det er masse bebyggelse og andre ting som hindrer sikt og plutselig så kommer det noen rundt en sving. Da er vi kanskje allerede for nert. Da har jeg iallefall bare et valg og det er og dra med meg apen i motsatt retning eller over på andre siden av gaten, alt etter som. Når den hunden er kommet innenfor en viss radius så får jeg ikke kontakt samma søren. Er det mer åpent derimot så er første reaksjon at halen går ned, han synker sammen, reiser bust og liker seg tydelig ikke i situasjonen, her er det enda mulig for meg og lokke han med meg med godbit evt 'ta' han med i båndet på en grei måte om han ikke responderer på stemme.

Selvfølgelig vil det skje hendelser der man ikke har kontroll over, og jeg er imot at hunder skal skjermes - sånn generelt, men selvfølgelig finnes det unntak. Og når det kommer brått på, ja, da handler det faktisk veldig mye om å være kald nok til å bare snakke til han, få han me deg osv. Hvis ikke det går, så vil jeg si at det ville hjulpet utrolig mye å trent mer kontakt med han. Bruk andre hunder som en forstyrrelse og gå sakte, men sikkert nærmere ;)

Jeg sier ikke at det er løsningen til alt, men en hund som er litt på tå-hev vil nok høyst sannsynlig være værst når en annen hund er innenfor 4 meters hold. Og dette er ikke noe man løser over natta. Men med å være konsekvent, forholde seg rolig og gi det riktige kroppsspråket, så vil mye løse seg istedenfor å begynne å nøste sammen båndet og dra bikkja til seg ;)

At det er værre og stå bundet er jeg ikke i tvil om, men i bånd så har de heller ikke allverdens med flukt muligheter og som jeg nevnte ang dagens bysamfunn og omgivelser så er det ikke så lett og sørge for og holde seg på en tålelig avstand til alle vi møter. Ergo er jeg og båndet med på og fører han opp i situasjoner han ikke liker, og det er absolutt ikke alltid det er mulig og komme seg ut av situasjonen. Utover det så er jeg ikke i tvil om at utagering fort kan bli en innlært vane, ref eksempel lengre opp her. Hunden utagerer andre hunden forsvinner = lærte at det virket.. Har de i tillegg opplevd og bli flydd i mens de går i bånd og ville stikke av, men ikke hadde mulighet så lærer de nok noe av det også. Det angrepet som gjorde utslag hos Kodak var hverken det første eller det andre, men det som skjedde da han ikke fikk respons på sine signaler.

At vi mennesker påvirker både med kroppsspråk og adferd er jeg helt sikker på at vi gjør.

Nei, selvfølgelig har de ikke all verdens til fluktmuligheter i bånd, men igjen den har mulighet til å trekke seg unna hvis det hadde vært det mest riktige for han. For å sette litt ting på spissen, så tror jeg ikke hunden din husker at han ble angrepet så og så mange ganger, men at han har lært at noen hunder er noen skikkelig drittsekker. Så istedenfor å ta sjansen en gang til, så er det best å bare blåse seg opp og vise hvem som er størst en gang for alle. Kanskje den andre hunden da ikke ser igjennom skuespillet og dermed lar han være?

Det som er da viktig i slike situasjoner er at du som fører, som sagt, forholder deg rolig, og gi tydelig tegn på hva som skjer. På mine hunder som har vært litt sånne derre ymse i passering, så har jeg bare sagt "nå går vi", og bedt/krevd at de skal følge meg. Har de ikke hørt etter, har de fått en passende korreks og så belønning når de har kommet. Men det skal også sies at jo lengre "inne" i de er i situasjonen, jo hardere må du gå inn for å få kontakt. Klarer man ikke å få kontakt, så har man begynt for sent. Men det som også går mye igjen er at du viser hunden at du har kontroll på situasjonen, han kan stole på deg, og dermed slipper å gå slik på tå-hev.

Mulig vi legger forskjellige ting i ordet men for min del er det så enkelt som at aggresjon pga frykt er fryktaggresjon, også finnes det helt sikkert forskjellige grader av det. Et annet eksempel her er et hus vi går forbi ganske ofte hvor det bor en parson russel terrier som ofte er løs i hagen og springer og kjekker seg langs gjerdet. Kodak utagerer ikke, selv om vi går helt oppi nettinggjerdet, men reiser bust og 'sutrer' mens han går videre. Når vi går forbi uten at hunden er ute så går han fortsatt og reiser bust forbi dette huset og synes tydelig at det er ekkelt. Og det jeg finner litt rart er at han er veldig trygg og velfungerende i mange andre sammenhenger som også inkluderer hunder. Type utstilling, trening og konkurranse settinger er ikke noe stort problem, han er litt stressa og urolig det første minuttet helt til han skjønner at det er jo ingen som flyr på meg jo, og da er det greit. Så får vår del er det veldig situasjonsbettinget, men det er kanskje logisk nok ettersom det er kunn på tur det har vært uhell, men han er en godt stablet hund egentlig og jeg tror absolutt det er løsbart og ikke sitter så dypt som det kan virke innimellom. Om jeg forstår deg rett da så ville du kalt det usikker og ikke fryktaggressiv? Ikke at det spiller noen rolle egentlig, for min del er det bare og vite at det er en eller form for usikkerhet og ikke bare høy apefaktor, nettopp fordi jeg ville behadlet dette på to forskjellige måter.

Jeg tror nok ikke din hund er fryktaggressiv nei. Med forbehold selvfølgelig fordi jeg har ikke sett han i "aksjon". Men det tyder bare rett og slett ut som at han er usikker, kanskje mest på deres faste runder også?

Men i mitt hodet, så skal ikke hunden, selv om det bunner i usikkerhet, få lov til å holde på slikt. Jeg sier ikke at man skal knøvle hunden eller lignende, men igjen, ikke la han få rase det av seg, eller går SVÆRE omveier. Lær heller deg og hunden å takle situasjonene. For å gjøre det, må dere begynne enkelt.. Så begynn me feks å stå 200 m unna en slik hundepark eller lydighetstrening eller lignende og tren på kontakt og at hunden skal følge deg. Og så går dere nærmere etterhvert som dere takler det ;) Etterhvert så kan dere få en hund til å passere dere i feks lineføring, der den andre hunden ikke vil engang ense en evt utagerende hund, og tren på slike situasjoner..

For hunden kan dette gi trygghet, men for deg vil det absolutt gi god trygghet.. Det gir deg en bedre følelse slik at du kan hjelpe hunden din bedre igjennom ekle situasjoner på tur. Hvis hunden din vet at du tar ansvar, så vil han slappe av ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer helt an på hvordan du velger å definere lederskap. Jeg mener det er helt opplagt at hunden ledes av oss, eller i hvert fall bør ledes av oss. Men hunden ser så klart ikke på oss slik sett som en del av flokken. De forstår jo at vi ikke er hunder. Men likevel skal vi være klar over mennesket og hundens meget tette samspill i løpet av svært mange år, og at hunden har utviklet en meget god evne til å kommunisere og forstå oss.

Klart hunden skal oppdras, og du må gjerne kalle din egen atferd for "lederskap", men jeg tror ikke hunden har særlig begrep om dette. Den lærer seg visse vaner og lærer seg å kommunisere med deg, ikke stort mer. Relasjonen mellom menneske og hund er ikke den samme som mellom hund og hund, vi er ikke "flokk" på samme måte som hundene er det seg i mellom (og stort sett ser ikke hunder fremmede mennesker som en trussel, slik fremmede hunder ofte kan bli sett - fordi mennesker inngår ikke i flokken på samme måte). Den legger seg ikke på plassen sin fordi du viser "lederskap" ovenfor den når du ber den legge seg. Den gjør det fordi den forstår hva du mener og har tillagt seg en vane/lært seg en atferd.

Men at hunden tar rollen som "leder" hvis den er "submissive aggressive"? Nei, jeg ler bare av tanken.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg tror ikke det er så viktig som jeg tidligere har trodd. Det er relasjonen mellom hund og fører som sier noe om hvor hardt man kan presse, og hundens generelle temperament. Ikke enkeltsituasjonen.

Men det du beskriver her er to veldig forskjellige typer hund som du generelt behandler forskjellig, og du forteller også at du med Strider i en situasjon hvor han er redd går fram ganske direkte.

Jeg synes for å være helt ærlig at du bekrefter poenget mitt med dette, at det er helheten som teller, ikke motivasjonen bak en enkelt atferd. Helheten i hunden, helheten i relasjonen og helheten også i eier. Vi skal ikke glemme det siste når det kommer til metodevalg, at eier er avhengig av å bruke metoder h*n evner, har troen på og mestrer. Jeg er veldig overbevist om at det finnes flere veier til rom med samme hund, uansett motivasjon.

Vi ser det i diskusjoner her inne hele tiden, hvordan vi angriper samme problem helt forskjellig, og vi lykkes og feiler om hverandre.

Det hadde aldri vært riktig av meg å plukke Fyda opp på armen selv om (jeg tror) hun også er motivert av frykt. Jeg har fått med meg at belgere skal man ikke styre så mye med om de får nervøse diller for seg, for da befester det seg mere, selv om reaksjonen først var motivert av frykt. Her har vi tre forskjellige angrepsvinkler, alle på hunder som viser aggresjon pga frykt, metodevalget er alikevel forskjellig. Motivasjon er kun en liten faktor når man skal ta for seg problematisk atferd, det er andre ting som er mye viktigere. Jeg er absolutt med på at motivasjonen gjerne henger sammen med resten av mentaliteten på hunden.

Jeg snakker ikke om dill eller barsk altså. Ikke i det hele tatt. Milan eller Canis, ain't no different egentlig. De mener alle de har riktig metode som kan fikse alle problemer på alle hunder. :)

Nja............... vi snakker muligens litt forbi hverandre (fint det, er mye morsommere å diskutere da! :lol: ), Strider opptrer ikke med redsel (jeg skiller på redsel og litt engstelse) - nettopp pga hundetypen - men la oss si det var noe han ble skrekkelig redd av allikevel, så redd at han gikk over i aggresjon - jeg ville ikke vært streng i det hele tatt, ei heller dilling (og jeg sluttet rel. fort med dilling på basenjien i sånne situasjoner også altså.. det der med langsom desensitivering, free lunch etc - oppskrytt og umulig å gjennomføre in real life..). Men hadde han utagert mot en annen hannhund bare for å bryske seg - da hadde jeg vært streng, m.a.o. jeg ville agert forskjellig i forhold til hva jeg oppfattet som aggresjonsårsak (om det hadde hjulpet er en annen sak..)

Og hvem vet - kanskje både belgere og Fyda hadde syntes det var enormt godt å bli fisket opp på mors trygge arm? *får veldig artige bilder i hodet nå* Men det er sant det at det er flere veier som fører til rom... også i tilfeller rundt fryktaggresjon

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En situasjon der man må finne ut om det er fryktaggresjon eller ikke, er hvis man vurderer kastrering. Man ønsker jo ikke å kastrere fryktaggressive hunder fordi de trenger testosteronet å støtte seg på.

Det virker som om forskjellene er svært små. Feks. kan man si at man vet at hunden er fryktaggressiv om den ønsker å flykte om mulig, mens en hund som ikke er fryktaggressiv går rett på. Så langt - alt greit.

Helt til noen sier at en hund som blåser seg opp, og går på også kan være fryktaggressiv selv om den ikke viser tegn til å ville flykte. Det er også et ordtak som sier at 'tomme tønner rumler mest' og det kan sammenlignes med en hund som bråker masse og 'kommer her, og kommer her,' men som når det kommer til stykket pingler ut.

Så hvordan skal man klare å skille hva som er hva?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh, dette er et tema jeg mener ganske mye om, og jeg har prøvd å formulere et noenlunde oppegående innlegg om det flere ganger i dag, men det blir så rotete etterhvert at jeg ikke helt ser den røde tråden selv, så jeg har latt det være *ler* Jeg prøver igjen, så får vi bare se hvordan det går.

Fordi ja, Mari, og nei - motivasjonen som ligger bak, grunner i den mentale grunnpakka hunden har, så det henger sammen. Herverket var en generelt uredd fyr, med spunk og krutt og fyrverkeri i alt han gjorde, og han turte å mene ting og stå for det. Det er ingen annen hund jeg har hatt som har lært meg like mye om korrigering og timing som han har gjort, for han svarte når jeg dreit meg ut og var for sen eller for hard. Zarten var aldri sånn, han var en i utgangspunktet snill gutt han, det var fint lite han mente noe om, og når han mente noe, så hang det alltid på en sånn "tror jeg?"-greie. "Jeg er sinna! Tror jeg..", om du skjønner hva jeg mener? Mens Herverket, han var "Kutter du ikke ut nå, så får du se hvor sint jeg kan bli, seriøst!". Norris derimot, er en "guuuud, det er ekkelt, jeg tror jeg prøver å stikke av". Fight og flight :)

Siden vi alt har vært inne på dette med lederskap, så tror jeg på lederskap jeg. Ikke sånn type man alltid diskuterer i lederskapsdiskusjoner, jeg tror f.eks ikke at jeg blir mer leder for hundene mine ved at jeg går ut døra før dem, eller at de må sitte å se på meg før de får maten sin, jeg tror bare at man lærer seg å kontrollere hundene sine bedre, og man lærer å være konsekvent. Og hunden lærer at man har kontroll og er konsekvent. Disse hundene som overtar stuer og soverom er ikke myter, de er et resultat av eiere som ikke har kontroll, som ikke er konsekvente, samt en mentalitet i hunden som tilsier at de overtar kontrollen om ingen andre gjør det. Herverket var en sånn hund, Zarten og Norris var/er ikke. Jeg vil tippe at CM (siden han allerede er nevnt) ville kalt Herverket dominant og Zarten og Norris for submissive, selv om Herverket ikke var spesielt dominant i forhold til andre hunder - han hadde f.eks stor respekt for både Gubbelillen min og Timo til Belgerpia.

Siden vi alt er inne på CM, så er vel en av de tingene jeg syns han er best på, er gjennomføring, selv om jeg personlig syns han godt kunne latt være å gjennomføre alt han gjennomfører. Men han går inn i situasjoner han veit han kan bli bitt i, uten å backe. Han går inn i situasjoner der han blir bitt, uten å backe. Det er imponerende, selv om det tidvis er idiotisk. Bløffing er generelt sett mye brukt i hundeoppdragelse, du trenger ikke å være sjef eller uredd så lenge hunden tror du er det. Jeg veit f.eks at begge gangene jeg har blitt bitt i år ( :lol: Sånn går det når man skremmer hunder som hobby - en kalkulert risk, og utrolig lite skader med tanke på hvor mange man skremmer i løpet av et år :P ), så har bløffing vært en stor del av det begge gangene. Første gangen var det jeg som bløffa - jeg bløffa om at jeg ikke var redd (et sterkt ord som egentlig er feil. Jeg var klar over at det var stor sannsynlighet for å bli bitt, jeg var klar over at jeg ikke fikk gjort stort med det, og jeg må innrømme at jeg ikke var særlig hypp på å bli bitt :P ), så når hunden begynte å gnafse i både sidefleks og rompeballer, så ble jeg stående helt rolig. Hadde jeg gitt etter for impulsen og flytta meg, ville jeg fyra denne hunden mer, og da ville jeg sannsynligvis blitt bitt skikkelig. Andre gangen prøvde hunden å bløffe meg, den gjorde seg stor og sint med mye lyd, og når det ikke funka, så var den inne og nappa meg i leggen et par ganger. Vel, jeg bløffa vel egentlig den jeg og, for første impuls var ikke å gå rolig videre, for å si det sånn :lol:

Felles for disse to, var forøvrig fryktaggresjon - selv om den første av de bløffet om at han ikke var engstelig. Begge gangene var det usaklige reaksjoner, for selv om det er svært uønsket at de reagerer med aggresjon i selve momentet, så er det forståelig. Begge disse hundene derimot, klarte ikke å slippe redselen, og gikk inn og "angrep" (det var tross alt ikke ordentlige bitt på noen av de, hadde de vært skikkelig aggressive, hadde jeg neppe sluppet unna med blåmerker) etter at momentene var ferdige. Jeg syns at sånne hunder er "mer skummelt" enn hunder som f.eks Herverket, for med han var man i det minste klar over at kunne komme til å prøve å ta deg, mens disse to gikk inn når de egentlig burde ha begynt å roe seg ned igjen.

Siden jeg allerede er inne på min hjertesak (mentaltesting), så syns jeg alle hunder burde klare å få gjennomført en mentalbeskrivelse. Uavhengig av rase. Man trenger ikke å leke eller være skuddfast for å få gjennomført en MH, men man trenger å være sosial nok til å hilse på fremmede uten å prøve å bite de, man trenger å kunne avreagere, og man trenger å ha såpass med mot at man klarer å sjekke ut ting innen rimelighetens tid. Det er ikke en testløype med store og harde momenter, alt man møter på i en MH er ting som kan skje i det daglige, om enn noe komprimert. Man kan plutselig få et møte "i fleisen" (kjeledressen), man kan plutselig bli utsatt for høye lyder (skrammelet), og man kan møte på folk som oppfører seg atypisk og delvis truende (spøkelsene). Det er helt greit for meg at ikke alle hunder er supersosiale, det er helt greit for meg at ikke alle hunder leker, eller at de ikke tør/vil leke med figurant 40 meter unna eieren, det er lov til å bli skremt, men de bør tørre å sjekke ut ting, og de bør avreagere så de slipper å bære den redselen med seg lenge etterpå - for hundens del.

Og der får vi en mer eller mindre naturlig overgang til min andre hjertesak, nemlig avl. For, hva slags kriterier har man egentlig når man velger avlsdyr? Av det jeg har sett, så teller ikke den sosiale biten så innmari mye, ikke i noen raser (det er enkeltstående oppdrettere, men ikke noe felles for alle oppdrettere i de rasene jeg har erfaring med). Stort sett får man smådølle unnskyldninger som at rasen skal være reservert - og ja, jeg er med på reservert, men det er forskjell på å være reservert og engstelig! Hundeaggresjon er heller ikke noe som teller større i avl, det er så å si ingen som spør hvordan den hunden er med andre hunder. For selv om jeg syns at en viss porsjon hundeaggresjon er naturlig (ja, jeg syns det jeg, hvorfor skal alle hunder gå overens med alle hunder?), så trenger man ikke å avle på en hund som ikke tåler å se andre hunder uten å prøve å drepe de, liksom.

Det har også vært snakk om hunder før og nå. Jeg tror heller ikke at hunder var så innmari mye bedre mentalt før enn de er i dag, men måten vi håndterer det på, er annerledes. Da jeg var et barn i forrige årtusen en gang f.eks, hadde vi en sær liten beaglesak som ikke likte barn, som hadde høyt ressursforsvar, og som ikke likte andre hannhunder. Det var naturlig den gangen. Hvis vi ble glefsa etter av beaglen, fikk vi beskjed om at vi kunne skylde oss selv, fordi vi burde vite bedre. Hvis vi gikk bort til ham når han spiste, fikk vi beskjed om å holde oss unna - og gjorde vi ikke det, så var det vår egen feil om vi ble bitt. En liten digresjon, men jeg husker at mamma og pappa plasserte ham i baksetet mellom lillebrodern og meg når vi dro på langturer, for da krangla vi ikke. Det var ingen av oss som turte å leke "lufta er for alle" for å irritere den andre når beagelen satt i midten og viste oss alle de fine tennene han hadde, så vi satt fint på hver vår side i bakside med alle kroppsdeler der de burde være *ler*

Jeg ville ikke hatt en sånn hund sjøl. Ikke mamma og pappa heller, forresten. Han ble jo til slutt avlivet fordi han var så innmari lite barnevennlig, men da var han jo 6 år gammel - det hadde han neppe blitt i dag. Fordi vi har mindre forståelse for at dyr faktisk er dyr (ikke for det, en av mammas venninner prøvde å få avlivet mellompuddelen sin da den knerta kaninen til naboen. Veterinæren hadde bare ledd av henne da, og sagt at det er sånt hunder gjør - jeg tror ikke noen av veterinærene jeg bruker ville gjort det. Ledd, altså.. De hadde kanskje sagt det, på en penere måte, men le over at kunden deres var så naiv ville de ikke gjort). Hunder i dag skal være lette å håndtere og oppdra, sånn at enhver idiot som ønsker seg hund, kan ha hund. Så man har avlet snille, omgjengelige hunder som finner seg i alt uten å protestere. I den avlen har man nok mistet en ting eller tre, som f.eks mot - og en hund trenger ikke å være supertøff for å ha mot. Dinamor f.eks, fikk 4 på motet (det meste er 5) på sin uoffisielle funksjonsanalyse (dømt av en av Norges mest erfarne dommere, bare så det er sagt), til tross for at hun sto og klamret på meg og ønsket støtte, fordi at når hun ikke fikk den støtta og måtte sjekke ut ting sjøl, så gjorde hun det. Dina var ikke en spesielt tøff eller hard hund, men mot, det hadde hun (savn <3 ).

En annen ting som var mer naturlig før, er jo dette med hannhund-oppførsel. Hannhunder pissa overalt hele tiden, de sloss med nabohannhunden om de møtte den, og de spiste ikke når det var løpetid i nabolaget. Sånne hannhunder blir i dag kastrert. Om det er eiere eller veterinærene som har skylda er egentlig likegyldig, poenget er at normal hundeoppførsel blir sett på som en unormal ting (som f.eks mellompudler som dreper kaninen til naboen). Og siden vi sliter litt med å godta at hunder ikke oppfører seg som folk, så er det rom for en hel haug med mer eller mindre selvutnevnte eksperter som kan fortelle oss hvordan vi får hundene våre til å være mindre dyr og mer siviliserte, sant?

For vi prøver mer nå enn før. Det er både positivt og negativt. Før så var et dårlig dyr et dårlig dyr, mens nå så skal alle dyr reddes og forstås. Det er derfor vi ser CM på tv, hundeoppdragelse er svært kommersielt blitt, og man er ikke en ordentlig hundeeier om man ikke går valpekurs, grunnkurs, videregående kurs og passeringskurs. Vi lærer mer, og jeg tror som Siri var inne på i tråden til Grim, at diskusjonsforum som dette, nødvendigvis er av det gode - vi får en forventning om hvordan hunder skal være, og er de ikke sånn, så er det en problemhund, og problemhunder må man jobbe med, og vi skal jobbe med det på en politisk korrekt måte, med forståelse og respekt - og ikke misforstå, det er positivt med forståelse og respekt, men det hender det blir litt vel mye forståelse og respekt. Det er ikke helt rom for å kalle møkkabikkjer for møkkabikkjer, og man kan aldri bare avfinne seg med at man har en møkkabikkje - den bør jobbes med (og man må for all del ikke foreslå at den hunden kanskje har det best i hundehimmelen, for alle hunder kan reddes).

Skal vi prøve å vri det tilbake til fryktaggresjon da, kanskje?

For meg så er fryktaggresjon noe man ser når hunden reagerer usaklig. Zarten f.eks, kunne finne på å invitere til lek, og når hunden han prøvde å leke med kom nære nok, så gikk han over i angrep, for da var hunden plutselig for nære - altså ingen større avstandsøkende signaler, snarere tvert i mot. Jeg skulle gjerne ha sagt at han ble angrepet som valp og at det var derfor han var kørka, men det mest skremmende han opplevde med fremmede hunder var at han ble bjeffet på. Da er du ganske så crappy, når du ikke tåler det engang. Han var 5 mnd første gangen han prøvde å angripe en annen valp, og den andre valpen passerte oss bare, den prøvde ikke å hilse engang. Han var en hund som hadde mye generell redsel i seg, men i motsetning til Nora (som også er en hund med mye redsler), så valgte han å gå i forsvar (fight), der Nora heller prøver å flykte (flight - obviously). Noras reaksjoner på hunder som kommer bort er mye mer saklig enn Zartens panikkangrep, hun prøver å knurre, hun prøver å flekke tenner, hun prøver alt hun kan av avstandsøkende signaler, mens Zarten gikk fra å være en usikker, men logrende hund, til en sint hund, helt uten at det skjedde noe mer skummelt enn at den andre hunden kommer nærmere (jeg bør vel presisere at Nora stort sett ikke er redd andre hunder, for hunder som hilser på normal måte så går det greit, da enten svarer hun på evt lekeinvitasjoner, eller velger å overse den andre hunden, i hennes tenkte eksempel er hunden litt mer pågående enn i Zars tenkte eksempel - fordi for å få en sånn reaksjon fra Nora, må den andre hunden være litt pågående, mens i Zars eksempel trenger den ikke. Egentlig er det urettferdig å bruke Nora som eksempel i en tråd som dette, for hun er langt greiere med andre hunder enn gjennomsnittet - hun finner seg i mye bullshit fra andre før hun reagerer negativt, og hun vil stort sett prøve å gå unna først).

Hvorvidt en hund vil reagere med fight eller flight når de blir redde, ligger i de. Det er ingen eksakt egenskap som tilsier at de velger å sloss fremfor å flykte, det er en kombinasjon av flere ting. De må selvsagt ha aggresjon i seg. Lista for aggresjon, må være forholdsvis lav. De har som regel dårlig selvtillit, og de har som regel noen mentale brister, særlig på dette med redsler og det sosiale. Det er sikkert mer også, men nå begynner det å bli seint, og jeg har skrevet mye og lenge *ler*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes motivasjonen bak er svært viktig for den sier noe om hvor hardt man kan presse/insistere. Bommer man på det, kan man gjøre situasjonen uendelig mye verre - og fjerne enhver tillit hunden måtte ha til deg.

Nå har jeg en fantastisk uredd liten fyr, skulle han utagere mot en annen hund ville jeg, erkepositivisten, gå inn ganske hardt altså, for han ville ikke være redd. Et par ting er han litt engstelig for/synes er intenst ubehagelig,feks å gå inn i trange dusjen, og da har jeg hatt den enorme gleden av å kunne være kontant og bestemt og bare kjørt han inn i dusjen uten dikkedarer, effektivt! Nå går han inn i dusjen selv, slukøret og med halen mellom beina, men han går inn selv og står som en lidende statue under seansen.

Men så har jeg hatt kjære lille basenji - og hun var fryktaggressiv. Det er en himla forskjell. Jeg ville aldri drømt om å behandle henne som Strider, ikke da - og selv ikke nå som jeg får oppleve en "du kan forklare hvor skapet skal stå" hund, jeg mener fremdeles at min dilling med basenjien var riktig å gjøre for henne. Hun var helt håpløs med andre hunder, de skulle jo drepes. Etter 8 år med utagering uansett hva man gjorde, så tok jeg som et siste forsøk henne opp på armen. Og bannet over at jeg ikke hadde gjort det før, for DA slappet hun av, lå som et slakt i armene mine og tittet bare på den andre hunden. For meg bekreftet det simpelthen min teori at hvert hundemøte for henne var en "kamp om livet", men kom hun opp på arm da følte hun seg trygg.

Jeg ser at man heller til den der litt barske tilnærmingen uansett, ikke være den svake eieren som diller med hunden, men jeg er 100 % sikker på at bildet er mer nyansert enn som så. Selv Millan (ja, jeg ser mye på han om dagen.. har en parabolboks som kan ta opp programmer..) skiller på usikker/engstelig aggresjon og "ordentlig" aggresjon (merkelig nok regner han ikke territoriell adferd som aggresjon..!) og han er vel den en av de største forfekterne for bestemt håndtering.

Jeg har tillatt meg å utheve litt i starten på innlegget ditt. Jeg er helt enig med deg i at denne fremgangsmåten ofte er en grei metode i gitte situasjoner. Altså å være kontant og bestemt, og bare gjennomføre ulike ting. Men du skriver at du er erkeposivitist. Og da lurer jeg på hvorfor du velger å gjøre det på denne måten? (Jeg er også enig i at man må tilnærme seg forskjellige individer på ulik måte)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at "diagnosen" er nyttig i det öyeblikket man vil gjöre noe med den underliggende årsaken til utfallene og ikke bare utfallene i seg. Enten det er snakk om fryktaggressjon eller annen type aggressjon kan man jobbe mer eller mindre likt med å få bort utfallene, men hvordan man jobber med årsaken vil variere med grunnlaget for utfallene. Sånn at tilleggsjobbinga vil väre annerledes, mens jobben med utfallene vil väre ca lik...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har tillatt meg å utheve litt i starten på innlegget ditt. Jeg er helt enig med deg i at denne fremgangsmåten ofte er en grei metode i gitte situasjoner. Altså å være kontant og bestemt, og bare gjennomføre ulike ting. Men du skriver at du er erkeposivitist. Og da lurer jeg på hvorfor du velger å gjøre det på denne måten? (Jeg er også enig i at man må tilnærme seg forskjellige individer på ulik måte)

Å være positivist betyr ikke - i etologien (og i vitenskap forøvrig) - å være "positiv" i en eller annen moralsk forstand.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å være positivist betyr ikke - i etologien (og i vitenskap forøvrig) - å være "positiv" i en eller annen moralsk forstand.

Jeg vet det.... uansett synes jeg det er interessent å få vite grunnen så lenga man flagger positiv trening, men likevel altså velger en annen tilnærming i dette konkrete tilfelle. Forøvrig var jo spørsmålet til en annen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden vi alt har vært inne på dette med lederskap, så tror jeg på lederskap jeg. Ikke sånn type man alltid diskuterer i lederskapsdiskusjoner, jeg tror f.eks ikke at jeg blir mer leder for hundene mine ved at jeg går ut døra før dem, eller at de må sitte å se på meg før de får maten sin, jeg tror bare at man lærer seg å kontrollere hundene sine bedre, og man lærer å være konsekvent. Og hunden lærer at man har kontroll og er konsekvent. Disse hundene som overtar stuer og soverom er ikke myter, de er et resultat av eiere som ikke har kontroll, som ikke er konsekvente, samt en mentalitet i hunden som tilsier at de overtar kontrollen om ingen andre gjør det. Herverket var en sånn hund, Zarten og Norris var/er ikke. Jeg vil tippe at CM (siden han allerede er nevnt) ville kalt Herverket dominant og Zarten og Norris for submissive, selv om Herverket ikke var spesielt dominant i forhold til andre hunder - han hadde f.eks stor respekt for både Gubbelillen min og Timo til Belgerpia.

Nettopp, innertier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet det.... uansett synes jeg det er interessent å få vite grunnen så lenga man flagger positiv trening, men likevel altså velger en annen tilnærming i dette konkrete tilfelle. Forøvrig var jo spørsmålet til en annen.

Det er mulig jeg misforstår TonjeM, men "positiv trening" og positivisme er heller ikke det samme, selv om positiv trening av hund bygger på positivistisk teori fra psykologien. Å være positivist - slik jeg alltid har forstått begrepet - handler kun om å ta utgangspunkt i erfaring og hva vi direkte kan observere. Ser dermed ikke noe galt i TonjeM sitt utsagn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første må jeg si at når 2ne briljerer med sin formuleringsevne, gjennomførte tankeganger (nei, ikke ironisk - alvorlig her!) så må jeg bare ta hatten av (hvis jeg hadde hatt hatt), det var flott og jeg er veldig veldig enig.

Jeg vet det.... uansett synes jeg det er interessent å få vite grunnen så lenga man flagger positiv trening, men likevel altså velger en annen tilnærming i dette konkrete tilfelle. Forøvrig var jo spørsmålet til en annen.

Det er mulig jeg misforstår TonjeM, men "positiv trening" og positivisme er heller ikke det samme, selv om positiv trening av hund bygger på positivistisk teori fra psykologien. Å være positivist - slik jeg alltid har forstått begrepet - handler kun om å ta utgangspunkt i erfaring og hva vi direkte kan observere. Ser dermed ikke noe galt i TonjeM sitt utsagn.

Takk Hermes, stemmer at jeg er var en slik positivist, men jeg er under ombygging faktisk.

Men til Spot - kunne ønske jeg kunne angi en rekke saklige velfunderte begrunnelser for det med dusjen, men det kan jeg ikke. Det var en krise-situasjon - bikkjeskinnet hadde rullet seg i råtne rester av en elgvomming.. urk. Og dette med dusjing hadde jeg ikke en gang tenkt på å lære inn - basenjien som jeg hadde i 12 år ble ikke badet eller dusjet en eneste gang i hele sitt liv, og kjære gamle flatcoat-tomsing holdt seg også veldig ren, så dette med rengjøring av hund hadde på en måte fallt ut av innlæringsrepetoaret inntil jeg stod der med Strider som stank noe aldeles redselsfullt og var klint inn fra topp til tå i grønt slim.. Så jeg tvang han inn i dusjen - med makt - dro han inn etter båndet uten dikkedarer, følte ikke jeg kunne holde på med noen overtalelse der - råtten elgvom er for ekkelt til det. Strider, siden han er den hunden han er, fikset det på strak arm. Hadde det vært basenjien som hadde gjort noe sånt, så hadde jeg nok tenkt meg om både 3 og 4 ganger vedr dusjen, men ikke Strider.

Når det er sagt, vi klipper klør på halv-positivistisk måte med en godbit før og en godbit etter og aldri tvang. Strider liker det ikke, men kommer frivillig (vel,motvillig men for egen maskin) og setter seg for å få klippet klør. Basenjien elsket å klippe klør for hun fikk en godbit for hvert "klipp", men jeg har moderert det med Strider. Strengt tatt kunne jeg bare tatt og klippet klørne hans uten videre, men jeg har fortsatt tro på at jo mindre makt, jo mer frivillighet jo bedre er det. Men dette er jo en digresjon fra opprinnelig tema!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første må jeg si at når 2ne briljerer med sin formuleringsevne, gjennomførte tankeganger (nei, ikke ironisk - alvorlig her!) så må jeg bare ta hatten av (hvis jeg hadde hatt hatt), det var flott og jeg er veldig veldig enig.

Takk Hermes, stemmer at jeg er var en slik positivist, men jeg er under ombygging faktisk.

Men til Spot - kunne ønske jeg kunne angi en rekke saklige velfunderte begrunnelser for det med dusjen, men det kan jeg ikke. Det var en krise-situasjon - bikkjeskinnet hadde rullet seg i råtne rester av en elgvomming.. urk. Og dette med dusjing hadde jeg ikke en gang tenkt på å lære inn - basenjien som jeg hadde i 12 år ble ikke badet eller dusjet en eneste gang i hele sitt liv, og kjære gamle flatcoat-tomsing holdt seg også veldig ren, så dette med rengjøring av hund hadde på en måte fallt ut av innlæringsrepetoaret inntil jeg stod der med Strider som stank noe aldeles redselsfullt og var klint inn fra topp til tå i grønt slim.. Så jeg tvang han inn i dusjen - med makt - dro han inn etter båndet uten dikkedarer, følte ikke jeg kunne holde på med noen overtalelse der - råtten elgvom er for ekkelt til det. Strider, siden han er den hunden han er, fikset det på strak arm. Hadde det vært basenjien som hadde gjort noe sånt, så hadde jeg nok tenkt meg om både 3 og 4 ganger vedr dusjen, men ikke Strider.

Når det er sagt, vi klipper klør på halv-positivistisk måte med en godbit før og en godbit etter og aldri tvang. Strider liker det ikke, men kommer frivillig (vel,motvillig men for egen maskin) og setter seg for å få klippet klør. Basenjien elsket å klippe klør for hun fikk en godbit for hvert "klipp", men jeg har moderert det med Strider. Strengt tatt kunne jeg bare tatt og klippet klørne hans uten videre, men jeg har fortsatt tro på at jo mindre makt, jo mer frivillighet jo bedre er det. Men dette er jo en digresjon fra opprinnelig tema!

Ok, skjønner, høres bra ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

jeg liker å tenke på aggresjon eller de forskjellige typene/gradene av aggresjon vi har opparbeidet som utfallet av et problem. Men samtidig må en ta med i betraktingen som nevnt av Mari, relasjonen mellom hund og fører. For meg er det nesten likevekt der, om ikke litt mer over på sistnevnte side. Jeg tenker også at hunder ikke føler på samme måte som oss mennesker, men ok, vi kan kalle det følelse, men ikke i menneskesammenheng. "følelsen" er resultatet av hendelsen, instinktet slår inn. Denne diskusjonen har jo og er forstatt ganske så het, fordi forskerne, etologene og alle andre fagpersoner ikke klarer å bli enig..

og jo, som nevnt tidlig i tråden så skrev spot at hunder ikke kan utføre to atferder samtidig. nei, det er kanskje rett om man leser det ordrett. men; hunder har et mønster å reagere på. det vil si at atferder kan komme på rad og rekke, ganske riktig ikke samtidig, men frykten går ofte over i aggresjon og vips, så har vi fryktaggresjon. som et eks: kamp, flukt, unngåelse og underkastelse. Der er tre atferder som kan opptre på rad og rekke. Så fordi det finnes gråtoner "i en hver sammenheng" her i verden, kan vi ikke se alt så svart hvitt når det kommer til hundeatferd.

men denne diskusjonen eller meningsdelingen synes jeg er uhyre interessant! og 2ne;word

Endret av Goggis
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for svar. Da tenker jeg hvertfall riktig med å hjelpe den «voksne» hunden med å gå imellom den og valpen. Så jeg fortsetter uansett med det, og gir dem også pauser fra hverandre. 
    • Personlig så synes jeg ikke at det skal være den eldste sin jobb å sette valpen på plass, selv om det er veldig fint innimellom at en tydelig og rettferdig voksen hund kan gå inn og korrigere valper/ungjunder. Det er gjerne mer effektivt enn om vi som mennesker gjør det. Den eldste skal allikevel være trygg på at du setter grenser for valpen og skjermer den ved behov. Husk at en 2 år gammel hund er ikke nødvendigvis voksen i hode.  Så mitt eneste tips er å ta den voksne på alvor når den ber om hjelp! 
    • Hei Jeg har en hund på snart 2 år og en valp på 10 uker. Valpen er selvfølgelig veldig leken og er som valper flest. Valpen synes det er veldig gøy å leke med den eldre hunden ved å gå etter bein og hale, også normalt, men hunden min på snart 2 år sier aldri ifra når hun har fått nok. Ser på hele kroppsspråket hennes at hun synes det er slitsomt, men hun sier aldri noe, bare prøver å løpe unna. Da blir det jeg som må steppe inn å «redde» henne og få valpen unna. Når den 2 år gamle hunden var valp og var voldsom mot eldre hunder ble hun satt på plass på en fin måte og dette skapte fine læringsøyeblikk. Har dere noen tips?
    • Tror jeg må slutte å følge denne tråden jeg...noe så nyyyydelig❤❤❤
    • Godt å høre han er over det! Voksne buller må få lov å være litt DQ😄
×
×
  • Opprett ny...