Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Zitka
 Share

Recommended Posts

  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

Som jeg skrev: jeg vet jeg ikke får gjort noe med det, men jeg synes det er veldig unormalt å beholde etternavnet til sin ex - når man ikke har noe med hverandre å gjøre.

Og nei, dette har lite med min samboer å gjøre og mest med hva jeg ønsker. Jeg har et stort problem med det, og jeg driter en lang bøtteballett i om jeg høres ut som en sjalu 12åring, 5åring eller 5måneder gammel baby. Jeg synes det er like forbanna ubehagelig, og det kan ingen ta fra meg. Jeg opplever det rett og slett som ekstremt ubehagelig.

Jeg har aldri opplevd at det er naturlig å beholde etternavnet til noen man ikke har noe med å gjøre, men da har jeg "fått den tilbakemeldingen" her inne. OK :)

Barna er for livet. Har man barn sammen er man knyttet sammen for livstid, gift eller ei. Sorry, men så lenge du har funnet deg en med barn fra før så må du nesten finne deg i det. Barna er viktigere enn deg. Håper jeg. Jeg vet at datteren til sambo er viktigere for han enn meg, derfor vil xn hans alltid ha en stor indirekte rolle i livet vårt. Helt ærlig ville jeg ikke hatt han hvis det ikke var sånn og han har sagt rett ut at det at jeg prioriterer A og samarbeidet med pappaen er noe av det han respekterer meg mest for.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle dere nybakte mødre. Hva gjør dere med etternavn? Er dere gift med mannen? Har dere hans navn fra før? Her er vi forlovet. Og når vi gifter oss tar jeg hans navn. Men jeg er veldig usikker på om jeg skal ta med mitt navn til henne nå når vi ikke er gift. Det blir så langt. Samtidig synes jeg det er litt rart om hun kun får hans navn, hun er jo min og :lol:

Nå har ikke jeg unger da, men min mor og min far giftet seg før jeg ble født. De beholdt hvert sitt etternavn. Og alle 3 barna har faren min sitt etternavn.

Hvorfor aner jeg ikke. Men tror faren min liker etternavnet sitt, for jeg har fått streng beskjed om at hvis jeg gifter meg kan jeg bare drite i å bytte etternavn :lol:

Men hadde jeg fått baby med samboeren nå så ville vi nok tatt med begges, selv om det ikke "klinger".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og nei, dette har lite med min samboer å gjøre og mest med hva jeg ønsker. Jeg har et stort problem med det, og jeg driter en lang bøtteballett i om jeg høres ut som en sjalu 12åring, 5åring eller 5måneder gammel baby. Jeg synes det er like forbanna ubehagelig, og det kan ingen ta fra meg. Jeg opplever det rett og slett som ekstremt ubehagelig.

Det er fint at du gjenkjenner dette som dine issues og ingen andres, og du har helt rett i at dine følelser kan ingen ta fra deg. Men der du har makt er hvordan du velger å framstille disse menneskene, og det er utrolig urettferdig når de blir malt så unyansert og uheldig av noe som i bunn og grunn handler om dine usikkerheter og følelser. Det skinner så innmari gjennom.

Det er et forbanna navn, Kanger. Hverken mer eller mindre. Det har så mye verdi som du tillegger det. Og det er faktisk 100% opp til deg.

Nei, han har ingen ting med henne å gjøre. Hun er så langt fra familie som det overhodet går an å gjøre. Han er far til sine barn, der ender saken. Hun er IKKE familie.

Nå tror jeg at jeg skal ta meg en timeout fra dette, for slike holdninger som dette fra voksne mennesker når det er barn involvert? Loke traff spikeren på hodet når hun sier det handler om verdier og hvordan man velger å se sine medmennesker. Jeg kjenner at jeg blir oppriktig lei meg på disse barnas vegne. Timeout indeed. Jeg er ikke i form til dette.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Barna er for livet. Har man barn sammen er man knyttet sammen for livstid, gift eller ei. Sorry, men så lenge du har funnet deg en med barn fra før så må du nesten finne deg i det. Barna er viktigere enn deg. Håper jeg. Jeg vet at datteren til sambo er viktigere for han enn meg, derfor vil xn hans alltid ha en stor indirekte rolle i livet vårt. Helt ærlig ville jeg ikke hatt han hvis det ikke var sånn og han har sagt rett ut at det at jeg prioriterer A og samarbeidet med pappaen er noe av det han respekterer meg mest for.

Men jeg har jo ikke sagt et ord om barna :) Jeg har et problem med at HUN har etternavnet hans. Barna hans må for min del helst bare ha hans etternavn, så de slipper å ha hennes...

Og for meg betyr navnet faktisk veldig mye. Det er selvfølgelig derfor det er et stort problem for meg. Hadde det vært en bagatell hadde det ikke vært en sak. Jeg kan ligge hele netter og irritere meg over det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jeg har jo ikke sagt et ord om barna :) Jeg har et problem med at HUN har etternavnet hans. Barna hans må for min del helst bare ha hans etternavn, så de slipper å ha hennes...

Og for meg betyr navnet faktisk veldig mye. Det er selvfølgelig derfor det er et stort problem for meg. Hadde det vært en bagatell hadde det ikke vært en sak. Jeg kan ligge hele netter og irritere meg over det.

Men så lenge samboeren din synes det er greit så må du jo bare jobbe med deg selv og din innstilling. Det hjelper ihvertfall ingenting å irritere deg over det. :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har ikke jeg unger da, men min mor og min far giftet seg før jeg ble født. De beholdt hvert sitt etternavn. Og alle 3 barna har faren min sitt etternavn.

Hvorfor aner jeg ikke. Men tror faren min liker etternavnet sitt, for jeg har fått streng beskjed om at hvis jeg gifter meg kan jeg bare drite i å bytte etternavn :lol:

Men hadde jeg fått baby med samboeren nå så ville vi nok tatt med begges, selv om det ikke "klinger".

Ble nysgjerrig så spurte faren min (som ble småstressa om jeg ville bytte etternavn :lol: )

Vi fikk kun faren min sitt etternavn fordi det ble for tungt og vannskelig med både mor og fars. Mor sitt er tungvindt å uttale, og faren min følte mer for sitt etternavn enn mor følte for sitt. Faren min sitt er også mer uvanlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men så lenge samboeren din synes det er greit så må du jo bare jobbe med deg selv og din innstilling. Det hjelper ihvertfall ingenting å irritere deg over det. :icon_redface:

Jeg har jobba med dette ett helt år, men jeg får enda høy puls av å se navnet hennes på facebook. Vettafaen hva jeg skal gjøre, og hvorfor det egentlig påvirker meg så mye. Det er jo skikkelig... frustrerende >_>

Litt mer on topic : jeg har pappan min sitt etternavn siden det er litt sjeldent og fint!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jeg har jo ikke sagt et ord om barna :) Jeg har et problem med at HUN har etternavnet hans. Barna hans må for min del helst bare ha hans etternavn, så de slipper å ha hennes...

Og for meg betyr navnet faktisk veldig mye. Det er selvfølgelig derfor det er et stort problem for meg. Hadde det vært en bagatell hadde det ikke vært en sak. Jeg kan ligge hele netter og irritere meg over det.

Hadde du kalt min mor heks og troll fordi hun føler det er viktig å hete det samme som barna sine hadde jeg tatt det voldsomt personlig. Spesielt hvis du var pappas nye dame.... Hvis navn er så himla viktig for deg så burde du faktisk ha evnen til å se at det muligens er enda viktigere for henne å hete det samme som barna sine og at alle barna heter det samme. Jeg forstår bare ikke holdningen din.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jobba med dette ett helt år, men jeg får enda høy puls av å se navnet hennes på facebook. Vettafaen hva jeg skal gjøre, og hvorfor det egentlig påvirker meg så mye. Det er jo skikkelig... frustrerende >_>

Litt mer on topic : jeg har pappan min sitt etternavn siden det er litt sjeldent og fint!

Jeg tror at du må tørre å virkelig "gå inn i deg selv" og spørre hvorfor du reagerer sånn, finne ut hva du er redd(?) for og grave litt i ditt indre. Du må tørre å kjenne på dine såre følelser, sjalusi eller hva man skal kalle det. Er det fordi hun kjente typen din før deg, om de hadde unger sammen osv osv. Ikke vet jeg hva som er grunnen eller hva du sliter med (og har heller ikke noe med det), men det er ihvertfall kun deg selv som det går utover og du som får det vondt inni deg. Forresten - kanskje typen din også. Han merker sikkert også din irritasjon.

Hun som du irriterer deg over merker jo ingenting og dersom hun hadde gjort det hadde hun sikkert gitt f. så det er kun deg selv som de vonde følelsene går utover.

Men nå skal ikke jeg kuppe noen barnetråd, ville bare gi noen velmente råd.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jobba med dette ett helt år, men jeg får enda høy puls av å se navnet hennes på facebook. Vettafaen hva jeg skal gjøre, og hvorfor det egentlig påvirker meg så mye. Det er jo skikkelig... frustrerende >_>

Litt mer on topic : jeg har pappan min sitt etternavn siden det er litt sjeldent og fint!

Hvis du ligger våken om nettene så har du nok et problem... Hadde jeg vært i en sånn situasjon som holdt meg våken om nettene, og ikke kunne gjøres noe med, så hadde det nok påvirket forholdet også... Da hadde jeg droppet å være i det forholdet tror jeg. Syns loke og Mari sier det bra jeg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for velmente råd :) Det er hyggelig at folk ønsker det, selv om jeg alltid blir like matt når folk klarer å lire av seg "jeg ville droppet det forholdet". Siden når har slike råd ever vært gode, come on :lol:

Det ligger jo litt mer bak ting, og jeg har litt integritet i forhold til å legge ut info. Men la meg si det sånn; jeg er en ekstremt rettferdig person. Det er derfor jeg blir liggende våken om natta noen ganger, fordi jeg har et indre behov for å "rydde opp". Ordne ting til rettferd. Om jeg mener noen har fortjent å ikke bli likt av meg, så har jeg en grunn for det. Jeg misliker ikke noen "bare fordi", jeg omtaler ikke noen i stygt ordlage uten at jeg føler jeg har rett til det (for eksempel ved at jeg har blitt omtalt negativt, helt uten grunn). Jeg er ikke SÅ kjip, føler jo det er litt leit at folk tror jeg er helt grusom altså :lol: Om folk er ok og greie mot meg er jeg og det. Men men. Jeg ville egentlig bare vite om hvorvidt det er normalt å beholde etternavnet til sin x *når man ikke har noe med hverandre å gjøre*. Når begge går videre til nye partnere og evt vurderer å gifte seg med disse nye partnerene.

Endret av Gjest
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får litt vondt av deg og jeg Kanger. Nei, jeg er ikke enig i måten du omtaler denne familien på i det hele tatt (men vi her inne vet jo ikke mer om hva som ligger bak enn det Kanger deler), og sett utenifra lager du en hønsegård av en fjær og full orkan i et melkeglass. Men, følelser er irrasjonelle greie og vanskelig å styrer, og usikkerhet og sjalusi er kjempevondt!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for velmente råd :) Det er hyggelig at folk ønsker det, selv om jeg alltid blir like matt når folk klarer å lire av seg "jeg ville droppet det forholdet". Siden når har slike råd ever vært gode, come on :lol:

Det ligger jo litt mer bak ting, og jeg har litt integritet i forhold til å legge ut info. Men la meg si det sånn; jeg er en ekstremt rettferdig person. Det er derfor jeg blir liggende våken om natta noen ganger, fordi jeg har et indre behov for å "rydde opp". Ordne ting til rettferd. Om jeg mener noen har fortjent å ikke bli likt av meg, så har jeg en grunn for det. Jeg misliker ikke noen "bare fordi", jeg omtaler ikke noen i stygt ordlage uten at jeg føler jeg har rett til det (for eksempel ved at jeg har blitt omtalt negativt, helt uten grunn). Jeg er ikke SÅ kjip, føler jo det er litt leit at folk tror jeg er helt grusom altså :lol: Om folk er ok og greie mot meg er jeg og det. Men men. Jeg ville egentlig bare vite om hvorvidt det er normalt å beholde etternavnet til sin x *når man ikke har noe med hverandre å gjøre*. Når begge går videre til nye partnere og evt vurderer å gifte seg med disse nye partnerene.

Fint at du skriver at du har forandret på innlegget kanskje? Særlig når du legger til så mye etter lang tid. :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for velmente råd :) Det er hyggelig at folk ønsker det, selv om jeg alltid blir like matt når folk klarer å lire av seg "jeg ville droppet det forholdet". Siden når har slike råd ever vært gode, come on :lol:

Det ligger jo litt mer bak ting, og jeg har litt integritet i forhold til å legge ut info. Men la meg si det sånn; jeg er en ekstremt rettferdig person. Det er derfor jeg blir liggende våken om natta noen ganger, fordi jeg har et indre behov for å "rydde opp". Ordne ting til rettferd. Om jeg mener noen har fortjent å ikke bli likt av meg, så har jeg en grunn for det. Jeg misliker ikke noen "bare fordi", jeg omtaler ikke noen i stygt ordlage uten at jeg føler jeg har rett til det (for eksempel ved at jeg har blitt omtalt negativt, helt uten grunn). Jeg er ikke SÅ kjip, føler jo det er litt leit at folk tror jeg er helt grusom altså :lol: Om folk er ok og greie mot meg er jeg og det. Men men. Jeg ville egentlig bare vite om hvorvidt det er normalt å beholde etternavnet til sin x *når man ikke har noe med hverandre å gjøre*. Når begge går videre til nye partnere og evt vurderer å gifte seg med disse nye partnerene.

Poenget står. Du trenger ikke like dama, men du bør prøve å opparbeide litt mer respekt for moren til din samboers barn. I hvertfall prøve å se hennes side av saken og ikke omtale hennes datter ( hans barns søster) på den måten som du gjør. Med så mye negative følelser ovenfor moren blir jeg overrasket hvis ikke barnet (?) plukker opp følelsene og at det gjør forholdet deres anstrengt. Det kan igjen føre til at far og barn får et anstrengt forhold pga dine personlige issues og - helt ærlig- er han noe til mann burde det bety kroken på døra for dere. Det ville aldri falt meg inn å uttrykke noe negativt om min samboers x til han. Spesielt ikke hvis det hadde gått på mine smålige følelser. Jeg er litt nysgjerrig på hvordan du kan forakte et menneske du ikke har kontakt med så mye jeg? Og jeg håper for guds skyld du/dere har vett til å ikke snakke nedlatende om dama med barnet hans i nærheten. ..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Kanger: jeg skal gi deg det samme rådet som jeg fikk en gang: Hvis du tillater en person å ta veldig stor plass i livet ditt, så blir den personen en viktig del. For meg er min manns ekser en uviktig del av mitt liv og de får derfor ikke større plass en høyst nødvendig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er det normalt og ta tilbake pikenavnet(eller mannen tar jo sitt eget da :lol: ) sitt etter man er skilt :) kanskje det er forskjellig fra bygd til by?

Edit : vi har jo o store bygdedyret også er på bygda.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanger: Jeg sa hva jeg hadde valgt, jeg. Men beklager, det var tydeligvis feil.

I dag har vi vært på møte, og E var med. Kom ikke hjem før litt over halv ti, selv om hun sovnet i bilen. Da jeg skulle skifte på henne (hun sov fortsatt) la hun seg automatisk over på magen hele tiden. Og sov like tungt.. Snudde henne tilbake på ryggen, og hun gjorde det samme. Det endte med at jeg kledde av henne, skiftet bleie og tok på bodyen igjen mens hun lå på magen med knærne godt innunder seg. Tror hun var litt trøtt :lol::wub:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanger: jeg skal gi deg det samme rådet som jeg fikk en gang: Hvis du tillater en person å ta veldig stor plass i livet ditt, så blir den personen en viktig del. For meg er min manns ekser en uviktig del av mitt liv og de får derfor ikke større plass en høyst nødvendig.

Takk, skal smake litt på den neste gang det dukker opp som et vedvarende problem!

@ Loke, jeg ser du har gode hensikter, men... hvordan skal jeg si det. Jeg er enig i hvordan du uttaler deg, men saken vår stiller seg på et annet vis enn det du foreskriver, og jeg kan umulig forklare det uten å gå for mye inn i detalj. Du får liksom litt skivebom i forhold til MIN situasjon, enn så mye det du skriver ikke er skivebom for de generelle samfunnstrekk. Men det er som det er, og jeg håper jeg iallefall kan bli betrodd i at jeg ikke misliker en person bare for å være bitch. Jeg har da ikke meg selv så mye vondt lyst at jeg med vilje ligger oppe om natta og tenker på hvor fælt et menneske er. DET har jeg litt for lite tid på denne jord til å gjøre frivillig altså :lol:

Liker å leke med barn jeg. Synes det er det morsomste i verden. Dermed overlapper jeg og samboern min hverandre greit. Jeg henger fra lekestativet ute, mens han lager middag inne :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig jeg er fantasiløs, men jeg klarer ikke se for meg en situasjon som forsvarer at du på et nettforum langer ut mot dama OG datteren på en slik måte pga et etternavn de strengt tatt har all rett til å bære. Xn din gikk sikkert frivillig med på at hennes datter skulle ha det navnet i sin tid.

At du leker med barnet er på en måte irrelevant. Barn plukker opp stemninger fort opp og er ekstremt lojale mot foreldrene. Måten du skriver her viser at du har litt over gjennomsnittet problemer med dama og at du er villig til å lange ut mot datteren hennes også opplever jeg som ekstremt. Bringe skam over navnet?

Det er vanskelig å ikke plassere sympati kjenner jeg. .. Du fremstår som veldig sjalu og smålig uansett hva som ligger bak.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

...

Det føles litt som om man bare kan ta hvilket som helst etternavn man bare vil.

...

Vel, gitt visse forutsetninger så kan man det etter dagens lovgivning.

Resten har jeg ikke tenkt å kommentere. Babyer er ikke min største hobby, men hvor ble det av dem?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan se for meg situasjoner/oppførsel fra mor som kan gjøre at en person får behov for en utblåsning innimellom jeg! Akkurat som vi andre her inne har hatt utblåsninger på forumet om mennesker vi kjenner - utblåsninger som vi kanskje ikke ville hatt face to face? For alt vi vet oppfører Kanger seg på en høflig måte overfor moren til disse barna dersom hun er rundt de, og det høres jo ut som hun har et godt forhold til de barna som er hos dem innimellom? Jeg er selv barn av skilsmisse, jeg har steforeldre og jeg hadde faktisk forstått at det finnes ting mor eller far kan gjøre som gjør at man har problemer med å like disse menneskene som steforelder. Jeg synes fremdeles på ingen måte man skal snakke sånn om foreldrene til stebarna dine, men jeg regner med at Kanger ikke gjør det foran barna (det regner jeg faktisk med at ingen gjør, selv om i det faktisk er mor som er verst til å snakke ned far og stemor i de aller fleste lignende forhold som jeg vet om). Jeg håper ikke barna - også stebarna - får lide under dette dårlige forholdet, jeg håper Kanger og de andre voksenpersonene i denne familien gjør det de kan for at barna skal ha det bra, jeg håper ikke Kanger snakker slik foran barna, men tilbyr trygghet og omsorg for barna som er i livet hennes, og jeg tror på henne når hun sier at det er en spesiell situasjon som ligger bak i akkurat dette tilfellet. Forøvrig synes jeg det er kjemperart å beholde eksens navn etter det blir slutt og ville ikke gjort det selv, barn eller ikke.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

.

Jeg må si meg litt enig med deg jeg, hvis det er sånn. Det er vanskelig med ekser, rett og slett. Det er helt lov å innrømme syns jeg.

Min samboers eks er et problem for meg, ikke i hverdagen ellernoe, det var kun helt i begynnelsen jeg brukte noe energi på henne. Hun bor timesvis unna både oss og unna samboers familie, men allikevel er hun sånn loveydoveyheijegersågladidere med samboers familie (ikke med ham). Jeg klarer ikke å heve meg over det 100%, bare 99,5% for det stikker litt hver gang. Ikke mye, men nok til at hjertet mitt synker litt hver gang jeg får hyggelige "se vi er på besøk"-bilder flasha på Facebook. Det er lite som kommer fra svigers nå altså, men fra henne når hun tagger de.

Svigermor sitt profilbilde på Facebook var i minst et år etter at jeg og samboer ble sammen et bilde av henne og samboers eks.

Og det er jo bare småting, og det plager meg ikke mye lengre, men det stikker akkurat nok.

For the record, jeg har aldri følt meg mislikt ellernoe av dem, jeg har blitt tatt imot med åpne armer siden dag 1, og de viser tydelig at de er glade i meg og for at jeg er sammen med sønnen deres altså :)

Og, ja, eksen har forøvrig forlovede og barn nå, men fortsatt like ivrig på å henge masse med akkurat denne familien.. Jeg syns fortsatt det er rart.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ny dag, nye muligheter. :)

Jepp, sjalusi suger max. Dritkjip følelse rett og slett, ikke noe problem med å forstå den.

Det var måten ting ble ordlagt som jeg reagerte veldig på. Siden det er barn involvert.

Men sjalusi går det an å jobbe med! Det tar jo tid, men det hjelper veldig å identifisere hva det er det dreier seg om tror jeg. Om det er slik at du ligger våken på nettene, så er det et problem som strekker seg slik at det går utover din trivsel, og det er jo ikke bra.

Jeg tror du bør identifisere hva som kan gjøre dette lettere for deg, det handler neppe om navnet, men om andre faktorer. Spør deg selv hva du tror det kan være og ta det derfra. Snakk åpent med partneren din, det er vanskelig med slike såre ting, men alikevel en investering i forholdet er min erfaring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...