Gå til innhold
Hundesonen.no

Føler hunder savn?


ida
 Share

Recommended Posts

Som regel er hundene her rimelig fornøyde, så lenge maten kommer i skåla og turene er hyppige nok og lange nok. I går kveld syntes jeg det var mye tripping og ugreie før de fikk lagt seg for natten. Scilos prøvelå diverse plasser, før ha dumpet ned med et sukk og kastet det tristestiverdenblikket, uten å løfte haka fra fanget mitt. Ahhh, Tinka var ikke der. Lille lykkepilla hadde ikke slikket han i øret, daska han i panna og lå ikke under dyna der oppe i armkroken og alt var litt feil for ham. Kan det være sånn, eller er det noe jeg innbiller meg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. Hunder som har spesielt godt forhold merker i alle fall at den andre blir borte. Har jeg sett et par ganger hvor "bestisen" eller moren til en av mine har blitt borte - den andre leter litt og kikker litt ekstra etter i noen dager, ja.

Men om det er savn eller "vane" er jo vanskelig å si, selv om jeg jo så gjerne vil tenke at de har et visst følelsesliv som tilsvarer vårt.

Ingen tvil om at det finnes hunder som også forfaller når bestekompisen dør - kjenner flere som har opplevd at den gjenværende hunden faktisk mister livsgnisten og lever ikke så lenge etterpå... (da snakk om eldre hunder som har bodd sammen hele livet, altså). Eller hunder som ikke greier en omplassering - kanskje det kan skyldes et savn?

Håper egentlig ikke det, men...

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. Hunder som har spesielt godt forhold merker i alle fall at den andre blir borte. Har jeg sett et par ganger hvor "bestisen" eller moren til en av mine har blitt borte - den andre leter litt og kikker litt ekstra etter i noen dager, ja.

Men om det er savn eller "vane" er jo vanskelig å si, selv om jeg jo så gjerne vil tenke at de har et visst følelsesliv som tilsvarer vårt.

Ingen tvil om at det finnes hunder som også forfaller når bestekompisen dør - kjenner flere som har opplevd at den gjenværende hunden faktisk mister livsgnisten og lever ikke så lenge etterpå... (da snakk om eldre hunder som har bodd sammen hele livet, altså). Eller hunder som ikke greier en omplassering - kanskje det kan skyldes et savn?

Håper egentlig ikke det, men...

Susanne

Jeg vil tro kanskje det går mer på tilhørighet og båndet mellom hund til hund, evt hund og eier.. En hund vil jo gjerne være en del av en "gruppe" eller flokk :) Men det er mine tanker da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke vet jeg men mamma ringer hver gang Ivo har vært mer enn 1 døgn borte fra meg. Da finner han klærne mine og drar de med ned og opp i sengen sin for så å ligge å sutte på disse. Går å bærer på en plagg hele tiden og ser visst veldig "sorry" ut og dette selv om han får like mye turer og mer oppmerksomhet av hele familien når jeg er borte. Nå er han skikkelig min hund også så han ligger ved siden av meg døgnet rundt og har ikke den store interessen for å være med andre lenge om gangen. Selv om han elsker folk og skal hilse og kose på alle så skal han helst være med meg etter en liten stund. :)

Minihunden er heeeelt tullete hver gang tanten min har vært hjemme med sin hund. Han går og sutrer og styrer i flere døgn, både dag og natt. De ligger på siden av hverandre og sover og er rundt hverandre hele tiden når de er sammen.

Ene hunden vi hadde mens morfar levde døde faktisk kort tid etter han døde. Det var virkelig hans hund og den lå hele tiden sammen med han. Han hadde seng i stuen og der lå hunden i fotenden hele dagen og lå i sengen hans om natten. Tror ikke det gikk mer enn 1 mnd etter at han døde før vi fant henne død. Hun hadde hatt en fæl periode etter at han forsvant med mye sutring, lå mye alene og ville ikke ha oppmerksomhet var rett og slett skikkelig trist og forvirret. Hun var vell ikke passert 4 år en gang når hun døde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ikke helt se hvorfor hunder IKKE skal kunne føle savn jeg, da. I mitt hode er det slik at dersom de har et bevisst forhold til at noe er borte og dette påvirker deres hverdag eller væremåte direkte, ja, da ville jeg latt det gå under det jeg personlig definerer som savn i alle fall.

Jeg merker veldig godt hvor mye det betyr for Leja å ha Chessea rundt seg. Hun er som Ida beskriver Scilos, merkbart mer rastløs. Hun er generelt i bedre humør om jeg har begge jentene sammen.

Dersom det faktisk er slik at hunder føler savn, så tror jeg også de må kunne klare å differensiere det. Da tenker jeg på at de må forholde seg til ulike situasjoner. De er gjerne vant til at vi er borte noen timer, og savner oss kanskje ikke så mye da. Men sånn sett er de kanskje motsatt av oss? De "savner" noen hvis de har vært borte en kort stund, men glemmer kanskje fortere enn oss og tilpasser seg fraværet fortere enn det vi gjør, vi som gjerne tenker og reflekterer over ting leeeenge..

Nei, jammen om jeg vet! Men jeg håper i alle fall at hundene mine savner meg litt innimellom :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo gjort en del undersøkelser på hunders føleseliv og det er bevis at hunden har forholdsvis likt følelsesliv som oss mennesker, så da regner jeg med at de også føler savn på liklinje med oss...

Jeg merker klart av hannhunden føler sterk savn hvis tispa mi er borte noen dager...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De har jo emosjoner som glede og sinne, så da skulle vel kanskje sorg og savn også være der? Men jeg tror som Maria at de tilpasser seg fortere og at de lever mer i nu`et. Kanskje at de glemmer fortere. Jeg vet ikke, det er interessant å tenke på.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet egentlig ikke.... men idag har jeg vært borte noen timer. Når lufteren slapp ut gutta la Gross seg ved porten,ikke ville han være inne og ikke var han interessert i kontakt.Han lå der i to timer,til jeg kom hjem.

Nå er han inne og prøver å få plass på fanget.... :heart: .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Har opplevd at en hund ble gammel og rar i et halvt år etter at den hunden som vr yngre enn han døde. Har også opplevd at en hund har virket lettet når den andre hunden forsvant. Den andre hunden hadde problemer med nervene.

San som nå så vet jeg ikke om Urbi savner Maja men hun er litt mer klwegg enn før.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har hatt en japansk spisshund her i et par uker, og da de dro hjem på ferie, løp Kuro rundt i huset med lekeknuten i munnen og knurret, for å lokke frem Balder til lek. Dette gjorde han i flere dager før han innså at nå var ikke Balder her mer. Jeg vet ikke helt om jeg vil kalle det savn, men han merket i alle fall et fravær og mislikte det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke jeg. Når jeg er ute og mine foreldre (ja - jeg bor hos mine snille foreldre for tiden) er hjemme med Venus, så går den ellers så sosiale hunden min ned på rommet mitt, og legger seg i sengen min. Der ligger hun og kikker ut vinduet (vindu rett over sengen) til jeg kommer hjem. Dette gjør hun sjelden, så og si aldri, når jeg er hjemme. Hva kaller man dette om det ikke kan kalles savn?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror absolutt de føler savn. Merket det godt på hunden til foreldrene mine når min far døde. Hadde en fugl engang som holdt på å sørge seg ihjel da partneren døde, slutta å spise og satt bare å sturte. Så om fugler kan, så tror jeg absolutt hunder også kan. Syns igrunn det hadde vært rart om de ikke gjorde, de er jo flokkdyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Absolutt. Jeg så det spesielt på dvergschnauzeren. Han sørget i over 6 måneder etter at katten (bestekameraten hans) ble påkjørt og døde. Da pleide å han å sitte og kikke ut verandadøren, sukke tungt, og var generelt veldig nedstemt.

Han var også en plage for oss som var i huset om mamma var lenge borte. Da gikk han og trakket, sutret, og lette etter henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet egentlig ikke.... men idag har jeg vært borte noen timer. Når lufteren slapp ut gutta la Gross seg ved porten,ikke ville han være inne og ikke var han interessert i kontakt.Han lå der i to timer,til jeg kom hjem.

Nå er han inne og prøver å få plass på fanget.... :heart: .

Det der kjenner jeg til. Vår første münsterländer gjorde nemlig dette en dag jeg dro i stallen, til slutt måtte han bæres inn for han nektet å flytte på seg. Jeg var alltid som et barn for ham, sikkert fordi han var to da jeg kom til verden og han hadde fulgt meg hele veien. Dette var også siste sommeren han levde, noe vi er ganske sikre på at han visste.

Yaris har også vært en veldig umulig og urolig hund når andre har passet ham. Vil tro det er fordi han egentlig er litt mammadalt, han pep alltid mer når typen var alene hjemme med ham, enn når jeg var der. Han har nok også dette tette forholdet til oppdretter fordi hun merket også at han var ganske rolig hjemme hos henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma dro til syden på søndag, og Chessea har ikke spist annet enn godbiter siden. Om hun depper fordi mamma ikke er hjemme, definitivt! Mamma og Chess er erteris, og det er helt klart at hun merker fraværet av o store mor :P

Det er annerledes hvis jeg tar Chess med hjem til meg i Ås enn hvis jeg er hos mamma og har bikkjene der. Tar jeg henne med til meg skjønner hun liksom at hun er på besøk, og at det ikke er naturlig at mamma er der hele tiden. Tror hun ser forskjellen!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Zima er en annen hund etter Knott døde, og først de siste to mnd har jeg begynt å få den gamle, fjasete og tøyseglade hunden min igjen. De første fire månedene etter Knott døde var hun stille, rolig og ganske uten liv og glede - det var ordentlig vondt å se. Men hun var også utrolig sterkt knyttet til Knott, mer enn til oss menneskene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da gamle Vanja døde som Tara jo hadde bodd med fra jeg hentet hun da var 9 uker (bodde sammen i 10 måneder)sørget hun skikkelig i mange uker.Var ingen ting "med hun" ville ikke leke,veldig dårlig matlyst å var liksom "utafor"

Har matstativ som er stort så de delte vannskål og hadde egen matskål.Matskåla i stativet tilhørte Vanja.Tok 6 mnd før Tara ville spise av den.

Nå enda 5 år etter Vanja måtte avlives er det noe spesielt når hun møter Engelsk Settere;)!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder merker jo fravær, så hvorfor skulle ikke da den følelsen "gli videre" over i savn, om det er en de er glad i?

Mannen min og guttungen var borte på en fem-dagers tur tidligere i sommer, og de to første døgnene gikk hunden rundt og liksom ventet. Sto stille i gangen og stirret på døren, ventet at han (mannen min) skulle komme gående inn som han pleier. Kikket ut vinduet med spissede ører og ekstra oppmerksomhet om noen gikk forbi utenfor.

Ingen dårlig matlyst eller noe fordet, men jeg fikk en distinkt følelse av at hunden følte fraværet til "pappa" som et savn.

Etter et par døgn virket det som hun sluttet å leite, og slo seg til ro med at han ikke kom til å komme gående inn når som helst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder merker jo fravær, så hvorfor skulle ikke da den følelsen "gli videre" over i savn, om det er en de er glad i?

Mannen min og guttungen var borte på en fem-dagers tur tidligere i sommer, og de to første døgnene gikk hunden rundt og liksom ventet. Sto stille i gangen og stirret på døren, ventet at han (mannen min) skulle komme gående inn som han pleier. Kikket ut vinduet med spissede ører og ekstra oppmerksomhet om noen gikk forbi utenfor.

Ingen dårlig matlyst eller noe fordet, men jeg fikk en distinkt følelse av at hunden følte fraværet til "pappa" som et savn.

Etter et par døgn virket det som hun sluttet å leite, og slo seg til ro med at han ikke kom til å komme gående inn når som helst.

Sånn driver Tinka på når Ia er borte. Men som du sier, så går det over etter et par dager :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
×
×
  • Opprett ny...