Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Som regel er hundene her rimelig fornøyde, så lenge maten kommer i skåla og turene er hyppige nok og lange nok. I går kveld syntes jeg det var mye tripping og ugreie før de fikk lagt seg for natten. Scilos prøvelå diverse plasser, før ha dumpet ned med et sukk og kastet det tristestiverdenblikket, uten å løfte haka fra fanget mitt. Ahhh, Tinka var ikke der. Lille lykkepilla hadde ikke slikket han i øret, daska han i panna og lå ikke under dyna der oppe i armkroken og alt var litt feil for ham. Kan det være sånn, eller er det noe jeg innbiller meg?

Skrevet

Jeg tror ikke hunder kan føle savn på den måten vi forbinder savn.. Men at de merker at "noen" mangler og slikt, det tror jeg absolutt.. Hunder kan jo oppleves som deppa og utenfor, men det er vel kanskje mer at vi påvirker de også?

Skrevet

De gjør det. Da jeg hadde pass til Pia gikk Kodak i 4 dager og 'leita' litt samt at han spiste dårlig og var rolig.. Stura litt liksom, men det gikk over relativ kjapt da.

Skrevet

Tja.. Hunder som har spesielt godt forhold merker i alle fall at den andre blir borte. Har jeg sett et par ganger hvor "bestisen" eller moren til en av mine har blitt borte - den andre leter litt og kikker litt ekstra etter i noen dager, ja.

Men om det er savn eller "vane" er jo vanskelig å si, selv om jeg jo så gjerne vil tenke at de har et visst følelsesliv som tilsvarer vårt.

Ingen tvil om at det finnes hunder som også forfaller når bestekompisen dør - kjenner flere som har opplevd at den gjenværende hunden faktisk mister livsgnisten og lever ikke så lenge etterpå... (da snakk om eldre hunder som har bodd sammen hele livet, altså). Eller hunder som ikke greier en omplassering - kanskje det kan skyldes et savn?

Håper egentlig ikke det, men...

Susanne

Skrevet

Tja.. Hunder som har spesielt godt forhold merker i alle fall at den andre blir borte. Har jeg sett et par ganger hvor "bestisen" eller moren til en av mine har blitt borte - den andre leter litt og kikker litt ekstra etter i noen dager, ja.

Men om det er savn eller "vane" er jo vanskelig å si, selv om jeg jo så gjerne vil tenke at de har et visst følelsesliv som tilsvarer vårt.

Ingen tvil om at det finnes hunder som også forfaller når bestekompisen dør - kjenner flere som har opplevd at den gjenværende hunden faktisk mister livsgnisten og lever ikke så lenge etterpå... (da snakk om eldre hunder som har bodd sammen hele livet, altså). Eller hunder som ikke greier en omplassering - kanskje det kan skyldes et savn?

Håper egentlig ikke det, men...

Susanne

Jeg vil tro kanskje det går mer på tilhørighet og båndet mellom hund til hund, evt hund og eier.. En hund vil jo gjerne være en del av en "gruppe" eller flokk :) Men det er mine tanker da :)

Skrevet

Ikke vet jeg men mamma ringer hver gang Ivo har vært mer enn 1 døgn borte fra meg. Da finner han klærne mine og drar de med ned og opp i sengen sin for så å ligge å sutte på disse. Går å bærer på en plagg hele tiden og ser visst veldig "sorry" ut og dette selv om han får like mye turer og mer oppmerksomhet av hele familien når jeg er borte. Nå er han skikkelig min hund også så han ligger ved siden av meg døgnet rundt og har ikke den store interessen for å være med andre lenge om gangen. Selv om han elsker folk og skal hilse og kose på alle så skal han helst være med meg etter en liten stund. :)

Minihunden er heeeelt tullete hver gang tanten min har vært hjemme med sin hund. Han går og sutrer og styrer i flere døgn, både dag og natt. De ligger på siden av hverandre og sover og er rundt hverandre hele tiden når de er sammen.

Ene hunden vi hadde mens morfar levde døde faktisk kort tid etter han døde. Det var virkelig hans hund og den lå hele tiden sammen med han. Han hadde seng i stuen og der lå hunden i fotenden hele dagen og lå i sengen hans om natten. Tror ikke det gikk mer enn 1 mnd etter at han døde før vi fant henne død. Hun hadde hatt en fæl periode etter at han forsvant med mye sutring, lå mye alene og ville ikke ha oppmerksomhet var rett og slett skikkelig trist og forvirret. Hun var vell ikke passert 4 år en gang når hun døde.

Skrevet

Jeg kan ikke helt se hvorfor hunder IKKE skal kunne føle savn jeg, da. I mitt hode er det slik at dersom de har et bevisst forhold til at noe er borte og dette påvirker deres hverdag eller væremåte direkte, ja, da ville jeg latt det gå under det jeg personlig definerer som savn i alle fall.

Jeg merker veldig godt hvor mye det betyr for Leja å ha Chessea rundt seg. Hun er som Ida beskriver Scilos, merkbart mer rastløs. Hun er generelt i bedre humør om jeg har begge jentene sammen.

Dersom det faktisk er slik at hunder føler savn, så tror jeg også de må kunne klare å differensiere det. Da tenker jeg på at de må forholde seg til ulike situasjoner. De er gjerne vant til at vi er borte noen timer, og savner oss kanskje ikke så mye da. Men sånn sett er de kanskje motsatt av oss? De "savner" noen hvis de har vært borte en kort stund, men glemmer kanskje fortere enn oss og tilpasser seg fraværet fortere enn det vi gjør, vi som gjerne tenker og reflekterer over ting leeeenge..

Nei, jammen om jeg vet! Men jeg håper i alle fall at hundene mine savner meg litt innimellom :P

  • Like 1
Skrevet

Det er jo gjort en del undersøkelser på hunders føleseliv og det er bevis at hunden har forholdsvis likt følelsesliv som oss mennesker, så da regner jeg med at de også føler savn på liklinje med oss...

Jeg merker klart av hannhunden føler sterk savn hvis tispa mi er borte noen dager...

Skrevet

De har jo emosjoner som glede og sinne, så da skulle vel kanskje sorg og savn også være der? Men jeg tror som Maria at de tilpasser seg fortere og at de lever mer i nu`et. Kanskje at de glemmer fortere. Jeg vet ikke, det er interessant å tenke på.

  • Like 1
Skrevet

Jeg vet egentlig ikke.... men idag har jeg vært borte noen timer. Når lufteren slapp ut gutta la Gross seg ved porten,ikke ville han være inne og ikke var han interessert i kontakt.Han lå der i to timer,til jeg kom hjem.

Nå er han inne og prøver å få plass på fanget.... :heart: .

Guest lijenta
Skrevet

Har opplevd at en hund ble gammel og rar i et halvt år etter at den hunden som vr yngre enn han døde. Har også opplevd at en hund har virket lettet når den andre hunden forsvant. Den andre hunden hadde problemer med nervene.

San som nå så vet jeg ikke om Urbi savner Maja men hun er litt mer klwegg enn før.

Skrevet

Vi har hatt en japansk spisshund her i et par uker, og da de dro hjem på ferie, løp Kuro rundt i huset med lekeknuten i munnen og knurret, for å lokke frem Balder til lek. Dette gjorde han i flere dager før han innså at nå var ikke Balder her mer. Jeg vet ikke helt om jeg vil kalle det savn, men han merket i alle fall et fravær og mislikte det.

  • Like 1
Skrevet

Jeg vet ikke jeg. Når jeg er ute og mine foreldre (ja - jeg bor hos mine snille foreldre for tiden) er hjemme med Venus, så går den ellers så sosiale hunden min ned på rommet mitt, og legger seg i sengen min. Der ligger hun og kikker ut vinduet (vindu rett over sengen) til jeg kommer hjem. Dette gjør hun sjelden, så og si aldri, når jeg er hjemme. Hva kaller man dette om det ikke kan kalles savn?

Skrevet

Jeg tror absolutt de føler savn. Merket det godt på hunden til foreldrene mine når min far døde. Hadde en fugl engang som holdt på å sørge seg ihjel da partneren døde, slutta å spise og satt bare å sturte. Så om fugler kan, så tror jeg absolutt hunder også kan. Syns igrunn det hadde vært rart om de ikke gjorde, de er jo flokkdyr.

Skrevet

Absolutt. Jeg så det spesielt på dvergschnauzeren. Han sørget i over 6 måneder etter at katten (bestekameraten hans) ble påkjørt og døde. Da pleide å han å sitte og kikke ut verandadøren, sukke tungt, og var generelt veldig nedstemt.

Han var også en plage for oss som var i huset om mamma var lenge borte. Da gikk han og trakket, sutret, og lette etter henne.

Skrevet

Jeg vet egentlig ikke.... men idag har jeg vært borte noen timer. Når lufteren slapp ut gutta la Gross seg ved porten,ikke ville han være inne og ikke var han interessert i kontakt.Han lå der i to timer,til jeg kom hjem.

Nå er han inne og prøver å få plass på fanget.... :heart: .

Det der kjenner jeg til. Vår første münsterländer gjorde nemlig dette en dag jeg dro i stallen, til slutt måtte han bæres inn for han nektet å flytte på seg. Jeg var alltid som et barn for ham, sikkert fordi han var to da jeg kom til verden og han hadde fulgt meg hele veien. Dette var også siste sommeren han levde, noe vi er ganske sikre på at han visste.

Yaris har også vært en veldig umulig og urolig hund når andre har passet ham. Vil tro det er fordi han egentlig er litt mammadalt, han pep alltid mer når typen var alene hjemme med ham, enn når jeg var der. Han har nok også dette tette forholdet til oppdretter fordi hun merket også at han var ganske rolig hjemme hos henne.

Skrevet

Ja, det tror jeg. Trym savna Frøya når hun døde, han lå bare på plassen hennes og stura, det tok lang tid før han ble sitt gamle igjen.

Skrevet

Mamma dro til syden på søndag, og Chessea har ikke spist annet enn godbiter siden. Om hun depper fordi mamma ikke er hjemme, definitivt! Mamma og Chess er erteris, og det er helt klart at hun merker fraværet av o store mor :P

Det er annerledes hvis jeg tar Chess med hjem til meg i Ås enn hvis jeg er hos mamma og har bikkjene der. Tar jeg henne med til meg skjønner hun liksom at hun er på besøk, og at det ikke er naturlig at mamma er der hele tiden. Tror hun ser forskjellen!

  • Like 1
Skrevet

Zima er en annen hund etter Knott døde, og først de siste to mnd har jeg begynt å få den gamle, fjasete og tøyseglade hunden min igjen. De første fire månedene etter Knott døde var hun stille, rolig og ganske uten liv og glede - det var ordentlig vondt å se. Men hun var også utrolig sterkt knyttet til Knott, mer enn til oss menneskene.

Skrevet

Da gamle Vanja døde som Tara jo hadde bodd med fra jeg hentet hun da var 9 uker (bodde sammen i 10 måneder)sørget hun skikkelig i mange uker.Var ingen ting "med hun" ville ikke leke,veldig dårlig matlyst å var liksom "utafor"

Har matstativ som er stort så de delte vannskål og hadde egen matskål.Matskåla i stativet tilhørte Vanja.Tok 6 mnd før Tara ville spise av den.

Nå enda 5 år etter Vanja måtte avlives er det noe spesielt når hun møter Engelsk Settere;)!

Skrevet

Hunder merker jo fravær, så hvorfor skulle ikke da den følelsen "gli videre" over i savn, om det er en de er glad i?

Mannen min og guttungen var borte på en fem-dagers tur tidligere i sommer, og de to første døgnene gikk hunden rundt og liksom ventet. Sto stille i gangen og stirret på døren, ventet at han (mannen min) skulle komme gående inn som han pleier. Kikket ut vinduet med spissede ører og ekstra oppmerksomhet om noen gikk forbi utenfor.

Ingen dårlig matlyst eller noe fordet, men jeg fikk en distinkt følelse av at hunden følte fraværet til "pappa" som et savn.

Etter et par døgn virket det som hun sluttet å leite, og slo seg til ro med at han ikke kom til å komme gående inn når som helst.

Skrevet

Hunder merker jo fravær, så hvorfor skulle ikke da den følelsen "gli videre" over i savn, om det er en de er glad i?

Mannen min og guttungen var borte på en fem-dagers tur tidligere i sommer, og de to første døgnene gikk hunden rundt og liksom ventet. Sto stille i gangen og stirret på døren, ventet at han (mannen min) skulle komme gående inn som han pleier. Kikket ut vinduet med spissede ører og ekstra oppmerksomhet om noen gikk forbi utenfor.

Ingen dårlig matlyst eller noe fordet, men jeg fikk en distinkt følelse av at hunden følte fraværet til "pappa" som et savn.

Etter et par døgn virket det som hun sluttet å leite, og slo seg til ro med at han ikke kom til å komme gående inn når som helst.

Sånn driver Tinka på når Ia er borte. Men som du sier, så går det over etter et par dager :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...