Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Han er 1.5 år gammel, og han viser aldri glede med å vifte med halen. Min gamle hund på 8. år gjør det ofte når jeg viser han oppmerksomhet. Er det normalt at hunder ikke viser glede med å vifte med halen?

Skrevet

Jeg har opplevd det på et par hunder som sjeldent logrer. Hunden til svigersøster gjør ikke det. For meg er det rart, men om det er vanlig vet jeg ikke. Min forrige hund logret ikke så veldig mye, men litt gjorde hun når vi kom hjem.

Skrevet

Hvilken rase?

Basenjien jeg har nå har jeg aldri sett logre tror jeg, den forige gjorde det som valp. Men jeg ser mye glede.

Grand danoisen logrer sjelden, men hun er en veldig gladjente :)

Skrevet

Jeg har hatt en SH som nesten aldri logret, men han viste glede alikevel. De andre jeg har hatt har alle logret, og et par av de jeg har nå er fullstendige logremonstre. Mens de andre to er litt roligere i logringa.

Grand danoisen logrer sjelden, men hun er en veldig gladjente :)

Jeg husker min morfars Grand Danois med "gru" for hun logret så det kjentes ut som du ble pisket (og jeg var 8-9 år). Men jeg likte hunden veldig godt, bare ikke logringa. :rofl:

Skrevet

Mange grander logrer lite, og rolig når de først gjør det. Men vet om flere som har logret på seg brudd i halen :P

Det gjorde Bonita også (som hun het). Hun knakk halen 2-3 ganger stakkar. Selv om man prøvde å holde hun unna bord og hjørner når hun var helt logregal.

Skrevet

Flatten jeg har logrer hele døgnet, føler jeg. Basenjien vipper halen litt frem og tilbake når vi kommer hjem (i den grad det går), men legger ørene bakover og blir dansende glad. :)

Skrevet

Jeg synes det er litt dårlig gjort å "dømme" bikkja etter antall vipp med halen, hehe. Når det er sagt, ville jeg blitt litt lei meg om jeg hadde en flat som aldri logra. :P Og jeg simpelthen ELSKER at Imouto logrer hele tida, jeg har aldri møtt en shiba som logrer så mye som henne. Min lille lykkeboll. :wub: Aiko er jo en mye kulere type, hun logrer nesten bare når hun jakter, og da går halen som et mekanisk vippe-ror over ryggen på henne. De gangen hun logrer til meg og er danselykkelig, betyr det jo enormt mye. Hun logra aldri til meg da hun var yngre, så kanskje TS sin hund kommer i gang seint den også? :)

Skrevet

Foxi har vel aldri logret mye men på sine eldre dager bruker hun det til å vise glede :-)

Amiga logrer mef hele seg fra alle kanter. Issi er mye mer forsiktig og kan gjerne gå flere timer tur og aldri logrer mens amiga logrer heeeeele turen :-P mens prater jrg søtt pleier rumpene å danse :-)

Mange hunder smiler jo ol også.

Skrevet

Storm smiler og logrer, og av og til får han et skikkelig sånt "hollow grin" :P Nesten litt ekkelt haha. Men vet om mange hunder som logrer lite, eller ingenting.

Skrevet

Skulle nesten ønske mine to ikke logret så mye som de gjør. Haha. Chessea veiver ting ned fra bordet både titt og ofte :P

Skrevet

Forrige hunden min logret ikke så mye. Hun hadde krøllhale da og kunne til nød logre litt hvis en av oss kom hjem. Så var hun ferdig med det. Men hun viste glede på andre måter da... b.la ved å smile :wub:

  • Like 1
Skrevet

Bali sin hale går konstant. Er sjeldent hun ikke logrer! Så når vi fikk Offe i hus, så var det veldig uvant. Hun logrer ikke når jeg ser på henne eller prater til henne. Men hun får slike glade-utbrudd, og da logrer hun masse. men det er ikke ofte den halen går nei ;) Hun viser glede ved å hoppe på meg og stå på to istedenfor hun :P

Nitro logrer mye, men ikke fullt så mye som Bali.

Skrevet

Synes det er deilig med hunder som ikke logrer så mye jeg...

Loke logret sjelden med halen, bare hvis han var usikker. Men han var jo tydelig glad allikevel, gladeste hunden jeg har hatt.

Hunder har så mange andre måter å vise glede på, og hvordan de gjør det er ofte rase og individbetinget. Hadde en labmix som smalt halen i gulvet hver gang noen så mye som tenkte på henne. Det var litt slitsomt :P

Skrevet

Rottweileren logrer hele tiden med mindre hun sover - nærmest slitsomt.

Mr. Russell har aldri vært en logrer. Han logrer når det kommer besøk/møter noen vi kjenner ute eller jeg kommer hjem fra jobb. Logrer med hele seg. Ellers logrer han aldri - noe som jeg syns var rart før og trodde noe var alvorlig galt. Han logrer ikke engang når vi gjør oss klare til tur. Da står han helt rolig, gjesper, hyler og uffer seg fordi jeg er treg. Demper seg selv, men står helt rolig. Har aldri lært ham å være rolig før vi går ut så det er snodig.

Eneste gangen han logrer kun med halen er når jeg ser på han og han vil kose. :) Da er logringen litt sånn forventnings/Inviterings-logring 'her-ligger-jeg-kom-å-kos-på-meg'.

Skrevet

Nora logrer mye!

Jepp, nesten hele tiden faktisk :lol:

Nora smiler også, sånt belgerflir der bare tuppen på hjørnetennene syns :)

Skrevet

Mener å ha hørt/lest at logring ikke er et tegn på glede, men på iver. Og siden de aller fleste tenker på en logrende hund som en glad hund, har det også skjedd noen uheldige episoder pga feilkommunikasjon mellom hund og menneske...

Om ikke mangelen på logring er tegn på at den har vondt i halen sin, ville jeg ikke legge så stor vekt på det. Du får trøste deg med at du får reddet noen kaffe-kopper!

Skrevet

Casper logrer så hardt at det føles ut som om man blir slått av pisk om man står bak ham :P

Har møtt et par av den typen hund ja! :P

Hunden: :hyper::frantics: *daske*daske* på låret mitt! meg---> :blink::cry::baby:

  • Like 1
Guest Snusmumrikk
Skrevet

Mener å ha hørt/lest at logring ikke er et tegn på glede, men på iver. Og siden de aller fleste tenker på en logrende hund som en glad hund, har det også skjedd noen uheldige episoder pga feilkommunikasjon mellom hund og menneske...

Om ikke mangelen på logring er tegn på at den har vondt i halen sin, ville jeg ikke legge så stor vekt på det. Du får trøste deg med at du får reddet noen kaffe-kopper!

Logring kan være mye forskjellig. Det kan være glede, det kan være iver eller det kan være aggresjon eller til og med redsel og usikker smisking. Så å si at logring er iver og ikke glede blir for enkelt. Min kan ligge helt avslappa på siden og rolig logre bittelitt med halen når jeg går bort til han. Ingen iver inne i bildet der, bare en rolig, trygg form for glede eller hilsing.

Min logrer forøvrig også ganske lite. Han svaier mer halen rolig fra side til side som om han vifter med et flagg :P Eneste gangene han virkelig logrer er faktisk i lydighet eller starten av en runderingstrening (når han løper og søker osv vaier halen mer som vanlig igjen).

Han kan også logre mens han står og utfordrer en annen hannhund. Det er ikke glede for å si de sånn. Og det er en helt annen måte å logre på (fortsatt svaiing frem og tilbake, men høyere og stivere) og kombineres med en helt annen holdning i resten av kroppen.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...